Frustrert og lei!

[Gjest nokensvartdag]

''Nå er i jeg i ferd med å skrive en lang mail til ham og forklare der hvordan jeg har det. Har planer om å bo hos en venninde i helgen.''

Bra ting å gjøre.

''Jeg kan bare ikke gi ham enda flere bekymringer. ''

Neivel, men du kan starte med å stille krav til deltakelse i hjemmet.

''Er det noen som forstår at jeg også lider i denne situasjonen?''

Selvfølgelig. Har vært der selv. Det suger. Men det skjer ingenting med situasjonen dersom du ikke tar tak i den.

''Ringer en fam.terapeut nå og drar dit alene. Trenger noen råd. ''

Også bra ting å gjøre Kanskje du skal ta med deg alt du har skrevet her inne og vise? Kopier det over i et word-dokument dersom du ikke vil flagge dol Så ser de hvordan situasjonen er, og du glemmer ikke masse av det du ønsker å få fram.

''det er bare så himla dyrt hos private. 700kr timen. Skal jeg dra på fam.vernkontoret er det 6mnd ventetid!''

Sikker på at du ikke kommer til kjappere dersom du sier at det er krise?

Når han har lest mailen kommer han sikkert bort til meg og holder rundt meg. Han sier han ikke vil miste oss og alt skal bli bra. Han har det bare så tøft nå, helt forferdelig sier han, men han skal bli bedre på alt jeg ønsker.

Been there....

Hva sier jeg da?

Skal jeg likevel si at jeg vurderer å flytte?

[Gjest nokensvartdag]

Han kommer ikke til å ta tak i problemene selv, så lenge han ikke er nødt. Og han er ikke nødt, siden du ikke setter klare grenser. Med andre ord, det kommer til å fortsette akkurat slik det gjør, inntil du flytter ut.

Du kunne jo si at du flytter ut for et halvt år i første omgang (leier deg et sted) og at du ikke flytter inn før han får skikk på livet sitt.

Men så lenge du blir gående i din martyr-rolle, kommer du heller ikke til å gjøre noen som helst reell endring.

Jeg sier ikke at det er enkelt. Ikke i det hele tatt. Men du må bli voksen nok til å sette grenser for ham, uansett om han og din svigermor gråter og bebreier deg.

Kanskje du også ville hatt godt av terapi?

Den onde sirkelen som du også er med på å opprettholde, er ikke bra verken for deg, ungene eller mannen din.

Flytter jeg har han ikke penger til å bo i huset alene.

Vi må da selge vårt nybygde hus som har kostet penger og tårer..

Jeg føler jeg har ingen utvei!

[Gjest kom deg ut]

Flytter jeg har han ikke penger til å bo i huset alene.

Vi må da selge vårt nybygde hus som har kostet penger og tårer..

Jeg føler jeg har ingen utvei!

Livet ditt, og livet til barna, er langt langt mer verdt enn huset. Skjønner at det er vanskelig, men slik kan det ikke fortsette.

[laban]

Når han har lest mailen kommer han sikkert bort til meg og holder rundt meg. Han sier han ikke vil miste oss og alt skal bli bra. Han har det bare så tøft nå, helt forferdelig sier han, men han skal bli bedre på alt jeg ønsker.

Been there....

Hva sier jeg da?

Skal jeg likevel si at jeg vurderer å flytte?

Du kan f.eks. si at det ikke lenger er nok at han sier det, men at han beviser det. Som en start kan han vaske huset om formiddagen og deretter ta med seg de to eldste på et eller annet om ettermiddagen førstkommende fredag (eller en annen dag som passer denne uka), mens du får litt fri. Eller velg noe annet du har lyst til, men som ligger innenfor en "forsiktig normalaktivitet".

Hvis han rygger tilbake da, kan du spørre hva han _helt konkret_ mente han skulle bli bedre på. Ikke om en måned, men i løpet av de nærmeste dagene.

[Gjest prust]

Når han har lest mailen kommer han sikkert bort til meg og holder rundt meg. Han sier han ikke vil miste oss og alt skal bli bra. Han har det bare så tøft nå, helt forferdelig sier han, men han skal bli bedre på alt jeg ønsker.

Been there....

Hva sier jeg da?

Skal jeg likevel si at jeg vurderer å flytte?

Jeg er enig med laban. Han må vise _helt konkrete handlinger_ som resulterer i avlastning for deg UMIDDELBART for at hans ord om at han elsker deg og alt skal bli bedre, skal være troverdige.

[Gjest nokensvartdag]

Du kan f.eks. si at det ikke lenger er nok at han sier det, men at han beviser det. Som en start kan han vaske huset om formiddagen og deretter ta med seg de to eldste på et eller annet om ettermiddagen førstkommende fredag (eller en annen dag som passer denne uka), mens du får litt fri. Eller velg noe annet du har lyst til, men som ligger innenfor en "forsiktig normalaktivitet".

Hvis han rygger tilbake da, kan du spørre hva han _helt konkret_ mente han skulle bli bedre på. Ikke om en måned, men i løpet av de nærmeste dagene.

Ja,det skal jeg gjøre. Takk for svar.

[løvinne71]

Jeg har sparket han ut av senga en gang. Jeg fleipet og tullet med han,kilte og dro han ut av senga. Han ble så sur, så det gjør jeg ikke igjen.

når han først står opp må han jo på do. Det tar 20-30min! Etterpå må han dusje.

Om jeg har vært oppe hele natta med minsten spiller ingen rolle. Han tror visst jeg er en maskin. Jeg har ingen valg. Må ta meg av ungene.

Joda, det hender han passer minsten mens jeg leverer i barnehagen (han har aldri levert eller hentet). Da er han som regellagt når jeg kommer hjem (grint seg i søvn sikkert)

Jeg synes ikke han er en snill omsorgsfull pappa. Derfor ønsker jeg ikke han skal ha ungene mye alene heller. Er ikke flink til å gi de mat og drikke. Hvis ikke ungene sier de er tørste, tenker han ikke på å gi de noe. Han på 10mnd klarer ikke prate.

Han sier ofte han elsker meg. Jeg sier da at han ikke mener det,men bare sier det. Han beviser ikke akkurat i handling at han elsker meg. Jeg føler meg ikke elsket.

Må bare kommentere dette innlegget også. For jeg synes det du skriver her, snur litt på saker og ting..

Angående å vekke ham om morgenen:

Hvorfor fleipe, tulle,kile og tilsynelatende virke spøkefull? Når det du egentlig vil si er: " Jeg er også kjempetrøtt og skulle gjerne sovet lenger. Men vi MÅ opp, og det er ingen grunn til at jeg skal gjøre det alene. Så se til å kom deg opp du også, og gjør litt nytte for deg!"

Jeg hadde også blitt sur om noen vekket meg "med tull" fordi jeg kanskje ville tolket det som at man ikke mente alvor.

Hadde noen derimot forlangt på en bestemt måte at jeg skulle opp, så ville jeg kanskje også blitt sur, men ihvertfall forstått at vedkommende mente alvor.

Uansett hadde ikke ett "mislykket" forsøk, stoppet meg fra å prøve igjen.

At han blir sur de første gangene du ber ham stå opp, må du nesten regne med! Han er jo vandt til å gjøre som han vil...

Men når dette er sagt, så synes jeg det kommer frem i dette innlegget at det langt på vei er ditt eget valg at du ikke lar ham slippe til særlig mye.

Du har jo ingen tiltro til at han kan ta seg av barna, eller gjøre oppgaver like bra som deg.

Din innstilling vitner om at du undergraver hans evner og rolle som far til barna deres. Du tror ikke han kan ta seg av dem, eller oppfylle deres behov like godt som du kan.

Dette kan skyldes to ting: Enten er du litt for hønemor" som tror at din type, kanskje litt selvopporfrende omsorg, er det eneste som er "bra nok" for barna deres.

Det andre er at du aldri har latt ham slippe til såpass at han har erfart og lært hva barna trenger, og hva som kreves for å ta seg av dem.

Hvis du, bevisst eller ubevisst, har latt ham føle at han er overflødig, men du er uunværlig, i foreldrerollen.(og kanskje husholdningen forøvrig?) Så er det jo ikke så rart om han trekker seg unna og "gir opp"..

[Gjest Niccola]

Jeg har sparket han ut av senga en gang. Jeg fleipet og tullet med han,kilte og dro han ut av senga. Han ble så sur, så det gjør jeg ikke igjen.

når han først står opp må han jo på do. Det tar 20-30min! Etterpå må han dusje.

Om jeg har vært oppe hele natta med minsten spiller ingen rolle. Han tror visst jeg er en maskin. Jeg har ingen valg. Må ta meg av ungene.

Joda, det hender han passer minsten mens jeg leverer i barnehagen (han har aldri levert eller hentet). Da er han som regellagt når jeg kommer hjem (grint seg i søvn sikkert)

Jeg synes ikke han er en snill omsorgsfull pappa. Derfor ønsker jeg ikke han skal ha ungene mye alene heller. Er ikke flink til å gi de mat og drikke. Hvis ikke ungene sier de er tørste, tenker han ikke på å gi de noe. Han på 10mnd klarer ikke prate.

Han sier ofte han elsker meg. Jeg sier da at han ikke mener det,men bare sier det. Han beviser ikke akkurat i handling at han elsker meg. Jeg føler meg ikke elsket.

Jeg tror du må stille krav. han er ikke et barn i familien, han er en voksen. Jeg kan se at han sliter, men han MÅ kunne ordne litt frokost til ungene så du slipper å holde deg i en time før du går på do.

Kan du være bestemt og sette opp krav til hva han må gjøre om morgenen?

Dere risikerer at begge foreldrene går på felgen om det fortsetter slik. Han må kanskje få hjelp på andre områder, der har jeg liten kompetanse, men det sier seg selv at hvis han kun skal være et vedheng i familien som får komme, gå og sove som han vil, så kan han ikke samtidig forvente respekt fra deg som må ta over hele jobben.

Få ham på banen nå, det hjelper ikke at han gråter.

[Lillemus]

Når han har lest mailen kommer han sikkert bort til meg og holder rundt meg. Han sier han ikke vil miste oss og alt skal bli bra. Han har det bare så tøft nå, helt forferdelig sier han, men han skal bli bedre på alt jeg ønsker.

Been there....

Hva sier jeg da?

Skal jeg likevel si at jeg vurderer å flytte?

''Hva sier jeg da? Skal jeg likevel si at jeg vurderer å flytte?''

Ja. Fortell ham at dersom han ikke _umiddelbart_ og _varig_ viser at han mener det så flytter du. Si til ham med klare ord at han har sagt det så mange ganger tidligere uten at noe har skjedd så du tror ikke på ham med mindre han faktisk gjør det.

Si at du skjønner han har det tøft, men det betyr ikke at han kan melde seg ut av familien og farsrollen. Du har det også tøft som må takle alt helt alene og du trenger en som kan hjelpe deg og ta ansvar for AS Hus&Hjem.

[løvinne71]

Når han har lest mailen kommer han sikkert bort til meg og holder rundt meg. Han sier han ikke vil miste oss og alt skal bli bra. Han har det bare så tøft nå, helt forferdelig sier han, men han skal bli bedre på alt jeg ønsker.

Been there....

Hva sier jeg da?

Skal jeg likevel si at jeg vurderer å flytte?

Nei, du trenger ikke å si at du vil flytte. For det er jo egentlig ikke det du vil!?

Det du vil, at han skal delta mer på hjemmebane så du ikke skal føle deg så sliten og alene om alt.

Det er dette du skal si til ham, Og du skal også være HELT KONKRET, på hva du ønsker at han skal gjøre for å lette din hverdag.

[laban]

Må bare kommentere dette innlegget også. For jeg synes det du skriver her, snur litt på saker og ting..

Angående å vekke ham om morgenen:

Hvorfor fleipe, tulle,kile og tilsynelatende virke spøkefull? Når det du egentlig vil si er: " Jeg er også kjempetrøtt og skulle gjerne sovet lenger. Men vi MÅ opp, og det er ingen grunn til at jeg skal gjøre det alene. Så se til å kom deg opp du også, og gjør litt nytte for deg!"

Jeg hadde også blitt sur om noen vekket meg "med tull" fordi jeg kanskje ville tolket det som at man ikke mente alvor.

Hadde noen derimot forlangt på en bestemt måte at jeg skulle opp, så ville jeg kanskje også blitt sur, men ihvertfall forstått at vedkommende mente alvor.

Uansett hadde ikke ett "mislykket" forsøk, stoppet meg fra å prøve igjen.

At han blir sur de første gangene du ber ham stå opp, må du nesten regne med! Han er jo vandt til å gjøre som han vil...

Men når dette er sagt, så synes jeg det kommer frem i dette innlegget at det langt på vei er ditt eget valg at du ikke lar ham slippe til særlig mye.

Du har jo ingen tiltro til at han kan ta seg av barna, eller gjøre oppgaver like bra som deg.

Din innstilling vitner om at du undergraver hans evner og rolle som far til barna deres. Du tror ikke han kan ta seg av dem, eller oppfylle deres behov like godt som du kan.

Dette kan skyldes to ting: Enten er du litt for hønemor" som tror at din type, kanskje litt selvopporfrende omsorg, er det eneste som er "bra nok" for barna deres.

Det andre er at du aldri har latt ham slippe til såpass at han har erfart og lært hva barna trenger, og hva som kreves for å ta seg av dem.

Hvis du, bevisst eller ubevisst, har latt ham føle at han er overflødig, men du er uunværlig, i foreldrerollen.(og kanskje husholdningen forøvrig?) Så er det jo ikke så rart om han trekker seg unna og "gir opp"..

Det kan også skyldes en tredje ting:

At hun har sett _på grunn av depresjonen_ fungerer han absolutt ikke i slike situasjoner. Hun lar ham ikke ha barna noe særlig NÅ, fordi han ikke ser verden rundt seg for tiden. Det kan faktisk være farlig å la en dypt deprimert person ta vare på en baby på 10 mnd. Vær glad hvis du ikke har sett eksempler på det.

Jeg synes det er litt urettferdig å anta at de har hatt det sånn gjennom hele samlivet og at det er like mye hennes skyld.

Hun lot ham få "melde seg ut" da han var knust og apatisk etter at de ble rammet av en konkret hendelse, og så han han aldri kommet seg ut av den, tvert imot. Det blir noe annet når noen har fått sitte på sidelinja helt fra starten fordi man vet best selv. Jeg synes ikke historien hennes tyder på at dette er tilfellet her.

[løvinne71]

Det kan også skyldes en tredje ting:

At hun har sett _på grunn av depresjonen_ fungerer han absolutt ikke i slike situasjoner. Hun lar ham ikke ha barna noe særlig NÅ, fordi han ikke ser verden rundt seg for tiden. Det kan faktisk være farlig å la en dypt deprimert person ta vare på en baby på 10 mnd. Vær glad hvis du ikke har sett eksempler på det.

Jeg synes det er litt urettferdig å anta at de har hatt det sånn gjennom hele samlivet og at det er like mye hennes skyld.

Hun lot ham få "melde seg ut" da han var knust og apatisk etter at de ble rammet av en konkret hendelse, og så han han aldri kommet seg ut av den, tvert imot. Det blir noe annet når noen har fått sitte på sidelinja helt fra starten fordi man vet best selv. Jeg synes ikke historien hennes tyder på at dette er tilfellet her.

Jeg husker et innlegg hun hadde tidligere. Og der kom det frem at han egentlig "alltid" hadde bidratt lite..

Ellers har du selvsagt rett i det du sier. Men jeg tror likevel ikke det innebærer særlig risiko å be ham støvsuge, eller skifte bleie på barnet av og til..

Trolig klarer han også helt fint å hente/levere et litt større barn i barnehagen, eller gå ut litt med dem så hun f.eks kan lage middag eller ta en dusj i fred og ro..

[Gjest nokensvartdag]

Det kan også skyldes en tredje ting:

At hun har sett _på grunn av depresjonen_ fungerer han absolutt ikke i slike situasjoner. Hun lar ham ikke ha barna noe særlig NÅ, fordi han ikke ser verden rundt seg for tiden. Det kan faktisk være farlig å la en dypt deprimert person ta vare på en baby på 10 mnd. Vær glad hvis du ikke har sett eksempler på det.

Jeg synes det er litt urettferdig å anta at de har hatt det sånn gjennom hele samlivet og at det er like mye hennes skyld.

Hun lot ham få "melde seg ut" da han var knust og apatisk etter at de ble rammet av en konkret hendelse, og så han han aldri kommet seg ut av den, tvert imot. Det blir noe annet når noen har fått sitte på sidelinja helt fra starten fordi man vet best selv. Jeg synes ikke historien hennes tyder på at dette er tilfellet her.

Når han ikke klarer å skifte bæsjebleie på babyen, sier det seg selv at jeg ikke kan være lenge borte.

Ja, jeg har kommet hjem og opplevd at han ikke har skiftet bleie.

En baby kan heller ikke be om et glass vann.

Har jeg vært borte en kveld er det ikke hyggelig å komme hjem når huset ser "bomba" ut.Kjøkkenet flyter, badet er fulllt av klær, rommene er rotete.

Synes det er så respektløst av ham å ikke rydde etter seg.

Jeg er ingen pedant,men synes det er så trist å komme hjem til et rotehus.

[Gjest nokensvartdag]

Jeg husker et innlegg hun hadde tidligere. Og der kom det frem at han egentlig "alltid" hadde bidratt lite..

Ellers har du selvsagt rett i det du sier. Men jeg tror likevel ikke det innebærer særlig risiko å be ham støvsuge, eller skifte bleie på barnet av og til..

Trolig klarer han også helt fint å hente/levere et litt større barn i barnehagen, eller gå ut litt med dem så hun f.eks kan lage middag eller ta en dusj i fred og ro..

Jeg står og lager middag med to sutrete unger som henger i beina mine.

Han sitter på kontoret to rom bort og prater kanskje i tlf med en kamerat.

Er det rart jeg missliker ham? Jo mer jeg tenker på ting han ikke hjelper meg med jo mer hater jeg ham!

Han kommer og spiser og går deretter tilbake på kontoret med tallerkenen på bordet!

Da tar jeg meg av ungene og rydder vekk middagen. Hyggelig familieliv?

[Gjest Silklongs]

Jeg står og lager middag med to sutrete unger som henger i beina mine.

Han sitter på kontoret to rom bort og prater kanskje i tlf med en kamerat.

Er det rart jeg missliker ham? Jo mer jeg tenker på ting han ikke hjelper meg med jo mer hater jeg ham!

Han kommer og spiser og går deretter tilbake på kontoret med tallerkenen på bordet!

Da tar jeg meg av ungene og rydder vekk middagen. Hyggelig familieliv?

Det er vel ingen som synes det der er noe hyggelig familieliv, men spørsmålet er vel heller hvorfor det har blitt slik, og ikke minst - er det noe å gjøre for å forandre det?

Støtter de som sier at du rett og slett må kreve umiddelbar handling fra hans side, ikke bare fagre ord og forsikringer om at det skal bli bra en gang i fremtiden. Viser han ikke umiddelbart at han kan rydde middagsbordet, leke med ungene, legge unger osv., så bør du rett og slett flytte ut slik at dere kan bearbeide ting fra utsiden.

[-På Dol av og til]

Kontakt Familievernkontoret. Det er gratis.

Lykke til videre.

[løvinne71]

Jeg står og lager middag med to sutrete unger som henger i beina mine.

Han sitter på kontoret to rom bort og prater kanskje i tlf med en kamerat.

Er det rart jeg missliker ham? Jo mer jeg tenker på ting han ikke hjelper meg med jo mer hater jeg ham!

Han kommer og spiser og går deretter tilbake på kontoret med tallerkenen på bordet!

Da tar jeg meg av ungene og rydder vekk middagen. Hyggelig familieliv?

Men hvorfor i all verden går du ikke inn til ham og ber ham ta barna med ut en tur så du får laget middag i fred??

Det er dette jeg ikke skjønner!

Du klager over alt han ikke gjør, men forlanger heller ikke at han skal hjelpe til?

Du har vel forlengst forstått at han ikke kommer til "å tilby sine tjenester" uoppfordret?

[Gjest lurerjegpånåda]

Hvordan har du mulighet til å være på DOL i hele dag? Tar ikke mange minuttene før du svarer etter hvert innlegg heller.

[Gjest litt anonym idag]

Jeg står og lager middag med to sutrete unger som henger i beina mine.

Han sitter på kontoret to rom bort og prater kanskje i tlf med en kamerat.

Er det rart jeg missliker ham? Jo mer jeg tenker på ting han ikke hjelper meg med jo mer hater jeg ham!

Han kommer og spiser og går deretter tilbake på kontoret med tallerkenen på bordet!

Da tar jeg meg av ungene og rydder vekk middagen. Hyggelig familieliv?

Herregud, nå har mannen min pms i perioder, men han er bare blåbær i forhold til dette. Han tar ihvertfall ansvar og viser at han bryr seg.

Jeg tror ikke jeg kunne levd med en sånn mann. Da hadde min kjærlighet gått over til å ligne noe helt annet..

[Gjest nokensvartdag]

Hvordan har du mulighet til å være på DOL i hele dag? Tar ikke mange minuttene før du svarer etter hvert innlegg heller.

har minstemann på fanget, mellomste ser på tv - er slapp og syk.

Minsten har sovet også da. Eldstemann kom fra skolen og gikk ut og lekte.

Dette var viktig for meg i dag, derfor har jeg prioritert det. Er sammen med ungene alltid ellers.