Får man god selvfølelse av å være kirurg?

[Gjest kirurgangst]

jeg har æresfrykt for kirurgen min. Tror den frykten kommer av at hun bare kan ta frem en kniv og snitte meg opp og ordne problemene mine innvendig.

Nyter disse kirurgene stor respekt fra alle andre leger på sykehuset? Er de høyest på hierarkiet?

Disse tankene er nok bare tåpelige, men jeg føler meg bare så veldig liten i møte med en kirurg, og jeg har møtt en del.

Hvordan bli kvitt kirurgangsten?

[laban]

Internt i "legehierarkiet" er visstnok kirurgi høyt oppe, ja. Atskillig høyere enn f.eks. kroniske sykdommer som reumatisme.

Jeg synes ikke det er så rart om man har litt spesielle følelser overfor folk som behandler pasienter med kniv mens de er i narkose. Det gir en følelse av å gi fra seg kontrollen totalt, og det har mange litt problemer med.

Hvis disse følelsene bare plager deg i forbindelse med operasjoner, altså at du ikke går og tenker på det når du er frisk, synes jeg du kan avskrive dem som helt normale.

[blanke ark]

Snu litt på formuleringa di, så blir det bedre: Man bør ha god selvfølelse for å bli kirurg. Jeg ville aldri ha latt noen med dårlig selvfølelse få snitte i meg, hvis jeg kunne unngå det. Hvis noen skal få ta over kontrollen over mine livsfunksjoner, så vil jeg at det skal være et menneske som har tro på seg selv og vet hva h*n gjør.

Det er nok ikke alle kirurger jeg vet om som jeg ville ha hatt privat kontakt med på fritida, men de jeg kjenner og omgås er bare vanlige mennesker. Om enn litt mer målretta enn meg selv, da

På sykehuset er vel de fleste spesialiserte legene sidestilte, men det er en viss tendens til at assistentleger og sykepleiere får stjerner i øynene av noen av kirurgene. Det er ikke fullt så spennende med patologene, da.