BP2, RC / Borderline, - medisiner.

[Gjest Pårørende`10]

Det er snakk om Bipolar 2, kanskje rapid cycling, ingen er helt sikker. Slitt hele livet, er nå 46. De fleste heller mot BP2 og kanskje RC. Det jeg trenger hjelp til er råd and dette: hun er hele tiden ambivalent til å ta medisiner (Lamictal og en liten dose Seroquel for søvn (hun har forsøkt mye, Lithium ga enorme skjelvninger, zyprexa ga angst som hun har nok av fra før). Nå vil hun slutte igjen. Enda hun ble nesten helt psykotisk og "gal"= desperat/panisk- av å ikke sove (hun sover knapt uten medisiner.

Hennes argumenter for ikke å ta dem er gode: 1.- de gjør henne nummen, hun føler ikke noe, alt er flatt og hun føler hun mister seg selv. 2.-hun blir utrolig trøtt av seroquel dosen enda den er ekstremt lav (hun er i full jobb). 3.- hun er usikker på om BP2 og RC er hennes riktige diagnose, og siden ingen er sikker på dette sier hun da det kan være hele behandlingen er feil.

Symptomene passer like gjerne inn i BP2 og RC som i en borderline diagnose, og akkurat dette er ikke så viktig. Det jeg ønsker er råd av dere som har strevd, hva hjalp dere stå på medisiner, hva forsøkte dere av medisiner, hva gjorde dere med hennes argument nummer 1(som kanskje er det viktigste).

Noe annet jeg og må spørre om er at hun blir helt besatt av ting. Dette er en utrolig oppegående kvinne (høy stilling i et topp firma). Når hun finner en ny hobby tar hun av (sier hun også selv). Er dette et symptom på BP2? Hun klarerfeks ikke legge vekk "hobbyen" sin før kl 3 på natten, enda hun skal opp kl 6, fordi hun sier hun bare "klarer ikke". Hun blir helt besatt på det hun driver med. Impulskontroll, selvkontroll er noe jeg kan hjelpe henne med å øve på, men noen andre gode råd?

Hun har ikke skadet seg på 1 år, det er utrolig flott, virker som om hun er glad over det selv. Hun misbruker desverre alkohol (over flere år, ble tatt og fikk bot og dom ang dette i fjor, gikk på møter, men når hun er høyt oppe og langt nede så drikker hun,- og det er jo ofte siden det enten er det ene eller det andre).

Tidligere strevd med mat (i barn/ungdomsalder.). Livredd for å bli forlatt.

Dette ble rotete, jeg bare trenger noen råd om dette med at hun føler hun mister seg selv. Hun føler hun må velge mellom "galskap" (altså den hun er i dag med opp og nedturer" og et helt flatt liv. Jeg aner ikke hvordan jeg hjelpe henne her.

[Gjest bipolarrapidyclinghermenn der vet jeg ikke]

hvis hun har borderline kan hun jo klare seg uten medisiner, og bli frisk etter hard samtaleterapi.. har hun prøvd dette da?

Har hun prøvd SSRI? Siden det ikke er sikkert hun er bipolar, er det jo ikke sikket det er stemningsstabiliserende og anti psykotika som er det riktige for henne?

For de fleste bipolare er det godt å bruke stemningsstabiliserende som litium og lamictal, fordi da får man behandlet de fæle depresjonene.

Åssen har hun klart å være i full stilling uten medisin om hun er bipolar liksom...

bare min tanker, de kan selvsagt være helt på jordet. Har bipolar rapid cycling selv da og god erfaring med alle de medisinene hun ikke liker

seroquel og lamictal og zyprexa måtte seponeres pga kvalme, og kribling i beina og vektøkning, men litium er bare toppen...

hvis hun er bipolar kanskje hun kunne prøve orfiril?

[Gjest Pårørende`10]

hvis hun har borderline kan hun jo klare seg uten medisiner, og bli frisk etter hard samtaleterapi.. har hun prøvd dette da?

Har hun prøvd SSRI? Siden det ikke er sikkert hun er bipolar, er det jo ikke sikket det er stemningsstabiliserende og anti psykotika som er det riktige for henne?

For de fleste bipolare er det godt å bruke stemningsstabiliserende som litium og lamictal, fordi da får man behandlet de fæle depresjonene.

Åssen har hun klart å være i full stilling uten medisin om hun er bipolar liksom...

bare min tanker, de kan selvsagt være helt på jordet. Har bipolar rapid cycling selv da og god erfaring med alle de medisinene hun ikke liker

seroquel og lamictal og zyprexa måtte seponeres pga kvalme, og kribling i beina og vektøkning, men litium er bare toppen...

hvis hun er bipolar kanskje hun kunne prøve orfiril?

Forsøkt antidep x 3, lite eller ingen effekt. Går i terapi hver uke, som uten tvil har vært den beste medisinen hennes, men hun sliter med depresjoner som varer noen dager, for så å ebbe ut. Noen mani kan jeg ikke si hun har, mer mild oppstemt. Problemet er at hun mister motet fordi Lamictal har på en måte tatt de verste toppene hennes (sier hun) men ingenting eller lite (lamictal hjelper noe) hjelper for det depressive.

" Åssen har hun klart å være i full stilling uten medisin om hun er bipolar liksom..." Jeg vet ikke, det jeg vet er at hun helt tydelig har slitt absolutt hele livet, men hatt noen ok perioder i blant. Alltid følt seg annerledes. Det er ikke så viktig hva diagnose dette handler om men mer hva i all verden svarer man når noen føler de må velge mellom et stabilt liv og berg og dalbane, føler de mister seg selv, osv.

[Gjest bipolarrapidyclinghermenn der vet jeg ikke]

Forsøkt antidep x 3, lite eller ingen effekt. Går i terapi hver uke, som uten tvil har vært den beste medisinen hennes, men hun sliter med depresjoner som varer noen dager, for så å ebbe ut. Noen mani kan jeg ikke si hun har, mer mild oppstemt. Problemet er at hun mister motet fordi Lamictal har på en måte tatt de verste toppene hennes (sier hun) men ingenting eller lite (lamictal hjelper noe) hjelper for det depressive.

" Åssen har hun klart å være i full stilling uten medisin om hun er bipolar liksom..." Jeg vet ikke, det jeg vet er at hun helt tydelig har slitt absolutt hele livet, men hatt noen ok perioder i blant. Alltid følt seg annerledes. Det er ikke så viktig hva diagnose dette handler om men mer hva i all verden svarer man når noen føler de må velge mellom et stabilt liv og berg og dalbane, føler de mister seg selv, osv.

det skal ikke være nødvendig å miste seg selv fordi om man tar medisiner, så da burde hun prøve ut andre typer.

[Gjest Pårørende`10]

det skal ikke være nødvendig å miste seg selv fordi om man tar medisiner, så da burde hun prøve ut andre typer.

Kanskje jeg ordlegger meg galt, det jeg mener er at hun føler hun blir flat følelsesmessig, kanskje at livet virker kjedelig uten disse svingningene osv.

[Gjest litt om det]

Kanskje jeg ordlegger meg galt, det jeg mener er at hun føler hun blir flat følelsesmessig, kanskje at livet virker kjedelig uten disse svingningene osv.

Jeg tror du er inne på noe der. Ikke alle vil miste svingningene sine. Og da er spørsmålet om det vil hjelpe å prøve ut mye annet. Først bør en vel komme til rette for behovet en har for medisiner, akseptere det, slik at en ikke begynner på en formålsløs utprøving av stadig nye medisiner. Om hun ikke har uttalt mani, høres det ut som om hun er bipolar to. RC skal ikke jeg uttale meg om, men de fleste behandlere tror jeg ikke setter denne diagnosen helt ut av det blå, men det kan jo hende hun var veldig ustabil og dårlig medisinert, og at god medisinering vil stabilisere. Å kutte ut medisiner vil ikke hjelpe i hvert fall.

De hypomane svingningene du beskriver høres mer bipolare enn borderlignendeaktige ut for meg, men jeg er ingen ekspert.

[frosken]

Hvis hun ikke har lest Kay Jamison sin bok "Mitt urolige sinn", så tror jeg kanskje hun vil ha utbytte av den. Du kan lese om Jamison her: http://en.wikipedia.org/wiki/Kay_Redfield_Jamison

[Gjest blåhvit]

Hvis hun ikke har lest Kay Jamison sin bok "Mitt urolige sinn", så tror jeg kanskje hun vil ha utbytte av den. Du kan lese om Jamison her: http://en.wikipedia.org/wiki/Kay_Redfield_Jamison

Ja, det er en utrolig fin bok, sønnen min sa: "Det er akkurat slik jeg har det". Han var manisk depressiv.

Han likte heller ikke å ta medisiner, for som han sa at de gjorde ham flat, at han følte ingenting.

[Gjest blåhvit]

Hvis hun ikke har lest Kay Jamison sin bok "Mitt urolige sinn", så tror jeg kanskje hun vil ha utbytte av den. Du kan lese om Jamison her: http://en.wikipedia.org/wiki/Kay_Redfield_Jamison

Du kan låne den på biblioteket, har de den ikke, kan de søke den hjem til deg, for Deichmanske i Oslo har tre eks.

http://www.deich.folkebibl.no/cgi-bin/websok?mode=vt&st=p&publikumskjema=1&hpid=18852&hoppTil=&bredde=1271&hoyde=641&pubsok_kval_0=&pubsok_txt_0=Kay+Redfield+Jamison

[frosken]

Ja, det er en utrolig fin bok, sønnen min sa: "Det er akkurat slik jeg har det". Han var manisk depressiv.

Han likte heller ikke å ta medisiner, for som han sa at de gjorde ham flat, at han følte ingenting.

Jeg har også mennesker i min nærhet som har hatt utbytte av den boken. Jeg synes hun så godt beskriver prosessen hun gikk gjennom før hun valgte medisinering.

Noen ganger lurer jeg på om det trengs mere aksept for at medisiner til tross for at de er nødvendige, også har noen negative sider. Ikke for alle - men for noen. Kanskje er det for mange som avslutter medisineringen fordi de ikke føler de kan snakke med sine behandlere om opplevelsen av negative effekter.

[Gjest Pårørende`10]

Jeg tror du er inne på noe der. Ikke alle vil miste svingningene sine. Og da er spørsmålet om det vil hjelpe å prøve ut mye annet. Først bør en vel komme til rette for behovet en har for medisiner, akseptere det, slik at en ikke begynner på en formålsløs utprøving av stadig nye medisiner. Om hun ikke har uttalt mani, høres det ut som om hun er bipolar to. RC skal ikke jeg uttale meg om, men de fleste behandlere tror jeg ikke setter denne diagnosen helt ut av det blå, men det kan jo hende hun var veldig ustabil og dårlig medisinert, og at god medisinering vil stabilisere. Å kutte ut medisiner vil ikke hjelpe i hvert fall.

De hypomane svingningene du beskriver høres mer bipolare enn borderlignendeaktige ut for meg, men jeg er ingen ekspert.

Takk, du skjønte akkurat hva jeg mente.

[Gjest Pårørende`10]

Hvis hun ikke har lest Kay Jamison sin bok "Mitt urolige sinn", så tror jeg kanskje hun vil ha utbytte av den. Du kan lese om Jamison her: http://en.wikipedia.org/wiki/Kay_Redfield_Jamison

Morsomt, hun har akkurat lest den og jeg har bestillt den selv.

[Gjest Pårørende`10]

Jeg har også mennesker i min nærhet som har hatt utbytte av den boken. Jeg synes hun så godt beskriver prosessen hun gikk gjennom før hun valgte medisinering.

Noen ganger lurer jeg på om det trengs mere aksept for at medisiner til tross for at de er nødvendige, også har noen negative sider. Ikke for alle - men for noen. Kanskje er det for mange som avslutter medisineringen fordi de ikke føler de kan snakke med sine behandlere om opplevelsen av negative effekter.

Tusen takk for de tankene der. I går skrev hun til meg at hun ante ikke hvordan hun skulle takle livet som "normal", hun opplever det som kjedelig. Og da kom selvmordstankene igjen for henne. Hun har en lang historie med å avslutte alt før hun fullfører (det være seg det meste med unntak av sitt yrke), så trolig er det beste for meg å oppmuntre til å ta medisiner videre.

Det vanskelige er at hun føler bivirkningene er så store, ved litium fikk hun så skjelvinger at hun ikke klarte holde en kopp men måtte bruke flaske, og ved en annen medisin fikk hun store munnsår, zyprexa fikk hun angstanfall. Dette er mao ikke småtteri men forverrer hele situasjonen hennes. Jeg blir mismodig fordi det virker ikke som om noe hjelper, hun er noe bedre enn hun var for 1,5 år siden (rett før hun begynte i samtale terapi), men hun strever enormt fortsatt. aner ikke hva jeg vil med dette, måtte bare lufte meg.

[Gjest Pårørende`10]

Ja, det er en utrolig fin bok, sønnen min sa: "Det er akkurat slik jeg har det". Han var manisk depressiv.

Han likte heller ikke å ta medisiner, for som han sa at de gjorde ham flat, at han følte ingenting.

Hva ble løsningen for ham, fortsatte han å ta dem, byttet han?

[Gjest blåhvit]

Hva ble løsningen for ham, fortsatte han å ta dem, byttet han?

Det ble ingen løsning, han tok sitt liv, problemene ble større enn han greidde å takle.

[Gjest Pårørende`10]

Det ble ingen løsning, han tok sitt liv, problemene ble større enn han greidde å takle.

Uff :-( Jeg føler så med deg. Takk for at du tok deg tid til å svare.

[Gjest bipolarrapidyclinghermenn der vet jeg ikke]

Forsøkt antidep x 3, lite eller ingen effekt. Går i terapi hver uke, som uten tvil har vært den beste medisinen hennes, men hun sliter med depresjoner som varer noen dager, for så å ebbe ut. Noen mani kan jeg ikke si hun har, mer mild oppstemt. Problemet er at hun mister motet fordi Lamictal har på en måte tatt de verste toppene hennes (sier hun) men ingenting eller lite (lamictal hjelper noe) hjelper for det depressive.

" Åssen har hun klart å være i full stilling uten medisin om hun er bipolar liksom..." Jeg vet ikke, det jeg vet er at hun helt tydelig har slitt absolutt hele livet, men hatt noen ok perioder i blant. Alltid følt seg annerledes. Det er ikke så viktig hva diagnose dette handler om men mer hva i all verden svarer man når noen føler de må velge mellom et stabilt liv og berg og dalbane, føler de mister seg selv, osv.

men det fins andre medisiner å prøve om lamictal og litium ikke fungerer så bra eller gir bivirkninger, man skal slippe bivirkninger som er helt uakseptable mener jeg.

jeg lest om en del som ble flat osv på litium, som trives bedre med orfiril.

ville prøvd den om jeg var henne

lyrica kan forsøkes om hun ikke får sove.

eneste som har fått en venninne med samme diagnose til å sove.

at hun ikke trives med anti psykotika forstår jeg godt, vil ikke røre den type meds selv igjen