Kontakt med foreldre (til dere voksne)- syteinnl

[frosken]

''Jeg tror at det er moren din som sitter med nøkkelen til å løse konflikten. Hvis hun kan klare å formidle både at hun setter pris på din søsters omsorg og omtanke, men at hun samtidig er tydelig på at det å være sammen med barnebarn er noe av det som gir livskvalitet - så vil kanskje søsteren din klare å roe seg litt.''

Enig!

Og legger til at bestemor godt kan spørre om å få ha _samvær_ med barnebarnet sitt uten å sitte med henda i fanget og vente på at søsteren til prust skal ha et uttrykt _behov_ for avlastning/pass. Få ting er mer sårt enn at besteforeldre ikke selv ytrer et ønske om samvær for sin egen del...

'' Få ting er mer sårt enn at besteforeldre ikke selv ytrer et ønske om samvær for sin egen del...'

Dette tror jeg også er kjempeviktig. Det påvirker både foreldre og barn om det er stor forskjell på kontakt med barnebarna dersom de bor i samme område.

[morsan]

'' Få ting er mer sårt enn at besteforeldre ikke selv ytrer et ønske om samvær for sin egen del...'

Dette tror jeg også er kjempeviktig. Det påvirker både foreldre og barn om det er stor forskjell på kontakt med barnebarna dersom de bor i samme område.

Ja, jeg har selv opplevd at sønnen min sa at farmor nok var mer glad i kusinen hans enn i han...

[frosken]

Ja, jeg har selv opplevd at sønnen min sa at farmor nok var mer glad i kusinen hans enn i han...

Sånt er ganske sårt. En av mine nevøer bodde nært sin bestemor (moren til min svigerinne) og det samme gjorde hans to fettere som bodde alene med sin mor. Det ble kjempesårt for nevøen min at fetterne hans var sammen med bestemor flere ganger pr uke, mens han så henne sjelden. Det hang selvfølgelig sammen med fetternes familiesituasjon og økt behov for barnevakt, men det var uansett sårt og vanskelig.

[Gjest togli]

Hun sa jo det veldig tydelig i går kveld. Likevel klarer ikke min søster å akseptere det.

Hun har avtalt med mamma om overnatting i april, men er tydeligvis redd for at vi "skal holde det gående med mamma som barnevakt i januar, februar, mars og april", sånn at mamma er utslitt når denne overnattingen kommer.

Hun overdramatiserer så veldig, og jeg føler situasjonen er veldig låst. Jeg har snart bursdag, men tror ikke jeg orker å invitere dem hit (noe vi alltid pleier)....

Vet du... Jeg hadde latt som ingenting og prøvd å tenke at det er søsteren din som "eier" problemet. Nå har du fått fortalt hva du mener om saken og moren din er enig med deg, så da bør saken ut av verden (enten din søster vil eller ei). Hvis du unnlater å invitere dem eller viser misnøye overfor henne, så vil hun finne enda større grunn til å kritisere deg. Vær raus (vet det ikke er lett...) og lat som du er ferdig med saken, så er det et bittelite håp om at søsteren din skjønner at det er hun som er vanskelig her

[Gjest prust]

Vet du... Jeg hadde latt som ingenting og prøvd å tenke at det er søsteren din som "eier" problemet. Nå har du fått fortalt hva du mener om saken og moren din er enig med deg, så da bør saken ut av verden (enten din søster vil eller ei). Hvis du unnlater å invitere dem eller viser misnøye overfor henne, så vil hun finne enda større grunn til å kritisere deg. Vær raus (vet det ikke er lett...) og lat som du er ferdig med saken, så er det et bittelite håp om at søsteren din skjønner at det er hun som er vanskelig her

Vet ikke om jeg klarer det. Tror jeg dropper hele familieselskapet i år, og holder meg til venninneselskap (pleier å ha begge deler).

Tror ikke min søster er i nærheten av å ville få et snev av dårlig samvittighet, eller kjenne på at det er hun som er vanskelig...

[....AV]

Hun mente - selv etter tre timers prat - at vi i utgangspunktet helst ikke skal spørre mamma om hjelp. Når jeg likevel gjør det, lar hun være å spørre mamma, for å skåne henne for belastning.

Hun var også tydelig irritert over at vi har "så viktige jobber at vi ikke alltid er 100% tilstede for barna". Ifølge henne så ofrer de alt av kurs, fritidsaktiviteter, tid med venner osv for å være tilstede for barna.

Jeg mener det er riktig å vise barna at også kvinner kan ha ansvarsfull jobb og også engasjere seg i samfunnet (jeg har et par verv der jeg må ut om kvelden ca en kveld i måneden + en søndag formiddag i måneden, men da er barna med).

Jeg mener også at det er riktig for alle i familien at d voksne også har noe voksentid, enten bare de to eller med venner, og at barna etterhvert som de vokser til, får oppgaver som hjelper familien til å være smidig og fungere godt sammen.

''Hun mente - selv etter tre timers prat - at vi i utgangspunktet helst ikke skal spørre mamma om hjelp. Når jeg likevel gjør det, lar hun være å spørre mamma, for å skåne henne for belastning.''

Jeg har faktisk kjent på den samme problemstillingen i forhold til min søster og mine foreldre. Jeg har i enkelte perioder mens de var i arbeid tenkt at min søster bruker dem som barnevakt såpass mye at det blir vanskeligere for meg å spørre. Særlig fordi jeg vet at de er typiske ja-mennesker som ikke sier nei selv om de egentlig ikke har lyst fordi de ikke vil sette meg i vanskeligheter. Men jeg ser jo hennes synspunkt også; at det er deres ansvar å sette grenser for seg selv. Jeg har aldri anklaget henne for dette, fordi dette jo i realiteten er mitt problem.

Nå har mine foreldre pensjonert seg og har større overskudd samtidig som barna har blitt større og vi har mindre behov for pass av dem, så nå er det lenge siden jeg har tenkt slik.

''Hun var også tydelig irritert over at vi har "så viktige jobber at vi ikke alltid er 100% tilstede for barna". Ifølge henne så ofrer de alt av kurs, fritidsaktiviteter, tid med venner osv for å være tilstede for barna.''

Det der er jo bare tull. Hun har ikke noe med deres prioriteringer. Antagelig har hun irritert seg såpass mye over barnevakt-delen at hun leter etter andre grunner til å være sur på deg.

''Jeg mener det er riktig å vise barna at også kvinner kan ha ansvarsfull jobb og også engasjere seg i samfunnet (jeg har et par verv der jeg må ut om kvelden ca en kveld i måneden + en søndag formiddag i måneden, men da er barna med).''

Jeg er veldig enig med deg i dette:-)

[Gjest prust]

''Hun mente - selv etter tre timers prat - at vi i utgangspunktet helst ikke skal spørre mamma om hjelp. Når jeg likevel gjør det, lar hun være å spørre mamma, for å skåne henne for belastning.''

Jeg har faktisk kjent på den samme problemstillingen i forhold til min søster og mine foreldre. Jeg har i enkelte perioder mens de var i arbeid tenkt at min søster bruker dem som barnevakt såpass mye at det blir vanskeligere for meg å spørre. Særlig fordi jeg vet at de er typiske ja-mennesker som ikke sier nei selv om de egentlig ikke har lyst fordi de ikke vil sette meg i vanskeligheter. Men jeg ser jo hennes synspunkt også; at det er deres ansvar å sette grenser for seg selv. Jeg har aldri anklaget henne for dette, fordi dette jo i realiteten er mitt problem.

Nå har mine foreldre pensjonert seg og har større overskudd samtidig som barna har blitt større og vi har mindre behov for pass av dem, så nå er det lenge siden jeg har tenkt slik.

''Hun var også tydelig irritert over at vi har "så viktige jobber at vi ikke alltid er 100% tilstede for barna". Ifølge henne så ofrer de alt av kurs, fritidsaktiviteter, tid med venner osv for å være tilstede for barna.''

Det der er jo bare tull. Hun har ikke noe med deres prioriteringer. Antagelig har hun irritert seg såpass mye over barnevakt-delen at hun leter etter andre grunner til å være sur på deg.

''Jeg mener det er riktig å vise barna at også kvinner kan ha ansvarsfull jobb og også engasjere seg i samfunnet (jeg har et par verv der jeg må ut om kvelden ca en kveld i måneden + en søndag formiddag i måneden, men da er barna med).''

Jeg er veldig enig med deg i dette:-)

Takk for innspill. Alle jeg prater med, synes min søster er veldig urimelig, men jeg vet jo at jeg legger frem saken på en måte som er preget av mitt syn...

Mine foreldre er pensjonister, og som min mor sa, så er det kun trening en formiddag pr uke som hun har noe fast, ellers så er hun fri til å bruke tiden sin som hun vil selv - enten det nå er det å slappe av, rydde i huset, gå en tur, komme og være sammen med oss eller min søster, eller hjelpe oss med å hente i barnehagen/sitte barnevakt en kveld.

Men det er klart at jeg fikk meg jo en liten vekker når jeg skjønte at min søster lar være å spørre mamma om barnevakt når vi har brukt henne samme måneden....

[Gjest hos oss]

Hun mente - selv etter tre timers prat - at vi i utgangspunktet helst ikke skal spørre mamma om hjelp. Når jeg likevel gjør det, lar hun være å spørre mamma, for å skåne henne for belastning.

Hun var også tydelig irritert over at vi har "så viktige jobber at vi ikke alltid er 100% tilstede for barna". Ifølge henne så ofrer de alt av kurs, fritidsaktiviteter, tid med venner osv for å være tilstede for barna.

Jeg mener det er riktig å vise barna at også kvinner kan ha ansvarsfull jobb og også engasjere seg i samfunnet (jeg har et par verv der jeg må ut om kvelden ca en kveld i måneden + en søndag formiddag i måneden, men da er barna med).

Jeg mener også at det er riktig for alle i familien at d voksne også har noe voksentid, enten bare de to eller med venner, og at barna etterhvert som de vokser til, får oppgaver som hjelper familien til å være smidig og fungere godt sammen.

Svigerforeldrene mine passet niesen min veldig mye når hun var liten, de hadde på grunn av sykdom og andre familiære og jobbmessige grunner stort behov for barnevakt noen år, og spurte svigermor ofte om hjelp. I disse årene spurte vi sjelden svigermort om barnevakthjelp, fordi vi synes hun hadde nok med niesen vår, og vi visste hun ville sagt ja til oss hvis vi spurte fordi hun gjerne ville være rettferdig.

Så jeg kan forstå deler av en slik takegang.

[laban]

Takk for innspill. Alle jeg prater med, synes min søster er veldig urimelig, men jeg vet jo at jeg legger frem saken på en måte som er preget av mitt syn...

Mine foreldre er pensjonister, og som min mor sa, så er det kun trening en formiddag pr uke som hun har noe fast, ellers så er hun fri til å bruke tiden sin som hun vil selv - enten det nå er det å slappe av, rydde i huset, gå en tur, komme og være sammen med oss eller min søster, eller hjelpe oss med å hente i barnehagen/sitte barnevakt en kveld.

Men det er klart at jeg fikk meg jo en liten vekker når jeg skjønte at min søster lar være å spørre mamma om barnevakt når vi har brukt henne samme måneden....

Det kommer _veldig_ an på om moren din ville klare å si nei dersom det skulle bli for mye i en periode.

Søsteren din har egentlig selv definert hvor mye moren deres klarer og tatt konsekvensen av det. Det er ingen grunn til å gjøre dette dersom hun verken er syk, sliten eller har tendens til å strekke seg for langt så lenge noen spør. Det er enten misforstått omsorg (de fleste vil ha seg frabedt at noen bestemmer at de er gamle og utslitt dersom det ikke stemmer) eller et ønske om å sette standard for hele verden (ingen skal passe barnebarn mer enn X ganger i måneden).

Noen ganger oppstår en slik situasjon fordi bestemoren småklager litt til den som bruker henne minst, om at hun er sliten - samtidig som hun ikke klarer å si fra til den som bruker henne mest. Da blir den som er "dum nok" til å tro at hun er i stand til å sette grenser, ufrivillig plassert i en utnytter-rolle, uten å forstå at hun er blitt skurken i stykket. I deres tilfelle er dere i hvert fall i stand til å ta opp saken i fellesskap, i stedet for å holde den på det "sladreplanet".

Så lenge dere ikke har grunn til å tvile på at moren deres er ærlig, synes jeg ikke dere trenger å gå på tærne.

Jeg er veldig enig i det du og AV skriver om at også mødre må kunne ta på seg oppgaver. Men det er viktig at dette ikke er 100% avhengig av besteforeldrene (det er jo heller ikke tilfelle hos dere).

[Gjest togli]

Vet ikke om jeg klarer det. Tror jeg dropper hele familieselskapet i år, og holder meg til venninneselskap (pleier å ha begge deler).

Tror ikke min søster er i nærheten av å ville få et snev av dårlig samvittighet, eller kjenne på at det er hun som er vanskelig...

Huff, skjønner at du blir oppgitt :-(

*klem*

[....AV]

Takk for innspill. Alle jeg prater med, synes min søster er veldig urimelig, men jeg vet jo at jeg legger frem saken på en måte som er preget av mitt syn...

Mine foreldre er pensjonister, og som min mor sa, så er det kun trening en formiddag pr uke som hun har noe fast, ellers så er hun fri til å bruke tiden sin som hun vil selv - enten det nå er det å slappe av, rydde i huset, gå en tur, komme og være sammen med oss eller min søster, eller hjelpe oss med å hente i barnehagen/sitte barnevakt en kveld.

Men det er klart at jeg fikk meg jo en liten vekker når jeg skjønte at min søster lar være å spørre mamma om barnevakt når vi har brukt henne samme måneden....

Når din mor har sagt så tydelig fra at hun ikke synes det blir for mye, er det jo totalt urimelig å fortsette å mene at det er for mye for henne. Da blir det jo en slags umyndiggjøring av henne.

Ettersom dere nå har hatt denne samtalen alle tre, må man jo anta at hun vil si fra hvis hun føler det blir for mye. Det var veldig lurt å ta det opp på den måten synes jeg.