Frustrert og lei!

[Gjest nokensvartdag]

Jeg må bare få ut litt frustrasjon er i dag.

Dette er saken:

Vi har tre barn,han har nå vært sykemeldt et år, etter firmaet gikk konkurs og han var utslitt, deprimert og utbrent.

Har skrevet om dette her tidligere at familien vår kom opp i en skikkelig krise.

Oppi alt dette fødte jeg et barn og vi holdt på å bygge hus!

Nå er minsten et år og vi bor i det nye huset. Vi har kjempet og klart oss så langt.

Jeg er bare så lei nå.

Jeg er oppe flere ganger om natten med minstemann (han sover ikke så godt).

Eldstemann står opp 7.30. Jeg har da vært våken en stund, men har minstemann i senga vår på morgenen. Jeg tar med meg han når jeg står opp.

Jeg smører mat og matpakke mens minsten krabber rundt, i mellomtiden har den mellomste stått opp.

Far sover....og har sovet hele natten.

Jeg går rundt i pysjen og må på do, men det får heller vente...

Tar med meg minstemann på badet og kler på mellomste.

Kler deretter på minsten.

Går på kjøkkenet og smører mat til ungene og meg selv. Minsten er sutrete før han får mat.

Jeg må fortsatt på do, men må holde meg.

Hører far står opp og går på do, sitter der kanskje 20min. Kommer deretter ut til oss og sier, jeg dusjer.

Jeg ser som vanlig dumt på ham og sier, jada, jeg får gjøre det senere.

Han går deretter inn på kontoret sitt og holder på med noe.

Han har ingen jobb nå, men jobber med noen prosjekter han håper å få til. ER også mye styr med krangling med håndverkere, regninger osv.

Han går senere ut på kjøkkenet og tar seg mat.

Når minsten sovner 9-tiden følger jeg mellomste i barnehagen 3 dager i uka.

Jeg kan ikke gå før minsten sover, for da må jo far passe ham.

Når jeg kommer hjem gjør jeg husarbeid før minsten våkner.

Prøver å gå en tur med ham og handle.

Henter mellomste tidlig i barnehagen og eldstemann kommerf ra skolen.

Far ser vi når han skal ha mat.

Dagen går videre med lekser, lek og rydding.

Jeg roper på far at det er middag, han kommer og spiser og går igjen.

Jeg har bedt ham være sammen med ungene fra 17-19, men det ser ikke ut som det når inn.

Jeg orker snart ikke mer!

En ting er hvis mannen står tidlig opp og drar på jobb, det er verre når han er hjemm og ligger i senga!

Når jeg tar opp dette med ham sier han bare at han har mye tanker på morgenen og han er trøtt.

Etter 1 år nå er jeg dritt lei. Nå må han søke hjelp om ikke det blir bedre.

Jeg har prøvd å hjelpe ham, men har gitt opp. Har maset om at han må komme seg ut i lufta, trene litt osv. Han orker ikke....

Jeg går nå med et innebygd sinne mot ham konstant, det har nesten gått over til hat.

Når jeg skal si noe til ham så glefser jeg.

Tar jeg opp problemer med ham og sier at jeg ikke vet om jeg makter mer, begynner han kanskje å gråte og sier han har det tøft. Jeg vet han sliter, men det gjør jeg også.

Man skal jo ikke sparke en hund som ligger nede. Noen ganger håper jeg han får seg en bra jobb og prosjektene hans vil bli suksess, da drar jeg min vei.

Han vil ikke gå til fam.terapeut, dårlig råd har vi også nå.

I dag dro han avgårde for å ha noen møter, det er himmelskå ha ham ute av huset.

Når vi legger oss om kvelden vil han jeg skal ligge på armen hans, jeg gjør det motvillig.

Noen innspill her?

Kanskje jeg skal begynne å bokse, få ut litt sinne og frustrasjon?

LIvet er ingen dans på roser her!

[Gjest prust]

Kjære deg, jeg har lest innleggene dine her flere ganger, og har tenkt mye på dere. Du har hatt det tungt og vondt lenge.

Når mannen din ikke vil ha hjelp, må han ta konsekvensene av sitt valg. Jeg hadde ikke orket det du har gjort over så lang tid.

Mannen min hadde det tungt og vanskelig høsten 2008, så i noen måneder hadde vi det noe på liknenede måte - men forskjellen var at han var veldig innstilt på å få hjelp, og gjorde alt legen sa for å komme seg på beina igjen. Så jeg klarte å se at dette var tunge måneder pga mannens sykdom, men at vi skulle klare oss gjennom det når han ville bli frisk.

Du vil trolig få det bedre om du flytter. Synes du skal gi ham en siste sjanse til å ta tak i livet sitt og få innført rutiner med opp om morgenen, hjelpe med ungene, ut og trene/lufte seg, ha ungene alene så du får noe fri, og evt ta imot terapi/psykiatrisk hjelp.

[Gjest snakk med legen]

Jeg ville bestilt en dobbelttime hos fastlegen min og fortalt legen alt dette, og fått noen råd om hvordan dere skal gå videre. Det beste er hvis dere har samme fastlege?

Hvis han har en depresjon må den behandles, hvis ikke han vil gjøre alt for å komme ut av situasjonen dere er nå, ville jeg heller bodd alene enn å bo sammen med ham.

[mariaflyfly]

Kjære deg, jeg har lest innleggene dine her flere ganger, og har tenkt mye på dere. Du har hatt det tungt og vondt lenge.

Når mannen din ikke vil ha hjelp, må han ta konsekvensene av sitt valg. Jeg hadde ikke orket det du har gjort over så lang tid.

Mannen min hadde det tungt og vanskelig høsten 2008, så i noen måneder hadde vi det noe på liknenede måte - men forskjellen var at han var veldig innstilt på å få hjelp, og gjorde alt legen sa for å komme seg på beina igjen. Så jeg klarte å se at dette var tunge måneder pga mannens sykdom, men at vi skulle klare oss gjennom det når han ville bli frisk.

Du vil trolig få det bedre om du flytter. Synes du skal gi ham en siste sjanse til å ta tak i livet sitt og få innført rutiner med opp om morgenen, hjelpe med ungene, ut og trene/lufte seg, ha ungene alene så du får noe fri, og evt ta imot terapi/psykiatrisk hjelp.

''Når mannen din ikke vil ha hjelp, må han ta konsekvensene av sitt valg. Jeg hadde ikke orket det du har gjort over så lang tid.

Du vil trolig få det bedre om du flytter. Synes du skal gi ham en siste sjanse til å ta tak i livet sitt og få innført rutiner med opp om morgenen, hjelpe med ungene, ut og trene/lufte seg, ha ungene alene så du får noe fri, og evt ta imot terapi/psykiatrisk hjelp.''

Signerer på dette.

[Gjest nokensvartdag]

Kjære deg, jeg har lest innleggene dine her flere ganger, og har tenkt mye på dere. Du har hatt det tungt og vondt lenge.

Når mannen din ikke vil ha hjelp, må han ta konsekvensene av sitt valg. Jeg hadde ikke orket det du har gjort over så lang tid.

Mannen min hadde det tungt og vanskelig høsten 2008, så i noen måneder hadde vi det noe på liknenede måte - men forskjellen var at han var veldig innstilt på å få hjelp, og gjorde alt legen sa for å komme seg på beina igjen. Så jeg klarte å se at dette var tunge måneder pga mannens sykdom, men at vi skulle klare oss gjennom det når han ville bli frisk.

Du vil trolig få det bedre om du flytter. Synes du skal gi ham en siste sjanse til å ta tak i livet sitt og få innført rutiner med opp om morgenen, hjelpe med ungene, ut og trene/lufte seg, ha ungene alene så du får noe fri, og evt ta imot terapi/psykiatrisk hjelp.

Jeg er selv skilsmissebarn og det siste jeg ønsker for ungene mine er å oppleve det samme som meg.

Problemet er at dette går ut over ungene også.

På morgenen går gjerne sinnet mitt ut over dem. Jeg og pappan krangler ofte også med ungene til stede dessverre. Vi sier stygge ting til hverandre.

Jeg ber ikke om så mye.

At han står opp sammen med meg på morgenen og hjelper med ungene.

At han skifter bleie på minsten en gang om dagen (har kanskje skiftet 10 bleier på et år)

At han kan gi minsten mat en gang iblant. (gitt ham grøt 2 ganger på 8mnd)

At han kan se etter ungene så jeg kan få fri iblant (jeg har de minste med meg overalt, butikken foreldremøter osv)

At han er litt sammen med ungene etter middag og ved legging.

Krever jeg for mye? Husarbeid gjør han ingenting av, og vi har et stoort hus med mye vasking.

Noen ganger kan vi ligge og prate på kvelden, da er han ofte er litt annen person.

Han sier han skal skjerpe seg og bli bedre på ting jeg ber om, han sier familien betyr alt for ham. Jeg gråter en skvett og sier jeg er sliten og håper ting ska lbli bedre, men vet av erfaring at neste morgen er ting som før.

Jeg har truet med å ta med ungene og flytte, da blir han helt knekt.

Nå tror han ikke på meg lenger heller.

Han sier jeg må hjelpe ham. Hva skal jeg gjøre da?

Jeg har tropå at mosjon og frisk luft gjør godt for kropp og sjel, men han har ikke ork sier han.

Jeg har verdens beste svigermor og vil ikke såre henne med at jeg skal flytte fra sønnen hennes. Hun vet sønnen har det vondt, og jeg skal liksom være den sterke nå.

Hva nå som jeg ikke har mere styrke igjen?

[Gjest mitt råd]

Jeg er selv skilsmissebarn og det siste jeg ønsker for ungene mine er å oppleve det samme som meg.

Problemet er at dette går ut over ungene også.

På morgenen går gjerne sinnet mitt ut over dem. Jeg og pappan krangler ofte også med ungene til stede dessverre. Vi sier stygge ting til hverandre.

Jeg ber ikke om så mye.

At han står opp sammen med meg på morgenen og hjelper med ungene.

At han skifter bleie på minsten en gang om dagen (har kanskje skiftet 10 bleier på et år)

At han kan gi minsten mat en gang iblant. (gitt ham grøt 2 ganger på 8mnd)

At han kan se etter ungene så jeg kan få fri iblant (jeg har de minste med meg overalt, butikken foreldremøter osv)

At han er litt sammen med ungene etter middag og ved legging.

Krever jeg for mye? Husarbeid gjør han ingenting av, og vi har et stoort hus med mye vasking.

Noen ganger kan vi ligge og prate på kvelden, da er han ofte er litt annen person.

Han sier han skal skjerpe seg og bli bedre på ting jeg ber om, han sier familien betyr alt for ham. Jeg gråter en skvett og sier jeg er sliten og håper ting ska lbli bedre, men vet av erfaring at neste morgen er ting som før.

Jeg har truet med å ta med ungene og flytte, da blir han helt knekt.

Nå tror han ikke på meg lenger heller.

Han sier jeg må hjelpe ham. Hva skal jeg gjøre da?

Jeg har tropå at mosjon og frisk luft gjør godt for kropp og sjel, men han har ikke ork sier han.

Jeg har verdens beste svigermor og vil ikke såre henne med at jeg skal flytte fra sønnen hennes. Hun vet sønnen har det vondt, og jeg skal liksom være den sterke nå.

Hva nå som jeg ikke har mere styrke igjen?

Jeg er nesten sikker på en ting, og det er at her må du sette litt hardt på hardt i forhold til å kreve at han skal søke hjelp for sin depresjon. Enten det eller du går.

Onde og gode dager blir det i et langt samliv, men det krever at en gjør sitt ytterste for å bli bedre igjen når en har fått en psykisk eller fysisk lidelse som går ut over familielivet.

[Lillemus]

Jeg er selv skilsmissebarn og det siste jeg ønsker for ungene mine er å oppleve det samme som meg.

Problemet er at dette går ut over ungene også.

På morgenen går gjerne sinnet mitt ut over dem. Jeg og pappan krangler ofte også med ungene til stede dessverre. Vi sier stygge ting til hverandre.

Jeg ber ikke om så mye.

At han står opp sammen med meg på morgenen og hjelper med ungene.

At han skifter bleie på minsten en gang om dagen (har kanskje skiftet 10 bleier på et år)

At han kan gi minsten mat en gang iblant. (gitt ham grøt 2 ganger på 8mnd)

At han kan se etter ungene så jeg kan få fri iblant (jeg har de minste med meg overalt, butikken foreldremøter osv)

At han er litt sammen med ungene etter middag og ved legging.

Krever jeg for mye? Husarbeid gjør han ingenting av, og vi har et stoort hus med mye vasking.

Noen ganger kan vi ligge og prate på kvelden, da er han ofte er litt annen person.

Han sier han skal skjerpe seg og bli bedre på ting jeg ber om, han sier familien betyr alt for ham. Jeg gråter en skvett og sier jeg er sliten og håper ting ska lbli bedre, men vet av erfaring at neste morgen er ting som før.

Jeg har truet med å ta med ungene og flytte, da blir han helt knekt.

Nå tror han ikke på meg lenger heller.

Han sier jeg må hjelpe ham. Hva skal jeg gjøre da?

Jeg har tropå at mosjon og frisk luft gjør godt for kropp og sjel, men han har ikke ork sier han.

Jeg har verdens beste svigermor og vil ikke såre henne med at jeg skal flytte fra sønnen hennes. Hun vet sønnen har det vondt, og jeg skal liksom være den sterke nå.

Hva nå som jeg ikke har mere styrke igjen?

''På morgenen går gjerne sinnet mitt ut over dem. Jeg og pappan krangler ofte også med ungene til stede dessverre. Vi sier stygge ting til hverandre.''

Hvorfor tror du det er bedre for ungene å vokse opp med dette enn å vokse opp som skilsmissebarn?

[Gjest mallet]

Jeg er selv skilsmissebarn og det siste jeg ønsker for ungene mine er å oppleve det samme som meg.

Problemet er at dette går ut over ungene også.

På morgenen går gjerne sinnet mitt ut over dem. Jeg og pappan krangler ofte også med ungene til stede dessverre. Vi sier stygge ting til hverandre.

Jeg ber ikke om så mye.

At han står opp sammen med meg på morgenen og hjelper med ungene.

At han skifter bleie på minsten en gang om dagen (har kanskje skiftet 10 bleier på et år)

At han kan gi minsten mat en gang iblant. (gitt ham grøt 2 ganger på 8mnd)

At han kan se etter ungene så jeg kan få fri iblant (jeg har de minste med meg overalt, butikken foreldremøter osv)

At han er litt sammen med ungene etter middag og ved legging.

Krever jeg for mye? Husarbeid gjør han ingenting av, og vi har et stoort hus med mye vasking.

Noen ganger kan vi ligge og prate på kvelden, da er han ofte er litt annen person.

Han sier han skal skjerpe seg og bli bedre på ting jeg ber om, han sier familien betyr alt for ham. Jeg gråter en skvett og sier jeg er sliten og håper ting ska lbli bedre, men vet av erfaring at neste morgen er ting som før.

Jeg har truet med å ta med ungene og flytte, da blir han helt knekt.

Nå tror han ikke på meg lenger heller.

Han sier jeg må hjelpe ham. Hva skal jeg gjøre da?

Jeg har tropå at mosjon og frisk luft gjør godt for kropp og sjel, men han har ikke ork sier han.

Jeg har verdens beste svigermor og vil ikke såre henne med at jeg skal flytte fra sønnen hennes. Hun vet sønnen har det vondt, og jeg skal liksom være den sterke nå.

Hva nå som jeg ikke har mere styrke igjen?

Flytt. Ikke permanent, men krev at han skal ta tak i livet sitt og komme godt i gang med behandlingsopplegg og terapi før du og ungene flytter tilbake. Du gjør ham en bjørnetjeneste ved å la ham gå og sulle sånn, han blir ikke bedre uten å ta tak i ting selv.

[Gjest prust]

Jeg er selv skilsmissebarn og det siste jeg ønsker for ungene mine er å oppleve det samme som meg.

Problemet er at dette går ut over ungene også.

På morgenen går gjerne sinnet mitt ut over dem. Jeg og pappan krangler ofte også med ungene til stede dessverre. Vi sier stygge ting til hverandre.

Jeg ber ikke om så mye.

At han står opp sammen med meg på morgenen og hjelper med ungene.

At han skifter bleie på minsten en gang om dagen (har kanskje skiftet 10 bleier på et år)

At han kan gi minsten mat en gang iblant. (gitt ham grøt 2 ganger på 8mnd)

At han kan se etter ungene så jeg kan få fri iblant (jeg har de minste med meg overalt, butikken foreldremøter osv)

At han er litt sammen med ungene etter middag og ved legging.

Krever jeg for mye? Husarbeid gjør han ingenting av, og vi har et stoort hus med mye vasking.

Noen ganger kan vi ligge og prate på kvelden, da er han ofte er litt annen person.

Han sier han skal skjerpe seg og bli bedre på ting jeg ber om, han sier familien betyr alt for ham. Jeg gråter en skvett og sier jeg er sliten og håper ting ska lbli bedre, men vet av erfaring at neste morgen er ting som før.

Jeg har truet med å ta med ungene og flytte, da blir han helt knekt.

Nå tror han ikke på meg lenger heller.

Han sier jeg må hjelpe ham. Hva skal jeg gjøre da?

Jeg har tropå at mosjon og frisk luft gjør godt for kropp og sjel, men han har ikke ork sier han.

Jeg har verdens beste svigermor og vil ikke såre henne med at jeg skal flytte fra sønnen hennes. Hun vet sønnen har det vondt, og jeg skal liksom være den sterke nå.

Hva nå som jeg ikke har mere styrke igjen?

Jeg er også skilsmissebarn, og jeg merket fort at både vi barna, mamma og pappa fikk det mye bedre etter at pappa flyttet, og de slapp å forholde seg til hverandre hver dag.

De har klart å fortsette samarbeidet om oss barna i alle år - og for våre barn så er det helt naturlig at mormor og morfar bor hver for seg - men at vi er mye sammen likevel.

Det er ikke noe godt for barna eller deg å ha det slik dere har det nå. Men du må sette kraft bak ordene dine, og ikke true med å gå dersom du ikke har tenkt å gå.

[Gjest nokensvartdag]

Jeg er også skilsmissebarn, og jeg merket fort at både vi barna, mamma og pappa fikk det mye bedre etter at pappa flyttet, og de slapp å forholde seg til hverandre hver dag.

De har klart å fortsette samarbeidet om oss barna i alle år - og for våre barn så er det helt naturlig at mormor og morfar bor hver for seg - men at vi er mye sammen likevel.

Det er ikke noe godt for barna eller deg å ha det slik dere har det nå. Men du må sette kraft bak ordene dine, og ikke true med å gå dersom du ikke har tenkt å gå.

Føler bare at det er helt feil av meg å gjøre livet hans enda tristere nå.

Iblant når han er sur og vanskelig mot meg kjenner jeg at jeg nesten "klikker".

Jeg orker ikke se han og går inn på et rom for å være i fred. Han lar meg ikke være i fred da og jeg har slått og sparket ham for å få ham ut. Jeg ønsker han ska lslå tilbake, så jeg har en grunn for å flytte. (ikke akkurat bedre det jeg gjør mot ham).

Jeg kjenner at det nesten svartner for meg når det gjelder ham. Synes han har ødelagt så mye av livet mitt.

Kan jeg elske ham igjen tro?

Han sier han er glad i meg, jeg sier det aldri, jeg klarer bare ikke.

Er så lett for mange å si at jeg skal flytte. dette sitter svært langt inne for meg.

Vet at jeg blir det svarte fåret her da.

Jeg har gitt opp at vi skal få det bedre etter så lang tid, at jeg prøve rå leve med situasjonen.

Jeg går konstant med en kjempeklump i halsen og er lei meg.

Skal vi på besøk til noen har vi alltid kranglet på forhånd og jeg har grint i timesvis. Går derfor ofte med hovne øyne.

.

Jeg sa her om dagen til ham at jeg skulle ønske han jobbet i nordsjøen. Jeg trenger en pause fra ham. Alt med ham irriterer meg!

Er vanskelig å leie noe for en kort periode også.

Kanskje jeg skal ta med ungene og reise bort til helgen. Kan være verdt et forsøk.

Men så skal eldstemann i bursdag til helgen som han gledet seg til.

Neste helg har minstemann bursdag. Det passer jo aldri.

Jeg gråter når jeg hører Gabriellas sang. Mitt liv er her og nu er teksten, mitt står bare på vent.

[Gjest prust]

Føler bare at det er helt feil av meg å gjøre livet hans enda tristere nå.

Iblant når han er sur og vanskelig mot meg kjenner jeg at jeg nesten "klikker".

Jeg orker ikke se han og går inn på et rom for å være i fred. Han lar meg ikke være i fred da og jeg har slått og sparket ham for å få ham ut. Jeg ønsker han ska lslå tilbake, så jeg har en grunn for å flytte. (ikke akkurat bedre det jeg gjør mot ham).

Jeg kjenner at det nesten svartner for meg når det gjelder ham. Synes han har ødelagt så mye av livet mitt.

Kan jeg elske ham igjen tro?

Han sier han er glad i meg, jeg sier det aldri, jeg klarer bare ikke.

Er så lett for mange å si at jeg skal flytte. dette sitter svært langt inne for meg.

Vet at jeg blir det svarte fåret her da.

Jeg har gitt opp at vi skal få det bedre etter så lang tid, at jeg prøve rå leve med situasjonen.

Jeg går konstant med en kjempeklump i halsen og er lei meg.

Skal vi på besøk til noen har vi alltid kranglet på forhånd og jeg har grint i timesvis. Går derfor ofte med hovne øyne.

.

Jeg sa her om dagen til ham at jeg skulle ønske han jobbet i nordsjøen. Jeg trenger en pause fra ham. Alt med ham irriterer meg!

Er vanskelig å leie noe for en kort periode også.

Kanskje jeg skal ta med ungene og reise bort til helgen. Kan være verdt et forsøk.

Men så skal eldstemann i bursdag til helgen som han gledet seg til.

Neste helg har minstemann bursdag. Det passer jo aldri.

Jeg gråter når jeg hører Gabriellas sang. Mitt liv er her og nu er teksten, mitt står bare på vent.

Jeg tror dere kan elske hverandre igjen - men jeg tror helt klart at dere bør ha en pause fra hverandre slik at han forstår at du mener alvor.

Eldstemann går i 1. klasse? Ift skolen vil jeg tro at du kan få innvilget permisjon for ham/henne hvis du sier til lærer/inspektør/rektor at dere har en krise.

Har du foreldre/søsken du kan reise til sammen med barna for noen dager/en uke? I mens kan du jo undersøke litt på leiemarkedet.

Jeg har ei venninne som i en periode hadde det veldig vanskelig med mannen, og hun kom såpass langt at hun hadde avtalt leie av en hybelleilighet (hadde vel ikke skrevet under kontrakt) - og det var først da at mannen forstod at hun mente alvor. De fikk det godt sammen igjen, og dette er nå sikkert 7-8 år siden.

Jeg har en annen venninne som også har det veldig vanskelig i ekteskapet. Hun har en mann som jobber, men når han er hjemme, er han mye som din mann. Hun sier det rett ut til ham at hun synes det er godt når han reiser bort med jobben. Han vil ikke ha hjelp og hun er dypt fortvilet fordi de ikke finner noen løsning sammen.

[Gjest nokensvartdag]

Jeg tror dere kan elske hverandre igjen - men jeg tror helt klart at dere bør ha en pause fra hverandre slik at han forstår at du mener alvor.

Eldstemann går i 1. klasse? Ift skolen vil jeg tro at du kan få innvilget permisjon for ham/henne hvis du sier til lærer/inspektør/rektor at dere har en krise.

Har du foreldre/søsken du kan reise til sammen med barna for noen dager/en uke? I mens kan du jo undersøke litt på leiemarkedet.

Jeg har ei venninne som i en periode hadde det veldig vanskelig med mannen, og hun kom såpass langt at hun hadde avtalt leie av en hybelleilighet (hadde vel ikke skrevet under kontrakt) - og det var først da at mannen forstod at hun mente alvor. De fikk det godt sammen igjen, og dette er nå sikkert 7-8 år siden.

Jeg har en annen venninne som også har det veldig vanskelig i ekteskapet. Hun har en mann som jobber, men når han er hjemme, er han mye som din mann. Hun sier det rett ut til ham at hun synes det er godt når han reiser bort med jobben. Han vil ikke ha hjelp og hun er dypt fortvilet fordi de ikke finner noen løsning sammen.

Takk for at du leser dette.

Jeg skjønner at noe drastisk må skje snart.

Prøver først å bo hos ei venninde en helg og ser om han vil endre seg da.

Huff, mye styr å dra med seg alle disse tingene. Håper det er verdt det.

[Gjest Silklongs]

Dette høres jo helt horribelt ut, men jeg bare lurer:

Hva sier og gjør han hvis du ber han om å ta ungene når han dukker opp om morgenen? I steden for at han kan gå i dusjen? Og hva gjør han når du sparker han ut av senga idet vekkerklokka ringer? Hva skjer om du går fra huset før 9 for å levere i barnehagen, uten den minste?

[Gjest nokensvartdag]

Dette høres jo helt horribelt ut, men jeg bare lurer:

Hva sier og gjør han hvis du ber han om å ta ungene når han dukker opp om morgenen? I steden for at han kan gå i dusjen? Og hva gjør han når du sparker han ut av senga idet vekkerklokka ringer? Hva skjer om du går fra huset før 9 for å levere i barnehagen, uten den minste?

Jeg har sparket han ut av senga en gang. Jeg fleipet og tullet med han,kilte og dro han ut av senga. Han ble så sur, så det gjør jeg ikke igjen.

når han først står opp må han jo på do. Det tar 20-30min! Etterpå må han dusje.

Om jeg har vært oppe hele natta med minsten spiller ingen rolle. Han tror visst jeg er en maskin. Jeg har ingen valg. Må ta meg av ungene.

Joda, det hender han passer minsten mens jeg leverer i barnehagen (han har aldri levert eller hentet). Da er han som regellagt når jeg kommer hjem (grint seg i søvn sikkert)

Jeg synes ikke han er en snill omsorgsfull pappa. Derfor ønsker jeg ikke han skal ha ungene mye alene heller. Er ikke flink til å gi de mat og drikke. Hvis ikke ungene sier de er tørste, tenker han ikke på å gi de noe. Han på 10mnd klarer ikke prate.

Han sier ofte han elsker meg. Jeg sier da at han ikke mener det,men bare sier det. Han beviser ikke akkurat i handling at han elsker meg. Jeg føler meg ikke elsket.

[mariaflyfly]

Føler bare at det er helt feil av meg å gjøre livet hans enda tristere nå.

Iblant når han er sur og vanskelig mot meg kjenner jeg at jeg nesten "klikker".

Jeg orker ikke se han og går inn på et rom for å være i fred. Han lar meg ikke være i fred da og jeg har slått og sparket ham for å få ham ut. Jeg ønsker han ska lslå tilbake, så jeg har en grunn for å flytte. (ikke akkurat bedre det jeg gjør mot ham).

Jeg kjenner at det nesten svartner for meg når det gjelder ham. Synes han har ødelagt så mye av livet mitt.

Kan jeg elske ham igjen tro?

Han sier han er glad i meg, jeg sier det aldri, jeg klarer bare ikke.

Er så lett for mange å si at jeg skal flytte. dette sitter svært langt inne for meg.

Vet at jeg blir det svarte fåret her da.

Jeg har gitt opp at vi skal få det bedre etter så lang tid, at jeg prøve rå leve med situasjonen.

Jeg går konstant med en kjempeklump i halsen og er lei meg.

Skal vi på besøk til noen har vi alltid kranglet på forhånd og jeg har grint i timesvis. Går derfor ofte med hovne øyne.

.

Jeg sa her om dagen til ham at jeg skulle ønske han jobbet i nordsjøen. Jeg trenger en pause fra ham. Alt med ham irriterer meg!

Er vanskelig å leie noe for en kort periode også.

Kanskje jeg skal ta med ungene og reise bort til helgen. Kan være verdt et forsøk.

Men så skal eldstemann i bursdag til helgen som han gledet seg til.

Neste helg har minstemann bursdag. Det passer jo aldri.

Jeg gråter når jeg hører Gabriellas sang. Mitt liv er her og nu er teksten, mitt står bare på vent.

''Føler bare at det er helt feil av meg å gjøre livet hans enda tristere nå. ''

Hvorfor skal du ta hensyn til det? Hvorfor kan du ikke gi han et ultimatum om å få orden på livet sitt og bidra mer med barna? Han er jo ikke i nærheten av å vise engasjement eller vilje til å få det bedre!

''Iblant når han er sur og vanskelig mot meg kjenner jeg at jeg nesten "klikker". Jeg orker ikke se han og går inn på et rom for å være i fred. Han lar meg ikke være i fred da og jeg har slått og sparket ham for å få ham ut. Jeg ønsker han ska lslå tilbake, så jeg har en grunn for å flytte. (ikke akkurat bedre det jeg gjør mot ham). Jeg kjenner at det nesten svartner for meg når det gjelder ham. Synes han har ødelagt så mye av livet mitt.''

Kjenner meg altfor mye igjen i det du skriver her. Det er ikke ok å sparke og slå. Og det er ikke ok at han ikke lar deg være i fred når du ber om det. Dere er utrolig destruktive mot hverandre. Jeg hadde det også slik, og jeg har det mye bedre i dag. Uten den mannen.

''Kan jeg elske ham igjen tro? Han sier han er glad i meg, jeg sier det aldri, jeg klarer bare ikke.''

Det er det bare du som kan finne ut. Men som prust sier, det kan kanskje være ok for dere begge med en time-out. Da får dere sortert tanker og følelser og kan finne ut av ting.

''Er så lett for mange å si at jeg skal flytte. dette sitter svært langt inne for meg. Vet at jeg blir det svarte fåret her da.''

Hva så? Hvorfor er det så viktig hva alle andre tror om deg så lenge du veit at du er ærlig mot deg selv? Been there, done it. Det er bare å heve seg over det.

''Jeg har gitt opp at vi skal få det bedre etter så lang tid, at jeg prøve rå leve med situasjonen. Jeg går konstant med en kjempeklump i halsen og er lei meg. Skal vi på besøk til noen har vi alltid kranglet på forhånd og jeg har grint i timesvis. Går derfor ofte med hovne øyne. .''

Høres ikke ut som noe liv som man ønsker. Hvis du har bestemt deg for å leve med situasjonen, er det bare å bite tenna sammen og gjøre det. Da er det ingen grunn til å klage over det heller. Hvorfor i all verden skal du avfinne deg med denne situasjonen?

[Gjest Silklongs]

Jeg har sparket han ut av senga en gang. Jeg fleipet og tullet med han,kilte og dro han ut av senga. Han ble så sur, så det gjør jeg ikke igjen.

når han først står opp må han jo på do. Det tar 20-30min! Etterpå må han dusje.

Om jeg har vært oppe hele natta med minsten spiller ingen rolle. Han tror visst jeg er en maskin. Jeg har ingen valg. Må ta meg av ungene.

Joda, det hender han passer minsten mens jeg leverer i barnehagen (han har aldri levert eller hentet). Da er han som regellagt når jeg kommer hjem (grint seg i søvn sikkert)

Jeg synes ikke han er en snill omsorgsfull pappa. Derfor ønsker jeg ikke han skal ha ungene mye alene heller. Er ikke flink til å gi de mat og drikke. Hvis ikke ungene sier de er tørste, tenker han ikke på å gi de noe. Han på 10mnd klarer ikke prate.

Han sier ofte han elsker meg. Jeg sier da at han ikke mener det,men bare sier det. Han beviser ikke akkurat i handling at han elsker meg. Jeg føler meg ikke elsket.

Hm... Synes dette høres veldig mye ut som at du har tatt på deg en martyrrolle, og han glir unna og lar deg styre på.

Du sier han "sikkert har latt minsten skrike seg i søvn". Du vet ikke, du antar. Fordi du ikke har noen tro på han. Og kanskje han har gjort det, jeg vet ikke, og det høres ikke ut som du heller vet det.

At han blir sur av å bli kilt og tullet ut av senga _en_ gang, vel, det hadde ikke stoppet meg. Jeg hadde ikke gitt meg, han fikk bare komme seg opp og bidra, sur eller ikke. Ett forsøk synes jeg kanskje ikke er nok til å si at han _alltid_ er sur og grinete.

20-30 minutter på do hører ingen steder hjemme, men igjen: Du må jo si at han ikke kan gå i dusjen, siden det er andre ting som må skje. Han gir deg jo en åpning for å gjøre det når han sier fra at han faktisk går dit.

Din egen dogåing på morgnen blir bare snål, det er ikke umulig å gå på do, da får du stille klokka på 2 minutter tidligere hvis det er det om å gjøre. Eller ta med minsten. Eller vekke ungene tidligere.

Å ikke gi ungene drikke når de spør etter det, kan vel også være et ønske om at ungene kan greie selv? Vet ikke hvor gamle ungene er, men de skal jo ikke være gamle før de kan ta et glass vann når de trenger det.

Som sagt, det høres uutholdelig å leve slik, men jeg synes det også høres ut som dere har inntatt ulike roller og lever dem fullt og helt ut. Mener absolutt ikke at du skal godta å ha det slik, men i steden for å true med å flytte ut får enten gjøre det, eller legge inn en ekstra innsats i å forklare hvor jævlig du har det. Så lenge han ikke har noen diagnose må du jo bare forholde deg til han som et voksent, ansvarlig menneske.

Ønsker deg all mulig lykke til!

[løvinne71]

Jeg husker deg fra tråder tidligere, og jeg føler virkelig med deg og din situasjon.

Du er et typisk eksempel på en som biter tenna sammen og "forstår og tåler" mens du egentlig sliter deg helt ut, og bygger deg opp en enorm frustrasjon.

Jeg skal ikke undervurdere symptomene på en depresjon. Men jeg klarer virkelig ikke å fri meg helt fra tanken på at mannen din egentlig "lurer" deg litt, og dekker seg bak dette for å slippe litt billigere unna?

Dere er på god vei inn i et skjevt mønster der du gradvis påtar deg flere og flere av det som også burde være hans "plikter" i et familieliv.

Og når denne skjevfordelingen etableres, uansett årsak, så blir det ofte svært vanskelig å komme ut av dem senere.

Du sier at du er redd for å pålegge ham ekstra ansvar/"byrder", nå som han er inne i en depresjon.

Men gjør du ham egentlig noen tjeneste ved å påta deg så mye at han blir "overflødig" på hjemmebane?

Dette resulterer jo i at du opparbeider så negative følelser for ham at hele ekteskapet står på spill.

Jeg tror neppe det kommer til å skje at han begynner å overta ansvar i hjemmet på eget intiativ. Ej heller ved at du ber ham gjøre mere generellt.

Som jeg svarte deg en gang tidligere, så tror jeg eneste veien å gå er at DU GJØR MINDRE, og for å få til dette er det opp til deg selv å delegere bort helt konkrete oppgaver til ham.

Forlang at han støvsuger, tar oppvasken, bringer / henter barn i barnehagen, skifter på / steller minsten etc.

Du har jo allerede gitt ham klar beskjed om at du er sliten, frustrert og lei av å gjøre "alt" alene, og at hans manglende bidrag faktisk kan føre til at ekteskapet ryker.

Derfor vet han nok med fornuften at han bør gjøre en bedre innsats hvis han ønsker å beholde deg/familien.

Men problemet er at han allikevel ikke klarer å etablere krefter og intiativ til å ta tak i ting selv. (kanskje pga depresjonen?).

Dessuten er det jo mye enklere og behageligere å bare la ting skure og gå sålenge han slipper unna med det.

Ting blir jo gjort allikevel - Av deg!

Kort sagt tror jeg rett og slett du er litt for "snill"

Og du har nok litt for urealistiske ønsker om hva han burde gjort på eget intiativ.

Du må nok belage deg på å kjempe igjennom endringene selv, ved å tørre og gi ham ansvar og forpliktelser.

Nei, det er ikke noe gøy å måtte ta rollen som "mase-kjerring."

Men slik situasjonen har blitt hos dere, så tror jeg det er eneste løsning for å beholde ekteskapet.

[Gjest nokensvartdag]

''Føler bare at det er helt feil av meg å gjøre livet hans enda tristere nå. ''

Hvorfor skal du ta hensyn til det? Hvorfor kan du ikke gi han et ultimatum om å få orden på livet sitt og bidra mer med barna? Han er jo ikke i nærheten av å vise engasjement eller vilje til å få det bedre!

''Iblant når han er sur og vanskelig mot meg kjenner jeg at jeg nesten "klikker". Jeg orker ikke se han og går inn på et rom for å være i fred. Han lar meg ikke være i fred da og jeg har slått og sparket ham for å få ham ut. Jeg ønsker han ska lslå tilbake, så jeg har en grunn for å flytte. (ikke akkurat bedre det jeg gjør mot ham). Jeg kjenner at det nesten svartner for meg når det gjelder ham. Synes han har ødelagt så mye av livet mitt.''

Kjenner meg altfor mye igjen i det du skriver her. Det er ikke ok å sparke og slå. Og det er ikke ok at han ikke lar deg være i fred når du ber om det. Dere er utrolig destruktive mot hverandre. Jeg hadde det også slik, og jeg har det mye bedre i dag. Uten den mannen.

''Kan jeg elske ham igjen tro? Han sier han er glad i meg, jeg sier det aldri, jeg klarer bare ikke.''

Det er det bare du som kan finne ut. Men som prust sier, det kan kanskje være ok for dere begge med en time-out. Da får dere sortert tanker og følelser og kan finne ut av ting.

''Er så lett for mange å si at jeg skal flytte. dette sitter svært langt inne for meg. Vet at jeg blir det svarte fåret her da.''

Hva så? Hvorfor er det så viktig hva alle andre tror om deg så lenge du veit at du er ærlig mot deg selv? Been there, done it. Det er bare å heve seg over det.

''Jeg har gitt opp at vi skal få det bedre etter så lang tid, at jeg prøve rå leve med situasjonen. Jeg går konstant med en kjempeklump i halsen og er lei meg. Skal vi på besøk til noen har vi alltid kranglet på forhånd og jeg har grint i timesvis. Går derfor ofte med hovne øyne. .''

Høres ikke ut som noe liv som man ønsker. Hvis du har bestemt deg for å leve med situasjonen, er det bare å bite tenna sammen og gjøre det. Da er det ingen grunn til å klage over det heller. Hvorfor i all verden skal du avfinne deg med denne situasjonen?

Jeg vet bare ikke lenger. Er så fortvilet for tiden. Jeg ønsket så veldig vi skulle få det til, men jeg klarer ikke det alene.

Har prøvd så mange ganger å snakke med ham.

Nå er i jeg i ferd med å skrive en lang mail til ham og forklare der hvordan jeg har det.

Har planer om å bo hos en venninde i helgen.

Tror han har godt av å savne oss litt.

Håpet ting skulle bli bedre etter et år, men mye er verre. nå har han vært sykemeldt et år og har ingen jobb. Hva skal vi da leve av? Han prøver å starte noe for seg selv,men vet jo ikke om det blir noe penger av det.

da må vi selge huset.

Derfor er det ekstra vanskelig for meg å sette krav til ham eller flytte ut. Han har mange bekymringer. Jeg driter i huset. Jeg vil være lykkelig!

Jeg kan bare ikke gi ham enda flere bekymringer. Å, hva gjør jeg.

Er det noen som forstår at jeg også lider i denne situasjonen?

Ringer en fam.terapeut nå og drar dit alene. Trenger noen råd. det er bare så himla dyrt hos private. 700kr timen. Skal jeg dra på fam.vernkontoret er det 6mnd ventetid!

[mariaflyfly]

Jeg vet bare ikke lenger. Er så fortvilet for tiden. Jeg ønsket så veldig vi skulle få det til, men jeg klarer ikke det alene.

Har prøvd så mange ganger å snakke med ham.

Nå er i jeg i ferd med å skrive en lang mail til ham og forklare der hvordan jeg har det.

Har planer om å bo hos en venninde i helgen.

Tror han har godt av å savne oss litt.

Håpet ting skulle bli bedre etter et år, men mye er verre. nå har han vært sykemeldt et år og har ingen jobb. Hva skal vi da leve av? Han prøver å starte noe for seg selv,men vet jo ikke om det blir noe penger av det.

da må vi selge huset.

Derfor er det ekstra vanskelig for meg å sette krav til ham eller flytte ut. Han har mange bekymringer. Jeg driter i huset. Jeg vil være lykkelig!

Jeg kan bare ikke gi ham enda flere bekymringer. Å, hva gjør jeg.

Er det noen som forstår at jeg også lider i denne situasjonen?

Ringer en fam.terapeut nå og drar dit alene. Trenger noen råd. det er bare så himla dyrt hos private. 700kr timen. Skal jeg dra på fam.vernkontoret er det 6mnd ventetid!

''Nå er i jeg i ferd med å skrive en lang mail til ham og forklare der hvordan jeg har det. Har planer om å bo hos en venninde i helgen.''

Bra ting å gjøre.

''Jeg kan bare ikke gi ham enda flere bekymringer. ''

Neivel, men du kan starte med å stille krav til deltakelse i hjemmet.

''Er det noen som forstår at jeg også lider i denne situasjonen?''

Selvfølgelig. Har vært der selv. Det suger. Men det skjer ingenting med situasjonen dersom du ikke tar tak i den.

''Ringer en fam.terapeut nå og drar dit alene. Trenger noen råd. ''

Også bra ting å gjøre Kanskje du skal ta med deg alt du har skrevet her inne og vise? Kopier det over i et word-dokument dersom du ikke vil flagge dol Så ser de hvordan situasjonen er, og du glemmer ikke masse av det du ønsker å få fram.

''det er bare så himla dyrt hos private. 700kr timen. Skal jeg dra på fam.vernkontoret er det 6mnd ventetid!''

Sikker på at du ikke kommer til kjappere dersom du sier at det er krise?

[Gjest kom deg ut]

Han kommer ikke til å ta tak i problemene selv, så lenge han ikke er nødt. Og han er ikke nødt, siden du ikke setter klare grenser. Med andre ord, det kommer til å fortsette akkurat slik det gjør, inntil du flytter ut.

Du kunne jo si at du flytter ut for et halvt år i første omgang (leier deg et sted) og at du ikke flytter inn før han får skikk på livet sitt.

Men så lenge du blir gående i din martyr-rolle, kommer du heller ikke til å gjøre noen som helst reell endring.

Jeg sier ikke at det er enkelt. Ikke i det hele tatt. Men du må bli voksen nok til å sette grenser for ham, uansett om han og din svigermor gråter og bebreier deg.

Kanskje du også ville hatt godt av terapi?

Den onde sirkelen som du også er med på å opprettholde, er ikke bra verken for deg, ungene eller mannen din.