Hva kan man gjøre for en person som er i sorg?

[Gjest efexora]

Sånn foruten bare å være der for vedkommende, hva kan være fint å gjøre av litt mer praktisk art?

Hvis du hadde mistet en som sto deg nær og var blitt alene, hva hadde du satt pris på i en slik situasjon?

Og når den sørgende gir mere diffuse signaler på hva h*n eller hun ønsker. Vedkommende ønsker at du du kommer, men vedkommende vil samtidig gi inntrykk av å klare seg selv. Man vil jo ikke gå over noen andres grenser, men er folk i sorg helt i stand til å vite hva de vil og ikke vil? Skal man bare la dem være i fred til de tar kontakt igjen, eller bør man presse litt på?

[Mandolaika]

Jeg tror ikke man alltid er helt i stand til å vite hva man trenger og ikke trenger når man er i sorg, man har kanskje nok med å holde hodet over vannet og innse hva som har skjedd.

Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å gi beskjed om at du er der og vil være der og at det ellers får være opp til vedkommende å gi nærmere beskjed.

[Gjest efexora]

Jeg tror ikke man alltid er helt i stand til å vite hva man trenger og ikke trenger når man er i sorg, man har kanskje nok med å holde hodet over vannet og innse hva som har skjedd.

Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å gi beskjed om at du er der og vil være der og at det ellers får være opp til vedkommende å gi nærmere beskjed.

Men å la det være opp til vedkommende å ta kontakt, er det et for stort ansvar å gi vedkommende? Spesielt for en som ikke helt vet hva h*n trenger. Jeg tror det også kan være veldig vanskelig for en som sørger å be om hjelp da vedkommende også er er redd for å slite ut den personen som har hjulpet mye.

[Mandolaika]

Men å la det være opp til vedkommende å ta kontakt, er det et for stort ansvar å gi vedkommende? Spesielt for en som ikke helt vet hva h*n trenger. Jeg tror det også kan være veldig vanskelig for en som sørger å be om hjelp da vedkommende også er er redd for å slite ut den personen som har hjulpet mye.

Ja, du har et poeng. Jeg vet rett og slett ikke helt. Er vel individuelt og jeg kjenner ikke den personen dette angår. Jeg tror det hjelper å bare vite at noen alltid vil være der og når du har sagt at du stiller opp hvis behov så trenger ikke vedkommende å være redd for å slite deg ut med det første heller.

Men hvis det er masse praktiske ting som må ordnes i forbindelse med sorgen, så kan det jo være du kan ta noe av det? Det kan også være til stor hjelp hvis vedkommende bare ønsker å ha en å prate, prate, prate med i en periode framover nå.

Synes du har noen fine tanker da. :-)

[Glimtipper]

Det beste er å komme med konkrete tilbud. For eksempel: "Jeg tar med meg snøfreseren bort til deg og får unna snøen i morgen tidlig." "Ole lurer på om Per kan bli med hjem etter skolen på torsdag, så spiser han middag her. Da kan jeg ta begge med på fotballen etterpå." "Hei, jeg kom bare innom med litt nybakt brød og en gryterett."

[Gjest efexora]

Ja, du har et poeng. Jeg vet rett og slett ikke helt. Er vel individuelt og jeg kjenner ikke den personen dette angår. Jeg tror det hjelper å bare vite at noen alltid vil være der og når du har sagt at du stiller opp hvis behov så trenger ikke vedkommende å være redd for å slite deg ut med det første heller.

Men hvis det er masse praktiske ting som må ordnes i forbindelse med sorgen, så kan det jo være du kan ta noe av det? Det kan også være til stor hjelp hvis vedkommende bare ønsker å ha en å prate, prate, prate med i en periode framover nå.

Synes du har noen fine tanker da. :-)

Jeg klarer ikke helt å prate for tiden, har en del egne ting som jeg sliter med. Derfor hadde det vært fint om man kunne bidra med andre ting også. Å få et måltid på døra kan feks også være et tegn på omtanke. Å måke veien kan også være bra.

[Mandolaika]

Jeg klarer ikke helt å prate for tiden, har en del egne ting som jeg sliter med. Derfor hadde det vært fint om man kunne bidra med andre ting også. Å få et måltid på døra kan feks også være et tegn på omtanke. Å måke veien kan også være bra.

Så absolutt, alt som viser at du bryr deg duger, slik jeg ser det. Kan da umulig bli tatt negativt opp.

[Gjest drvalley]

1. Du kan spørre hva vedkommende ønsker.

2. Svært mange ønsker å få være i fred.

[Liliaceae]

Som det ble foreslått her, å måke snø eller å lage et måltid må være en fin ting å gjøre.

Dersom de har barn, kan man ta seg litt ekstra av barnet, finne på ting ta det med ut, slik at barnet får noen hyggelige opplevelser og foreldre kan hente seg litt inn.

[Gjest efexora]

1. Du kan spørre hva vedkommende ønsker.

2. Svært mange ønsker å få være i fred.

''. Svært mange ønsker å få være i fred''

Vil folk fleste egentlig være i fred, eller kan det være første reaksjon på sorgen? Eller er de kanskje redd for at noen skal trå over grensene deres og ta over livet deres fullstendig?

[Bookworm]

Jeg synes man skal være veldig var på hvilke signaler vedkommende sender ut, men jeg ser som du skriver at det fort kan bli forskjellige signaler som sendes ut.

Jeg vet med meg selv at måltider er vanskelig å lage og ordne, så jeg personlig setter pris på at noen hjelper til med mat, lager noe godt til meg. Ellers bare lytte, eller være stille sammen med meg.

[Helmi]

Av egen erfaring kan jeg si at jeg satte pris på at folk:

*kom og viste sin medfølelse (bare ved å komme)

*de fortsatt å komme også etter begravelsen

*laget middagen ferdig og kom med den til oss

*spurte om de kunne hjelpe til med noe konkret (istedenfor "du må bare ringe hvis det er noe")

...bare noen eksempler...

[Gjest J31!]

Jeg ville satt pris på at du viser omtanke vet at du er på tilbudsstien, men samtidig ønsket at du respekterte om jeg sa "nei", evt vil være i fred.

[Helmi]

Men å la det være opp til vedkommende å ta kontakt, er det et for stort ansvar å gi vedkommende? Spesielt for en som ikke helt vet hva h*n trenger. Jeg tror det også kan være veldig vanskelig for en som sørger å be om hjelp da vedkommende også er er redd for å slite ut den personen som har hjulpet mye.

Det er et veldig viktig poeng, det der. Iallefall for min del, i alt kaoset etter et plutselig dødsfall, var det helt umulig å ringe til folk for å be om hjelp. Og det er faktisk veldig mange som sier "du må bare ringe" - også så pass "fjerne bekjentskaper" at det hadde vært helt unaturlig å ta kontakt med dem ang. f.eks. snømåking. Det føltes da at mange sa denne setningen for å få "god samvittighet" - nå hadde de tilbudt sin hjelp og så var det opp til meg.

Nå mener jeg dette ikke som kritikk - for jeg er sikker på at alle gjør så godt de kan i en slik situasjon. Og er veldig takknemlig for at mange brydde seg om meg og min familie. Men bare et tips fra en som har opplevd dette selv

[Gjest Prøve og feile]

For meg var det slik at jeg ble veldig fort sliten.Så hvis folk kom og satt lenge var det ikke greit for meg. Men var vanskelig å si fra, være 'utakknemlig', og redd for at de ikke skulle komme igjen.

Det beste for meg var å bli bedt bort på kaffe eller middag, eller kino eller bare en spasertur og en prat, så var det opp til meg når jeg ikke orket mer, da forklarte jeg det og gikk. Det er letter å gå fra et sted, enn å hive ut gjester om du skjønner.

Men vi er alle forskjellige, så det er egentlig umulig å vite. Etter å ha vært igjennom min prossess, trodde jeg at jeg kunne håndtere folk i sorg, helt til en venninne kom i samme situasjon. Jeg gjorde da det jeg ønsket andre skulle gjort mot meg, men det ble helt feil for henne igjen. Så en må prøve og feile.

Jeg elsket å få blomster hjem, noen vil absolutt ikke det. Meg hjalp det å prate om den avdøde, andre vil ikke høre navnet, har det best ved å ikke snakke om det. Jeg synes det var stor trøst å få kondonalser ved graven, og klemmer, andre vil ikke at folk skal komme bort til dem ved graven. Det er vanskelige saker det her. Smaken er like forskjellig der som når det gjelder klær og mat og alt annet her i l ivet.

[Gjest Prøve og feile]

Jeg tror ikke man alltid er helt i stand til å vite hva man trenger og ikke trenger når man er i sorg, man har kanskje nok med å holde hodet over vannet og innse hva som har skjedd.

Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å gi beskjed om at du er der og vil være der og at det ellers får være opp til vedkommende å gi nærmere beskjed.

Det erjeg helt enig i. Jeg kunne si ja til noe om morgenen, men når tidspunktet kom tre timer senere, var jeg helt ute av form. Det gikk jo opp og ned, og det viktigste venner kan gjøre er vel bare å godta at en er veldig ustabil. La ting foregå på den sørgendes premisser. Og dette gjelder litt lenger enn til etter begravelsen!

[Gjest Prøve og feile]

Men å la det være opp til vedkommende å ta kontakt, er det et for stort ansvar å gi vedkommende? Spesielt for en som ikke helt vet hva h*n trenger. Jeg tror det også kan være veldig vanskelig for en som sørger å be om hjelp da vedkommende også er er redd for å slite ut den personen som har hjulpet mye.

Noe som gjorde at jeg falt sammen i gråt og ble kjempesliten, var alle som ringte rett før vedkommende døde og etterpå for å høre om det som hadde hendt og uttrykke sin omtanke både vel og lenge. Så hadde en ikke mer enn lagt på røret, så ringte det igjen. Jeg måtte dra ut telefonstøpselet til slutt. Nå som en har mobil, kan en jo bare skru av lyden. Jeg synes også å sende melding på SMS er bra. Da kan en svare om en orker. Noen synes igjen det blir veldig upersonlig.

[Mandolaika]

Det erjeg helt enig i. Jeg kunne si ja til noe om morgenen, men når tidspunktet kom tre timer senere, var jeg helt ute av form. Det gikk jo opp og ned, og det viktigste venner kan gjøre er vel bare å godta at en er veldig ustabil. La ting foregå på den sørgendes premisser. Og dette gjelder litt lenger enn til etter begravelsen!

Ja, det er enkelte ting det er vanskelig å svare på her inne, for det er så individuelt og personlig at det er vanskelig når man ikke kjenner den personen det er snakk om.

[KaVa]

Av egen erfaring kan jeg si at jeg satte pris på at folk:

*kom og viste sin medfølelse (bare ved å komme)

*de fortsatt å komme også etter begravelsen

*laget middagen ferdig og kom med den til oss

*spurte om de kunne hjelpe til med noe konkret (istedenfor "du må bare ringe hvis det er noe")

...bare noen eksempler...

Enig med Helmi...

+ Hvis du spør "hvordan har du det" - vær beredt på å høre hvordan man har det, men godta også om du blir avfeid med et "Jotakk, etter forholdene"

OG: Ikke bring opp temaet i lystige lag/nabofester. Noen ganger vil man få lov til å ha det artig, også....

[Gjest efexora]

Det er et veldig viktig poeng, det der. Iallefall for min del, i alt kaoset etter et plutselig dødsfall, var det helt umulig å ringe til folk for å be om hjelp. Og det er faktisk veldig mange som sier "du må bare ringe" - også så pass "fjerne bekjentskaper" at det hadde vært helt unaturlig å ta kontakt med dem ang. f.eks. snømåking. Det føltes da at mange sa denne setningen for å få "god samvittighet" - nå hadde de tilbudt sin hjelp og så var det opp til meg.

Nå mener jeg dette ikke som kritikk - for jeg er sikker på at alle gjør så godt de kan i en slik situasjon. Og er veldig takknemlig for at mange brydde seg om meg og min familie. Men bare et tips fra en som har opplevd dette selv

Jeg har en tante som opplevde å miste et barn for mange år siden. Det var veldig mange som sa " du får bare ta kontakt hvis du trenger noe osv". Men det var slike tilbud hun ikke klarte å benytte seg av. Ofte vet man ikke helt hva man har behov for i en slik situasjon. Det kan være veldig vanskelig å ringe noen for å spørre om de kan lage mat til en, eller gjøre noe annet praktisk.

Så hun bestemte seg for at dette skulle hun aldri si til folk som var i sorg. Da ville hun heller komme med noe konkret hun kunne gjøre for dem.

Problemet er de som gir motstridende signaler. Om noen har sagt at de vil være i fred, vil de være i fred for all evighet, eller bør man følge opp og kontakte dem etter noen dager igjen?