Er du dum, eller?

[Orio]

Ikke enig; Orio!

Tenk om vedkommende barn, allrede har slike tanker om seg selv?

Et barn drepes av negative kommentarer, men reddes av positive;)

En slik kommentar kan verken redde eller drepe et barn, det er bare en av mange tilbakemeldinger et barn får i løpet av en dag. Hvis barnet allerede tenker negativt om seg selv kan en slik kommentar forsterke/bekrefte det, men hva kan vi gjøre med det? Vi kan ikke alltid være kjempeforsiktige med hva vi sier eller gjør, i tilfelle en negativ kommentar forsterker negative tanker som allerede finnes. Kravene til de som jobber med barn eller er mye sammen med barn er strengere enn for "oss vanlige", men selv de kan ha en dårlig dag eller si noe som blir helt feil, som i dette tilfellet. Det er umulig å unngå, uansett hvor sterkt vi hadde ønsket det.

[cecily]

?

Tillegger du ikke en tankeløs bemerkning for stor betydning her?

Ingen tar skade av at dette har skjedd en gang. (Skjer det mange ganger er det selvfølgelig en helt annen sak.)

Hvordan vet du at denne gutten ikke har tatt skade av at dette skjedde en gang? Det kan du rett og slett ikke vite.

Jeg husker veldig veldig godt at jeg som 8-åring ble holdt igjen av den nye læreren vi hadde fått etter at "vår" frøken skulle ha baby. Jeg fikk kjeft for å ha vært frekk, men det eneste jeg var skyldig i var å være veldig usikker på hun nye og savne Frøken (som vi faktisk kalte henne). Et eller annet skjedde med meg da og jeg var flau for henne i månedsvis og jeg skjønte plutselig at det ikke var sikkert at alle likte meg. Vel er jo det en grei ting å ta med seg, men det skjedde via en ydmykelse og det var ikke bra.

Jeg syns det blir så utrolig lett når andre kan vurdere om noen tar skade av en hendelse eller ikke. En får ikke synlige fysiske tegn og da kan heller ingen påta seg retten til å si at dette må du tåle.

Jeg vet jo selvsagt ikke at denne gutten har tatt skade av episoden, men tydeligvis har han blitt så lei seg at han fortalte om det hjemme. Og jeg syns å si noe slikt til en liten gutt for en så liten forseelse det er å ikke få med seg en beskjed er over grensen. Hadde han slått noen i hodet med en hammer eller noe virkelig ille, kunne jeg skjønt at selv en voksen mistet takt og tone og kom med et utbrudd. Søkt eksempel kanskje, men jeg håper du skjønner hva jeg mener.

[Gjest togli]

Hvordan vet du at denne gutten ikke har tatt skade av at dette skjedde en gang? Det kan du rett og slett ikke vite.

Jeg husker veldig veldig godt at jeg som 8-åring ble holdt igjen av den nye læreren vi hadde fått etter at "vår" frøken skulle ha baby. Jeg fikk kjeft for å ha vært frekk, men det eneste jeg var skyldig i var å være veldig usikker på hun nye og savne Frøken (som vi faktisk kalte henne). Et eller annet skjedde med meg da og jeg var flau for henne i månedsvis og jeg skjønte plutselig at det ikke var sikkert at alle likte meg. Vel er jo det en grei ting å ta med seg, men det skjedde via en ydmykelse og det var ikke bra.

Jeg syns det blir så utrolig lett når andre kan vurdere om noen tar skade av en hendelse eller ikke. En får ikke synlige fysiske tegn og da kan heller ingen påta seg retten til å si at dette må du tåle.

Jeg vet jo selvsagt ikke at denne gutten har tatt skade av episoden, men tydeligvis har han blitt så lei seg at han fortalte om det hjemme. Og jeg syns å si noe slikt til en liten gutt for en så liten forseelse det er å ikke få med seg en beskjed er over grensen. Hadde han slått noen i hodet med en hammer eller noe virkelig ille, kunne jeg skjønt at selv en voksen mistet takt og tone og kom med et utbrudd. Søkt eksempel kanskje, men jeg håper du skjønner hva jeg mener.

Godt skrevet, cecily

Barn er forskjellige og reagerer så ulikt...

Jeg husker en gang jeg gledesstrålende kom hjem med en stor bukett selvplukkede "vill"blomster, mens det istedet var plantede blomster Mamma og mormor så forferdet ut i ansiktet og sa noe sånt som: "Åh, neeeeiiii, dette er ikke villblomster! Jaja, de vokser jo ut igjen..." og så lo de litt av fadesen. Jeg glemmer aldri skammen jeg følte den gangen. All gleden jeg hadde kjent ble brått borte og jeg ble fryktelig flau.

Jeg kunne godt gjort samme "tabbe" som mamma og mormor. Vanskelig å forstå hvor vondt slike ting kan være for enkelte barn... Man skal være forsiktig med å si ting som kan gjøre barna flaue og ille til mote.

[cecily]

Godt skrevet, cecily

Barn er forskjellige og reagerer så ulikt...

Jeg husker en gang jeg gledesstrålende kom hjem med en stor bukett selvplukkede "vill"blomster, mens det istedet var plantede blomster Mamma og mormor så forferdet ut i ansiktet og sa noe sånt som: "Åh, neeeeiiii, dette er ikke villblomster! Jaja, de vokser jo ut igjen..." og så lo de litt av fadesen. Jeg glemmer aldri skammen jeg følte den gangen. All gleden jeg hadde kjent ble brått borte og jeg ble fryktelig flau.

Jeg kunne godt gjort samme "tabbe" som mamma og mormor. Vanskelig å forstå hvor vondt slike ting kan være for enkelte barn... Man skal være forsiktig med å si ting som kan gjøre barna flaue og ille til mote.

Ja, ikke sant?

Det kan være vanskelig og tilnærmet umulig å vite hvilke såre områder hvert enkelt barn har og sårbarhetsfaktor generelt, men om en ser eller skjønner i etterkant at her har et barn virkelig blitt lei seg, da skal en være voksen nok til å snakke om det etterpå.

Og jeg syns det er helt på sin plass at moren eller faren til denne forurettede gutten sier i fra til sfo. Det har noe med verdigheten til barnet å gjøre. Alt er ikke greit og det forventes langt mer av en voksen enn et barn.

[løvinne71]

Er enig i at dette var på kanten av hva voksne bør si til et barn.

Men det er jo menneskelig an å miste tålmodigheten og si noe dumt i stress eller frustrasjon.

Du skal jo ikke se helt bort ifra at det har vært noe mere rundt dette enn akkurat det han har fortalt deg?

Kanskje han har vært urolig, vimsete eller uoppmerksom også i forkant av denne episoden? Kanskje hun hadde snakket til ham flere ganger allerede før hun tilslutt "sprakk"?

Eller kanskje tonefallet hennes for den saks skyld kan ha vært lett eller humoristisk, for å ta spissen fra selve ordene?

Dette vet du egentlig ikke, siden du ikke var tilstede selv. Og barn oppfatter jo ikke alltid nyanser på riktig måte, eller evner å sette ting i sammenheng.

Synes derfor Ikke det er noen grunn til å lage noen stor sak av dette.

Konsentrer deg om sønnen din. Og forklar ham at voksne også kan si dumme ting de ikke mener av og til. Prøv å ikke gi uttrykk ovenfor han at dette var "ille".

Det vil bare forsterke hans oppfatning av å ha blitt dårlig behandlet, og gjøre forholdet hans til den SFO ansatte mere anstrengt.

Skulle det derimot oppstå flere episoder, så ville jeg sagt ifra.

[Gjest togli]

Ja, ikke sant?

Det kan være vanskelig og tilnærmet umulig å vite hvilke såre områder hvert enkelt barn har og sårbarhetsfaktor generelt, men om en ser eller skjønner i etterkant at her har et barn virkelig blitt lei seg, da skal en være voksen nok til å snakke om det etterpå.

Og jeg syns det er helt på sin plass at moren eller faren til denne forurettede gutten sier i fra til sfo. Det har noe med verdigheten til barnet å gjøre. Alt er ikke greit og det forventes langt mer av en voksen enn et barn.

Igjen - enig!

[calendula]

Jeg hadde sagt fra om en voksen hadde sagt noe slikt til mitt barn!

Ta det opp med vedkommende. Fortell at sønnen din var lei seg når han kom hjem pga dette og at du regner med det ikke vil gjenta seg.

Enig. Er dette et oppegående menneske vil det ikke gjenta seg og hun vil være lei seg for det hun har sagt.

Hvis hun derimot sier noe tilsvarende en gang til kan foreldrene ta det opp med SFO lederen.

[Orio]

Hvordan vet du at denne gutten ikke har tatt skade av at dette skjedde en gang? Det kan du rett og slett ikke vite.

Jeg husker veldig veldig godt at jeg som 8-åring ble holdt igjen av den nye læreren vi hadde fått etter at "vår" frøken skulle ha baby. Jeg fikk kjeft for å ha vært frekk, men det eneste jeg var skyldig i var å være veldig usikker på hun nye og savne Frøken (som vi faktisk kalte henne). Et eller annet skjedde med meg da og jeg var flau for henne i månedsvis og jeg skjønte plutselig at det ikke var sikkert at alle likte meg. Vel er jo det en grei ting å ta med seg, men det skjedde via en ydmykelse og det var ikke bra.

Jeg syns det blir så utrolig lett når andre kan vurdere om noen tar skade av en hendelse eller ikke. En får ikke synlige fysiske tegn og da kan heller ingen påta seg retten til å si at dette må du tåle.

Jeg vet jo selvsagt ikke at denne gutten har tatt skade av episoden, men tydeligvis har han blitt så lei seg at han fortalte om det hjemme. Og jeg syns å si noe slikt til en liten gutt for en så liten forseelse det er å ikke få med seg en beskjed er over grensen. Hadde han slått noen i hodet med en hammer eller noe virkelig ille, kunne jeg skjønt at selv en voksen mistet takt og tone og kom med et utbrudd. Søkt eksempel kanskje, men jeg håper du skjønner hva jeg mener.

Jeg forstår hva du mener, selv om jeg (heldigvis) ikke kan se for meg at elever ved den lokale barneskolen slår hverandre i hodet med en hammer. En lærer bør kunne svare bedre, selv om han/hun har en dårlig dag eller er i en stresset situasjon. Men verden er nå en gang ikke ideell.

''slike utsagn som dette er så grovt at jeg mener det er oppsigelsesgrunn.''

Mitt svar var en kommentar til dette. Å si at en idiotisk/tåpelig/tankeløs/respektløs/sårende/barnslig bemerkning er oppsigelsesgrunn synes jeg er å overdramatisere.

Jeg kan selvfølgelig ikke vite 100% sikkert at gutten ikke tok skade av den bemerkningen, bare 99,99%. Hvis han tok skade er jeg rimelig sikker på at det er andre faktorer som har virket inn, som har gjort at han generelt er mer sårbar eller var ekstra sårbar den dagen. Mener du at du tok skade av din nye lærers bemerkning?

Noen barn er mer sårbare enn andre. Hvordan er det best å forholde seg til det? Ved å beskytte barnet for alt som kanskje kan såre det? Ved at foreldre/voksne stiller andre voksne "til ansvar" for det de sa eller gjorde? Det kan være med på å blåse situasjonen ut av proporsjoner. Ved å ta det opp med læreren i etterkant bekrefter moren at dette var forferdelig. Det er ingen barn tjent med. Barn trenger å lære seg å la sånne ting prelle av.

Dette er jo heller ikke en enten - eller situasjon, det finnes andre måter å reagere på enn å si at det var helt greit å snakke sånn til gutten eller å ta det opp med læreren i etterkant. I dette tilfellet, ut fra det jeg har lest her, tror jeg det beste for gutten er at moren viser at hun støtter han, at det ikke var riktig av læreren å reagere på den måten. Det kan hun gjøre uten å ta det opp med læreren, og da samtidig vise at det ikke er nødvendig å gjøre et stort nummer av alt som avviker fra det ideelle. Og hun bør selvfølgelig si til sønnen at hvis sånt som dette skjer flere ganger må han fortelle om det.

[emmelina]

Mange av dere diskuterer hvorvidt det var nødvendig å si noe. Det hadde jeg allerede kommet fram til at det var, og jeg ønsket egentlig bare noen råd om hvordan man best tar opp slike ting.

Grunnen til at jeg valgte å si noe var at ligende ting har skjedd før, både med min sønn og med andre barn. Dessuten har denne skolen sterkt fokus på oppførsel, språkbruk og mobbing, og det er ikke lett å praktiserer nulltoleranse for denslags når de voksne oppfører seg slik.

Jeg tok det opp med lederen som jeg ble rådet til, og jeg tror alt har løst seg på en ok måte nå.

[Gjest togli]

Enig. Er dette et oppegående menneske vil det ikke gjenta seg og hun vil være lei seg for det hun har sagt.

Hvis hun derimot sier noe tilsvarende en gang til kan foreldrene ta det opp med SFO lederen.

Ja, jeg er enig i at det bør taes opp med ledelsen dersom det fortsetter. Egentlig tror jeg nok denne personen har hatt ut av seg skjellsordene i ren affekt (sliten, stressa osv). Vil tro h*n beklager dette sterkt dersom h*n får tilsnakk av foreldrene.