Når man sliter med å få barn...

[Gjest klarer ikke å glemme]

Ble litt inspirert av Spirello som synes det er sårt at en venninne tar abort mens hun ønsker å bli gravid.

Jeg klarer ikke å komme over en annen situasjon som hendte for noen år siden. Jag var gravid, men på UL I 19. uke ble det oppdaget at fosteret var dødt. Siden aborten skjedde så sent, måtte jeg "føde" fosteret. Vi fikk også se det, og hadde begravelse for den lille piken etter at obduksjonen var ferdig. Vi opplevde det hele som en ekstrem og enorm belastning. Og vi opplevde en enorm sorg over det som skjedde.

Alt dette visste en god venninne av meg om. Ca 3 uker etter begravelsen, var det nyttårsaften, og vi var sammen med min venninne og hennes mann denne kvelden. Da et ble midnatt, hevet min venninne glasset og sa at vi måtte skåle for noe "vidunderlig" - nemlig at hun var gravid og skulle ha barn 6 mnd senere.

Jeg klarer ikke å komme over denne hendelsen. Jeg syntes det var så utrolig respekløst. Vi var midt i vår sorg, også velger hun å fortelle oss om sin og mannens graviditet på den måten. HUn skjønte at jeg ble lei meg, og sa bare "jeg kunne jo ikke la være å si det". Naturligvis måtte vi få vite det på et eller annet tidspunkt, men måten det ble gjort på, fikk meg til å føle meg nærmest "mishandlet" - hun tok på ingen måte hensyn til det vi hadde erfart, og valgte å fortelle dette på den minst skånsomme måten som kunne velges.

Forholdet mellom oss to har aldri blitt det samme etter dette. Jeg tror ikke hun mente å være slem, men hun oppførte seg, i mine øyne, utrolig ubetenksomt, og hun kan ikke ha fattet noe om hvordan vi opplevde senaborten - enda hun var involvert.

Var jeg for hårsår som reagerte så sterkt på dette? Jeg klarer ikke å stole på venninnen igjen, for hun har for meg bevist at hun ikke har noen som helst evne til empati. Vi har heller aldri snakket ut om denne hendelsen.

[hidi, the scorpion]

''Var jeg for hårsår som reagerte så sterkt på dette? Jeg klarer ikke å stole på venninnen igjen, for hun har for meg bevist at hun ikke har noen som helst evne til empati. Vi har heller aldri snakket ut om denne hendelsen.''

Nei, du var ikke hårsår! Hun kunne fint funnet et annet tidspunkt å fortelle nyheten på...

Slik det ble gjort virker det mer som skryting enn opplysning, dessverre:(

[Lillemus]

Jeg skjønner godt at du ble såret og lei deg, men hadde du ikke blitt det uansett når og hvordan hun hadde fortalt det? Det hadde jo ikke tatt mange ukene før du hadde sett det uansett og sorgen din hadde vel føltes like "fersk" da også kanskje?

For du husker vel også hvor boblende lykkelig du var da graviditeten var et faktum og at du hadde lyst til å utbasunere det for absolutt hele verden?

Jeg synes du overdriver når du sier du ikke kan stole på henne mer og at hun ikke eier empati, og jeg synes du overdriver ikke så rent lite heller.

[hidi, the scorpion]

Jeg skjønner godt at du ble såret og lei deg, men hadde du ikke blitt det uansett når og hvordan hun hadde fortalt det? Det hadde jo ikke tatt mange ukene før du hadde sett det uansett og sorgen din hadde vel føltes like "fersk" da også kanskje?

For du husker vel også hvor boblende lykkelig du var da graviditeten var et faktum og at du hadde lyst til å utbasunere det for absolutt hele verden?

Jeg synes du overdriver når du sier du ikke kan stole på henne mer og at hun ikke eier empati, og jeg synes du overdriver ikke så rent lite heller.

Har du mistet et inderlig ønsket barn, Lillemus?

[Gjest Niccola]

Har du mistet et inderlig ønsket barn, Lillemus?

Hvis det alltid er et kriterium å selv ha opplevd det man uttaler seg om, ville vi ikke kunnet diskutert sli vi gjør.

Når dte er sagt - jeg forstår at hun reagerer, og ville selv aldri ha annonsert nyheten på denne måten. Men fre det til aldri å stole på venninnen igjen, det er et langt steg.

[Lillemus]

Har du mistet et inderlig ønsket barn, Lillemus?

Nei, men en i nær familie har mistet to i magen (med mange års mellomrom) og har vært nødt til å føde det døde barnet begge gangene. Den andre gangen var vi i tillegg gravide samtidig og skulle hatt jevnaldringer i dag, noe vi altså ikke fikk.

Jeg føler med trådstarter, for all del, men jeg synes hun overreagerer når hun mener venninnen ikke har empati og at hun ikke kan stole på henne lenger. Nå kunne venninnen ventet til noen dager etter nyttårsaften kanskje, men hadde smerten blitt noe mindre da? Jeg mener ikke å være frekk, jeg bare undrer og tenker "høyt".

[Elis31]

Jeg synes du i aller høyeste grad skulle kunne forvente at din venninne fortalte deg dette på en mer forsiktig og omtenksom måte. Dessverre hender det at noen er veldig ubetenksomme i situasjoner de burde tenkt litt mer. Den eneste måten å få ordnet opp i slike ting, og få et vennskap til å fortsette seg å utvikle seg på er at man kan snakke om ting.

[Elis31]

Nei, men en i nær familie har mistet to i magen (med mange års mellomrom) og har vært nødt til å føde det døde barnet begge gangene. Den andre gangen var vi i tillegg gravide samtidig og skulle hatt jevnaldringer i dag, noe vi altså ikke fikk.

Jeg føler med trådstarter, for all del, men jeg synes hun overreagerer når hun mener venninnen ikke har empati og at hun ikke kan stole på henne lenger. Nå kunne venninnen ventet til noen dager etter nyttårsaften kanskje, men hadde smerten blitt noe mindre da? Jeg mener ikke å være frekk, jeg bare undrer og tenker "høyt".

Det er vel ikke snakk om at venninnen ikke skulle fortelle det. Men måten det ble gjort på. Her var det bare glede og skåling. Men i denne situsjonen så var det altså ikke bare glede. For trådstarter hadde mistet sitt barn og var i sorg. Da burde man fortelle det på en mer omtenksom måte. Som feks si at jeg føler så med dere for barnet dere har mistet. Det er derfor litt vanskelig for meg å fortelle at vi nå skal ha barn.... eller noe sånt..

[Gjest Ulvinnen]

Jeg skjønner godt at du reagerte sterkt, og synes venninnen din var svært ufølsom. Man trenger ikke å ha mistet et barn selv, for å klare å sette seg inn i din situasjon.

Da jeg var gravid den ene gangen, mistet en kollega et barn i uke 22. Det barnet måtte også fødes. Da hun kom tilbake på jobb, sørget jeg for å holde meg langt unna de første ukene, for at hun skulle slippe å se på min gravide mage.

Det koster så lite å vise litt hensyn.

[Lillemus]

Det er vel ikke snakk om at venninnen ikke skulle fortelle det. Men måten det ble gjort på. Her var det bare glede og skåling. Men i denne situsjonen så var det altså ikke bare glede. For trådstarter hadde mistet sitt barn og var i sorg. Da burde man fortelle det på en mer omtenksom måte. Som feks si at jeg føler så med dere for barnet dere har mistet. Det er derfor litt vanskelig for meg å fortelle at vi nå skal ha barn.... eller noe sånt..

Joda, jeg er enig i at venninnen var noe plump og ubetenksom, men vi må huske at hun også var full av graviditetshormoner og boblende lykke.

[hidi, the scorpion]

Nei, men en i nær familie har mistet to i magen (med mange års mellomrom) og har vært nødt til å føde det døde barnet begge gangene. Den andre gangen var vi i tillegg gravide samtidig og skulle hatt jevnaldringer i dag, noe vi altså ikke fikk.

Jeg føler med trådstarter, for all del, men jeg synes hun overreagerer når hun mener venninnen ikke har empati og at hun ikke kan stole på henne lenger. Nå kunne venninnen ventet til noen dager etter nyttårsaften kanskje, men hadde smerten blitt noe mindre da? Jeg mener ikke å være frekk, jeg bare undrer og tenker "høyt".

''Nå kunne venninnen ventet til noen dager etter nyttårsaften kanskje, men hadde smerten blitt noe mindre da?''

Det tror jeg.

Har enorm medfølelse for alle kvinner som ufrivillig mister sitt barn..

[PieLill]

Leit å høre om dette.

Om det var bare dere fire som var sammen denne kvelden, synes jeg det var utrolig ubetenksomt å annonsere svangerskapet på en slik måte.

Var det mange gjester til stedet kunne hun ha 'advart' deg på forhånd. Jeg kan forstå hennes ønske om å kunne dele sin glede selv om du bar på en sorg. Men det hadde vært mulig å gjøre det mer hensynsfullt.

Jeg synes kanskje du dømmer din venninne i hardeste laget når du påstår hun ikke eier empati. Det kan ikke være sant.

Du er neppe alene om at vennskap går i knas over slike ting. Man er forferdelig sårbar. Og om de som man forventer skulle heine om en i stedet sårer, er det ikke lett å reparere.

mvh

[Gjest Nilje]

Jeg skjønner godt at du reagerte sterkt, og synes venninnen din var svært ufølsom. Man trenger ikke å ha mistet et barn selv, for å klare å sette seg inn i din situasjon.

Da jeg var gravid den ene gangen, mistet en kollega et barn i uke 22. Det barnet måtte også fødes. Da hun kom tilbake på jobb, sørget jeg for å holde meg langt unna de første ukene, for at hun skulle slippe å se på min gravide mage.

Det koster så lite å vise litt hensyn.

jeg håper virkelig ikke at hun trodde at du unngikk henne. Når man er i sorg er man jo veldig sårbar på sånt. Hvis det var jeg som hadde mistet et barn så hadde jeg satt pris på om den gravide snakket om det, at hun var klar over at det at hun var gravid kunne være sårbart i forhold til min situasjon. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt hvis hun bare holdt seg unna.

[Elis31]

Joda, jeg er enig i at venninnen var noe plump og ubetenksom, men vi må huske at hun også var full av graviditetshormoner og boblende lykke.

Jeg hadde selv besøk av noen når jeg var gravid, som nettopp hadde mistet sitt barn. Fikk vite etterpå at vedkommende nettopp hadde mistet et barn. Jeg syntes det var kjempeleit at jeg ikke viste det, for jeg kom jo med noen kommentarer om det å være lykkelig gravid, som jeg gjerne skulle vært foruten hadde jeg vist. Jeg synes ikke det er noen unnskyldning at man er i lykkelige omstendigheter, at man ikke kan se andres ulykke. At vennninnen heller ikke har sagt noe i ettertid, tyder også på dårlig empati.

[frosken]

Jeg har lest gjennom innlegget ditt flere ganger og vært usikker på om jeg skulle blande meg inn i denne diskusjonen eller ikke. Jeg er tilbøyelig til å tenke som Lillemus, og tenker at du har overreagert i forhold til din venninne.

Hun kunne selvfølgelig ha sagt det litt annerledes, på et litt annet tidspunkt etc - men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke.

For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.

[Gjest Ulvinnen]

jeg håper virkelig ikke at hun trodde at du unngikk henne. Når man er i sorg er man jo veldig sårbar på sånt. Hvis det var jeg som hadde mistet et barn så hadde jeg satt pris på om den gravide snakket om det, at hun var klar over at det at hun var gravid kunne være sårbart i forhold til min situasjon. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt hvis hun bare holdt seg unna.

Nei, jeg tror ikke hun trodde at jeg ungikk henne, for jeg kondulerte henne skriftlig før hun kom tilbake. Og jeg har et godt forhold til henne i dag, så det oppstod ingen vonde følelser.

[Lillemus]

Jeg hadde selv besøk av noen når jeg var gravid, som nettopp hadde mistet sitt barn. Fikk vite etterpå at vedkommende nettopp hadde mistet et barn. Jeg syntes det var kjempeleit at jeg ikke viste det, for jeg kom jo med noen kommentarer om det å være lykkelig gravid, som jeg gjerne skulle vært foruten hadde jeg vist. Jeg synes ikke det er noen unnskyldning at man er i lykkelige omstendigheter, at man ikke kan se andres ulykke. At vennninnen heller ikke har sagt noe i ettertid, tyder også på dårlig empati.

'' At vennninnen heller ikke har sagt noe i ettertid, tyder også på dårlig empati.''

Det kan jo også tenkes at venninnen har innsett at hun var i overkant selvsentrert og synes det hele er så pinlig at hun ikke har klart/tort å ta kontakt etterpå?

[Gjest Nilje]

Det jeg først stusset på var at hun hevet glasset! drakk hun alkohol enda hun var gravid, eller var det alkoholfritt? ikke at det har så mye med temaet å gjøre men....

sannelig ikke lett å vite hva som foregikk i din venninnes hode når hun annonserte dette. Kanskje hun tenkte at dette ville hjelpe dere i sorgen, at et nytt liv kom til verden? Kanskje hun/de tenkte at dere var mere ferdig med sørgeprosessen enn dere egentlig var, at hun rett og slett hadde mistet litt tidsperspektiv?

Venner kan gjøre feil som alle andre. Er dette ting hun har gjort før, som kan karakterisere henne, eller kan det rett og slett ha vært en ubetenksom glipp fra hennes side?

En nabo som mistet mannen sin nylig klarte å unnlate to viktige personer til minnestunden som skulle finne sted, og inviterte samtidig to personer som nesten ikke hadde noe med vedkommende å gjøre. Det var en veldig dårlig vurdering, og jeg vet at de to som ikke ble invitert ble veldig såret og lei seg. Men kanskje hun bare var helt i sin egen verden da hun skulle ordne dette?

[Gjest Nilje]

Nei, jeg tror ikke hun trodde at jeg ungikk henne, for jeg kondulerte henne skriftlig før hun kom tilbake. Og jeg har et godt forhold til henne i dag, så det oppstod ingen vonde følelser.

Det var fint å vite

[Gjest klarer ikke å glemme]

Jeg skjønner godt at du ble såret og lei deg, men hadde du ikke blitt det uansett når og hvordan hun hadde fortalt det? Det hadde jo ikke tatt mange ukene før du hadde sett det uansett og sorgen din hadde vel føltes like "fersk" da også kanskje?

For du husker vel også hvor boblende lykkelig du var da graviditeten var et faktum og at du hadde lyst til å utbasunere det for absolutt hele verden?

Jeg synes du overdriver når du sier du ikke kan stole på henne mer og at hun ikke eier empati, og jeg synes du overdriver ikke så rent lite heller.

Nei, jeg hadde ikke reagert på samme måte om hun hadde sagt det annerledes. Omtrent samtidig ble en annen venninne gravid, og hun ringte meg og sa: "Jeg vet at dette kan bli vanskelig for deg akkurat nå, men jeg er altså gravid". Det var fullstendig uproblematisk for meg å forholde meg til henne og til graviditeten hennes, fordi hun samtidig hadde evne til å "romme" min sorg.

Jeg synes at når 4 stykker sitter sammen ved midnatt nyttårsaften, en familie i sorg, og at den andre familien da velger å annonsere gravididet og skåle på den måten, vitner om en utrolig ufølsomhet overfor andre situasjoner enn sin egen. Jeg kunne aldri funnet på noen liknende.