Hvorfor er det greit å kommentere vektnedgang?

[Mary Poppins]

Beklager, men du lider så definitivt av en spiseforstyrrelse:(

Har du begynt å dikte opp din egen historie igjen nå da Hidi. Dette gjør du gang på gang på gang på gang. Og du får like mye kritikk for det bestanding. Ser du ikke det selv?

[Gjest her er jeg anonym]

Fra hva vedkommende sier om mat, og hvor opphengt h'n er i forhold til andre når det gjelder mat.

Jeg skriver ikke at jeg er opphengt i mat, jeg sier at andres kommentarer om vektnedgang er plagsomt.

Jeg kan også en del om spiseforstyrrelser. De som har en spiseforstyrrelse tolker det som oftest positivt, og at man har lykkes dersom noen kommenterer vektnedgangen. Det finnes selvfølgelig også de som ikke tar slike kommentarer i positiv retning. Så jeg tenker at mitt innlegg er langtifra anorektisk.

[hidi, the scorpion]

''Vi svarer utfra den informasjonen vi får.

''

Hvilken informasjon tilsier spiseforstyrrelse og utelukker alt annet? Årsaken har jeg ingen planer om å skrive her.

Jeg skrev både i forhold til meg selv og min oppleveslse, men også fordi jeg ikke synes det er riktig at det er lov å kommentere vektnedgang og ikke vektøkning. Jeg lurte på hva andre tenkte om det.

''Å få slengt mot seg gang på gang "guri meg så tynn du har blitt", "nå ser du syk ut", "spiser du egentlig?" synes ikke jeg er noe greit i det hele tatt. Om noe legger mye på seg kommenterer man ikke det.''

Jeg er ikke dum.

Aner ikke hva du ville med innlegget ditt....

Men jeg vet hva jeg leser!

[Gjest her er jeg anonym]

''Er det fordi idealet i samfunnet er tynnhet? Mens fedme og overvekt er forbundet med tabu? Jeg tar ikke slike kommentarer positivt, synes det er kjempeekkelt! Jeg vil ikke se syk ut, men det er grunner som gjør at det er vanskelig å spise nok. Å stadig bli påminnet om det er overhodet ikke hyggelig''

Du sier det jo selv. Når vil du være tynn nok? (Uten å se syk ut selvsagt)

''Re: Hvorfor er det greit å kommentere vektnedgang?

Er det fordi idealet i samfunnet er tynnhet? Mens fedme og overvekt er forbundet med tabu? Jeg tar ikke slike kommentarer positivt, synes det er kjempeekkelt! Jeg vil ikke se syk ut, men det er grunner som gjør at det er vanskelig å spise nok. Å stadig bli påminnet om det er overhodet ikke hyggelig

Du sier det jo selv. Når vil du være tynn nok? (Uten å se syk ut selvsagt)''

Hvor skriver jeg at jeg vil bli tynnere? Jeg skriver at det er plagsomt å være for tynn og se syk ut, og at kommentarer er ubehagelig.

[Gjest her er jeg anonym]

"På seg selv kjenner man ikke andre"

''"På seg selv kjenner man ikke andre"

– saltogpepper''

Nettopp!!

[hidi, the scorpion]

Jeg skriver ikke at jeg er opphengt i mat, jeg sier at andres kommentarer om vektnedgang er plagsomt.

Jeg kan også en del om spiseforstyrrelser. De som har en spiseforstyrrelse tolker det som oftest positivt, og at man har lykkes dersom noen kommenterer vektnedgangen. Det finnes selvfølgelig også de som ikke tar slike kommentarer i positiv retning. Så jeg tenker at mitt innlegg er langtifra anorektisk.

Da beklager jeg.

[Gjest her er jeg anonym]

''Å få slengt mot seg gang på gang "guri meg så tynn du har blitt", "nå ser du syk ut", "spiser du egentlig?" synes ikke jeg er noe greit i det hele tatt. Om noe legger mye på seg kommenterer man ikke det.''

Jeg er ikke dum.

Aner ikke hva du ville med innlegget ditt....

Men jeg vet hva jeg leser!

''

Jeg er ikke dum.

Aner ikke hva du ville med innlegget ditt....

Men jeg vet hva jeg leser!''

Kanskje du bør lese litt nøyere neste gang?

''Jeg skrev både i forhold til meg selv og min oppleveslse, men også fordi jeg ikke synes det er riktig at det er lov å kommentere vektnedgang og ikke vektøkning. Jeg lurte på hva andre tenkte om det.''

Du vet hva du leser = du tolker fritt det du leser. Her er du helt på viddene.

[Dorthe]

Dette er dols eldste og mest diskuterte emne. Jeg har vært altfor tynn i mange år og det er like ubehagelig å bli fortalt at man er for tynn som om man er det omvendte. Jeg er 1,72 m høy og veide 43 kg og jeg hatet det hver gang folk bemerket hvor tynn jeg var. Grunnen var høyt stoffskifte og uansett hvor mye jeg spiste gikk jeg ikke opp.

[hidi, the scorpion]

''

Jeg er ikke dum.

Aner ikke hva du ville med innlegget ditt....

Men jeg vet hva jeg leser!''

Kanskje du bør lese litt nøyere neste gang?

''Jeg skrev både i forhold til meg selv og min oppleveslse, men også fordi jeg ikke synes det er riktig at det er lov å kommentere vektnedgang og ikke vektøkning. Jeg lurte på hva andre tenkte om det.''

Du vet hva du leser = du tolker fritt det du leser. Her er du helt på viddene.

Godtar det.

Jeg godtok heller ikke å være tynn, måtte være superslank!

[lala_land]

På hvilket grunnlag kan du diagnostiere meg som spiseforstyrret? Hva mener du med at du gjenkjenner alle symptomene? Hvilke symptomer beskrev jeg i mitt startinnlegg som tilsier symptomer på spiseforstyrrelse?

At du selv har hatt spiseforstyrrelse betyr ikke at du kan overføre og generalisere dine erfaringer/tolkninger på andre.

Folk med spiseforstyrrelse ser alltid etter det i alle andre. De prosjekter sine problemer over til andre, de generaliserer og styrer på verre. Enten man er fysisk syk, har høyt stoffskifte, gått ned pågrunn av vekt, dødsfall i familie osv.

Det er et typisk symptom på spiseforstyrra folk atte de ser det i alle andre. Ikke noe vits i å forklare at det er en annen grunn. For de har allerede bestemt seg for at du enten har anoreksi eller bulimi. Ikke prøv å bortforklare det heller for da er du i "benektelsfasen" eller noe.

[Gjest selinge]

Dette er dols eldste og mest diskuterte emne. Jeg har vært altfor tynn i mange år og det er like ubehagelig å bli fortalt at man er for tynn som om man er det omvendte. Jeg er 1,72 m høy og veide 43 kg og jeg hatet det hver gang folk bemerket hvor tynn jeg var. Grunnen var høyt stoffskifte og uansett hvor mye jeg spiste gikk jeg ikke opp.

Det rare er jo at folk tross alt aksepterer at folk ikke klarer å legge på seg pga høy forbrenning eller andre årsaker - at de rett og slett er skapt sånn.

Men ikke snakk om å være i nærheten av å akseptere at overvekt faktisk kan skyldes det samme - at man er skapt sånn. Og dermed ikke klarer å gå ned i vekt uansett hvor mye man forsøker.

Forunderlig!

[hidi, the scorpion]

Folk med spiseforstyrrelse ser alltid etter det i alle andre. De prosjekter sine problemer over til andre, de generaliserer og styrer på verre. Enten man er fysisk syk, har høyt stoffskifte, gått ned pågrunn av vekt, dødsfall i familie osv.

Det er et typisk symptom på spiseforstyrra folk atte de ser det i alle andre. Ikke noe vits i å forklare at det er en annen grunn. For de har allerede bestemt seg for at du enten har anoreksi eller bulimi. Ikke prøv å bortforklare det heller for da er du i "benektelsfasen" eller noe.

Hva mener du?

[hidi, the scorpion]

Det rare er jo at folk tross alt aksepterer at folk ikke klarer å legge på seg pga høy forbrenning eller andre årsaker - at de rett og slett er skapt sånn.

Men ikke snakk om å være i nærheten av å akseptere at overvekt faktisk kan skyldes det samme - at man er skapt sånn. Og dermed ikke klarer å gå ned i vekt uansett hvor mye man forsøker.

Forunderlig!

Men om du sammenligner de to "gruppene", så spiser de tynne mindre enn de overvektige...

[Gjest Auroria]

Nå har jeg lest tråden nedover her. Kan ikke si meg helt enig med Hidi, men skjønner hvor hun vil. Jeg slet selv med depresjon over tid. Som følge av dette ble jeg svært tynn, og irriterte meg over å få diagnoser som spiseforstyrret/anoreksi. Jeg var jo ikke opptatt av å være tynn eller slanke meg? Hatet når folk kommenterte vekten min og passet derfor på å gå i klær jeg ikke så tynn ut i.

I dag tenker jeg tilbake og ser jo at spiseforstyrrelser som regel har en bakforeliggende årsak. Den kan gjerne utløses av sorg og andre vanskelige ting som skjer i livet. Til og med en kreftpasient vil kunne få en diagnose som anorektisk, selv om vekttapet skyldes kreftceller.

Ergo, selv om du sliter med andre ting og at det er derfor du ikke spiser, betyr det ikke nødvendigvis at du ikke har en spiseforstyrrelse for det. Så lenge du har problemer med å spise nok har du jo en slags forstyrrelse ift spising?

Det er uansett bare du som vet om du sliter med noe, enten det gjelder spising eller andre ting.

[hidi, the scorpion]

Nå har jeg lest tråden nedover her. Kan ikke si meg helt enig med Hidi, men skjønner hvor hun vil. Jeg slet selv med depresjon over tid. Som følge av dette ble jeg svært tynn, og irriterte meg over å få diagnoser som spiseforstyrret/anoreksi. Jeg var jo ikke opptatt av å være tynn eller slanke meg? Hatet når folk kommenterte vekten min og passet derfor på å gå i klær jeg ikke så tynn ut i.

I dag tenker jeg tilbake og ser jo at spiseforstyrrelser som regel har en bakforeliggende årsak. Den kan gjerne utløses av sorg og andre vanskelige ting som skjer i livet. Til og med en kreftpasient vil kunne få en diagnose som anorektisk, selv om vekttapet skyldes kreftceller.

Ergo, selv om du sliter med andre ting og at det er derfor du ikke spiser, betyr det ikke nødvendigvis at du ikke har en spiseforstyrrelse for det. Så lenge du har problemer med å spise nok har du jo en slags forstyrrelse ift spising?

Det er uansett bare du som vet om du sliter med noe, enten det gjelder spising eller andre ting.

Takk, Auroria!

For at du også kjenner tegnene;)

[lala_land]

Hva mener du?

At du prosjekterer alt ditt over i andre. Du er ikke en nøytral part og burde vise litt mer respekt for folk. Jeg kan se mye av meg selv i andre, men jeg setter ikke diagnoser i hytt og pine av den grunn. Nettopp fordi jeg er smart nok til å skjønne at jeg ikke er egnet til det. Fordi mitt syn på ting er farget av meg og mitt, mine opplevelser og erfaringer.

Den eneste personen du ser i andre, er deg selv. Du vet ikke en dritt mer en det om folk.

[Gjest tjukkebollafeita]

''Ingen ville kommentert det om jeg hadde gått opp mange kilo.''

Da har du ikke en familie som min. Der blir hvert gram nøye kommentert. Kommentarer som "du begynner å bli bra brei over baken nå syns jeg" og "du skal vel ikke ha noe dessert du som allerede har dobbelthake" er ikke uvanlig.

Hvis jeg noen gang skulle komme til å si "så tynn du har blitt" er det fordi jeg er engstelig for noen. Utover det syns jeg enhver bør få ha kroppen sin ifred.

[Gjest tjukkebollafeita]

Men om du sammenligner de to "gruppene", så spiser de tynne mindre enn de overvektige...

Jeg tror hun mente at det godtas at noen har høy forbrenning og derfor er tynne, men ikke at noen har lav forbrenning og er tykke. Jeg kjenner flere som har lav forbrenning og spiser lite, men de sliter med vekten likefullt.

[Gjest Auroria]

Takk, Auroria!

For at du også kjenner tegnene;)

Men en må være svært forsiktig med å stille andre sin diagnose. Dette kan lett provosere (enten det stemmer eller ei).

Trådstarter må selv få avgjøre hvorvidt hun vil at hennes problemer ift spising skal kunne kalles en spiseforstyrrelse.

[Gjest selinge]

Men om du sammenligner de to "gruppene", så spiser de tynne mindre enn de overvektige...

Det er faktisk feil. Min søster har en datter som sliter med vekten, og hun spiser veldig lite i forhold til mine døtre, som ikke gjør det, og er omtrent like aktiv. Det er veldig vondt og frustrerende for denne jenta, og hadde det vært min datter, hadde jeg allerede vært bekymret for hvor lite hun spiser. Det å spise enda mindre, er bare ikke noe alternativ. Hun smugspiser ikke heller - min søster er meget bevisst på hva som finnes i huset, aldri usunn mat annet enn litt i helgene.

For øvrig forstå tjukkebollafeita meg rett.