Sier du ifra?

[Gjest Elextra]

''Hva om en sitter der og tenker en absolutt bør si fra, men ikke tør fordi man ikke vil fornærme, og så velter vogna og ungen skades. Kunne du levd greit med det? Ikke jeg :(''

Spørsmålet her er vel i hvilken grad det er uansvarlig, og hvilke vurderinger som er gjort på forhånd.

Datteren min på 6 skulle ha med en venninne på noe, og jeg skulle kjøre dem. Jeg har en tre år gammel Peugeot stasjonsvogn, som mao er i trygg og i god stand. Barneseter og alt.

Faren til den andre jenta ville at jeg skulle ta deres bil, en Volvo Suv - fordi den angivelig var tryggere.

Nå er for det første ikke en Suv tryggere enn en stasjonsvogn. Faren hennes mente sikkert at deres bil er tryggere og bedre, men jeg tok dette som en fornærmelse (uten at jeg lagde noen scene, jeg kjørte deres bil). Jeg mener i aller høyeste grad at min bil er god nok, jeg kjører jo mitt barn i den hver dag - og den er nesten ny!

Kunne jeg levd med at noe skjedde barna? Nei. Men det avhenger ikke av bilen, det avhenger av kompetansen til sjåføren. Og for meg hadde det faktisk vært verre å krasje hans million-bil, en min bil. MYE verre.

Så uansett hva du mener er legitimt å kommentere eller ikke; så lenge barna faktisk ikke tar noen skade - så har du ikke noe med det.

Du kunne løst vognen på bussen enkelt; bli stående ved siden av så du kan ta den om noe skjer. Om det er din samvittighet det går på altså - og ikke behovet for å melde fra til foreldre.

Ang barnet i vognen, så vet du ikke hva h*n hadde under sokkene...

''Datteren min på 6 skulle ha med en venninne på noe, og jeg skulle kjøre dem. Jeg har en tre år gammel Peugeot stasjonsvogn, som mao er i trygg og i god stand. Barneseter og alt.

Faren til den andre jenta ville at jeg skulle ta deres bil, en Volvo Suv - fordi den angivelig var tryggere.''

Minner meg om en liten opplevelse jeg hadde. Jeg inviterte en av sønnens klassekamerater hjem, og hentet dem i min bil og kjørte de ca. 500 meterne hjem. Moren ble ikke sur, men jeg merket hun var støtt over at jeg hadde tatt med sønnen hennes i bil uten å be om tillatelse til det. Barna satt forsvalig i barneseter, og jeg må innrømme at tanken på å be om "lov" ikke engang streifet meg! Ikke lett å kjenne alles terskler.

[Gjest Elextra]

''Det er en viss likhet i at man jo ikke kan vite om foreldrene har full kontroll over situasjonen eller ikke. Kanskje er det bare jeg som ikke ser foreldrene ved første øyekast. ''

Ja, jeg husker en gang vi var ute og gikk tur langs en "trafikkert sti" i Oslo-området, da vi så en liten unge som lå rett ut på stien i parkdressen og små sutret. Jeg stanset selvsagt opp og så på barnet og kikket i alle retninger for å se om jeg så noen som kunne ha dette barnet under oppsyn.

Barnets foreldre var rett bortenfor og fulgte med, og kunne kanskje ha trodd at jeg blandet meg opp i oppdragelsen ("ignoreringen") av dette barnet, men alt jeg ønsket var å se at barnet ikke hadde kommet bort fra de voksne.

morsan da, satt du oppe i hele natt?

Ellers:

''Barnets foreldre var rett bortenfor og fulgte med, og kunne kanskje ha trodd at jeg blandet meg opp i oppdragelsen ("ignoreringen") av dette barnet, men alt jeg ønsket var å se at barnet ikke hadde kommet bort fra de voksne.''

Ja, en gang tok jeg meg av et barn på tre-fire som gikk og sutret alene i et kjøpesenter. Etter et par minutter fant vi moren, som nærmest nappet til seg barnet og så surt på meg. Vet ikke hva hun trodde jeg holdt på med, men hun satte ikke pris på hjelpen, i hvertfall.

[Gjest Kayia]

''Derfor er jeg absolutt fristet til litt sunn folkeopplysning i blant.''

Problemet er at vi drukner i "folkeopplysning" og kortere eller lengre pekefingre som skal holde oss så forbasket sunne og friske.

De viktige budskapene drukner i tjas og mas og moralisering.

Du kan være helt sikker på at en sykepleierstudent forstår konsekvensene av å røyke under svangerskap. Det er ikke der problemet ligger. Kansje har hun druknet i så mye krav og moral at hun ikke lengre klarte å finne sin egen vilje.

Mas, smartmaling, bebreidelse og hypermoralisering virker stort sett stikk mot sin hensikt.

mvh

Jeg er så hjertens enig i det du skriver her!

I tillegg viser undersøkelser at effekten av alt dette maset og moraliseringen er at vi blir dårligere foreldre, rett og slett fordi vi blir usikre. Vi tør ikke sette klare og tydelige grenser fordi vi ikke vet om de er riktige - i andsres øyne - og vi stoler ikke på egne beslutninger. Og bare av den grunn syns jeg man skal la andre folk og deres vurderinger være i fred - om det ikke står om liv og helse.

[Gjest Kayia]

Så lenge ting blir sagt på en hyggelig og ordentlig måte er det bare fint. Hva med å trekke seg selv inn? "Vet du, for en tid siden var jeg på bussen med barnevogn, og satt den fra med slik du gjorde, for jeg regnet med at det var trygt, men så......"Jeg hadde med sønnen min på trilletur på en dag som denne, og regnet med at han sikkert ville være varm nok på bena med slike sokker, men da jeg kom hjem oppdaget jeg....

''......"Jeg hadde med sønnen min på trilletur på en dag som denne, og regnet med at han sikkert ville være varm nok på bena med slike sokker, men da jeg kom hjem oppdaget jeg....'' Mener du virkelig at man skal gå bort til en vilt fremmed mann med barnevogn og si dette?? Jeg kjenner faktisk at jeg rødmer bare med tanken på at jeg skulle gå bort som en sånn tante Sofie jeg...

[laban]

''Derfor er jeg absolutt fristet til litt sunn folkeopplysning i blant.''

Problemet er at vi drukner i "folkeopplysning" og kortere eller lengre pekefingre som skal holde oss så forbasket sunne og friske.

De viktige budskapene drukner i tjas og mas og moralisering.

Du kan være helt sikker på at en sykepleierstudent forstår konsekvensene av å røyke under svangerskap. Det er ikke der problemet ligger. Kansje har hun druknet i så mye krav og moral at hun ikke lengre klarte å finne sin egen vilje.

Mas, smartmaling, bebreidelse og hypermoralisering virker stort sett stikk mot sin hensikt.

mvh

Jeg er helt enig med deg.

Det blir lett så mange krav til perfekthet, at man blir trassig og blåser i dem alle. Selv i dem man kunne overholdt, dersom man ikke hadde gitt opp.

Folk møter rikelig med krav og pekefingre idag om vi ikke skal gå bort til dem på gata også.

Det betyr selvfølgelig ikke at man skal la bortrømte barn eller noen som er i direkte fare, seile sin egen sjø. Jeg har selv tatt vare på småtasser som har stukket av. Derimot lar jeg andres barn spise usunt eller fryse litt uten å si noe som helst.

[Gjest jeg er 40 år]

Skjønner at du mener det. Jeg går likevel ikke rundt og er redd for at noen skulle finne på å mislike meg. Men det gjør muligens du?

Hvor grensa går? Den settes av magefølelse og samvittighet. Det er ikke alltid det edleste å holde munn, noen ganger er det nødvendig at noen sier fra, selv om noen skulle føle seg tråkket på tærne.

Under likevel på hva du ville følt om barnevogna hadde veltet, ville du angret på at du ikke sa noe, eller ville du avfeid det som et hendelig uhell, og det går sikkert bra?

Du spør meg hele tiden om hva jeg synes om denne barnevogna.

Tenk jeg har faktisk opplevd dette med mitt førstefødte barn i vogn på bussen. Og tenk, det gikk kjempebra med barnet! ( uff, så leit for deg..)

Jeg hadde blitt fly forbannet om du hadde sagt noe til meg i den settingen. Det blir som om min mor kom med formaninger om alt som er farlig i ungdomstiden og ikke tillater at jeg gjør MINE egne feil og erfaringer.

ja, som du forstår: jeg fordrar ikke slike besserwissere som det du representerer.

[Katt-ja]

"Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan du kan vite helt sikkert at 2-åringen kun hadde på tynne sokker."

Dette er altså et merkelig spørsmål. Men ok, det var slike anti-sklisokker de typisk selger på H&M, av tynn bomull med en såle under. Ungen hadde vintredress på som gikk et stykke opp på leggen siden hun satt halvveis opp i vogna.

Føttene som stakk fram var ikke store greiene, ergo - det kan ikke ha vært mye under de tynne sokkene. Uansett om det skulle være en ullstrømpebukse under, så blåser det rett igjennom bomull.

Vi må gjerne diskutere hvorvidt dette er riktig oppfatett av meg, men min vurdering der og da gikk på at det definitivt ikke kunne være mye under sokkene, da føttene var omtrent samme størrelse som føtter uten særlig mye tøy på. Var det god nok forklart?

Hvis det var meg og mitt barn du hadde observert med bare tynne sokker (i alle fall ikke vindtett) i minus 12, og du hadde sagt fra på en vennlig måte, hadde jeg antageligvis sjokkert oppdaget at jeg i min presenilitet hadde glemt å ta på "støvler" på babyen - eller jeg hadde svart at vi bare skulle 20 meter rett rundt hjørnet før vi skulle inn.

Så lenge det hadde vært vennlig og ikke båret preg av oppgitthet/dømming hadde jeg bare vært takknemlig. Men det er nå meg.

[morsan]

morsan da, satt du oppe i hele natt?

Ellers:

''Barnets foreldre var rett bortenfor og fulgte med, og kunne kanskje ha trodd at jeg blandet meg opp i oppdragelsen ("ignoreringen") av dette barnet, men alt jeg ønsket var å se at barnet ikke hadde kommet bort fra de voksne.''

Ja, en gang tok jeg meg av et barn på tre-fire som gikk og sutret alene i et kjøpesenter. Etter et par minutter fant vi moren, som nærmest nappet til seg barnet og så surt på meg. Vet ikke hva hun trodde jeg holdt på med, men hun satte ikke pris på hjelpen, i hvertfall.

Nei, jeg la meg kort etter å ha postet det innlegget du svarte på:-)

Kjipt med en mor som oppfører seg slik som du sier der. Man skal være glad for at det finnes noen som følger litt med.

[Liliaceae]

Jeg er heeelt enig i at man bør være ganske sikker i sin sak før man evt. svært forsiktig uttrykker sin bekymring. Men hvis det er god grunn til bekymring, så blir det litt feil å ikke si noe også.

Hvis jeg møter små barn på gaten som tilsynelatende ikke er sammen med en voksen, så slipper jeg ikke barnet av syne før jeg ser en voksen. Jeg har noen ganger stoppet små barn som har klart å komme seg vekk fra foreldrene i butikken og funnet veien ut på fortauet i Bygdøy alle... (Jeg er en del sammen med en 4 åring som er spesialist på slike kunststykker, så det er kanskje derfor jeg legger merke til de som har gjennomført en vellykket rømning...*s*)

''Hvis jeg møter små barn på gaten som tilsynelatende ikke er sammen med en voksen, så slipper jeg ikke barnet av syne før jeg ser en voksen.''

Vi var på skitur og mannen min gikk med de to yngste. Men så kom det en bratt nedoverbakke, og ingen torde å kjøre alene. Så han kjørte med minstejenta og ba henne stå nede og vente, mens han gikk opp og hentet hun andre.

Minstejenta var kjempeflink og vente, men så kom det en mann som tydeligvis trodde hun var kommet bort fra sine foreldre.

Og han stod og ventet til mannen min kom ned og kunne forklare situasjonen :-)

Selv om alt var i orden her, er det så godt å se det finnes omsorgsfulle mennesker.

[Gjest swanhild]

''Hva om en sitter der og tenker en absolutt bør si fra, men ikke tør fordi man ikke vil fornærme, og så velter vogna og ungen skades. Kunne du levd greit med det? Ikke jeg :(''

Spørsmålet her er vel i hvilken grad det er uansvarlig, og hvilke vurderinger som er gjort på forhånd.

Datteren min på 6 skulle ha med en venninne på noe, og jeg skulle kjøre dem. Jeg har en tre år gammel Peugeot stasjonsvogn, som mao er i trygg og i god stand. Barneseter og alt.

Faren til den andre jenta ville at jeg skulle ta deres bil, en Volvo Suv - fordi den angivelig var tryggere.

Nå er for det første ikke en Suv tryggere enn en stasjonsvogn. Faren hennes mente sikkert at deres bil er tryggere og bedre, men jeg tok dette som en fornærmelse (uten at jeg lagde noen scene, jeg kjørte deres bil). Jeg mener i aller høyeste grad at min bil er god nok, jeg kjører jo mitt barn i den hver dag - og den er nesten ny!

Kunne jeg levd med at noe skjedde barna? Nei. Men det avhenger ikke av bilen, det avhenger av kompetansen til sjåføren. Og for meg hadde det faktisk vært verre å krasje hans million-bil, en min bil. MYE verre.

Så uansett hva du mener er legitimt å kommentere eller ikke; så lenge barna faktisk ikke tar noen skade - så har du ikke noe med det.

Du kunne løst vognen på bussen enkelt; bli stående ved siden av så du kan ta den om noe skjer. Om det er din samvittighet det går på altså - og ikke behovet for å melde fra til foreldre.

Ang barnet i vognen, så vet du ikke hva h*n hadde under sokkene...

"Ang barnet i vognen, så vet du ikke hva h*n hadde under sokkene..." se svar til PieLill litt lengre ned her.

"Så uansett hva du mener er legitimt å kommentere eller ikke; så lenge barna faktisk ikke tar noen skade - så har du ikke noe med det."

Som sagt - problemet med å gjøre noe forebyggende, er at du ikke kan vite om det hadde noe for seg eller ikke. Jeg har spurt flere her, hvordan ville du hatt det med deg selv om du så at en barnevign veltet, og barnet ble skadet? Skulle du ønske du kunne gjort noe? Vel, kanskje har jeg nettopp gjort noe, ved å si ifra. Men det vet vi ikke.

"Du kunne løst vognen på bussen enkelt; bli stående ved siden av så du kan ta den om noe skjer. Om det er din samvittighet det går på altså - og ikke behovet for å melde fra til foreldre."

Bli stående? Jeg satt noen seter bortenfor. Skulle jeg reist meg opp og stilt meg ved siden av vognen?

Jeg vet hvordan veien er, jeg vet at sjåførene svinger og bremser som gale, jeg synes det er totalt uansvarlig ikke å si fra. Andre mp gjerne mene noe annet, men jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg har gjort det riktige, og at det å ikke si fra er totalt feigt.

[Gjest swanhild]

Du spør meg hele tiden om hva jeg synes om denne barnevogna.

Tenk jeg har faktisk opplevd dette med mitt førstefødte barn i vogn på bussen. Og tenk, det gikk kjempebra med barnet! ( uff, så leit for deg..)

Jeg hadde blitt fly forbannet om du hadde sagt noe til meg i den settingen. Det blir som om min mor kom med formaninger om alt som er farlig i ungdomstiden og ikke tillater at jeg gjør MINE egne feil og erfaringer.

ja, som du forstår: jeg fordrar ikke slike besserwissere som det du representerer.

"Og tenk, det gikk kjempebra med barnet! ( uff, så leit for deg..)"

Og DER ramlet du totalt ut av en seriøs diskusjon. 40 år? Jaja, det er visst ikke alltid alder det kommer an på.

[Gjest swanhild]

Jeg har ikke lyst til å gå konkret inn på eksemplene dine, jeg var der ikke, og har ikke sett det du har sett. Og det jeg vet er vi alle har ulike terskler for hva som er godt/ riktig/ trygt/ ansvarlig/ etc, og vet ikke om du og jeg ville vurdert dette på samme måte.

Når det har sagt, så har jeg gjort som deg - grepet inn - et par ganger, og jeg har en gang sendt en bekymringsmelding. Dette er imidlertid noe jeg har svært høy terskel for å gjøre, og jeg har visst at det var snakk om omsorgsvikt eller regelbrudd når jeg har grepet inn.

For meg har det ikke vært tilstrekkelig at _jeg_ ville gjort eller vurdert noe annerledes enn det jeg ser noen andre gjøre, selv om jeg kan riste på hodet innimellom...

Det er mulig jeg har det sånn siden jeg har vokst opp med en mor hvis terskel for skummelt/ trygt/ varmt/ kaldt var svært lav. Tykkgenser og stillongs hadde vi ungene når _mamma_ frøs, ikke når det var kaldt, og det betød leeenge før de andre ungene. ;-) Da jr ble født måtte jeg be henne slutte å gjøre forsøk på å overføre sine standarder på jr, for nå var det jeg og faren som var ansvarlig og skulle sørge for jr's ve og vel. Hun mente nemlig også at han hadde for lite klær - uten at vi mente det samme.

Når det kommer til dine eksempler så ville ikke _jeg_ satt jr i vogna med tynne sokker i -10, eller satt meg etter å ha forlatt usikret vogn på bussen, men om det ikke virket direkte farlig om noen andre gjorde det ville ikke jeg sagt novalgt å si noe heller. Jeg har til gode å høre om barn som har forfrosset føttene sine på den måten du nevner, og jeg har aldri sett eller hørt noen vogner bikke på bussen. Med det sier jeg ikke at dét _aldri_ kan skje, men jeg sier at dette nok derfor ville falt utenfor det _jeg_ mener er så alvorlig at jeg skal gripe inn.

"og jeg har aldri sett eller hørt noen vogner bikke på bussen. "

det har jeg Flere ganger til og med. Og jeg kjenner den svingete veien og hvordan sjåførene kan grisekjøre. Så jeg hadde ikke samvittighet - virkelig - til å la være å si noe.

[morsan]

"Ang barnet i vognen, så vet du ikke hva h*n hadde under sokkene..." se svar til PieLill litt lengre ned her.

"Så uansett hva du mener er legitimt å kommentere eller ikke; så lenge barna faktisk ikke tar noen skade - så har du ikke noe med det."

Som sagt - problemet med å gjøre noe forebyggende, er at du ikke kan vite om det hadde noe for seg eller ikke. Jeg har spurt flere her, hvordan ville du hatt det med deg selv om du så at en barnevign veltet, og barnet ble skadet? Skulle du ønske du kunne gjort noe? Vel, kanskje har jeg nettopp gjort noe, ved å si ifra. Men det vet vi ikke.

"Du kunne løst vognen på bussen enkelt; bli stående ved siden av så du kan ta den om noe skjer. Om det er din samvittighet det går på altså - og ikke behovet for å melde fra til foreldre."

Bli stående? Jeg satt noen seter bortenfor. Skulle jeg reist meg opp og stilt meg ved siden av vognen?

Jeg vet hvordan veien er, jeg vet at sjåførene svinger og bremser som gale, jeg synes det er totalt uansvarlig ikke å si fra. Andre mp gjerne mene noe annet, men jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg har gjort det riktige, og at det å ikke si fra er totalt feigt.

''Jeg satt noen seter bortenfor. Skulle jeg reist meg opp og stilt meg ved siden av vognen? ''

Men du måtte jo reise de for å si fra at de burde holde vognen også?

[Gjest jeg er 40 år]

"Og tenk, det gikk kjempebra med barnet! ( uff, så leit for deg..)"

Og DER ramlet du totalt ut av en seriøs diskusjon. 40 år? Jaja, det er visst ikke alltid alder det kommer an på.

Jeg synes bare synd på deg, du skjønner visst ikke at veldig mange av oss ikke vil at du skal blande deg inn i våres saker.

Det er da ingen seriøs tråd dette? Du blir ikke tatt seriøst av meg skjønner du.

Nå har jeg vel sagt alt jeg mener om deg. Om du fortsatt ikke skjønner bæret så er det ikke mitt problem,men du som blir uglesett hvis du fortsetter i samme leia videre.

[Persille1365381127]

"Ang barnet i vognen, så vet du ikke hva h*n hadde under sokkene..." se svar til PieLill litt lengre ned her.

"Så uansett hva du mener er legitimt å kommentere eller ikke; så lenge barna faktisk ikke tar noen skade - så har du ikke noe med det."

Som sagt - problemet med å gjøre noe forebyggende, er at du ikke kan vite om det hadde noe for seg eller ikke. Jeg har spurt flere her, hvordan ville du hatt det med deg selv om du så at en barnevign veltet, og barnet ble skadet? Skulle du ønske du kunne gjort noe? Vel, kanskje har jeg nettopp gjort noe, ved å si ifra. Men det vet vi ikke.

"Du kunne løst vognen på bussen enkelt; bli stående ved siden av så du kan ta den om noe skjer. Om det er din samvittighet det går på altså - og ikke behovet for å melde fra til foreldre."

Bli stående? Jeg satt noen seter bortenfor. Skulle jeg reist meg opp og stilt meg ved siden av vognen?

Jeg vet hvordan veien er, jeg vet at sjåførene svinger og bremser som gale, jeg synes det er totalt uansvarlig ikke å si fra. Andre mp gjerne mene noe annet, men jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg har gjort det riktige, og at det å ikke si fra er totalt feigt.

Da måtte du jo reise deg for å be dem holde vognen uansett, så da kunne du likesågodt gjort det ja.

Jeg føler ikke det er mitt ansvar om en forelder kjører med barnet løst i bilen, ikke passer på vognen på bussen - eller ikke følger med barnet på lekeplassen. Kanskje jeg følger ekstra nøye med der og da, reagerer raskere osv - men jeg ville ikke sagt noe til foreldrene.

Og nei, jeg ville ikke fått dårlig samvittighet om noe hadde skjedd - det er ikke mitt ansvar.

[Gjest Kayia]

"og jeg har aldri sett eller hørt noen vogner bikke på bussen. "

det har jeg Flere ganger til og med. Og jeg kjenner den svingete veien og hvordan sjåførene kan grisekjøre. Så jeg hadde ikke samvittighet - virkelig - til å la være å si noe.

Da ville jeg gjort som et par andre har foreslått - reist meg og stått parat til å avverge en ulykke ved siden av vognen, men fått det til å seut som jeg reiste meg fordi jeg snart skulle av eller trengte å strekke på kroppen eller noe. Vedkommende mor eller far ville neppe gått fra vognen usikret neste gang dersom du avverget en ulykke denne gangen, og du ville sånn sett oppnådd det du ønsket.

[filiokus81]

Poenget er, at om du påtar deg denne folkeopplysningsoppgaven i forhold til røykere, så må du også begynne å ta for deg alle de andre tingene som også er farlig. Nyere forskning viser f.eks. at mors inntak av fett og sukker i svangerskapet avgjør om barnet blir i risikosona for hjerteinfarkt og overvekt. Å gi sitt barn en tidlig død er uansett om det skyldes røyk eller potetgull en grusom greie.

Og du må jo holde din sti ren selv, naturligvis.

Jeg synes du høres du som du er skikkelig bedreviter, at du sitter på din høye hest og ser ned på andre mennesker som ikke er - i dine øyne - like flinke som deg.

''Jeg synes du høres du som du er skikkelig bedreviter, at du sitter på din høye hest og ser ned på andre mennesker som ikke er - i dine øyne - like flinke som deg.''

Det gjør jeg ikke. Jeg syns imidlertid mange gir opp der de kunne stått på litt ekstra, og en del av jobben min består også i å veilede og å motivere til innsats. Det gjør jeg aldri uten å fokusere positivt, og ta tak i det som fungerer snarere enn det som ikke fungerer. Klart man kommer lengst slik i de fleste tilfeller.

Jeg har aldri gått bort til en røykende gravid og sagt min hjertens mening. Jeg sier bare at det av og til er overveldende fristende, og at jeg gjerne skulle gått bort og blåst ut en verbal storm. Det hadde gjort godt for sjela. Jeg vet imidlertid utmerket at det sannsynligvis hadde påvirket vedkommende i alt annet enn riktig retning.

Jeg tror vi er altfor forsiktige med å bry oss i vårt samfunn. Alt blir oppfattet som privat og personlig, og vi er så redde for å tråkke røykende mødre på tærne at vi ignorerer det ufødte barnes behov, ve og vel. Selvsagt trenger vi ikke bry oss gjennom offentlige skyllebøtter. Men at en røykende gravid kan få høre på mindre provoserende vis at handlingene hennes påvirker mer enn bare henne selv, mener jeg er helt ok. Dersom det i noen av tilfellene åpner noen hittil lukkede øyne legitimerer det en hel mengde innblanding.

[Gjest ikkerøykende]

''Jeg synes du høres du som du er skikkelig bedreviter, at du sitter på din høye hest og ser ned på andre mennesker som ikke er - i dine øyne - like flinke som deg.''

Det gjør jeg ikke. Jeg syns imidlertid mange gir opp der de kunne stått på litt ekstra, og en del av jobben min består også i å veilede og å motivere til innsats. Det gjør jeg aldri uten å fokusere positivt, og ta tak i det som fungerer snarere enn det som ikke fungerer. Klart man kommer lengst slik i de fleste tilfeller.

Jeg har aldri gått bort til en røykende gravid og sagt min hjertens mening. Jeg sier bare at det av og til er overveldende fristende, og at jeg gjerne skulle gått bort og blåst ut en verbal storm. Det hadde gjort godt for sjela. Jeg vet imidlertid utmerket at det sannsynligvis hadde påvirket vedkommende i alt annet enn riktig retning.

Jeg tror vi er altfor forsiktige med å bry oss i vårt samfunn. Alt blir oppfattet som privat og personlig, og vi er så redde for å tråkke røykende mødre på tærne at vi ignorerer det ufødte barnes behov, ve og vel. Selvsagt trenger vi ikke bry oss gjennom offentlige skyllebøtter. Men at en røykende gravid kan få høre på mindre provoserende vis at handlingene hennes påvirker mer enn bare henne selv, mener jeg er helt ok. Dersom det i noen av tilfellene åpner noen hittil lukkede øyne legitimerer det en hel mengde innblanding.

Burde du ikke tenke slik i forhold til usunn mat og gravide, fete mennesker, syklende uten hjelm, de som snakker i mobiltelefonen når de kjører bil og de som bosetter seg i forurensede områder også?

[Glimtipper]

''Jeg synes du høres du som du er skikkelig bedreviter, at du sitter på din høye hest og ser ned på andre mennesker som ikke er - i dine øyne - like flinke som deg.''

Det gjør jeg ikke. Jeg syns imidlertid mange gir opp der de kunne stått på litt ekstra, og en del av jobben min består også i å veilede og å motivere til innsats. Det gjør jeg aldri uten å fokusere positivt, og ta tak i det som fungerer snarere enn det som ikke fungerer. Klart man kommer lengst slik i de fleste tilfeller.

Jeg har aldri gått bort til en røykende gravid og sagt min hjertens mening. Jeg sier bare at det av og til er overveldende fristende, og at jeg gjerne skulle gått bort og blåst ut en verbal storm. Det hadde gjort godt for sjela. Jeg vet imidlertid utmerket at det sannsynligvis hadde påvirket vedkommende i alt annet enn riktig retning.

Jeg tror vi er altfor forsiktige med å bry oss i vårt samfunn. Alt blir oppfattet som privat og personlig, og vi er så redde for å tråkke røykende mødre på tærne at vi ignorerer det ufødte barnes behov, ve og vel. Selvsagt trenger vi ikke bry oss gjennom offentlige skyllebøtter. Men at en røykende gravid kan få høre på mindre provoserende vis at handlingene hennes påvirker mer enn bare henne selv, mener jeg er helt ok. Dersom det i noen av tilfellene åpner noen hittil lukkede øyne legitimerer det en hel mengde innblanding.

''Jeg tror vi er altfor forsiktige med å bry oss i vårt samfunn. Alt blir oppfattet som privat og personlig, og vi er så redde for å tråkke røykende mødre på tærne at vi ignorerer det ufødte barnes behov, ve og vel. Selvsagt trenger vi ikke bry oss gjennom offentlige skyllebøtter. Men at en røykende gravid kan få høre på mindre provoserende vis at handlingene hennes påvirker mer enn bare henne selv, mener jeg er helt ok. Dersom det i noen av tilfellene åpner noen hittil lukkede øyne legitimerer det en hel mengde innblanding.''

Men overser du totalt at helsevesenet allerede har denne rollen ovenfor gravide røykende?

[Gjest Elextra]

''Jeg synes du høres du som du er skikkelig bedreviter, at du sitter på din høye hest og ser ned på andre mennesker som ikke er - i dine øyne - like flinke som deg.''

Det gjør jeg ikke. Jeg syns imidlertid mange gir opp der de kunne stått på litt ekstra, og en del av jobben min består også i å veilede og å motivere til innsats. Det gjør jeg aldri uten å fokusere positivt, og ta tak i det som fungerer snarere enn det som ikke fungerer. Klart man kommer lengst slik i de fleste tilfeller.

Jeg har aldri gått bort til en røykende gravid og sagt min hjertens mening. Jeg sier bare at det av og til er overveldende fristende, og at jeg gjerne skulle gått bort og blåst ut en verbal storm. Det hadde gjort godt for sjela. Jeg vet imidlertid utmerket at det sannsynligvis hadde påvirket vedkommende i alt annet enn riktig retning.

Jeg tror vi er altfor forsiktige med å bry oss i vårt samfunn. Alt blir oppfattet som privat og personlig, og vi er så redde for å tråkke røykende mødre på tærne at vi ignorerer det ufødte barnes behov, ve og vel. Selvsagt trenger vi ikke bry oss gjennom offentlige skyllebøtter. Men at en røykende gravid kan få høre på mindre provoserende vis at handlingene hennes påvirker mer enn bare henne selv, mener jeg er helt ok. Dersom det i noen av tilfellene åpner noen hittil lukkede øyne legitimerer det en hel mengde innblanding.

''Men at en røykende gravid kan få høre på mindre provoserende vis at handlingene hennes påvirker mer enn bare henne selv, mener jeg er helt ok. ''

Det forundrer meg at noen fristes overmåte til å sette seg selv på en pidestall i forhold til andre.

Forøvrig, hvis du er konsekvent i din oppdragerrolle sier du vel også fra til gravide som spiser fet og usunn mat, for ikke å snakke om småbarnsforeldre som tar med barna på McDonald's, tar barna for lite med ut i frisk luft, ikke gir dem vitaminer eller kanskje ikke leser nok med dem?