å få barn i utlandet

[Gjest Becca Søre]

Jeg trenger å få luftet noen tanker, og håper dere kan hjelpe meg med litt tilbakemeldinger.

Personlig er jeg veldig klar for barn, jeg har fyllt 30 og kjenner den biologiske klokka tikke høyt. Jeg har nettopp (6mnd) blitt sammen med en superflott mann, som deler mine fremtids-håp med. Men altså siden forholdet vårt er såppas ferskt er det ikke bestemt å få barn på ennå ei god stund.

Saken er at jeg fikk satt inn spiral da vi ble sammen fordi jeg ikke kan bruke noen form for hormonielt prevensjon. Men jeg plages med smerter og tror at spiralen er grunnen. Jeg vurderer å få den fjernet og legen bare venter på min avgjørelse. Men, hva med prevensjon da? Kondom selvsakt. Men jeg er usikker. Er det greit nok, trygt nok? Jeg hater kondomer, og synest det var et herk i begynnelsen av forholdet. Skal vi virkelig bruke kondomer i flere år fremover. Bare tanken gjør meg deprimert.

Personlig tenker jeg jo at det å bli gravid vil jo ikke være krise, bortsett fra at eg bor i at annet land. Hva skjer da, og jeg føder et barn i utlandet. Skulle forholdet vårt ryke, kan jeg jo ende opp som alenemor, uten mulighet til å flytte hjem til Norge. Den tanken skremmer vannet av meg.

Vi har som sakt et flott forhold nå og kjæresten min er klar til å flytte til Norge om etpar år. Da skal vi prøve å få barn. Men da er jo selvsakt han i min situasjon. Jeg tenker så mye på dette at jeg kjenner det ødelegger for meg, forholdet og gleden av å ha truffet verdens beste mann.

Synspunkter eller tanker dere har å dele med meg?

[MHC]

Hadde tenkt nøye gjennom alt. Hadde også tenkt på hvilket land/ kultur/ religion mannen kom fra med tanke på en eventuell fremtidig barnefordelingssak. Hadde nok stolt på kondomene- og prøvd noen av de temperaturapperatene i tillegg. (Husker ikke hva de heter- bebycomp/ ladycomp?). Hadde og prøvd å vente med graviditet til jeg var gift- litt klarere retningslinjer da- dersom ting skulle skjære seg.

Og- kunne du tenke deg å bo i hans hjemland for alltid? Tror jeg ville sett på det som et alternativ. Ikke sikkert at han trives i Norge når den tid kommer.

Hadde en liknende diskusjon i helgen med en bekjent som har fått barn med en mann fra andre siden av jordkloden- og fra en helt annen kultur. Det gikk skeis etter noen år. Hun ville ikke bo i hans primitive hjemland for barnets skyld (skole/ utdanning/ fremtid) han prøvde å bo i Norge noe som ikke gikk. Han fikk ikke jobb osv. Alt var ok frem til barnet begynte på skolen. Nå bruker hun alt hun tjener på å reise hver sommerferie til barnets hjemland. Tar ut ekstra ferie osv. Far har i sitt hjemland ikke mulighet til å tjene nok til 10% av flybiletten en gang.

Hun elsker barnet sitt over alt på jord og vil at far og barn skal ha kontakt, men hun sa at hun burde nok ha tenkt seg bedre om den gangen hun svevde på en rosa forelsket sky i hans hjemland...'

[Gjest segunda]

Hva er grunnen til at du er redd for å ende opp som alenemor som ikke kan flytte tilbake til Norge? Det er slikt som du må klarere for deg selv før du bestemmer deg. Du kan aldri vite om et forhold ryker eller ikke, men du kan ha det klart for deg og han at hvis så skulle skje så vil du flytte til Norge med barnet.

[Gjest Becca Søre]

Hva er grunnen til at du er redd for å ende opp som alenemor som ikke kan flytte tilbake til Norge? Det er slikt som du må klarere for deg selv før du bestemmer deg. Du kan aldri vite om et forhold ryker eller ikke, men du kan ha det klart for deg og han at hvis så skulle skje så vil du flytte til Norge med barnet.

Men det jeg er redd for er om jeg ikke får lov til å flytte. Kan det ikke være slik at barnefar kan nekte meg å flytte over landegrensene med felles barn?

Ja, jeg vet dette kanskje høres paranoid ut, men grunnen til at jeg har blitt så usikker er at jeg før jeg traff min nåværende så hadde jeg en samboer. Jeg trodde det beste om ham, og var helt klar for å slå meg til ro her i dette landet. Men så uten en eneste forvarsel så gjorde han det slutt. Jeg kom i totalt sjokk. Selv i ettertid kan jeg ikke fatte at han kunne gjøre det slutt, uten at jeg en gang trodde vi hadde problemer i forholdet.

Dette har gitt meg en støkk så mye at jeg er veldig redd for at det skal kunne skje igjen. Og da blir jeg alene i et annet land.

[Gjest Becca Søre]

Hadde tenkt nøye gjennom alt. Hadde også tenkt på hvilket land/ kultur/ religion mannen kom fra med tanke på en eventuell fremtidig barnefordelingssak. Hadde nok stolt på kondomene- og prøvd noen av de temperaturapperatene i tillegg. (Husker ikke hva de heter- bebycomp/ ladycomp?). Hadde og prøvd å vente med graviditet til jeg var gift- litt klarere retningslinjer da- dersom ting skulle skjære seg.

Og- kunne du tenke deg å bo i hans hjemland for alltid? Tror jeg ville sett på det som et alternativ. Ikke sikkert at han trives i Norge når den tid kommer.

Hadde en liknende diskusjon i helgen med en bekjent som har fått barn med en mann fra andre siden av jordkloden- og fra en helt annen kultur. Det gikk skeis etter noen år. Hun ville ikke bo i hans primitive hjemland for barnets skyld (skole/ utdanning/ fremtid) han prøvde å bo i Norge noe som ikke gikk. Han fikk ikke jobb osv. Alt var ok frem til barnet begynte på skolen. Nå bruker hun alt hun tjener på å reise hver sommerferie til barnets hjemland. Tar ut ekstra ferie osv. Far har i sitt hjemland ikke mulighet til å tjene nok til 10% av flybiletten en gang.

Hun elsker barnet sitt over alt på jord og vil at far og barn skal ha kontakt, men hun sa at hun burde nok ha tenkt seg bedre om den gangen hun svevde på en rosa forelsket sky i hans hjemland...'

Hei. Ja akkurat disse historiene gir meg frysninger. Heldigvis er let langt fra slike kummerlig forhold i dette landet, og det er mye nærmere Norge. Men hvordan skal jeg kunne vite hva jeg vil for resten av livet?

Jeg vet jeg savner Norge, og da jeg var sammen med eksen så var jeg forberedt på å bli boende. Nå har jeg tross alt sjangsen til å bestemme meg, men blir det på bekostning av forholdet?

Som sakt, vi prater om alt, og han vet hvordan jeg tenker, og min nye kjæreste er veldig ulik eksen på den måten også. Han er optimistisk og løsningsorientert. Men det kan tross alt hende at han ikke trives i Norge.

[Gjest segunda]

Men det jeg er redd for er om jeg ikke får lov til å flytte. Kan det ikke være slik at barnefar kan nekte meg å flytte over landegrensene med felles barn?

Ja, jeg vet dette kanskje høres paranoid ut, men grunnen til at jeg har blitt så usikker er at jeg før jeg traff min nåværende så hadde jeg en samboer. Jeg trodde det beste om ham, og var helt klar for å slå meg til ro her i dette landet. Men så uten en eneste forvarsel så gjorde han det slutt. Jeg kom i totalt sjokk. Selv i ettertid kan jeg ikke fatte at han kunne gjøre det slutt, uten at jeg en gang trodde vi hadde problemer i forholdet.

Dette har gitt meg en støkk så mye at jeg er veldig redd for at det skal kunne skje igjen. Og da blir jeg alene i et annet land.

Nå vet ikke jeg hvor du bor, men forstår det slik at det er et naboland. Da er det neppe slik at barnefaren kan tvinge deg til å bli i hans land med barnet. Sjekk f.eks om barnet får mors eller fars statsborgersak, eller begge deler.

Dette kan du undersøke og sikre deg på alle måter. Jeg forstår din skepsis, men det må være vanskelig å leve med frykten for at det samme skjer igjen. Det er naturlig å ønske seg barn sammen i et forhold og du må jobbe med disse tankene dine. Du blir ikke noe sikrere etter to år.

[Gjest Becca Søre]

Nå vet ikke jeg hvor du bor, men forstår det slik at det er et naboland. Da er det neppe slik at barnefaren kan tvinge deg til å bli i hans land med barnet. Sjekk f.eks om barnet får mors eller fars statsborgersak, eller begge deler.

Dette kan du undersøke og sikre deg på alle måter. Jeg forstår din skepsis, men det må være vanskelig å leve med frykten for at det samme skjer igjen. Det er naturlig å ønske seg barn sammen i et forhold og du må jobbe med disse tankene dine. Du blir ikke noe sikrere etter to år.

Takk for svar. Nei, det er jo ikke sikkert jeg blir sikrerer etter to år. I dette landet jeg bor i blir det automatisk at barnet får det statborgerskapet der barnet blir født. Norge operere ikke med dobbelt statsborgerskap.

I utgangspunktet tror jeg nok ikke kjæresten min vil steile om jeg ønsket å flytte tilbake til Norge ved et eventuelt brudd, men det er jo litt slik at jeg heller ikke ønsker å ta barnet bort fra faren, ei heller forhinre faren i å ha gjevnlig kontakt.

Huff, jeg er så i tvil. Det er nesten som jeg tenker på å avslutte forholdet i frykt for mulige potensielle problemer. Og det er jo helt absurd.

[Gjest høstløv]

Takk for svar. Nei, det er jo ikke sikkert jeg blir sikrerer etter to år. I dette landet jeg bor i blir det automatisk at barnet får det statborgerskapet der barnet blir født. Norge operere ikke med dobbelt statsborgerskap.

I utgangspunktet tror jeg nok ikke kjæresten min vil steile om jeg ønsket å flytte tilbake til Norge ved et eventuelt brudd, men det er jo litt slik at jeg heller ikke ønsker å ta barnet bort fra faren, ei heller forhinre faren i å ha gjevnlig kontakt.

Huff, jeg er så i tvil. Det er nesten som jeg tenker på å avslutte forholdet i frykt for mulige potensielle problemer. Og det er jo helt absurd.

Sitat: "Norge operere ikke med dobbelt statsborgerskap."

Norge gjør faktisk det. Barna mine har norsk statsborgerskap fordi faren er norsk og de er født i Norge, men samtidig har de dansk indfødsrett, fordi jeg er dansk, de kan få pass til begge landene.

[Gjest Elextra]

Nå vet ikke jeg hvor du bor, men forstår det slik at det er et naboland. Da er det neppe slik at barnefaren kan tvinge deg til å bli i hans land med barnet. Sjekk f.eks om barnet får mors eller fars statsborgersak, eller begge deler.

Dette kan du undersøke og sikre deg på alle måter. Jeg forstår din skepsis, men det må være vanskelig å leve med frykten for at det samme skjer igjen. Det er naturlig å ønske seg barn sammen i et forhold og du må jobbe med disse tankene dine. Du blir ikke noe sikrere etter to år.

''Da er det neppe slik at barnefaren kan tvinge deg til å bli i hans land med barnet.''

Uttaler du deg om ting du har peiling på nå? Jeg kan ikke detaljene her, men jeg trodde virkelig at det var store begrensninger på i hvilken grad man kan ta med seg barnet og flytte til et annet land, selv om det gjelder naboland.

[Gjest mallet]

Takk for svar. Nei, det er jo ikke sikkert jeg blir sikrerer etter to år. I dette landet jeg bor i blir det automatisk at barnet får det statborgerskapet der barnet blir født. Norge operere ikke med dobbelt statsborgerskap.

I utgangspunktet tror jeg nok ikke kjæresten min vil steile om jeg ønsket å flytte tilbake til Norge ved et eventuelt brudd, men det er jo litt slik at jeg heller ikke ønsker å ta barnet bort fra faren, ei heller forhinre faren i å ha gjevnlig kontakt.

Huff, jeg er så i tvil. Det er nesten som jeg tenker på å avslutte forholdet i frykt for mulige potensielle problemer. Og det er jo helt absurd.

Barn kan ha dobbelt statsborgerskap frem til de fyller 18 (eller er det 21?).

[Gjest segunda]

''Da er det neppe slik at barnefaren kan tvinge deg til å bli i hans land med barnet.''

Uttaler du deg om ting du har peiling på nå? Jeg kan ikke detaljene her, men jeg trodde virkelig at det var store begrensninger på i hvilken grad man kan ta med seg barnet og flytte til et annet land, selv om det gjelder naboland.

Ja jeg vet noe hva jeg snakker om. Det er overhodet ikke slik i alle land at barnefaren kan stoppe mor og barn på vei til hennes hjemland.

[Gjest segunda]

Takk for svar. Nei, det er jo ikke sikkert jeg blir sikrerer etter to år. I dette landet jeg bor i blir det automatisk at barnet får det statborgerskapet der barnet blir født. Norge operere ikke med dobbelt statsborgerskap.

I utgangspunktet tror jeg nok ikke kjæresten min vil steile om jeg ønsket å flytte tilbake til Norge ved et eventuelt brudd, men det er jo litt slik at jeg heller ikke ønsker å ta barnet bort fra faren, ei heller forhinre faren i å ha gjevnlig kontakt.

Huff, jeg er så i tvil. Det er nesten som jeg tenker på å avslutte forholdet i frykt for mulige potensielle problemer. Og det er jo helt absurd.

I USA er det slik at alle barn får statsborgerskap når de blir født i landet, men de får også automatisk norsk statsborgerskap når foreldrene er norske. De har da dobbelt statsborgerskap til de blir myndige. Da skal de ifølge norske regler velge.

I Iran blir alle som er født der ansett som iranske statsborgere hele livet. Det er mange iranere i Norge som har slikt sett dobbelt statsborgerskap.

Det blir uansett ikke riktig for deg å ha slike tanker hvis du ønsker et barn med en mann som du elsker. Det er som å være sikker på å havne i en trafikkulykke hvis du går over en gate.

Prøv å sortere tankene og finne hva som er hva. Er problemet ditt at du er så usikker på forholdet?

[Gjest Elextra]

Ja jeg vet noe hva jeg snakker om. Det er overhodet ikke slik i alle land at barnefaren kan stoppe mor og barn på vei til hennes hjemland.

''Det er overhodet ikke slik i alle land at barnefaren kan stoppe mor og barn på vei til hennes hjemland.

''

Nei, jeg sa ikke noe om alle land, men jeg trodde det i hvertfall var tilfelle i europeiske land når foreldrene har delt ansvar.

[Gjest segunda]

''Det er overhodet ikke slik i alle land at barnefaren kan stoppe mor og barn på vei til hennes hjemland.

''

Nei, jeg sa ikke noe om alle land, men jeg trodde det i hvertfall var tilfelle i europeiske land når foreldrene har delt ansvar.

Det har ikke vært diskutert delt ansvar her, men muligheten for mor å komme seg hjem til Norge med barnet sitt. Norske regler gjelder ikke i alle land.

[Gjest segunda]

Sitat: "Norge operere ikke med dobbelt statsborgerskap."

Norge gjør faktisk det. Barna mine har norsk statsborgerskap fordi faren er norsk og de er født i Norge, men samtidig har de dansk indfødsrett, fordi jeg er dansk, de kan få pass til begge landene.

Innenfor de nordiske land er ikke dette noe problem. I praksis så virker ikke denne regelen i Norge at man ikke kan ha dobbelt statsborgerskap og det er på tide at den blir avskaffet.

[Gjest been in your shoes]

Dette kjente jeg meg igjen i!

Jeg har fått barn i utlandet og det ble slutt med den ikke-norske barnefaren.

Jeg sjekket opp om jeg hadde lov til å flytte uten hans tillatelse (han nektet meg aldri, men jeg måtte likevel vite) og forhørte meg med en advokat.

I landet jeg bodde i var det slik at jeg hadde rett til å flytte ut av landet selv om han hadde hatt noe imot det.

Reglene var forøvrig slik at mor automatisk fikk foreldreansvaret dersom man ikke var gift og/eller hadde underskrevet en avtale som sa noe annet.

Nå er jeg tilbake i Norge og barnefaren er på besøk noen ganger i året. I tillegg har barnet mitt fått en stefar hun forguder og vi omgås alle sammen på en helt grei måte:)

Ikke tenk for mye, men det er lurt å sette seg inn i reglene i det landet du bor.

[Gjest Becca Søre]

I USA er det slik at alle barn får statsborgerskap når de blir født i landet, men de får også automatisk norsk statsborgerskap når foreldrene er norske. De har da dobbelt statsborgerskap til de blir myndige. Da skal de ifølge norske regler velge.

I Iran blir alle som er født der ansett som iranske statsborgere hele livet. Det er mange iranere i Norge som har slikt sett dobbelt statsborgerskap.

Det blir uansett ikke riktig for deg å ha slike tanker hvis du ønsker et barn med en mann som du elsker. Det er som å være sikker på å havne i en trafikkulykke hvis du går over en gate.

Prøv å sortere tankene og finne hva som er hva. Er problemet ditt at du er så usikker på forholdet?

Du spør om jeg er usikker på forholdet. Vel, jeg tror min usikkerhet har mer med min opplevelse av mitt forrige brudd. Jeg ble rett og slett informert over at han som jeg trodde jeg skulle fri til meg heller gjorde det slutt. Det kom som et så stort sjokk at hele opplevelse har forandret en stor del av meg. Selv om jeg ikke ønsker å tro at det kan skje igjen er det en alt for stor uro i meg til å kunne slappe av.

Men jeg trodde rett og slett at Norge ikke operete med dobbelt statborgerskap. Kanskje jeg må undersøke dette bedre. Uansett ønsker eg rett og slett ikke å bli føde et barn i dette landet.

[Gjest Becca Søre]

Dette kjente jeg meg igjen i!

Jeg har fått barn i utlandet og det ble slutt med den ikke-norske barnefaren.

Jeg sjekket opp om jeg hadde lov til å flytte uten hans tillatelse (han nektet meg aldri, men jeg måtte likevel vite) og forhørte meg med en advokat.

I landet jeg bodde i var det slik at jeg hadde rett til å flytte ut av landet selv om han hadde hatt noe imot det.

Reglene var forøvrig slik at mor automatisk fikk foreldreansvaret dersom man ikke var gift og/eller hadde underskrevet en avtale som sa noe annet.

Nå er jeg tilbake i Norge og barnefaren er på besøk noen ganger i året. I tillegg har barnet mitt fått en stefar hun forguder og vi omgås alle sammen på en helt grei måte:)

Ikke tenk for mye, men det er lurt å sette seg inn i reglene i det landet du bor.

Tusen takk for svar. Jeg må nok finne mer ut av lovene her. Kanskje det vil roe meg litt ned. Forøvrig er han veldig ivrig på å flytte med meg til Norge om etpar år. Så alt ser tross alt veldig lovende ut.

[Gjest soreuropa dobbelt statsborgerskap]

Jeg er i samme situasjon som deg, det vil si jeg har faatt barn med en mann som bor i utlandet. Barna har begynt paa skolen naa, og selv om jeg noen ganger skulle onske vi bodde i Norge bllir sannsynligheten mindre for hver dag som gaar. Jeg savner Norge, men foler at jeg ikke kan rive opp barnas hverdag her nede selv om det skulle bli slutt med barnefaren. Det er jo her som er deres hjem naa og jeg tror de ville savne sitt hjem mye om jeg flyttet til Norge med dem. Mine barn har foresten dobbelt statsborgerskap, og kan ha baade norsk pass og pass fra landet vi bor i. (soreuropa).

Vi har ogsaa provd aa bo i Norge sammen, men det gikk ikke saa bra. Vi valgte etter noen arr aa flytte nedover igjen.

[Gjest fornuft og atter fornuft]

Jeg ville aldri valgt å få barn med en mann, bosatt i hans hjemland. Dette høres bastant ut - men jeg har vært så nært innpå så mange kvinner som har gjort dette, og de blir låst fast der og lengter til sitt hjemland. Noen ganger vedvarer forholdet, men mannen vil ikke flytte til kvinnens land (selv om de hadde veldig klar avtale på dette), i andre tilfelle ble kvinnen alene og fikk ikke tillatelse til å flytte.

Hadde jeg blitt gravid i et slikt tilfelle, ville jeg flyttet hjem til foreldrene mine i hjemlandet og født barnet der (slik at det fikk norsk statsborgerskap) og blitt boende der til mannen kom etter.

Beklager å si det så direkte, men dette har jeg sett altfor mye sorg, savn og smerte for mange ganger. Bruk fornuften, ikke følelsene, i en så viktig sak!