Ubehandlet sorg?

[Gjest deprimert58]

Jeg fikk diagnosen "ustabil personlighetsforstyrrelse" på Grorud DPS i 1997 eller 98.Fikk uføretrygd i 2002.Tar Cipramil 20mg som fastlegen har foreskrevet.Har ingen psykiater,da det er lange køer.

Har en psykolog på Lillestrømklinikken,men hun vil avslutte behandlingen da hun mener en psykiatrisk sykepleier på Lindåker kan ta over.Jeg isolerer meg i lange perioder og kjøper bare mat 2 ganger i uka.Jeg er bare hjemme,og dagene går til tv titting og nettbruk.Jeg føler en sorg som liksom er "pakket inn" på en måte.Jeg ønsker både å leve og å dø samtidig.Jeg kjeder meg noe enormt.Ingenting gir glede.Jeg lurer på å skade meg selv bare for å føle hva smerte er.Jeg har absolutt ingen som helst følelser,og gråter ikke en gang lenger.Er det feil av meg å bare bruke Quetiapin 100mg å sove på? Er den egentlig til varig bruk? Dette er en Seroquelle kopi.Føler at jeg bare eksisterer i et vakum mellom helesvesen,nav og min lille familie som består av meg og mine to sønner i 20 årene.Har ingen glede av å stå opp av sengen,og vil helst sove " i 100 år"Ble skilt i 1992 og mistet jobben i 1999 pga av sykdom.Er ikke dette en vanlig depresjon egentlig eller en bipolar lidelse? Cipramil hindrer meg i å gjennomføre selvmord,men jeg tenker på det,men ikke fullt så ofte som før,bare 1-2 ganger i uka nå.Det er ingen toglinje her og jeg har eget hus på flatmark.Orker ikke å tenke på å fryse ihjel da jeg er litt pysete.

Ingen vann i nærheten heller.Jeg må helt til polet på Bjørkelangen for sprit så jeg får vel prøve å leve på et vis,selv om det jo er en seigpining siden jeg er 51.Å leve 30 år orker jeg ikke å tenke på engang.Far og mor døde i jula 2004,så jeg burde vel ha "sluttet med dette tullet" nå etter 5 år?

Bilen min har gått istykker og det er dårlig med bussforbindelse her ute i Høland.Bussen går kl 10.38-14.38 og 18.38 til Løken.

Skal ta en tur på mandag.om jeg må vente på løken en time på returbuss,så gjør jeg det,det finnes en bra kafee her.

Det er 45 min med bil til Oslo og 30 min til Sverige.Løken ligger mellom Setskog/Rømskog og Trøgstad.Mellom Bjørkelangen og Hemnes.Riksvei 115 er rett utenfor mitt kjøkkenvindu.Det er veldig stille her.Rusjtida er en buss og 5 biler i 16 tida.

Deilig når man har barn,men et lite helvete når man er mutters alene med min katt.Hun prater veldig lite.Er redd jeg tipper over snart.Tror det blir vanskelig å hente meg inn om jeg blir fulstendig gal.Har gode naboer her på byggefeltet,men folk er inne nå som det er -15 c.

Medisiner eller samtale? Flytte til Spania eller sloss mot helsevesen og nav i Norge?

[Gjest tiittitt]

Uff, jeg syns synd på deg når jeg leste innlegget ditt.

Har du virkelig ingenting å glede deg over i livet ditt?

Har du familie der ute? Hvis ikke, hva med å flytte nærmere Lillestrøm, hvor det er bedre kollektivforbindelse?

Er det mulighet for deg å noe arbeid eller er du ufør?

Kanskje du kan skaffe deg en hund og begynne å gå litt turer i skog og mark.

Men jeg skjønner at uten bil der hvor du bor (bor i nærheten selv) er det ikke lett å få dagene til å gå. Har du mulighet til å få reparert bilen din i nærmeste fremtid?

Det er jo desverre slik i livet at ingen andre enn deg selv kan gjøre livet ditt bedre. Jeg vet ikke hvor gammel du er, om du er født i 58 eller hva. Jeg har hatt samme diagnose som deg, men jeg har "vokst" den av meg.

Psykologen sa engang tilmeg for mange år siden at mange vokser av seg den diagnosen. Jeg var syk fra 80 tallet til beg av 90 tallet. Nå er det 10 år siden jeg sluttet med antidep, og hos psykolog. Har heldigvis ikke hatt tilbakefall.

Jeg har i likhet med deg heller ingen barn. Og har vært nødt til å akseptere at jeg aldri ble mor. En sorg som er vond, men slik er det bare. Jeg får ikke gjort noe med det.

Jeg har ingen mirakelråd til deg, men løsningen for meg og mitt liv, ble å skaffe seg jobb, trene et par-tre ganger i uken, og prøve å se positive ting, selvom alt er svart.

Har noen tunge dager jeg også, men det har alle mennesker.

Lykke til videre.

[Gjest togli]

Kan du klare å bryte opp og flytte? Det er kun du som har mulighet til å gjøre noe med denne fastlåste situasjonen. Flytt til Spania om det er det du vil? Nytt klima og miljøskifte vil antagelig gjøre deg godt

[frosken]

Jeg forstår det som at du har gått i behandling i mange år, og tenker at det kanskje ikke er manglende behandling - men manglende aktivitet og livsinnhold - som er hovedproblemet nå. Vet du om det finnes noe dagsentertilbud i området du tilhører? Evt. om du kan tenke deg å prøve deg forsiktig i arbeidslivet igjen?

Synes også du bør prioritere å få reparert bilen din, sånn at du har større mulighet til å forflytte deg i hverdagen.

Heldigvis er det ikke så mange uker før det blir vår og mindre kaldt - og da våkner vel byggefeltet til liv igjen:-)

[Gjest jeg har hatt de følelsene]

Jeg er også født 1958, ble skilt i 2001 og har to døtre i tyveårene som nå er flyttet hjemmefra.

Jeg hadde en lang periode hvor livet gikk meg imot og jeg følte at jeg klarte ingenting. Jeg har greid å komme meg ovenpå, men det var ikke lett og jeg hadde mange av de tankene som du beskriver.

Hvis du har lyst å emaile meg så gjør gjerne det. Jeg har ingen anonym emailadresse som fungerer i øyeblikket, men hvis du skriver din så skal jeg svare deg.

[Gjest kjilly]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Syned det å flytte til Spania hørtes herlig ut. Men hverdagen kommer der også, så om du skulle gjøre det er det viktig å engasjere seg i noe der nede også enten det er en liten deltidsjobb eller frivillig arbeid. Livet der nede er iallefall mer sosialt enn her i kalde Norge.

Ellers... Jeg har veldig mye selskap i dyrene mine. Har i tilegg til katt andre dur som på en måte holder meg i nakken og tvinger meg i aktivitet. Jeg synes iallefall det er langt mer selskap i en hund.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det er mulig med en forbedring av medisinene. Quetiapin/Seroquel kan du fortsette med hele livet. Den har også antidepressiv effekt. Jeg synes du bør bytte ut Cipramil med Wellbutrin. SSRI gjør noen mer flate enn de trenger å være.

Videre psykoterapi tror jeg ikke på. Jeg tror også at den fastsementerer et feil fokus. "Bare noe inne i psyken din fikses, vil resten ordne seg av seg selv".

Fokuset bør flyttes ut fra psyken til aktivitet.

"...., eller sloss mot helsevesen og nav i Norge?", skriver du. Jeg tror dette også er feil fokus. Kampen du må ta er med deg selv. Slutt å skylde på sorg og annet i fortiden. Det er i dag og fremtiden som gjelder.

[Gjest deprimert58]

Jeg forstår det som at du har gått i behandling i mange år, og tenker at det kanskje ikke er manglende behandling - men manglende aktivitet og livsinnhold - som er hovedproblemet nå. Vet du om det finnes noe dagsentertilbud i området du tilhører? Evt. om du kan tenke deg å prøve deg forsiktig i arbeidslivet igjen?

Synes også du bør prioritere å få reparert bilen din, sånn at du har større mulighet til å forflytte deg i hverdagen.

Heldigvis er det ikke så mange uker før det blir vår og mindre kaldt - og da våkner vel byggefeltet til liv igjen:-)

Dagsenteret er i Aurskog 30 min med bil.Å sitte i bil 1 time hver dag bare for å sitte å drikke kaffe og leke med en pc er ikke noe for meg.Mange er så syke der at det ikke går an å snakke med de.

De fleste røyker og er bare innom en kort tid.Menn røyker og prater,mens kvinnene gjør håndarbeid.Når jeg for ordnet bilen skal jeg gå dit oftere.

[frosken]

Dagsenteret er i Aurskog 30 min med bil.Å sitte i bil 1 time hver dag bare for å sitte å drikke kaffe og leke med en pc er ikke noe for meg.Mange er så syke der at det ikke går an å snakke med de.

De fleste røyker og er bare innom en kort tid.Menn røyker og prater,mens kvinnene gjør håndarbeid.Når jeg for ordnet bilen skal jeg gå dit oftere.

Hva med å finne en liten jobb?

[Gjest deprimert58]

Uff, jeg syns synd på deg når jeg leste innlegget ditt.

Har du virkelig ingenting å glede deg over i livet ditt?

Har du familie der ute? Hvis ikke, hva med å flytte nærmere Lillestrøm, hvor det er bedre kollektivforbindelse?

Er det mulighet for deg å noe arbeid eller er du ufør?

Kanskje du kan skaffe deg en hund og begynne å gå litt turer i skog og mark.

Men jeg skjønner at uten bil der hvor du bor (bor i nærheten selv) er det ikke lett å få dagene til å gå. Har du mulighet til å få reparert bilen din i nærmeste fremtid?

Det er jo desverre slik i livet at ingen andre enn deg selv kan gjøre livet ditt bedre. Jeg vet ikke hvor gammel du er, om du er født i 58 eller hva. Jeg har hatt samme diagnose som deg, men jeg har "vokst" den av meg.

Psykologen sa engang tilmeg for mange år siden at mange vokser av seg den diagnosen. Jeg var syk fra 80 tallet til beg av 90 tallet. Nå er det 10 år siden jeg sluttet med antidep, og hos psykolog. Har heldigvis ikke hatt tilbakefall.

Jeg har i likhet med deg heller ingen barn. Og har vært nødt til å akseptere at jeg aldri ble mor. En sorg som er vond, men slik er det bare. Jeg får ikke gjort noe med det.

Jeg har ingen mirakelråd til deg, men løsningen for meg og mitt liv, ble å skaffe seg jobb, trene et par-tre ganger i uken, og prøve å se positive ting, selvom alt er svart.

Har noen tunge dager jeg også, men det har alle mennesker.

Lykke til videre.

Jeg har 2 gutter i 20 årene,men gutter har ikke den omsorgen som jenter og kvinner har.De prater med meg i 10 minutter og ønsker å låne penger og bil,men å komme hit en helg er liksom ikke så spennende som å være sammen med venner.

[Gjest deprimert58]

Jeg er også født 1958, ble skilt i 2001 og har to døtre i tyveårene som nå er flyttet hjemmefra.

Jeg hadde en lang periode hvor livet gikk meg imot og jeg følte at jeg klarte ingenting. Jeg har greid å komme meg ovenpå, men det var ikke lett og jeg hadde mange av de tankene som du beskriver.

Hvis du har lyst å emaile meg så gjør gjerne det. Jeg har ingen anonym emailadresse som fungerer i øyeblikket, men hvis du skriver din så skal jeg svare deg.

Tar den anonyme først da jeg ikke vil oppgi navnet som er i adressen:

[email protected]

[frosken]

Jeg har 2 gutter i 20 årene,men gutter har ikke den omsorgen som jenter og kvinner har.De prater med meg i 10 minutter og ønsker å låne penger og bil,men å komme hit en helg er liksom ikke så spennende som å være sammen med venner.

Hvis guttene dine har klart å distansere seg i forhold til dine vansker og behov, så skal du være glad for det:-) Få ting er tristere enn når unge mennesker som ikke klarer å fokusere på sitt eget liv som voksne fordi deres foreldre har så store problemer at de trengs hjemme for å unngå at foreldre går til grunne.

[Gjest jeg har hatt de følelsene]

Tar den anonyme først da jeg ikke vil oppgi navnet som er i adressen:

[email protected]

Du har mail:-)

[Gjest sjøstjerna]

Jeg har 2 gutter i 20 årene,men gutter har ikke den omsorgen som jenter og kvinner har.De prater med meg i 10 minutter og ønsker å låne penger og bil,men å komme hit en helg er liksom ikke så spennende som å være sammen med venner.

Høres ut som sunne og friske ungdommer. :-)

Som flere andre her, så tror jeg at aktivitet ville ha hjulpet det. Få fokus bort fra "innvendig" og over på "utvendige" ting.

Hva med å spørre guttene om kinotur, "hjelp" til å se på en ny mobil? Eller en guttetur på fjellet? Gutter liker ofte aktivitet fremfor "bare" prat.

[frosken]

Høres ut som sunne og friske ungdommer. :-)

Som flere andre her, så tror jeg at aktivitet ville ha hjulpet det. Få fokus bort fra "innvendig" og over på "utvendige" ting.

Hva med å spørre guttene om kinotur, "hjelp" til å se på en ny mobil? Eller en guttetur på fjellet? Gutter liker ofte aktivitet fremfor "bare" prat.

Gode forslag:-)

[Hønemoren]

Jeg tror det er mulig med en forbedring av medisinene. Quetiapin/Seroquel kan du fortsette med hele livet. Den har også antidepressiv effekt. Jeg synes du bør bytte ut Cipramil med Wellbutrin. SSRI gjør noen mer flate enn de trenger å være.

Videre psykoterapi tror jeg ikke på. Jeg tror også at den fastsementerer et feil fokus. "Bare noe inne i psyken din fikses, vil resten ordne seg av seg selv".

Fokuset bør flyttes ut fra psyken til aktivitet.

"...., eller sloss mot helsevesen og nav i Norge?", skriver du. Jeg tror dette også er feil fokus. Kampen du må ta er med deg selv. Slutt å skylde på sorg og annet i fortiden. Det er i dag og fremtiden som gjelder.

"Det er i dag og fremtiden som gjelder"! Kjempefine ord.

Jeg tenker faktsisk akkurat sånn, lært meg det etterhvert.

Dengang jeg mistet et barn, 35 siden, var det ikke hjelp for å bearbeide sorgen, ingen "Forening for oss med et barn for lite", ingen tilbud om noe. Måtte klare oss selv. Dermed føles det at sorgen ikke ble bearbeidet, den ble liggende.

Ikke alltid like lett, men kjempeviktig å tenke positivt og fremover. Leve med de gode minnene med den gode gutten som bare ble 3 år. Lære seg til å leve uten han, men MED minnene.