Frustrert og lei!

[Maximia]

Hvordan har du mulighet til å være på DOL i hele dag? Tar ikke mange minuttene før du svarer etter hvert innlegg heller.

Jeg tolket også spørsmålet ditt negativt, for når slike spørsmål kommer er det en undertone av " du sier du har mye å gjøre, men sitte på dol hele dagen det har du tid til". Slik er det med nettkommunikiasjon, ikke alltid man tolker slik senderen mener å si ting.

[Gjest togli]

Hva var galt med å spørre om det? Håpet kanskje hun hadde en form for avlastning i dag, eller at gubben hadde "våkna".

Jeg ser du tok spørsmålet mitt verre enn ts.

Beklager hvis jeg oppfatta deg feil. Jeg oppfatta det du skrev som kritikk mot trådstarter fordi hun faktisk hadde tid til å sitte ved dataen og dermed ikke burde ha grunn til å klage.

Men sorry om jeg misoppfatta det

[zellica]

Beklager hvis jeg oppfatta deg feil. Jeg oppfatta det du skrev som kritikk mot trådstarter fordi hun faktisk hadde tid til å sitte ved dataen og dermed ikke burde ha grunn til å klage.

Men sorry om jeg misoppfatta det

Jeg oppfattet også innlegget på samme måte som deg, så at setningsformuleringen var til å misforstå, er det ingen tvil om.

[Gjest togli]

Jeg oppfattet også innlegget på samme måte som deg, så at setningsformuleringen var til å misforstå, er det ingen tvil om.

*puster lettet ut*

[fillolin]

Kjære deg! Forstår godt at du er sliten og lei, det er lett å leve seg inn i at dette er en vanskelig situasjon og at det er vanskelig å se veien videre. Har lest alle innleggene her nå og ser at du har fått mange gode råd og innspill, mye konkret som du kan ta fatt i, noe jeg ser at du tildels også allerede har gjort. Det er imponerende, synes jeg! Når situasjonen er så vanskelig som du beskriver, og hverdagen så tettpakket, er det ikke bare-bare å finne krefter og tid til å endre vaner og væremåter. Noen ganger er det slik at små forandringer fører til store forandringer - ønsker for deg at du får positive opplevelser med de grepene du tar!

Slik jeg ser det er du for tiden aleneforelder. Kanskje vil det være en lettelse og/eller nødvendig å se slik på det heller enn å forvente noe av mannen din som han likevel ikke kan stille opp med? Som aleneforelder må du først og fremst skaffe deg litt avlastning med barna. Ta kontakt med barnevernet, de bør og skal kunne hjelpe deg, også med å finne ut hva din familie trenger og vil ha nytte av (avlastning, støttekontakt, økonomisk støtte til barnevakt el.a). Frivilligsentralen kan også være et alternativ - kanskje er det noen eldre som bare venter på å få "barnebarn" å besøke eller få besøk av? Hva med familie, nettverk og naboer ellers - kanskje kan eldstemann overnatte hos en venn mens du får deg en kveld med venner, på kino - eller bare rett og slett på badet eller foran TVen? (Du trenger selvfølgelig ikke svare på dette, det kjennes bare mest riktig å skrive det i spørsmålsform).

Ellers ser jeg at mange råd handler om hva du skal kreve av mannen din, hvordan du skal kommunisere m.m. Dette er viktig og riktig nok, men hvis kommunikasjonen i en relasjon har kjørt seg fast er det likevel ofte vanskelig å få til i praksis og på egenhånd, ikke minst hvis han virkelig er syk og du derfor kan forvente mye mindre fra han enn du egentlig trenger. Det kan også fort bli slik at du bebreider deg selv hvis det likevel ikke blir bedre eller at det stilles større krav til din besluttsomhet og kompromissløshet enn du makter akkurat nå. Blir derfor sittende å tenke på om du kanskje kunne komme et godt stykke vei bare med å fokusere på deg selv og din relasjon til deg selv og de rundt deg, altså uten å involvere dem direkte? Du spør hva du kan kreve av mannen din, hva som er rimelig å forvente, om du er urimelig - så lenge du selv ikke vet svaret på disse spørsmålene vil din kommunikasjon med han kunne bli uklar, du kan fort bli vippet av pinnen av hans svar og det kan bli avvik mellom det du sier og det du gjør. Blant annet. Du fremkommer også av det du skriver at dine fysiske og psykiske behov kommer sist. Dette er noe mange mødre kan kjenne seg igjen i, i større eller mindre grad, men det aner meg at du er blant dem som i for stor grad prioriterer andre foran seg selv. Dette er ikke bare negativt, kanskje er det dette som har holdt familien sammen til nå, men det kan bli for mye av det gode. Kanskje bør du i noe større grad ta vare på deg selv og prioritere dine behov, ikke minst for at du skal kunne ta vare på de andre? Det er som de sier på flyet om oksygenmaskene: "Ta først på din egen maske før du hjelper andre". Det er vel å bra å prioritere barna sine, men når du ligger der besvimt uten oksygen, hvem skal ta på dem maskene deres da? Du er krumtappen i familien, ingen er tjent med at du tar vare på alle andre enn deg selv. Kanskje kan det være mulig for deg å jobbe med din egen selvfølelse, din egen kommunikasjon med deg selv og dine behov helt uavhengig av mannen din? Kanskje kan du få hjelp til dette på familievernkontoret, der hjelpen er gratis, eller kanskje du kan få en henvisning til psykolog eller annen behandling dersom du tar dette opp med lege. Om du har en god lege kan du kanskje også ha nytte av en diskusjon med legen. Kommunen skal også ha en psykiatritjeneste der jeg vil anta at du kan få hjelp, også når det gjelder ¨(veiledning i) rollen som pårørende.

Gjennom en slik prosess kan det bli tydeligere for deg hva som er riktig for akkurat deg og din familie å gjøre og det kan bli lettere for deg å gjennomføre det du bestemmer deg for. Jeg er sikker på at familien din elsker deg, men det viktigste er at du kan svare et rungende JA! på spørsmålet "elsker du deg selv?".

Sender deg en stor klem og all mulig lykke til!

[Gjest lurerjegpånåda]

Beklager hvis jeg oppfatta deg feil. Jeg oppfatta det du skrev som kritikk mot trådstarter fordi hun faktisk hadde tid til å sitte ved dataen og dermed ikke burde ha grunn til å klage.

Men sorry om jeg misoppfatta det

Jeg ser at den der kunne misforstås, men det er ikke alt man setter spørsmålstegn ved eller er kritisk til som er negativt ment.

Hvordan man leser og oppfatter noe, har ofte sammenheng med hva man "forventer" at det skal stå.

Så forventer man noe negativt eller noe dritt, så tolker man det ofte i den retningen.

[Gjest lurerjegpånåda]

Jeg oppfattet også innlegget på samme måte som deg, så at setningsformuleringen var til å misforstå, er det ingen tvil om.

Setningsformuleringen?

Jeg ser at den der kunne misforstås, men det er ikke alt man setter spørsmålstegn ved eller er kritisk til som er negativt ment.

Hvordan man leser og oppfatter noe, har ofte sammenheng med hva man "forventer" at det skal stå.

Så forventer man noe negativt eller noe dritt, så tolker man det ofte i den retningen.

[laban]

Jeg hadde en kur på minstemann, men det har sprukket litt he rigjen.

Han sovner i 18.30 tiden. Våkner 2-3 ganger i 2 tiden. Da bare står jeg opp og stryker han på ryggen. Kl.5 får han pupp (den skulle jeg gjerne ha kuttet ut) han sovner igjen og våkner 6-6.30. Nå har det vært litt tenner på gang, så det har vært litt grining på natta.

Far tar sovetbl og kan derfor ikke stå opp (har gjort det siden minsten ble født).

Han ønsker ikke ta antidepr eller snakke med legen.

Eldstemann er 10 år og legger seg 21-21.30. Det er så sent å dra ut etter det synes jeg. Han skal ha hjelp til lekser og mat. Far ordner ikke med dette heller.

En kveld jeg var borte spurte jeg samboer hva han og eldstemann hadde gjort på kvelden. Gjett da.

DEn ene kvelden de hadde alene sammen satt far på kontoret sitt hele kvelden. AAArgsier jeg bare.

''Far tar sovetbl og kan derfor ikke stå opp ''

Du - mange blir gående rundt som zombier hele dagen hvis de tar sovemedisin. Det hjelper ikke at det påstås at ikke tablettene inneholder noe som tilsier det, det kan skje allikevel. Jeg har sett det selv på nært hold.

Kan du få ham til å droppe dem en kort periode? Si at du ønsker deg den ene tingen som en begynnelse, at han ikke trenger å stå opp om natten av den grunn (akkurat nå), men at det kan være sunt med en pause? Det er ikke farlig å streve med å få sove om kvelden når man ikke skal på jobb om morgenen.

Det KAN ha en utrolig effekt både på depresjonen og apatien. Jeg vet at mange typer tabletter ikke skal ha disse virkningene "etter boka", men jeg garanterer deg at det finnes unntak.

[trollemor;o)]

DETTE MÅ DU IKKE FINNE DEG I EN DAG LENGER!!!!!

jeg vert ike hva du skal gjøre, men du må ikke bry deg om at han gråter når du stiller krav til ham, han skjønner ingenting og burde fått seg en skikkelig vekker. Har du familie i nærheten som du kan flytte til i en periode? På den måten skjønner han KANSKJE alvoret...

[trollemor;o)]

DETTE MÅ DU IKKE FINNE DEG I EN DAG LENGER!!!!!

jeg vert ike hva du skal gjøre, men du må ikke bry deg om at han gråter når du stiller krav til ham, han skjønner ingenting og burde fått seg en skikkelig vekker. Har du familie i nærheten som du kan flytte til i en periode? På den måten skjønner han KANSKJE alvoret...

[trollemor;o)]

Jeg hadde en kur på minstemann, men det har sprukket litt he rigjen.

Han sovner i 18.30 tiden. Våkner 2-3 ganger i 2 tiden. Da bare står jeg opp og stryker han på ryggen. Kl.5 får han pupp (den skulle jeg gjerne ha kuttet ut) han sovner igjen og våkner 6-6.30. Nå har det vært litt tenner på gang, så det har vært litt grining på natta.

Far tar sovetbl og kan derfor ikke stå opp (har gjort det siden minsten ble født).

Han ønsker ikke ta antidepr eller snakke med legen.

Eldstemann er 10 år og legger seg 21-21.30. Det er så sent å dra ut etter det synes jeg. Han skal ha hjelp til lekser og mat. Far ordner ikke med dette heller.

En kveld jeg var borte spurte jeg samboer hva han og eldstemann hadde gjort på kvelden. Gjett da.

DEn ene kvelden de hadde alene sammen satt far på kontoret sitt hele kvelden. AAArgsier jeg bare.

Ti åringen kan du med fordel legge i 20.00- 20.30 tiden..

[laban]

Ti åringen kan du med fordel legge i 20.00- 20.30 tiden..

Hvafornoe?

Hvis han er vant til å legge seg på den tiden hun beskriver (det er min 10-åring også), er det vel litt drøyt å forandre på det fordi faren har problemer.

En annen ting er at 10-åringen antakelig er i stand til å legge seg selv, slik at hun kan stikke ut når de er ferdige med leksene.

[Gjest togli]

Jeg ser at den der kunne misforstås, men det er ikke alt man setter spørsmålstegn ved eller er kritisk til som er negativt ment.

Hvordan man leser og oppfatter noe, har ofte sammenheng med hva man "forventer" at det skal stå.

Så forventer man noe negativt eller noe dritt, så tolker man det ofte i den retningen.

Det har du helt rett i

[Gjest lurerjegpånåda]

Det har du helt rett i

Har gjort det selv mange ganger.

[Gjest les før du svarer]

Hm... Synes dette høres veldig mye ut som at du har tatt på deg en martyrrolle, og han glir unna og lar deg styre på.

Du sier han "sikkert har latt minsten skrike seg i søvn". Du vet ikke, du antar. Fordi du ikke har noen tro på han. Og kanskje han har gjort det, jeg vet ikke, og det høres ikke ut som du heller vet det.

At han blir sur av å bli kilt og tullet ut av senga _en_ gang, vel, det hadde ikke stoppet meg. Jeg hadde ikke gitt meg, han fikk bare komme seg opp og bidra, sur eller ikke. Ett forsøk synes jeg kanskje ikke er nok til å si at han _alltid_ er sur og grinete.

20-30 minutter på do hører ingen steder hjemme, men igjen: Du må jo si at han ikke kan gå i dusjen, siden det er andre ting som må skje. Han gir deg jo en åpning for å gjøre det når han sier fra at han faktisk går dit.

Din egen dogåing på morgnen blir bare snål, det er ikke umulig å gå på do, da får du stille klokka på 2 minutter tidligere hvis det er det om å gjøre. Eller ta med minsten. Eller vekke ungene tidligere.

Å ikke gi ungene drikke når de spør etter det, kan vel også være et ønske om at ungene kan greie selv? Vet ikke hvor gamle ungene er, men de skal jo ikke være gamle før de kan ta et glass vann når de trenger det.

Som sagt, det høres uutholdelig å leve slik, men jeg synes det også høres ut som dere har inntatt ulike roller og lever dem fullt og helt ut. Mener absolutt ikke at du skal godta å ha det slik, men i steden for å true med å flytte ut får enten gjøre det, eller legge inn en ekstra innsats i å forklare hvor jævlig du har det. Så lenge han ikke har noen diagnose må du jo bare forholde deg til han som et voksent, ansvarlig menneske.

Ønsker deg all mulig lykke til!

''Vet ikke hvor gamle ungene er, men de skal jo ikke være gamle før de kan ta et glass vann når de trenger det.''

Hun skriver at den yngste er 10 måneder. Synes du h*n skal krabbe til vasken og hente vann selv?

[hidi, the scorpion]

''Vet ikke hvor gamle ungene er, men de skal jo ikke være gamle før de kan ta et glass vann når de trenger det.''

Hun skriver at den yngste er 10 måneder. Synes du h*n skal krabbe til vasken og hente vann selv?

''Hun skriver at den yngste er 10 måneder. Synes du h*n skal krabbe til vasken og hente vann selv?''

LOL;))

[Gjest Silklongs]

''Vet ikke hvor gamle ungene er, men de skal jo ikke være gamle før de kan ta et glass vann når de trenger det.''

Hun skriver at den yngste er 10 måneder. Synes du h*n skal krabbe til vasken og hente vann selv?

10 måneder gamle barn har stort sett ikke språk nok til å be om vann. Og det var dette med å be om drikke som var problemet, ikke sant?

[Glimtipper]

''Far tar sovetbl og kan derfor ikke stå opp ''

Du - mange blir gående rundt som zombier hele dagen hvis de tar sovemedisin. Det hjelper ikke at det påstås at ikke tablettene inneholder noe som tilsier det, det kan skje allikevel. Jeg har sett det selv på nært hold.

Kan du få ham til å droppe dem en kort periode? Si at du ønsker deg den ene tingen som en begynnelse, at han ikke trenger å stå opp om natten av den grunn (akkurat nå), men at det kan være sunt med en pause? Det er ikke farlig å streve med å få sove om kvelden når man ikke skal på jobb om morgenen.

Det KAN ha en utrolig effekt både på depresjonen og apatien. Jeg vet at mange typer tabletter ikke skal ha disse virkningene "etter boka", men jeg garanterer deg at det finnes unntak.

Enig med deg, det var det første jeg tenkte på når hun nevnte sovemedisin. Man kan bli utrolig apatisk av de.

Jeg nevnte jo her på Dr. Online den perioden jeg forsøkte sovemedisin. Jeg sovnet ute, sittende på en benk på lekeplassen, i mange minusgrader. Jeg var så usigelig trøtt. I tillegg kommenterte alle i min nærhet at jeg nærmeste mistet all mimikk. Jeg følte meg ikke deprimert, men jeg var altså helt zombie, som du beskriver.

Jeg stemmer også for at han forsøker en tid uten sovemedisin.

[Gjest les før du svarer]

10 måneder gamle barn har stort sett ikke språk nok til å be om vann. Og det var dette med å be om drikke som var problemet, ikke sant?

Du svarte på følgende:

''Hvis ikke ungene sier de er tørste, tenker han ikke på å gi de noe. Han på 10mnd klarer ikke prate.''

Problemet er altså ikke at de ber om drikke og at han mener de kan hente det selv. Han ser ganske enkelt ikke behovene deres.

[Gjest Silklongs]

Du svarte på følgende:

''Hvis ikke ungene sier de er tørste, tenker han ikke på å gi de noe. Han på 10mnd klarer ikke prate.''

Problemet er altså ikke at de ber om drikke og at han mener de kan hente det selv. Han ser ganske enkelt ikke behovene deres.

Vet du, du har rett. Helt rett. Og det gir deg all grunn til å ta meg skikkelig.

Mannen her er rett og slett helt udugelig, hun har gjort alt i sin makt og det er virkelig ingenting mer å gjøre. Hun får bare pakke sine saker, ribbe hus og heim og ta ungene vekk fra dette monsteret hun har valgt å få barn med.

Alle menn som ikke forer ungene konstant burde forresten få slik behandling. Uansett hva kvinnene i forholdet har gjort. Dette er hårreisende!!!!