Kontakt med foreldre (til dere voksne)- syteinnl

[Gjest prust]

Ser at dette skapte debatt. I vårt nabolag og vennekrets i en stor norsk by er det faktisk bare en familie vi kjenner som ikke har ofte besøk av og kontakt med besteforeldrene. Selv de som har den ene parten boende på en annen kant av landet har mer besteforeldrekontakt enn oss.

Men det går vel kanskje i arv? Min ene besteforelder på morssiden bodde på annen kant av landet, den andre var død. Den gang var det ikke så enkelt å reise som nå, så vi hadde besøk av henne to ganger i året.

På farssiden var det og bare en i live som bodde i nærheten, men hun hadde sjelden tid. Hun passet hvis det var absolutt nædvendig, men jeg har forstått i ettertid at det satt litt langt inne. Nå er de to døde. Alså hadde mine foreldre lite kontakt, hjelp, selskap og avlastning da jeg var liten.

Håper at jeg er frisk og rask den dagen jeg blir bestemor, og at jeg har lyst og får lov til å være mye med barnebarna mine!

Ja, det er jo et interessant tema. Blant våre venner er det veldig mye forskjellig erfaring - noen besteforeldre hjelper mye (dvs i varierende grad, men avlaster), andre gjør det ikke.

Jeg har ikke nevnt min svigermor, som bor 45 mil unna. Hun hjelper jo da slevsagt ikke i det daglige, men hun kommer noen ganger i året, og blir da som regel en uke. Og da hjelper hun mye, både med levering/henting i barnehage, lage middag, gjøre rent, stryke tøy osv, og det setter vi veldig stor pris på.

[Gjest "foreldreløs"]

''Der vi bodde før, var det 3-4 av besteforeldrene som var dagmamma for sine barnebarn. Gratis. Det synes jeg kanskje var bittelitt rart, men sikkert deilig for foreldrene.''

Jeg vet om ei som er dagmamma for 3-4 barnebarn 3 dager i uka, 1 og 2 barn av gangen og de storkoser seg alle sammen. )

Så bra! Min ene tante var i sin tid dagmamma for eldste barnebarnet sitt, og hun synes det var slitsomt. Og hun orket ikke være barnevakt på kveldstid når hun hadde gutten hele dagen.

Hva disse dagmammabesteforeldrene mente, vet jeg ikke altså.

Heldigvis er folk forskjellige! :-)

[Gjest prust]

Var det slik at hun fikk avslag på en barnevakt hun hadde et reelt behov for, fordi dere hadde avtalt at din datter skulle ligge over for hyggens skyld (og ikke fordi det var helt nødvendig)? I så fall følte hun antakelig der og da at dere tok plassen. Så ble det generalisert til noe som ikke stemmer med virkeligheten. Det er svært typisk at man i en opprevet situasjon sier ting av typen "aldri" og "alltid" i stedet for "akkurat nå".

Ellers er jeg enig med Glimtipper i at det finnes nyanser mellom å be om unnskyldning / ta på deg skylda, og å la være å ta kontakt.

De spurte på en dags varsel om tuppa kunne sove hos min mor, fordi de ville avgårde tidlig for å handle et sted 3 timer unna - og da er det jo greit å slippe og tenke på jenta tidlig om morgenen. Men den ene ungdommen var hjemme, så det var absolutt ikke noe kritisk behov for barnevakt. De forventet at min mor skulle si ja, og ble da pottesure når hun sa nei.

Jeg kunne selvsagt ha sagt at overnattingen kunne bli en annen dag, men jenta mi hadde hatt nedtelling og gledet seg enormt - så jeg var litt lunken til det, men hadde ikke sagt noe, hadde tenkt å komme med det når jeg var ferdig på jobb. Så kom denne bitre meldingen mens jeg var på jobb, og hele dagen min var ødelagt.

[Mandolaika]

''Jeg sa da at de fleste i vår vennekrets har besteforeldre som stiller opp fast en gang eller to i uken slik at mor og fra kan jobbe lenge/ gå rett på trening osv.''

Kunne ikke falle meg inn å forvente noe slikt av mine foreldre (om begge hadde vært i live).

Jeg er helt enig.

Jeg kommer også til å fortelle mine egne barn når de blir store og vurderer å få barn selv, at de ikke må REGNE MED eller TA FOR GITT at jeg skal stille opp for at de skal få sine egne hverdager til å gå opp. Sånne ting må de vurdere før de får barn.

Jeg kommer selvsagt til å ville passe barnebarna mine og stille opp for både dem og mine egne barn, men ikke på den måten der.

[laban]

De spurte på en dags varsel om tuppa kunne sove hos min mor, fordi de ville avgårde tidlig for å handle et sted 3 timer unna - og da er det jo greit å slippe og tenke på jenta tidlig om morgenen. Men den ene ungdommen var hjemme, så det var absolutt ikke noe kritisk behov for barnevakt. De forventet at min mor skulle si ja, og ble da pottesure når hun sa nei.

Jeg kunne selvsagt ha sagt at overnattingen kunne bli en annen dag, men jenta mi hadde hatt nedtelling og gledet seg enormt - så jeg var litt lunken til det, men hadde ikke sagt noe, hadde tenkt å komme med det når jeg var ferdig på jobb. Så kom denne bitre meldingen mens jeg var på jobb, og hele dagen min var ødelagt.

Jeg synes handletur er på linje med "hyggeovernatting". Det er ikke nødvendig på samme måte som om noen måtte på jobbreise eller noe annet viktig.

Så jeg synes dere stilte helt likt, og da gjelder vel "først til mølla". Uansett er det ikke noe å bli kjempesur for.

Men altså, jeg antar hun går rundt med følelsen av at dere er sammen støtt (selv om den ikke er berettiget), og da skal det mindre til.

Kan det tenkes at moren din snakker mye til søsteren din om samværet med dere (ikke fordi hun er sliten og lei, men bare som konversasjon), slik at hun får inntrykk av at det er mer eller en annen type enn hva som er tilfelle?

Tror det er lurt om dere to søstrene snakker litt ordentlig sammen om saken, ansikt til ansikt - ikke over telefon el.l.

[mariaflyfly]

''Jeg sa da at de fleste i vår vennekrets har besteforeldre som stiller opp fast en gang eller to i uken slik at mor og fra kan jobbe lenge/ gå rett på trening osv.''

Kunne ikke falle meg inn å forvente noe slikt av mine foreldre (om begge hadde vært i live).

Det er jeg HELT enig i. Som Mandolaika sier, mener jeg man ikke kan FORVENTE at besteforeldre stiller opp i hytt og gevær. Samtidig synes jeg at mange bør bli flinkere til å strekke seg litt for familie og venner. Jeg strekker meg langt i å hjelpe de jeg er glad i.

[Axcia]

Det er nok den riktige åten å gjøre dette på ja.

Uff, kjenner jeg gruer meg allerede... Hun er så flink å snakke, min søster, flink til å diskutere....

Mamma og jeg er mer konfliktsky. Min søster er sikkert irritert på at jeg ikke har svart. Jeg har tenkt at det er til pass for henne, og at hun da må skjønne at hun har tråkket langt over streken.

Det er da ikke logisk at hun skjønner det? Folk er forskjellige... Dere (du og søsteren) kan kanskje sees som noe egoistiske begge veier?

Jeg sier dette fordi noen jeg kjenner har samme konflikt gående. Det er litt merkelig sett utenfra, men de anklager hverandre for å okkupere besteforeldrenes tid. Den ene er i perioder avhengig av hjelp på kveld/natt pga jobb, den andre irriterer seg og sender også _sine_ barn til de samme besteforeldrene for overnatting på de samme dagene, slik at det ikke skal bli "skjevhet" i oppmerksomhet og goder fra besteforeldrene. Men disse søstrene har begge sagt overfor meg, at de misliker hverandres væremåte ift. dette. Og jeg står mellom barken og veden. Jeg kan ikke si noe særlig i og med ar jeg vet hva den andre allerede har utbasunert i saken.

*verdensproblem* ;-)

Det ordner seg om dere prater sammen.

[Gjest Tatjana]

Du må jo selv avgjøre om du blir likedan når du blir bestemor. Det kan ikke dine foreldre gjøre noe med.

Når det gjelder situasjonen med besteforeldre så er vi heldige. Mine foreldre bor ca 250 km unna oss, og kan derfor ikke stille opp særlig ofte. Når de kommer hit, ser de selvsagt etter ungene hvis jeg må stikke en tur på butikken, men de sitter ikke barnevakt. Når vi først treffes så vil vi være sammen.

Mannens foreldre bor i nærheten, og de stiller opp mye. Balnt annet er tiåringen sammen med bestemor på fridagen sin hver uke. Hvis det er noe spesielt, møter, tannlegebesøk eller slikt så stiller de også opp. Og besteforeldredager på skole og barnehage, kulturskolekonserter og tilstelninger - de møter trofast opp.

Barnevakt for å trene kunne ikke falle meg inn å be om. Det ville jeg ikke hatt samvittighet til, rett og slett, fordi de stiller opp så mye ellers.

[Gjest mora2]

Jeg har god kontakt med min mor. Spør henne ofte til middag, og motsatt. Huns sitter også barnevakt innimellom, og det hender hun spør selv om å låne ungene. En av gangen som regel.

Du kan vel ikke forvente mer av henne om du ikke yter noe selv?Hvor ofte ringer du henne da?

Man trenger ikke diske opp all verdens selv om man innviterer..Hvertfall ikke sin egen mor. Syns jeg da... Det er da ikke dronninge som kommer. ;p

Svigers har vi nå grei kontakt med. Besøker dem jevnlig, og de kommer på besøk her innimellom. De vil jeg helst ikke ha uventet besøk av... Hehe, da liker best å vite når de kommer, så det ser sånn noenlunde ut her, og jeg i det minste har noe å servere...

Om de ikke ønsker være barnevakt, og du har tatt det opp med dem. Er det ingenting annet å gjøre enn å innfinne seg med situasjonen, respektere deres ønsker og heller prøve finne andre løsninger. For din egen del. Du plager bare deg selv ved å irritere deg over det. Tro meg. ;p

[Liliaceae]

Jeg har ukentlig kontakt med mine foreldre. Snakker sammen i telefonen og sender hverandre sms. Ser hverandre 3-5 ganger i måneden. Noen ganger drar jeg til dem alene eller med ett eller to barn.

Hender mamma og jeg tar en lunsj sammen i byen.

Det er sjeldent de kommer hit på besøk..

Vi er rett og slett ikke så flinke til å invitere de, det ble litt mer ork etter at vi fikk sistejenta. Føler liksom at huset må være strøkent og ting "på stell", selv om det kanskje ikke stemmer helt..

De tar med barna på teater, kafébesøk, hjem til seg på overnatting og slike ting en gang i blant. Hvis barna har oppvisning/forestilling av noe slag (utenom skoleavslutninger da, så vil de gjerne være med å se på og viser således støtte og engasjement.

Ellers stiller de opp i knipe og kjører barna hit og dit, hvis mannen min er bortreist og det er et foreldremøte samtidig som et av barna skal på bursdag/fritidsaktivitet el.

Svigers har jeg kontakt med litt sjeldnere, men omtrent hver uke. Jeg både ringer og tekster med de. Tror jeg har minst like mye kontakt med de som mannen min. De er begge pensjonister og vil gjerne ha barna ofte på besøk. Så barna er der rett som det er på overnatting, mye oftere enn hos mine foreldre. Hvis vi trenger barnevakt spør vi som regel svigers først, fordi de er mindre travle og har rett og slett mer tid. De finner ikke på noe spesielt med barna, men barna koser seg hos de og får masse oppmerksomhet.

Så vi er veldig fornøyde :-)

[brulla]

Jeg snakker med min mor i telefonen ca. annenhver dag og ser henne en gang i uka. Jeg er veldig ofte "hjemme" på besøk og da treffer jeg begge foreldrene mine. Jeg ber dem til oss ca. en gang pr. måned på middag. Jeg treffer også min mor på kafe osv.

Mine foreldre har alltid stillt opp for barn og barnebarn, også når de begge var i full jobb. De spør ofte om å ha barnebarna på overnatting, eller å ha dem med på aktiviteter. Mine foreldre reiser også mye og har mange venner, men de har alikevel myyye tid til barnebarn. Det prioriterer de!

Jeg hadde ikke forventet at de skulle hatt barnebarna fast en til to ganger i uken, det blir feil og litt på kanten og forvente synes jeg.

Mine foreldre kan godt passe flere barnebarn en hel helg. De er 68 og 71 år gamle.

Verdens beste må jeg si :-)

[Elis31]

De spurte på en dags varsel om tuppa kunne sove hos min mor, fordi de ville avgårde tidlig for å handle et sted 3 timer unna - og da er det jo greit å slippe og tenke på jenta tidlig om morgenen. Men den ene ungdommen var hjemme, så det var absolutt ikke noe kritisk behov for barnevakt. De forventet at min mor skulle si ja, og ble da pottesure når hun sa nei.

Jeg kunne selvsagt ha sagt at overnattingen kunne bli en annen dag, men jenta mi hadde hatt nedtelling og gledet seg enormt - så jeg var litt lunken til det, men hadde ikke sagt noe, hadde tenkt å komme med det når jeg var ferdig på jobb. Så kom denne bitre meldingen mens jeg var på jobb, og hele dagen min var ødelagt.

Kan det være en slags bitterhet over at hun føler at moren deres bryr seg mer om dere enn om hennes familie? Det er veldig sårt om man føler det. Så blir det kanskje lettere å si fra til deg, enn til moren deres. Dersom du ikke klarer å snakke med henne kan du jo sende henne en melding om hva du mener. Men litt vanskelig å si. Jeg er tilhenger av å prate sammen, og skjønner ikke helt hvordan konfliktsky folk synes det er best å ikke prate

Med beste hilsen

[Elis31]

Jeg er helt enig.

Jeg kommer også til å fortelle mine egne barn når de blir store og vurderer å få barn selv, at de ikke må REGNE MED eller TA FOR GITT at jeg skal stille opp for at de skal få sine egne hverdager til å gå opp. Sånne ting må de vurdere før de får barn.

Jeg kommer selvsagt til å ville passe barnebarna mine og stille opp for både dem og mine egne barn, men ikke på den måten der.

Jeg kan ikke tenke meg en større glede enn å få lov til å passe barnebarn. Så lenge ikke foreldrene blir totalt ansvarsløse.

[Mandolaika]

Jeg kan ikke tenke meg en større glede enn å få lov til å passe barnebarn. Så lenge ikke foreldrene blir totalt ansvarsløse.

Nei, men man er forskellige.

[waxo]

Bor 50 meter fra mine foreldre.

Vi tekster og ringes noen ganger i uka, men er veldig sjelden på besøk hos hverandre, vi treffes jo til og fra uti veien her, så vi ser hverandre stadig. Men ellers er vi på besøk hos hverandre 3-4 ganger i året kanskje.

Sjelden de passer barna, men stiller opp hvis jeg spør.

Barna stikker opp der en gang imellom, men ikke så ofte. Vi voksne treffes på jobb, da vi jobber i samme firma.

Jeg ville aldri forventet at de skulle stille opp fast for at jeg skulle få jobbe eller trene, det ville vært for sært. Er jo tross alt mine barn og mitt liv. Jeg må innrette livet mitt etter at jeg har barn, og ikke lage meg et liv som jeg trenger hjelp til å leve...

[morsan]

Min far er død for mange år siden, men moren min lever i nesten beste velgående. Hun bor dessverre ganske langt unna, så vi treffes ikke så veldig ofte - kanskje 5-6 ganger i året. Ellers snakkes vi på telefonen og sender sms'er. Vi har vel kontakt hver uke, men absolutt ikke daglig.

Det blir ikke så mye avlastning når besteforeldre bor såpass langt unna - er hun på besøk hos oss, er det jo full rulle med overnattingsgjest og middager osv, gjerne også med den ene søsteren min med familie (hun bor i nærheten av oss), og det er ikke slik at vi setter igjen barnet med henne og gjør ting på egen hånd. Men det er jo hyggelig å treffes lell.

Når vi er hos henne kan det være litt lettere å stikke ut litt, men som oftest er vi samlet hele storfamilien med alle søstrene og alle barna, og det er kjempekoselig.

I tillegg har hun flere ganger hatt barnebarn på besøk i flere dager uten oss foreldrene, typisk i (deler av) skolens høst- og vinterferie. Hun har vært enestående flink til å knytte bånd med hvert barnebarn - også dem som bor langt unna, og hun er flink til å få hvert enkelt av dem til å føle seg spesielt elsket.

Så jeg har på alle måter vært veldig heldig med mitt barns mormor! :-)

[morsan]

Det er jeg HELT enig i. Som Mandolaika sier, mener jeg man ikke kan FORVENTE at besteforeldre stiller opp i hytt og gevær. Samtidig synes jeg at mange bør bli flinkere til å strekke seg litt for familie og venner. Jeg strekker meg langt i å hjelpe de jeg er glad i.

Enig.

Jeg ville heller ikke forventet at bestteforeldrene skulle avlaste oss foreldrene, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville forventet/tatt for gitt at besteforeldrene hadde vist interesse for sitt eget barnebarn og av egeninteresse hadde ønsket å tilbringe litt tid sammen med barnet.

[morsan]

Da har jo du et ansvar for å huske hvordan det var, og snu det til nor annerledes når den tid kommer

Min mor døde for mange år sida. Min far er barnevakt en sjelden gang, og da er det stort sett en kveld i uka fra ca 18.30 til 21.45 slik at jeg kommer meg på korøvelse. Dette skjer kanskje en gang hver 3. mnd. i snitt. Jeg bruker heller en 15-åring vi kjenner som barnevakt og betaler henne, det er mindre pes sånn.Jeg får alltid følelsen av at det ikke passer når jeg spør Fatter.

Han har også ungene på overnatting hos seg, men da en og en. Sist gang var Datra hos han fra en lørdag til søndag, det er godt og vel et år siden. Det er minst to år siden Guttungen sov over.

Han ringer aldri dersom ikke jeg ringer. Jeg tekster han en gang eller to i uka, og så stikker vi som regel innom han og tar en kopp kaffe lørdags- eller søndagsformiddagen de helgene unga er hos meg. På denne måten sørger jeg for at unga opprettholder kontakten med han. Hadde ikke jeg gjort disse tingene, ville det vært lite kontakt. Han ringer aldri og spør hvordan det går med dem.

Ja, jeg synes det er veldig leit at han ikke viser noen interesse for å være sammen med barnebarna sine mer enn dette.

''Sist gang var Datra hos han fra en lørdag til søndag, det er godt og vel et år siden. Det er minst to år siden Guttungen sov over.''

Gutten min har overnattet én eneste natt hos farmor og farfar, og da var han 5-5,5 år gammel. Og så tror jeg han har overnattet på hytta deres kanskje 3 enkeltstående netter... ;-/

[morsan]

Vi har et godt forhold, foreldrene mine er innom ukentlig, opptil flere ganger pr uke. Vi jabber på telefonen nesten hver dag. De stiller opp å kjører eller henter unger på trening, er på skoleavslutninger, og er i det store og hele engasjerte i barnebarnas hverdag.

Overnatting: ungene spør gjerne "får jeg ligge over?". Så den siste måneden har en av ungene (aldri alle på en gang) vært på overnatting hver helg. Det bli "hver sin tur". I høst var de mer travelt opptatt, så slikt går i perioder.

Å ha kontakt med besteforeldre, er kos for både ungene og de voksne. Mormor og morfar sier at det er sååå hyggelig å ha barnebarna på besøk, en og en. Aberet er jo at vi foreldre aldri blir kvitt alle ungene samtidig ;-) Men det er godt å ha et barn mindre ei helga også, og at vi da får mer tid sammen, en til en.

De andre besteforeldrene er ikke like ivrige, men så har nå de mange andre barnebarn også. Døra hos de er forøvrig alltid åpen, så det er ikke noe problem. Mine foreldre har bare våre barn, så jeg er klar over at vi er "bortskjemte".

''Overnatting: ungene spør gjerne "får jeg ligge over?". Så den siste måneden har en av ungene (aldri alle på en gang) vært på overnatting hver helg. Det bli "hver sin tur". ''

Det er nå fint for barn å ha besteforeldrene for seg selv litt, selv om dere ikke blir "kvitt" alle på én gang! :-)

Og så vil det vel være lettere å få 'satt' bort de to resterende til f eks venners foreldre? Eller har de ikke komet "i den alderen" ennå?

[morsan]

Jeg tror jeg med ganske stor sikkerhet kan si at ingen blant de 20-30 småbarnsforeldreparene jeg/vi har gankse jevnlig kontakt med har barnevakt av foreldre hver eneste uke!

Sier ikke at dette nødvendigvis er et representativt utvalg på landsbasis, men veldig vanlig med slik barnevakt er det nok ikke.

''men veldig vanlig med slik barnevakt er det nok ikke.''

Det er ikke mitt inntrykk heller. De fleste venner og bekjente har foreldre som også er travelt opptatt, eventuelt at de er såpass gamle at de ikke orker for mye passing av småbarn.

Men en venninne hadde i flere år en fast ordning med barnets farmor - antaglelgvis initiert fra farmoren selv:

Hun hentet barnet i bhg en fast dag i uka, tok henne med hjem, ordnet middag og lekte/koste med barnet. Hun overnattet der, og ble neste morgen levert i bhg igjen. Barnets foreldre var selvsagt storfornøyd med denne ordningen, og det var etter hva jeg forstår farmoren også. :-)

Jeg har selv tenkt tanken at dette er noe jeg også kunne tenke meg å gjøre hvis & når jeg bblir farmor - hvis helsa holder :-)