Syning av døde

[Gjest J31!]

Enda en kanskje dyster tråd om temaet døden..

Men jeg lurer på om noen av dere har vært med på det, altså se den avdøde i kisten? Var barna med? Og hva følte du/dere rundt det?

Vi var nylig med på det, men vet ikke om vi kommer til å gjøre det flere ganger. Samtidig følte vi at vi fikk tatt ordentlig farvel på denne måten.

[nick]

Nei, men vi var bortpå og sjekket at lokket var spikret godt på.

[Soulshine]

Ja, det har jeg vært med på 4 ganger. Min bestemor, min lillebror, min far og min mors samboer. Opplevelsene har vært svært ulike, men det var alle gangene viktig for meg å ta farvel for siste gang. Min sønn har ikke vært med på noen av dem, noe vi foreldre i samråd ble enige om.

[Helmi]

Ja, jeg og mine barn var og så min mann og barnas pappa i kisten. Tror at det var veldig viktig for å få en liten forståelse av hva som hadde skjedd. Nå, noen år etterpå, kan jeg si at ingen av oss har tatt "skade" av å ha sett ham.

Men at det er det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv, det er helt sikkert - verre enn begravelsen, synes jeg.

Kan tenkes at hvordan opplevelsen blir, er avhengig av hvordan døden inntraff. Jeg så også min far i kisten. Han hadde vært syk lenge og døden var en "lettelse". Det var egentlig bare godt å se ham fredfull.

[trollemor;o)]

Ja, jeg har vært med på det mange ganger.

Hvordan man opplever det kommer helt an på hvordan det hele legges opp. Jeg har vært på syning der barnebarna ikke fkk lov å ta på kista engang også har jeg vært med der de omtrent lå oppi kista (veldig overdrevent, men...)

Den siste var helt klart den fineste. Her var det helt naturlig og ingen skummel atmosfære, ungene fikk legge blomster i kista og andre ting de hadde laget og tegnet. De klappet og klemte besteforelderen som lå i kista.

men når barna ikke engang får ta på kista og heller ikke på den døde eller noe av det som ligger oppi kista, ja da blir det skummelt og ekkelt.

[candyqueen_83]

Nei, men vi var bortpå og sjekket at lokket var spikret godt på.

Unødvendig!

[Gjest been there done that]

Jeg så bestefaren min. Ble mørkredd i to år etterpå. Men angrer vel ikke. Det er en del av livet. Hadde en venn som døde brått som ung, følte jeg så han flere år etterpå. Her og der og på gaten. Tror det på en måte hadde vært bra å se han død.

Synes på en måte det virker litt fint sik de gjør det i USA med åpen kiste.

[Gjest Elextra]

Selv har jeg ikke særlig sans for syning, jeg foretrekker å huske avdøde slik de var. Det er noe skremmende ved den døde kroppen.

Av samme grunn ønsker jeg ikke å ha små barn med på syning, større barn ville få bestemme selv.

[nick]

Unødvendig!

Ja, egentlig. De bruker visstnok skruer.

[Gjest glede over livet]

Jeg synes at vi må bli flinkere til å takle at døden er en del av noe vi alle vil oppleve. Både det at vi skal dø selv og at folk rundt oss vil dø. En syning, eller likskue som det litt mer brutalt heter her jeg kommer fra synes jeg er en bra ting. Da får en tatt farvel på en litt annen måte enn hvis bare kisten står der. Og en får sett(og barna får sett) at det ikke er noe skummelt med en død person.

Vel og merke synes jeg at ikke barn(eller voksne) skal presses til dette hvis de absolutt ikke vil. For folk reagerer så forskjellig og det er helt ok. Jeg synes også at en må vurdere litt før en event. tar med et barn på en slik syning. For eksempel jeg fikk litt traumer etter den første døde personen jeg så på en slik minnestund. Dette var en gammel bestefar som hadde hatt slag. Hudfargen var ikke bra sminket, samt at ene øyet var litt åpent. Det var kjempeekkelt. Så vurderinger må være på sin plass.

[Gjest blåhvit]

Ja, vi var på syning da min sønn døde, han bodde langt hjemmefra, så det var godt å få tatt farvel med ham, ta på ham, klemme ham og gråte over ham og se at han virkelig var død.

Barna i familien var med på syningen, og det tok de helt naturlig. De gikk hjem og tegnet tegninger til ham, tegningene ble lagt med ved kisten.

Vi hadde også åpen kiste inntil en halv time før selve begravelsestalen begynte, flere benyttet anledningen til å komme og se ham før vi skrudde på lokket. Det var vi i den nærmeste familien som skrudde i skruene.

[candyqueen_83]

Jeg har aldri vært med på det, og vet ikke om jeg ville gjort det hvis jeg hadde fått mulighet. Hadde vært redd for å bare huske det bildet, og ikke hvordan personen tidligere var.

[Gjest blåhvit]

Jeg har aldri vært med på det, og vet ikke om jeg ville gjort det hvis jeg hadde fått mulighet. Hadde vært redd for å bare huske det bildet, og ikke hvordan personen tidligere var.

Vi tok bilder av ham i kisten, men det er da ikke de bildene, jeg har på netthinnen, når jeg tenker på ham.

Vi har mange fine bilder fra da han var i live, så det er de bilder vi kikker på, når vi minnes ham, og det er de bildene, som blir sittende på nettthinnen og slik jeg tenker på ham, som en levende person.

[candyqueen_83]

Vi tok bilder av ham i kisten, men det er da ikke de bildene, jeg har på netthinnen, når jeg tenker på ham.

Vi har mange fine bilder fra da han var i live, så det er de bilder vi kikker på, når vi minnes ham, og det er de bildene, som blir sittende på nettthinnen og slik jeg tenker på ham, som en levende person.

Det er godt mulig at det ikke vil spille noen rolle om man ser den avdøde personen. Altså i forhold til bildene man har for seg, og husker. Men jeg er litt usikker.

[Helmi]

Jeg har aldri vært med på det, og vet ikke om jeg ville gjort det hvis jeg hadde fått mulighet. Hadde vært redd for å bare huske det bildet, og ikke hvordan personen tidligere var.

Dette tror jeg egentlig er en av de tingene det er så å si umulig å ta stilling til før det evt. er aktuelt.

[Gjest been there done that]

Det er godt mulig at det ikke vil spille noen rolle om man ser den avdøde personen. Altså i forhold til bildene man har for seg, og husker. Men jeg er litt usikker.

For meg ble det bare et av bildene. Men dersom personen er svært skadet kan det jo være at det blir et plagsomt minne. Men fantasien kan jo også overgå virkeligheten så spørs hva som er værst.

[Gjest blåhvit]

For meg ble det bare et av bildene. Men dersom personen er svært skadet kan det jo være at det blir et plagsomt minne. Men fantasien kan jo også overgå virkeligheten så spørs hva som er værst.

Hvis personen er svært synlig skadet, så blir en frarådet å ha fremsyning av den døde.

Dog leste jeg om et ektepar, hvis sønn hadde store skader i ansiktet, de følte likevel at det var riktig å kunne ta på ham og kunne ta farvel, ved å ta på kroppen, selv om hodet var bandasjert.

[Gjest been there done that]

Hvis personen er svært synlig skadet, så blir en frarådet å ha fremsyning av den døde.

Dog leste jeg om et ektepar, hvis sønn hadde store skader i ansiktet, de følte likevel at det var riktig å kunne ta på ham og kunne ta farvel, ved å ta på kroppen, selv om hodet var bandasjert.

Det var egentlig en god løsning for pårørende som ønsker å ta farvel.

[Gjest mora2]

Det har jeg vært med på flere ganger. Syns det har vært noen fine opplevelser, et siste farvel.

Ungene mine er såpass små at de har ikke vært med. Snuppen kunne nok vært med på siste (som var sist jul). Men da avdøde ikke så så fin ut, droppet vi det.

:0)

[Axcia]

Jeg har vært på syning/likskue. En helt grei opplevelse. Jeg ble egentlig med av litt nysgjerrighet (dette var jo helt nytt for meg), og hovedsaklig for å støtte bestemor og mamma. Han (bestefar) var pen, men kald (sikkert opplagt for de fleste, men ikke alle tenker på det der og da). Ungene var ikke med, de var små, og hadde ikke noe der å gjøre (1 år og 3 år).

Min bror (voksen) valgte å ikke se den avdøde, og har ikke angret på sin beslutning. Han nevnte det her forleden, at "det hadde jeg ikke takla uansett".

Jeg vet ikke om jeg vil ha med ungene neste gang det blir aktuelt. Jeg tror ikke det. Jeg er redd det blir traumatisk, med mareritt etc i ettertid. Ungene er ennå for unge til å vite om de egentlig _vil_ være med på dette, de er under 10 år gamle.