Savnet av en datter.

[AneM1365380603]

Hvis du har lyst på et barn til, og din mann er enig, så slå til. Men hvis du vil ha barn fordi du savner en jente, så ikke få flere. For det første: Jo flere du har av et kjønn, jo mer øker sjansen for å få det samme kjønn igjen.

For det andre: alle jenter er ikke sånn som du tror. har to selv. når de var små, så hatet de at jeg kjemmet deres hår, og prøvde å pynte dem. De ville ikke gå med kjole osv. når de nå er i tenårene, så hater begge shopping, de hater fortsatt å pynte seg. den ene kan jeg snakke om "jenteting" med, den andre kan ikke snakkes til om annet enn hverdagslige ting. Begge hater når folk tar bilder av dem, f.eks. Så ikke alle jenter blir typiske jenter....

Den eldste datteren min var også svært lite jentete da hun var lita. Klær og hår sto på halv tolv, og kammen likte hun absolutt ikke.

Nå som hun er 14 er shopping, hår, klær og sminke noe av det viktigste som finnes Sko får hun aldri nok av heller...

[Gjest Tatjana]

Jeg er kvinne. Da jeg var barn og ungdom hatet jeg rosa og likte best blått og grønt (og etterhvert svart). Jeg har aldri likt shopping, så min mor måtte dra med seg en motvillig, sur datter i klesbutikken. Jeg ville alltid kjøpe det første plagget vi fant som passet, for å bli ferdig med det. Jeg hadde flest venner blant guttene, og drev med gutteaktiviteter.

Hvis min mor hadde prøvd å presse meg inn i en rosa prinsesserolle eller hadde gitt uttrykk for noen av de forventningene du skriver om her, hadde jeg følt meg både mislykket og uønsket.

Du sier at du er desperat etter en datter. Hva om du får en slik datter som meg? Skal du bruke livet ditt på å prøve henne til å bli noe hun ikke er, for å oppfylle dine forventninger om rosa tyll og prinsessedrømmer? Eller hva om dere går for barn nr fire og det blir en gutt?

Nei, sett deg ned og tenk på hvor privilegert du er. Du har tre friske, flotte barn og en fornuftig mann. Prøv å tenke litt på det, istedet for det du ikke har.

[morsan]

Spørs om jeg hadde tenkt sånn om jeg var i samme båt jeg også

Ja, det er nok noe annet å handle til egne barn :-)

[laban]

Jeg kan forstå at du savner en datter, selv om jeg ikke forstår dette her:

''Jeg savner en datter som likner på meg og som jeg kan kjøpe kjoler og rosa pensko til. En datter som vil bli med meg i butikkene når hun blir eldre.''

Du har ingen garanti for at en eventuell datter verken likner på deg, liker rosa (eller vil gå med pensko) eller vil bli med deg i butikkene, i hvert fall ikke uten at dere krangler ustoppelig fordi hun vil ha ting du synes er stygt eller for dyrt.

Jeg har en datter på 19, hun hadde en forsvinnende kort "prinsesseperiode", og det er først nå som hun har blitt voksen at vi merker at vi likner hverandre, sånn personlighetsmessig (hun hater det hvis noen sier vi likner hverandre av utseende). Minnene fra shoppingturer i hennes barndom og tidlige ungdom før hun begynte å handle på egen hånd, har jeg forsøkt å fortrenge så godt jeg kan - og det er absolutt ikke bare fordi jeg ikke er noe glad i handleturer selv.

Hun var enebarn i 8 år, vi slet veldig med å få til barn nr. to. Vi mistet altså muligheten for å få noen typisk kjernefamilie med søsken som kan leke med hverandre. I løpet av de årene vente jeg meg av med å tenke for mye på ting som er uoppnåelige.

Vi regnet med at det var en lillesøster da vi endelig fikk det til, men vi tok feil. Det var en uvant situasjon for meg som ikke har brødre eller særlig erfaring med smågutter, men det har vært veldig artig å ha én av hver. Så på den måten skjønner jeg litt av tankene dine.

Men jeg synes ikke dere skal satse på et barn til uten å ha et avklart forhold til at det kan bli gutt igjen og til risikoen for at det (slik det alltid er, ikke bare når man får nr. fire) kan bli et barn med spesielle behov. Ingen bør bli satt til verden for å oppfylle foreldrenes ønsker og drømmer om noe helt spesielt. Jeg er også skeptisk til å tvinge gjennom en familieforøkelse som partneren egentlig ikke ønsker, men det får bli deres sak.

Når det gjelder kommentarer fra andre, er det mange som får dem. Vi har det som folk liker å kalle "to enebarn", i manges øyne en enda grusommere type familie enn den som inneholder ett enebarn. Dessuten er det visst vanlig å mene ting om at andre får barn for tett, med for stor avstand, for tidlig eller for sent, i tillegg til alt som kan være galt med antallet. Sånt må man ganske enkelt heve seg over.

Godt nyttår til deg også!

[morsan]

Jeg skjønner deg godt. Jeg har også kjent på de følelsene. Mine to eldste barn er gutter. Jeg sa det aldri høyt til andre enn mannen min, men jeg ønsket meg sinnssykt en jente da vi begynte å tenke på nr tre. For meg handler det om bl.a. følelsen av å føre "morsarven" videre, både tradisjoner, arvede klenodier og gener. Tanken på at en kvinnelinje som går tusenvis av år bakover skulle "stoppe" med meg (har verken søstre eller kusiner på morssiden), var faktisk ganske trist. Andre vil sikkert si at dette er teite tanker, men sånn var det for meg.

Hvis dere vil prøve på barn nr fire en gang, så har jeg to tips: Ikke bli gravid før du er klar for gutt nr fire. Dessuten anbefaler jeg boken Snarveier til svangerskapet av Rikke Bjurstrøm. Den har et kapittel om hvordan man kan (forsøke) å påvirke kjønnet ved bl.a. kosthold og samleietidspunkt. Jeg ble motivert til å prøve rådene da jeg innså at jeg ubevisst hadde fulgt "gutte-kostholdet" ved de to første unnfangelsene. Vi fulgte oppskriften og fikk en jente! Om det var tilfeldig eller ikke, kan vi aldri vite, men for meg var det viktig å føle at jeg hadde prøvd.

''For meg handler det om bl.a. følelsen av å føre "morsarven" videre, både tradisjoner, arvede klenodier og gener.''

Du er nok ikke de eneste som tenker slik, for arvede klenodier har en tendens til å havne hos jentene i familien...

[morsan]

Jeg kan forstå at du savner en datter, selv om jeg ikke forstår dette her:

''Jeg savner en datter som likner på meg og som jeg kan kjøpe kjoler og rosa pensko til. En datter som vil bli med meg i butikkene når hun blir eldre.''

Du har ingen garanti for at en eventuell datter verken likner på deg, liker rosa (eller vil gå med pensko) eller vil bli med deg i butikkene, i hvert fall ikke uten at dere krangler ustoppelig fordi hun vil ha ting du synes er stygt eller for dyrt.

Jeg har en datter på 19, hun hadde en forsvinnende kort "prinsesseperiode", og det er først nå som hun har blitt voksen at vi merker at vi likner hverandre, sånn personlighetsmessig (hun hater det hvis noen sier vi likner hverandre av utseende). Minnene fra shoppingturer i hennes barndom og tidlige ungdom før hun begynte å handle på egen hånd, har jeg forsøkt å fortrenge så godt jeg kan - og det er absolutt ikke bare fordi jeg ikke er noe glad i handleturer selv.

Hun var enebarn i 8 år, vi slet veldig med å få til barn nr. to. Vi mistet altså muligheten for å få noen typisk kjernefamilie med søsken som kan leke med hverandre. I løpet av de årene vente jeg meg av med å tenke for mye på ting som er uoppnåelige.

Vi regnet med at det var en lillesøster da vi endelig fikk det til, men vi tok feil. Det var en uvant situasjon for meg som ikke har brødre eller særlig erfaring med smågutter, men det har vært veldig artig å ha én av hver. Så på den måten skjønner jeg litt av tankene dine.

Men jeg synes ikke dere skal satse på et barn til uten å ha et avklart forhold til at det kan bli gutt igjen og til risikoen for at det (slik det alltid er, ikke bare når man får nr. fire) kan bli et barn med spesielle behov. Ingen bør bli satt til verden for å oppfylle foreldrenes ønsker og drømmer om noe helt spesielt. Jeg er også skeptisk til å tvinge gjennom en familieforøkelse som partneren egentlig ikke ønsker, men det får bli deres sak.

Når det gjelder kommentarer fra andre, er det mange som får dem. Vi har det som folk liker å kalle "to enebarn", i manges øyne en enda grusommere type familie enn den som inneholder ett enebarn. Dessuten er det visst vanlig å mene ting om at andre får barn for tett, med for stor avstand, for tidlig eller for sent, i tillegg til alt som kan være galt med antallet. Sånt må man ganske enkelt heve seg over.

Godt nyttår til deg også!

''vi merker at vi likner hverandre, sånn personlighetsmessig (hun hater det hvis noen sier vi likner hverandre av utseende). ''

*he he* Det har vel noe med alder å gjøre, skulle jeg tro?

Min eldste søster får ofte høre hvor lik hun er moren vår, og dette likte hun svært lite da hun selv var tenåring, men satte mye mer pris på det da hun selv ble voksen:-)

[laban]

''vi merker at vi likner hverandre, sånn personlighetsmessig (hun hater det hvis noen sier vi likner hverandre av utseende). ''

*he he* Det har vel noe med alder å gjøre, skulle jeg tro?

Min eldste søster får ofte høre hvor lik hun er moren vår, og dette likte hun svært lite da hun selv var tenåring, men satte mye mer pris på det da hun selv ble voksen:-)

Det er nok litt typisk tenåringer, ja.

Dessuten er de fleste nå enige om at hun egentlig ikke likner så veldig mye på noen av oss lenger, derfor blir hun litt fnysende negativt overrasket dersom noen påstår at de ser stor likhet med meg. For ordens skyld - jeg gjør heller ikke det. Men sånn forøvrig kjenner jeg meg igjen i mye, men det er nok en blanding av arv og miljø.