"Å vokse i takt med sine barn"

[Liliaceae]

Jeg syntes det var (relativt) enkelt å venne meg til å få barn, og å følge de oppover i småbarnsalderen, førskolealderen og som små skolebarn.

Men, merker at jeg føler jeg helt fersk og litt usikker på denne nye fasen vi står overfor, nemlig (pre)puberteten.

Det har skjedd så mye med eldste på 11,5 år de siste månedene.

Når hun ikke får viljen sin, er det smelling med dører og plaging av småsøstre. Hun blir kjempesur om hun ikke får lov til noe.

Hun argumenterer og nærmest krangler med oss når vi er borte, f.eks. hos besteforeldre, hvor hun føler seg trygg.

Det er mye uffing og akking over plikter hun må gjøre i hjemmet (det innebærer å ta ansvar for eget rom)

Hun følger med på nyhetsbildet selv, og forstår så mye mer enn før og vi har samtaler av mer voksen karakter, der vi diskuterer og forklarer verdensbildet. Hun blir fort sår når det er venninnekonflikter. Humørskifte fra blid til sur og tverr på kort tid..

Selv om hun har endret seg gradvis etter skolestart, klarer jeg liksom ikke å venne meg til å ha et så stort barn med den oppførselen og modenhet (og umodenhet!) som følger...

Har alltid hatt et bilde i hodet av at tenåringsforeldre er "gamle og satte", og nå er jeg der nesten selv!!

Er det flere som har det slik?

[hidi, the scorpion]

''Er det flere som har det slik?''

Gjett om! Jeg kjenner meg igjen i hver eneste situasjon du beskriver, så jeg satt og småhumret mens jeg leste;)

Med guttene var det aldri noen problemer, så det ble litt av et sjokk da jenta begynte i 11 årsalderen! Nå, 5-6 år senere, så har det roet seg veldig, og vi går godt sammen;)

[Liliaceae]

''Er det flere som har det slik?''

Gjett om! Jeg kjenner meg igjen i hver eneste situasjon du beskriver, så jeg satt og småhumret mens jeg leste;)

Med guttene var det aldri noen problemer, så det ble litt av et sjokk da jenta begynte i 11 årsalderen! Nå, 5-6 år senere, så har det roet seg veldig, og vi går godt sammen;)

He, he, godt å høre at du er kommet vel gjennom, og at jeg ikke er alene om å oppleve disse episodene.

Men, må jo innrømme at det er slitsomt til tider, også humrer jeg litt over oss når jeg synker nedi sofaen etter endt dag.

[hidi, the scorpion]

He, he, godt å høre at du er kommet vel gjennom, og at jeg ikke er alene om å oppleve disse episodene.

Men, må jo innrømme at det er slitsomt til tider, også humrer jeg litt over oss når jeg synker nedi sofaen etter endt dag.

''Men, må jo innrømme at det er slitsomt til tider, også humrer jeg litt over oss når jeg synker nedi sofaen etter endt dag.''

Utrolig krevende og slitsomt! Har ikke noen særlig gode råd heller, bortsett fra at du ikke må ha dårlig samvittighet...! De unge må unnskyldes avogtil med at de "vet ikke alltid hva de gjør";)

De strekker strikken, men de vet nøyaktig hvor langt de kan strekke den...Fortsett å være konsekvent og bestemt, men gi henne tid til å rase fra seg, min forsvant gjerne inn på badet;))

[Gjest majas mamma]

Er i akkurat samme situasjon selv. Har vært "igjennom" tre gutter som gikk forholdsvis greit, selv om jeg til tider syntes ALT gikk galt. Det var smelling med dører og kjefting, men de ble fort blide igjen.

Nå er sistemann på gang, jente tolv år. Og jeg merker allerde nå STOR forskjell på gutter og jenter. Det kan være et ork til tider.

Absolutt alt skal argumenteres og diskuteres, egne meninger er de rette uansett. Går fra å være en solstråle ene minuttet til pottesur i neste uten at vi helt skjønner hvorfor. Smelling med dører, surmuling og selvmedlidenhet på høyt nivå. Noen minutter senere kan hun komme og sette seg på fanget når hun skal se tv.

Det er en spennende, men slitsom periode vi går inn i, og den må bare gjennomleves. Noen ganger bare fra time til time. Vi er som foreldre tildelt rollen som den store, stygge ulven som vil nekte alt som er moro, men som de ikke helt kan innse kan være farlig.

Og så kommer de i en alder av 25 eller deromkring og opplyser om at de nok ikke hadde det så ille likevel. Man må nok bare følge magefølelsen og sunn fornuft, og så ordner det meste seg til slutt, slev om det kan være tøft mens det står på som verst.

[Gjest togli]

Åh, gud for et herlig innlegg :-)))))) Jeg tror jaggu både tolvåringen min og jeg er helt normale ;-D

Min eldste blir tretten til sommeren og hadde jeg ikke visst bedre så ville jeg trodd hun var "fjortis"

Noen ganger hver dag føler jeg meg som det teiteste mennesket jorden har fostret. Her gjelder det virkelig å ha selvtilliten på plass! Det himles med øynene over patetiske foreldre som nærmest lever i oldtiden (minst!). Det verste er at pappaen ikke skjønner når han skal holde kjeft! Når jentungen er sur er det absolutt best å overse henne. Papsen kan se ertende på henne og påstå at han nok så et bittelite smil under den sure fasaden - og så er det på'an igjen (uten at papsen har skjønt at han burde backa ut forlengst *himle*). Når man i tillegg har en niåring som er som snytt ut av nesa på pappaen mht ertelystenhet, samt en femåring som finner tusen grunner til å klage på noe, så kan man vel skjønne hvordan det til tider er her i heimen *sukk*

Noen ganger føler jeg meg nesten som Pollyanna som forsøker å leke være-glad-leken slik at vi skal forsøke å holde oppe fasaden som "the happy family" eller no'sånt...

Det er jammen godt at wannabe-tenåringen innimellom blir sitt søte, snille jeg igjen. Da er hun bare til å spise opp ;-))

[Gjest prust]

Åh, gud for et herlig innlegg :-)))))) Jeg tror jaggu både tolvåringen min og jeg er helt normale ;-D

Min eldste blir tretten til sommeren og hadde jeg ikke visst bedre så ville jeg trodd hun var "fjortis"

Noen ganger hver dag føler jeg meg som det teiteste mennesket jorden har fostret. Her gjelder det virkelig å ha selvtilliten på plass! Det himles med øynene over patetiske foreldre som nærmest lever i oldtiden (minst!). Det verste er at pappaen ikke skjønner når han skal holde kjeft! Når jentungen er sur er det absolutt best å overse henne. Papsen kan se ertende på henne og påstå at han nok så et bittelite smil under den sure fasaden - og så er det på'an igjen (uten at papsen har skjønt at han burde backa ut forlengst *himle*). Når man i tillegg har en niåring som er som snytt ut av nesa på pappaen mht ertelystenhet, samt en femåring som finner tusen grunner til å klage på noe, så kan man vel skjønne hvordan det til tider er her i heimen *sukk*

Noen ganger føler jeg meg nesten som Pollyanna som forsøker å leke være-glad-leken slik at vi skal forsøke å holde oppe fasaden som "the happy family" eller no'sånt...

Det er jammen godt at wannabe-tenåringen innimellom blir sitt søte, snille jeg igjen. Da er hun bare til å spise opp ;-))

For en beskrivelse :-)

*synes jeg ser Togli svinse rundt som Pollyanna mellom ertekrokene pappaen og 9-åringen, en klagende 5-åring og en pottesur 12 åring*

[Gjest togli]

For en beskrivelse :-)

*synes jeg ser Togli svinse rundt som Pollyanna mellom ertekrokene pappaen og 9-åringen, en klagende 5-åring og en pottesur 12 åring*

Ja, det ER virkelig synd på meg til tider ;-)

Jeg vurderer å søke jobb som fredsmekler i Midtøsten når alle tre døtrene er ferdige med tenåra. Regner med jeg da kan få jobben på bakgrunn av realkompetanse ;-)

[Gjest prust]

Ja, det ER virkelig synd på meg til tider ;-)

Jeg vurderer å søke jobb som fredsmekler i Midtøsten når alle tre døtrene er ferdige med tenåra. Regner med jeg da kan få jobben på bakgrunn av realkompetanse ;-)

Hehe....

Husker jeg var dritlei av å være mekler mellom min søster og mamma i tenårene. Jeg selv havnet sjelden i konflikter, men jeg skulle alltid høre på den ene og så den andre, og prøve å finne en løsning.

Nå som voksen synes jeg det er vanskelig å diskutere, fordi som regel er det ofte mye fornuftig i det den andre sier, selv om jeg ikke er helt enig...

[Gjest togli]

Hehe....

Husker jeg var dritlei av å være mekler mellom min søster og mamma i tenårene. Jeg selv havnet sjelden i konflikter, men jeg skulle alltid høre på den ene og så den andre, og prøve å finne en løsning.

Nå som voksen synes jeg det er vanskelig å diskutere, fordi som regel er det ofte mye fornuftig i det den andre sier, selv om jeg ikke er helt enig...

Jeg kjenner til det der Selv krangla jeg lite med foreldrene mine - sikket både fordi jeg hater å krangle og fordi jeg flytta hjemmefra som femtenåring Tror mamma og pappa hadde en striere tørn med mine to yngre søstre ;-)

[jubalong70]

Har ei som er 10, og kjenner også igjen begynnende pubertetsnykker. Og jeg synes også det er vanskelig å henge med. Hvor streng skal jeg være, hva skal jeg overse, hva skal jeg si og hvordan si det slik at vi klarer å skape en felles forståelse?

Jeg trøster meg med at de fleste klarer å vokse sammen med barna sine. De feiler og lærer mens barna vokser, og så kommer man ut på den andre siden med et voksent og, forhåpentligvis, fornuftig menneske.

[Liliaceae]

Er i akkurat samme situasjon selv. Har vært "igjennom" tre gutter som gikk forholdsvis greit, selv om jeg til tider syntes ALT gikk galt. Det var smelling med dører og kjefting, men de ble fort blide igjen.

Nå er sistemann på gang, jente tolv år. Og jeg merker allerde nå STOR forskjell på gutter og jenter. Det kan være et ork til tider.

Absolutt alt skal argumenteres og diskuteres, egne meninger er de rette uansett. Går fra å være en solstråle ene minuttet til pottesur i neste uten at vi helt skjønner hvorfor. Smelling med dører, surmuling og selvmedlidenhet på høyt nivå. Noen minutter senere kan hun komme og sette seg på fanget når hun skal se tv.

Det er en spennende, men slitsom periode vi går inn i, og den må bare gjennomleves. Noen ganger bare fra time til time. Vi er som foreldre tildelt rollen som den store, stygge ulven som vil nekte alt som er moro, men som de ikke helt kan innse kan være farlig.

Og så kommer de i en alder av 25 eller deromkring og opplyser om at de nok ikke hadde det så ille likevel. Man må nok bare følge magefølelsen og sunn fornuft, og så ordner det meste seg til slutt, slev om det kan være tøft mens det står på som verst.

Ja, et absolutt ork og en absolutt glede - alt ettersom!

Godt å se at det er flere som har det på samme måten, det hjelper på et vis..

Vi vokser vel inn i denne nye rollen etterhvert, og har vel fått tilstrekkelig erfaring til at vi himler med øynene over alt vi var usikre over, når småsøstrene kommer i puberteten!

[Liliaceae]

Har ei som er 10, og kjenner også igjen begynnende pubertetsnykker. Og jeg synes også det er vanskelig å henge med. Hvor streng skal jeg være, hva skal jeg overse, hva skal jeg si og hvordan si det slik at vi klarer å skape en felles forståelse?

Jeg trøster meg med at de fleste klarer å vokse sammen med barna sine. De feiler og lærer mens barna vokser, og så kommer man ut på den andre siden med et voksent og, forhåpentligvis, fornuftig menneske.

Ja, det går nok bra :-)

Vi må bare venne oss til det.

Det er en liten trøst at yngstejenta hver dag proklamerer til meg at "Vi er bestevenner!"og "Mamma, du er så snill"

Den mellomste er raus på kos, og vil sitte på fanget, og det er jo veldig koselig.

Så får jeg smil, hyggelig samtaler og friske diskusjoner med eldstejenta.

[Liliaceae]

Åh, gud for et herlig innlegg :-)))))) Jeg tror jaggu både tolvåringen min og jeg er helt normale ;-D

Min eldste blir tretten til sommeren og hadde jeg ikke visst bedre så ville jeg trodd hun var "fjortis"

Noen ganger hver dag føler jeg meg som det teiteste mennesket jorden har fostret. Her gjelder det virkelig å ha selvtilliten på plass! Det himles med øynene over patetiske foreldre som nærmest lever i oldtiden (minst!). Det verste er at pappaen ikke skjønner når han skal holde kjeft! Når jentungen er sur er det absolutt best å overse henne. Papsen kan se ertende på henne og påstå at han nok så et bittelite smil under den sure fasaden - og så er det på'an igjen (uten at papsen har skjønt at han burde backa ut forlengst *himle*). Når man i tillegg har en niåring som er som snytt ut av nesa på pappaen mht ertelystenhet, samt en femåring som finner tusen grunner til å klage på noe, så kan man vel skjønne hvordan det til tider er her i heimen *sukk*

Noen ganger føler jeg meg nesten som Pollyanna som forsøker å leke være-glad-leken slik at vi skal forsøke å holde oppe fasaden som "the happy family" eller no'sånt...

Det er jammen godt at wannabe-tenåringen innimellom blir sitt søte, snille jeg igjen. Da er hun bare til å spise opp ;-))

Også må vi huske at "alt som har skjedd for 15 år siden eller før, kalles gamledager". Og alt som skjedde i gamledager betyr ingenting nå, for det er bare teit og gammelt....

Jeg er kjempeteit som ber henne gå ut og se om noen venner er hjemme, for eksempel. Slikt gjorde man bare i "gamle dager"

Nå er det avtaler via mobilen eller msn som gjelder. Kan jo ikke risikere å gå ut, uten avtale må vite..

[linko]

Ja, det ER virkelig synd på meg til tider ;-)

Jeg vurderer å søke jobb som fredsmekler i Midtøsten når alle tre døtrene er ferdige med tenåra. Regner med jeg da kan få jobben på bakgrunn av realkompetanse ;-)

:-)

Du blir nok en dyktig fredsmekler i midtøsten...

[avidi]

Også må vi huske at "alt som har skjedd for 15 år siden eller før, kalles gamledager". Og alt som skjedde i gamledager betyr ingenting nå, for det er bare teit og gammelt....

Jeg er kjempeteit som ber henne gå ut og se om noen venner er hjemme, for eksempel. Slikt gjorde man bare i "gamle dager"

Nå er det avtaler via mobilen eller msn som gjelder. Kan jo ikke risikere å gå ut, uten avtale må vite..

Akkurat det med å lage avtaler før man går ut merker jeg veldig godt på junior nå. Han fyller 12 i løpet av våren og er på vei inn i puberteten han også. Nå må han alltid ringe og sjekke at kompisene er hjemme selv om de bor bare et par hus unna. Han kan ligge på sofaen og stønne fordi han ikke har noe å finne på, men ber jeg ham om å gå til en kompis må det alltid ringes to-tre ganger før hane vt kan dra ut.

[Gjest togli]

Også må vi huske at "alt som har skjedd for 15 år siden eller før, kalles gamledager". Og alt som skjedde i gamledager betyr ingenting nå, for det er bare teit og gammelt....

Jeg er kjempeteit som ber henne gå ut og se om noen venner er hjemme, for eksempel. Slikt gjorde man bare i "gamle dager"

Nå er det avtaler via mobilen eller msn som gjelder. Kan jo ikke risikere å gå ut, uten avtale må vite..

Aha, takk for info Greit å vite for en sånn oldis som meg ;-P

[Gjest togli]

:-)

Du blir nok en dyktig fredsmekler i midtøsten...

Takk Har stor tro på det, ja

[Gjest fuchur]

heh... jeg var et englebarn i forhold til de fleste på min alder da jeg var i puberteten, og likevel kan jeg godt huske hvor uhyre pottesur jeg kunne bli. Utrolig sur. Og fatter'n ertet, noe som overhodet ikke gjorde det noe bedre.

Det hjalp ikke at jeg så at jeg var urimelig heller, jeg bare _var_ sur. Tror mye av det styrtes av hormoner, det rev og slet i kropp og sinn...

Prøv å husk tilbake, noen svin på skogen hadde vel dere selv også? ;-)

Tror egentlig jeg er glad jeg har en gutt... he he. Men det blir nok verre her også... Husker noen skjellsord som haglet rundt ørene på moren min en periode da lillebroren min var på det verste.... Man bør henge opp en lapp på veggen med fine tegninger og "glad i deg" utsagn fra de er små, så man har noe å holde fast i når rabalderet kommer.

[Liliaceae]

heh... jeg var et englebarn i forhold til de fleste på min alder da jeg var i puberteten, og likevel kan jeg godt huske hvor uhyre pottesur jeg kunne bli. Utrolig sur. Og fatter'n ertet, noe som overhodet ikke gjorde det noe bedre.

Det hjalp ikke at jeg så at jeg var urimelig heller, jeg bare _var_ sur. Tror mye av det styrtes av hormoner, det rev og slet i kropp og sinn...

Prøv å husk tilbake, noen svin på skogen hadde vel dere selv også? ;-)

Tror egentlig jeg er glad jeg har en gutt... he he. Men det blir nok verre her også... Husker noen skjellsord som haglet rundt ørene på moren min en periode da lillebroren min var på det verste.... Man bør henge opp en lapp på veggen med fine tegninger og "glad i deg" utsagn fra de er små, så man har noe å holde fast i når rabalderet kommer.

''Man bør henge opp en lapp på veggen med fine tegninger og "glad i deg" utsagn fra de er små, så man har noe å holde fast i når rabalderet kommer.''

Det var jammen en knakende god idé!