Argument for ett barn

[hidi, the scorpion]

Selvfølgelig bestemmer verken jeg eller venninnen noe som helst.

Jeg forsøkte bare å uttrykke at jeg forstår morens dilemma, og at hun er i en annen situasjon enn Lillemus var.

Det forstod jeg;)

Jeg ville aldri tørre å ha en mening i en slik vanskelig situasjon, og venninnen bør holde munn... La foreldrene avgjøre hva som er best for dem.

[Gjest lillesøstra]

Jeg kan dessverre bare komme med motargumenter, jeg er enebarn sjøl og det er egentlig ganske jævli..

Uffda, det hørte da ille ut. Vil du utdype? Selv har jeg søsken, men det er da ikke bare bare det heller. Noen av de hata meg som liten, har dårlig kontakt med noen av de i dag, fordi vi bor spredt. Da blir man på en måte ikke kjent heller. Jeg ville selvfølgelig ikke vært de foruten. Men på en annen måte er det ikke alle som har så nært og fint forhold som man skulle tro.

[fillolin]

Hvis hun spør deg til råds og vil snakke om dette forstår jeg godt at det er vanskelig å avvise henne på dette. Det trenger du heller ikke å gjøre, uten at du dermed selv trenger å gi uttrykk for noen mening om saken selv. Bortsett fra at du kan vel si at du selv er bekymret for henne siden hun er din beste venninne og noe i den duren, altså uttrykke dine følelser og tanker, for deg personlig. Det kan selvfølgelig ikke være avgjørende for hennes valg, men hvis dere har en slik relasjon at det er naturlig å si så er jo også det en del av saken. Men ellers, når det gjelder selve valget, blir din rolle kanskje mest å stille henne de gode spørsmålene? Altså ikke mene noe selv, men bidra til å få klarhet i argumenter for og imot og hvorfor det ene eller andre er så viktig for henne. Altså få henne til å sette ord på tanker og følelser, tenke tankene rundt de ulike alternativene helt ut, vurdere tidsperspektiv o.l. F.eks. trenger ikke du liste opp fordeler og ulemper, men du kan spørre henne hva hun ser som fordeler og ulemper, både for henne og ikke minst for det barnet hun allerede har og evt. det nye barnet. Personlig ville jeg nok følt mest på situasjonen for barna, hvis hun var min venninne. Har sett på nært hold en mor som valgte å få barn til tross for at hun selv ble alvorlig syk av det. Det er litt av et valg å ta på barnets vegne, for å si det sånn...

Ellers vil jeg selvfølgelig anbefale adopsjon Og du har rett i at det er en beslutning som ofte trenger modningstid. Et annet spørsmål er om de vil bli godkjent, avhengig av hva dette helseproblemet er. Det trenger du ikke svare på her selvfølgelig, men det kan jo være greit å tenke på før en evt. taler varmt for adopsjon som alternativ.

[morsan]

Om jeg var i den aktuelle kvinnens situasjon, at ett barn til med stor sannsynlighet (slik forsto jeg det) ville gjøre meg temmelig handicappet så hadde jeg nok vært egoistisk nok til ikke å få flere barn. På sett og vis tok jeg det valget etter barn nr. 2. Jeg kunne fortsatt med underlivsplagene mine i flere år til, fått flere unger og fått reparert skadene da, men valgte å si stopp etter 2 barn, få fikset sakene og ble sterilisert etterpå da jeg ellers kunne revnet fra a til å ved et nytt svangerskap, noe legene sterkt frarådet meg.

Men det er kanskje lettere å gjøre det etter barn2 enn etter barn1?

''så hadde jeg nok vært egoistisk nok til ikke å få flere barn. ''

Og det er ikke nødvendigvis egoistisk! Det er jo tross alt et barn der fra før som har denne moren.

[Gjest frensssia]

Du hadde fordommer gitt mot funksjonshemmede foreldre...

Nei, det hadde jeg slettes ikke, jeg beskrev ETT tilfelle som jeg personlig kjenner til.

[ariadne]

''De med høyest inntekt og høyest utdannelse etc, de fleste astronomer, er enebarn.''

Jeg hadde aldri i verden byttet ut søstrene mine mot en høyere utdannelse og høyere inntekt!

Sett at du var førstefødt, ville du ha ønsket at din mor risikerte sitt liv for at du skulle få søsken? Det er vel det som er situasjonen her?

[Katt-ja]

''De med høyest inntekt og høyest utdannelse etc, de fleste astronomer, er enebarn.''

Jeg hadde aldri i verden byttet ut søstrene mine mot en høyere utdannelse og høyere inntekt!

''Jeg hadde aldri i verden byttet ut søstrene mine mot en høyere utdannelse og høyere inntekt!''

Selvsagt ikke. Det blir jo litt som å si når man diskuterer antall barn at "jeg vet ikke hvem av dem jeg ville unnvært".

Dette argumentet med statistisk sett "vellykkethet" er jo for å dempe dette evige maset om at enebarn har det verre enn andre barn. Ikke for å si at det er bedre å være enebarn...

[Bookworm]

Du hadde fordommer gitt mot funksjonshemmede foreldre...

Det er jo noe man må ta med i betraktningen når man får en slik beskjed fra legen da, noe annet er egentlig ganske tankeløst.

[Gjest Vænninna hennes]

Hvis hun spør deg til råds og vil snakke om dette forstår jeg godt at det er vanskelig å avvise henne på dette. Det trenger du heller ikke å gjøre, uten at du dermed selv trenger å gi uttrykk for noen mening om saken selv. Bortsett fra at du kan vel si at du selv er bekymret for henne siden hun er din beste venninne og noe i den duren, altså uttrykke dine følelser og tanker, for deg personlig. Det kan selvfølgelig ikke være avgjørende for hennes valg, men hvis dere har en slik relasjon at det er naturlig å si så er jo også det en del av saken. Men ellers, når det gjelder selve valget, blir din rolle kanskje mest å stille henne de gode spørsmålene? Altså ikke mene noe selv, men bidra til å få klarhet i argumenter for og imot og hvorfor det ene eller andre er så viktig for henne. Altså få henne til å sette ord på tanker og følelser, tenke tankene rundt de ulike alternativene helt ut, vurdere tidsperspektiv o.l. F.eks. trenger ikke du liste opp fordeler og ulemper, men du kan spørre henne hva hun ser som fordeler og ulemper, både for henne og ikke minst for det barnet hun allerede har og evt. det nye barnet. Personlig ville jeg nok følt mest på situasjonen for barna, hvis hun var min venninne. Har sett på nært hold en mor som valgte å få barn til tross for at hun selv ble alvorlig syk av det. Det er litt av et valg å ta på barnets vegne, for å si det sånn...

Ellers vil jeg selvfølgelig anbefale adopsjon Og du har rett i at det er en beslutning som ofte trenger modningstid. Et annet spørsmål er om de vil bli godkjent, avhengig av hva dette helseproblemet er. Det trenger du ikke svare på her selvfølgelig, men det kan jo være greit å tenke på før en evt. taler varmt for adopsjon som alternativ.

Takk for gjennomtenkt svar!

Selvfølgelig skal jeg ikke fortelle henne hva hun skal gjøre, det er jo galskap og overhode ikke min "jobb". Poenget er at hun ser så mørkt på å la barnet bli enebarn, og det var derfor jeg ville ha noen innspill på fordeler med å ha enebarn. Jeg har flere barn selv, er vokst opp med søsken, så jeg kan ikke så mye om akkurat det.

Vi er svært nære venninner, så at hun vet min mening er opplagt. Noe annet ville bli svært kunstig, og særdeles uærlig.

[Gjest Vænninna hennes]

Jeg kan dessverre bare komme med motargumenter, jeg er enebarn sjøl og det er egentlig ganske jævli..

Vel, jeg vil da tro at det finnes lykkelige enebarn også...

[Gjest Vænninna hennes]

Klart det er noen fordeler med å ha "bare" ett barn også.

Man har jo bedre tid til dette barnet.

Man slipper å ordne det til slik at ting er rettferdig...slippe å kompromisse som man ofte må hvis ikke søsken er enige om hva som er gøy å finne på...

*Noterer*

Takk!

[Gjest Vænninna hennes]

Om hun spør deg etter gode argumneter imot, så er det jo lite klokt å sette sin egen helse på spill når man da har fått to barn. Det er ikke rettferdig verken overfor det barnet hun har, seg selv eller pappan å ta en slik sjanse, mener jeg.

Men dette har dere sikkert snakket om. Hun bør ha en god plan for hvordan hun skal håndtere situasjonen dersom hun velger å få et barn til (mannen har vel også noe han skulle ha sagt her?) og ender opp som funksjonshemmet. Likevel er det ikke sikkert at en plan alltid holder, og hun kan ikke basere seg på evig og ustoppelig hjelp fra venner og familie. Og NAV og andre myndigheter kan som alle vet være seige å jobbe med.

Poenget er at hun ikke greier å se noen fordeler med å ha et enebarn, og det var dette jeg ville ha noen innspill på.

Takk for svar!

[Gjest Vænninna hennes]

Blir hun funksjonshemmet kan det hende hun aldri får se barna sine...

Vet av en dame som var i samme situasjon, hun ble sterkt frarådet å få flere barn av legen sin, men det hørte hun ikke på....

Nå er hun lenket til rullestol, må bo i omsorgsbolig og ha hjelp til absolutt alt og får nesten aldri møte barna sine. Faren må ha full omsorg. Hun husker ikke hva hun sier fra det ene øyeblikket til det andre, korttidshukommelsen er borte og hun er lam i beina og ene armen. Hun kan ikke en gang trille rullestolen sin selv!

Statistikk viser at det faktisk er enebarn som er de som klarer seg best, for de får foreldrenes fulle oppmerksomhet og oppbacking. De med høyest inntekt og høyest utdannelse etc, de fleste astronomer, er enebarn.

Ja, man vil savne søsken i perioder av livet, men det lære rman seg å leve med, knytter nære bånd til sine venner og vil en dag ha sin egen familie.

Det er ingen tragedie å være enebarn.

''Det er ingen tragedie å være enebarn.''

Takk for svar, jeg tenker også at det må være noen goder også ved det å være enebarn. I dette tilfellet vil også godet være å ha en relativt greit fungerende mor.

[Gjest Vænninna hennes]

og de med 1 barn skiller seg sjeldnere enn andre, de er en fordel for alle parter.

*Noterer*

Takk!

[Gjest Vænninna hennes]

Det er neppe så mye du kan si for å få henne til å endre innstilling.

Hun ønsker seg tydeligvis flere barn tiltross for at hun har oddsene imot seg, og dette ønsket vil nok være like sterkt selvom man finner 1000 motargumenter.

Antagelig har hun "alltid" forestillt seg å ha 2 eller flere barn. Og da kan det være an lang prosess å innse at det kanskje ikke blir som man hadde håpet/ ønsket.

Så det å snakke med deg er sikkert noe hun tregner å gjøre for å få luftet sine tanker og delt sine håp og skuffelser angående dette.

Helt ærlig, så kommer jeg ikke på så mange gode argumenter FOR enebarn, da jeg tror de fleste barn er tjent med å ha søsken.

Men det blir jo straks noe annet når det er medisinske årsaker, og / eller risiko involvert.

Men i bunn og grunn er det jo hennes liv og hennes helse det gjelder, så hun (og mannen) må jo vurdere risikoen opp mot gevinsten for å si det sånn. Og akkurat nå, som nybakt mor og med et nylig "knust" ønske om større familie, så er det kanskje ikke beste tidspunkt for en slik vurdering.

Jeg synes derfor det beste "rådet" du kan gi venninnen din, er at hun gir det litt tid før hun tar noen avgjørelse. Det kan ta lang tid å komme seg både, psykisk og fysisk, etter et tøft svangerskap og fødsel med påfølgende barsel periode.

Jeg forstår det som at barnet fortsatt er under året, og hun er ikke sååå gammel ennå. Hun har mulighet til å bruke litt tid på å finne riktig avgjørelse.

''Hun ønsker seg tydeligvis flere barn tiltross for at hun har oddsene imot seg, og dette ønsket vil nok være like sterkt selvom man finner 1000 motargumenter.

Antagelig har hun "alltid" forestillt seg å ha 2 eller flere barn. Og da kan det være an lang prosess å innse at det kanskje ikke blir som man hadde håpet/ ønsket.''

Nja, hun hadde ikke sett for seg livet slik det synes å bli, men det er heller det at hun "frykter" å ha et enebarn mer enn ønsket om mange barn som styrer tankesettet nå.

Hun er en fornuftig og klok kvinne sånn til vanlig, men jeg tror panikken har tatt henne litt. Vil bare hjelpe henne ut av disse katastrofetankene rundt enebarn, jeg kan ikke tenke meg at det er en "skjebne verre enn døden" liksom.

''Så det å snakke med deg er sikkert noe hun tregner å gjøre for å få luftet sine tanker og delt sine håp og skuffelser angående dette.''

Absolutt, vi er svært nære venninner.

''Helt ærlig, så kommer jeg ikke på så mange gode argumenter FOR enebarn, da jeg tror de fleste barn er tjent med å ha søsken.''

Det tror forsåvidt jeg også, men jeg tror at det å ha fungerende foreldre kan være et gode også.

''Men det blir jo straks noe annet når det er medisinske årsaker, og / eller risiko involvert. Men i bunn og grunn er det jo hennes liv og hennes helse det gjelder, så hun (og mannen) må jo vurdere risikoen opp mot gevinsten for å si det sånn. Og akkurat nå, som nybakt mor og med et nylig "knust" ønske om større familie, så er det kanskje ikke beste tidspunkt for en slik vurdering.''

Mannen hennes er svært tydelig på at han ikke ønsker å utsette henne for et nytt svangerskap.

''Jeg synes derfor det beste "rådet" du kan gi venninnen din, er at hun gir det litt tid før hun tar noen avgjørelse. Det kan ta lang tid å komme seg både, psykisk og fysisk, etter et tøft svangerskap og fødsel med påfølgende barsel periode.''

Hun føler at tiden løper fra henne, mht alderen hennes, men ja, jeg er enig i det du sier.

''Jeg forstår det som at barnet fortsatt er under året, og hun er ikke sååå gammel ennå. Hun har mulighet til å bruke litt tid på å finne riktig avgjørelse.''

Enig, og det er det jeg prøver å minne henne om også...

[Gjest Vænninna hennes]

Som venninne bør du lytte og forstå, men ikke mene verken det ene eller andre. Jeg tror en så viktig avgjørelse bare kan taes av den den gjelder i samråd med fagfolk. Du kan være en viktig støttespiller for henne, men ikke hvis du motarbeider henne. Hvis et barn er det viktigste for henne i hele verden, ja da er det det og helt klart tar hun sjansen på å prøve, uansett hva du og andre rundt henne mener er fornuftig eller ikke. Gode argumenter har du helt sikkert, men det er ikke hva hun trenger.

''Som venninne bør du lytte og forstå, men ikke mene verken det ene eller andre.''

Vi er svært nære venninner, så å ikke uttrykke mitt syn på saken på ærlig vis vil være helt utenkelig. Det ville hun oppfatte som uærlig, hun er en "rett-fram-dame".

''Jeg tror en så viktig avgjørelse bare kan taes av den den gjelder i samråd med fagfolk.''

Selvfølgelig skal de to ta avgjørelsen, jeg har da aldri sagt noe annet heller. Jeg ønsker meg innspill på fordeler ved å ha et enebarn, siden hun ser så mørkt på akkurat den delen.

''Du kan være en viktig støttespiller for henne, men ikke hvis du motarbeider henne.''

Det er ikke snakk om motarbeiding, det er snakk om samtaler om viktige ting i livet!

''Hvis et barn er det viktigste for henne i hele verden, ja da er det det og helt klart tar hun sjansen på å prøve, uansett hva du og andre rundt henne mener er fornuftig eller ikke.''

Det er i dag viktig for henne å gi sitt barn et søsken, ikke nødvendigvis at hun skal ha et visst antall barn.

''Gode argumenter har du helt sikkert, men det er ikke hva hun trenger.''

Jo, det tror jeg faktisk. Jeg kjenner henne svært godt.

[Gjest Vænninna hennes]

Er enig med flere her, men vil dra det litt lenger for ja, - jeg syns du skal avvise henne her.

Du kan støtte henne i sitt valg, høre på hennes argumenter, men jeg ville avstå fra å mene noe selv. Hva om hun velger å ikke få barn og angrer resten av livet, er du villig til å aktivt ha bidratt til hennes valg da? Eller om du mener det motsatte, ikke finner gode argumenter for enebarn, og hun blir funksjonshemmet - vil du kunne stå inne for å ha spilt en rolle i et slikt valg?

Dette er helt og holdent hennes, hennes manns og hennes fastleges bord. Og som sagt - din rolle her er å støtte henne når de har landet på et valg.

Jeg lurer egentlig litt på om endel av dere her har nære venninner, jeg, siden du og noen til mener at jeg som venninne ikke skal ha mening om saken.

Gode venninner kjenner hverandre, og for oss er ærlighet en viktig del av vennskapet. Hvis hun ikke fikk vite hva jeg faktisk mener ville det være uærlig opptreden av meg, og det ville i alle fall ikke slå positivt ut.

Hun vet at jeg vil være hennes venninne uansett hvilket valg hun ender på. Vi har vært gjennom kriser før også, og vet godt hvor vi har hverandre.

Valget er uansett hennes, og forhåpentligvis sammen med mannen og legen.

[Gjest Vænninna hennes]

Ikke nødvendigvis, men du skal ikke overtale henne den ene eller den andre veien. Du trenger ikke ha noen argumenter klare, du kan lytte og snakke rundt det, spørre og være interessert,

Vi er svært nære venninner, og min mening forlanger og forventer hun at hun får. Noe annet vil være uærlig og ødeleggende.

Vi snakker _mye_ om dette, og jeg synes det er trist at hun ser så mørkt på at barnet skal bli enebarn. Å ha noen positive "argument" synes jeg er svært viktig, for at hun ikke skal grave seg lenger ned og ta valg på uriktig grunnlag.

[Gjest Vænninna hennes]

Nei, men du skal ikke prøve å overtale henne til noe som helst.

Vi står hverandre svært nær, og min mening er viktig for henne like så som hennes mening er viktig for meg. Vi har vært gjennom kriser før, og noe annet enn ærlighet er ikke greit.

Jeg synes det absolutt må være på sin plass å kunne gi henne noen positive argument i forhold til å la sitt allerede fødte barn være enebarn. Hun er en klok, tenkende kvinne som i øyeblikket er "nedgravd" i negative tanker. Som venninne synes jeg defintivt at jeg skal være med på å prøve å snu disse tankene.

[Gjest frakturamottaket]

Positive ting når man "bare" har ett barn:

Tid og atter tid! Barnet får masse tid og oppmerksomhet og har gode muligheter for å lykkes godt på skolen osv fordi foreldrene har tid til å å konsentrere seg bare om ham. Barnet blir særs godt fulgt opp når det gjelder fritidsaktiviteter, venner osv.

Penger - enebarn får naturlig nok mer av det meste.

Mor og far slipper å høre på søskenkrangling og spetakkel, og det råder fred og harmoni i heimen;)

Jeg er midtimellombarnet i en søskenflokk på fem, og jeg savnet ofte å føle meg sett. Den yngste og den eldste fikk det meste av oppmerksomheten fra de voksne, og vi andre fikk slåss om det som var igjen. Vi arvet tøy og utstyr etter de som var eldre og fikk sjelden noe som var helt nytt og kjøpt spesielt til oss. Dyre ferier var utelukket med en så stor ungeflokk, det samme var fritidsaktiviteter som kostet for mye.

Og helt til sist kan jeg ta med at også våre barn går glipp av endel fordi vi var så mange. Da tenker jeg på tid og oppmerksomhet fra besteforeldre. Når fem barn blir voksne og får egneg barn blir det mange barnebarn å holde styr på