Når man sliter med å få barn...

[Lillemus]

Nei, jeg hadde ikke reagert på samme måte om hun hadde sagt det annerledes. Omtrent samtidig ble en annen venninne gravid, og hun ringte meg og sa: "Jeg vet at dette kan bli vanskelig for deg akkurat nå, men jeg er altså gravid". Det var fullstendig uproblematisk for meg å forholde meg til henne og til graviditeten hennes, fordi hun samtidig hadde evne til å "romme" min sorg.

Jeg synes at når 4 stykker sitter sammen ved midnatt nyttårsaften, en familie i sorg, og at den andre familien da velger å annonsere gravididet og skåle på den måten, vitner om en utrolig ufølsomhet overfor andre situasjoner enn sin egen. Jeg kunne aldri funnet på noen liknende.

Jeg er enig i at hun nok ikke så lenger enn til sin egen nesetipp og burde gjort det mer skånsomt, men samtidig mener jeg at du overdriver litt når du reagerer så voldsomt mot henne som du gjør.

[Gjest klarer ikke glemme]

Jeg har lest gjennom innlegget ditt flere ganger og vært usikker på om jeg skulle blande meg inn i denne diskusjonen eller ikke. Jeg er tilbøyelig til å tenke som Lillemus, og tenker at du har overreagert i forhold til din venninne.

Hun kunne selvfølgelig ha sagt det litt annerledes, på et litt annet tidspunkt etc - men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke.

For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.

''men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke. ''

Det er jo ikke det det dreier seg om. Det jeg oppfattet som problematisk var at venninnen fullstendig glemte- eller ikke ville, eller ikke evnet å -romme vår sorg i sin egen glede. Det ble ikke nevnt et ord om det vi hadde opplevd hele kvelden, og ved midnatt skåler hun og utbasunerer uten evne til å begripe hvilke følelser vi møtte det nye året med. Hadde det vært en stor fest, hadde jeg ikke reagert sånn heller. Men vi var 4 stk. nettopp fordi vi ikke orket noen stor festlighet på det tidspunktet.

Problemet var ikke at vi ikke kunne glede oss over hennes graviditet - det var aldri gravididteten som var problemet. Mangelen på hensyn og forståelse for det vi sto oppe i, var problemet for meg.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Jeg er enig i at hun nok ikke så lenger enn til sin egen nesetipp og burde gjort det mer skånsomt, men samtidig mener jeg at du overdriver litt når du reagerer så voldsomt mot henne som du gjør.

Hun såret meg inderlig, og jeg stoler ikke på henne. Når det er sagt, å var hun aldri så nær meg før dette skjedde heller - jeg har vært nær venn med hennes mann siden barndommen, og blitt venn med henne gjennom ham.

Dersom hun hadde gitt noe som helst uttrykk for å ha skjønt hva hun hadde gjort, hadde jeg ikke reagert så sterkt heller. I stedet gav hun uttrykk for at "dette må du da tåle, jeg kunne ikke la være å si noe, livet må gå videre osv". Noe jeg ikke syntes det var i hennes rett å uttale seg om eller "kreve" bare noen få uker etter at vi hadde begravet et bittelite barn.

[Axcia]

Utrolig korttenkt av venninna di.

Men du dømmer jævla hardt.

[Lillemus]

Hun såret meg inderlig, og jeg stoler ikke på henne. Når det er sagt, å var hun aldri så nær meg før dette skjedde heller - jeg har vært nær venn med hennes mann siden barndommen, og blitt venn med henne gjennom ham.

Dersom hun hadde gitt noe som helst uttrykk for å ha skjønt hva hun hadde gjort, hadde jeg ikke reagert så sterkt heller. I stedet gav hun uttrykk for at "dette må du da tåle, jeg kunne ikke la være å si noe, livet må gå videre osv". Noe jeg ikke syntes det var i hennes rett å uttale seg om eller "kreve" bare noen få uker etter at vi hadde begravet et bittelite barn.

Nå kommer det frem opplysninger om henne ("dette må du da tåle, jeg kunne ikke la være å si noe, livet må gå videre osv") som gjør at jeg skjønner enda bedre din reaksjon. Hun høres rett og slett tankeløs og lite empatisk ut, som du sier. (

[Gjest klarer ikke glemme]

Nei, men en i nær familie har mistet to i magen (med mange års mellomrom) og har vært nødt til å føde det døde barnet begge gangene. Den andre gangen var vi i tillegg gravide samtidig og skulle hatt jevnaldringer i dag, noe vi altså ikke fikk.

Jeg føler med trådstarter, for all del, men jeg synes hun overreagerer når hun mener venninnen ikke har empati og at hun ikke kan stole på henne lenger. Nå kunne venninnen ventet til noen dager etter nyttårsaften kanskje, men hadde smerten blitt noe mindre da? Jeg mener ikke å være frekk, jeg bare undrer og tenker "høyt".

''Nå kunne venninnen ventet til noen dager etter nyttårsaften kanskje, men hadde smerten blitt noe mindre da?''

Jeg tror nok det, ja - akkurat nyttårsaften er så full av forventninger for mange (deriblant meg), men dette året var det bare fullt av tanken på forventningene vi hadde hatt til det neste året, og at de var blitt knust.

Men nyttårsaften var heller ikke hovedproblemet. Det var måten det ble gjort på, heving av glass, skåling, hun sa noe i retning at vi måtte feire fremtiden fordi de skulle ha barn osv...uten å på noe vis inkludere eller vise forståelse for at vår fremtid ikke lenger var så lys som den hadde vært en kort stund før. Vi hadde mistet så utrolig mye.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Utrolig korttenkt av venninna di.

Men du dømmer jævla hardt.

Klart og konsist svar.

Du har nok rett i at jeg dømmer hardt.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Nå kommer det frem opplysninger om henne ("dette må du da tåle, jeg kunne ikke la være å si noe, livet må gå videre osv") som gjør at jeg skjønner enda bedre din reaksjon. Hun høres rett og slett tankeløs og lite empatisk ut, som du sier. (

Ja, det jeg sliter med, er for det første måten det ble sagt på. Med skåling og "utbasunering" uten noen form for "advarsel" eller forståelse for at det kunne bli vanskelig for oss.

Så reaksjonen hennes da jeg ble lei meg, og ikke klarte å skjule det - nemlig det med å måtte tåle, livet må gå videre osv

Også det faktum at hun, selv om hun måtte ha skjønt hvor vanskelig det ble for meg, ikke har sagt et ord om dette i ettertid.

Og altså, det er ikke graviditeten i seg selv som var problemet. Det var måten det ble gjort på, og manglende evne til å se vår situasjon.

Men som sagt - selv om jeg så på henne som en god venninne, på den tida, så var hun aldri en jeg hadde valgt helt selv.Vi ble venner fordi hun giftet seg med min veldig nære kompis. Jeg anså henne som en god venninne, men ikke som de venninnene jeg hadde hatt i årevis. Og derfor var det ikke SÅ viktig å beholde henne som nær venn, heller. Hadde det vært det, hadde jeg nok tatt opp det som skjedde selv.

[PieLill]

Jeg har lest gjennom innlegget ditt flere ganger og vært usikker på om jeg skulle blande meg inn i denne diskusjonen eller ikke. Jeg er tilbøyelig til å tenke som Lillemus, og tenker at du har overreagert i forhold til din venninne.

Hun kunne selvfølgelig ha sagt det litt annerledes, på et litt annet tidspunkt etc - men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke.

For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.

Vel talt.

mvh

[hidi, the scorpion]

Jeg har lest gjennom innlegget ditt flere ganger og vært usikker på om jeg skulle blande meg inn i denne diskusjonen eller ikke. Jeg er tilbøyelig til å tenke som Lillemus, og tenker at du har overreagert i forhold til din venninne.

Hun kunne selvfølgelig ha sagt det litt annerledes, på et litt annet tidspunkt etc - men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke.

For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.

Flott historie, frosken, men klarer vi å være så uselviske i vår egen dype sorg?

[PieLill]

Hun såret meg inderlig, og jeg stoler ikke på henne. Når det er sagt, å var hun aldri så nær meg før dette skjedde heller - jeg har vært nær venn med hennes mann siden barndommen, og blitt venn med henne gjennom ham.

Dersom hun hadde gitt noe som helst uttrykk for å ha skjønt hva hun hadde gjort, hadde jeg ikke reagert så sterkt heller. I stedet gav hun uttrykk for at "dette må du da tåle, jeg kunne ikke la være å si noe, livet må gå videre osv". Noe jeg ikke syntes det var i hennes rett å uttale seg om eller "kreve" bare noen få uker etter at vi hadde begravet et bittelite barn.

''Dersom hun hadde gitt noe som helst uttrykk for å ha skjønt hva hun hadde gjort, hadde jeg ikke reagert så sterkt heller. I stedet gav hun uttrykk for at "dette må du da tåle, jeg kunne ikke la være å si noe, livet må gå videre osv". ''

Noe slikt kunne nok også drept min tillit på permanent basis.

Dessverre er det ikke helt uvanlig at folk tenker slik.

Trist at du måtte oppleve dette.

mvh

[PieLill]

Flott historie, frosken, men klarer vi å være så uselviske i vår egen dype sorg?

Det er i stor grad et valg man gjør.

Man kan ikke alltid velge å klare å glede seg full ut med andre når man selv er i dyp sorg. Men man kan velge å gi andre tillatelse til å glede seg, selv om man selv sørger.

Rent praktisk kan det gjøres så enkelt som å be andre om å overse ens triste ansikt el.l. når man er i et festlig lag. Å gi klart uttrykk for at ens egen sorg ikke skal være noe tema akkurat nå. Så får man heller avreagere litt dagen etter.

Jeg tror slike ignorer-meg-settinger kan være en viktig bit på veien til å gripe fatt i livet igjen. Dessuten tjener man på det sosialt. Man vil ikke ha mange venner igjen til slutt om alle må bli triste hver gang man entrer rommet.

mvh

[hidi, the scorpion]

Det er i stor grad et valg man gjør.

Man kan ikke alltid velge å klare å glede seg full ut med andre når man selv er i dyp sorg. Men man kan velge å gi andre tillatelse til å glede seg, selv om man selv sørger.

Rent praktisk kan det gjøres så enkelt som å be andre om å overse ens triste ansikt el.l. når man er i et festlig lag. Å gi klart uttrykk for at ens egen sorg ikke skal være noe tema akkurat nå. Så får man heller avreagere litt dagen etter.

Jeg tror slike ignorer-meg-settinger kan være en viktig bit på veien til å gripe fatt i livet igjen. Dessuten tjener man på det sosialt. Man vil ikke ha mange venner igjen til slutt om alle må bli triste hver gang man entrer rommet.

mvh

Er ikke enig med deg. Noen trenger mer enn tre uker etter en dødfødsel, for å komme seg.

Og at noen da velger en nyttårsaften til å "spre sin egen glede!", finner jeg usmakelig.

[Elis31]

Jeg har lest gjennom innlegget ditt flere ganger og vært usikker på om jeg skulle blande meg inn i denne diskusjonen eller ikke. Jeg er tilbøyelig til å tenke som Lillemus, og tenker at du har overreagert i forhold til din venninne.

Hun kunne selvfølgelig ha sagt det litt annerledes, på et litt annet tidspunkt etc - men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke.

For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.

Jeg synes du tar den litt langt. Det at noen oppfører seg så lite medfølende, tror jeg gjør det vanskeligere å glede seg, iallefall føler man seg ikke forstått for sin sorg. Det var også snakk om veldig kort tid etter tapet.

[PieLill]

Er ikke enig med deg. Noen trenger mer enn tre uker etter en dødfødsel, for å komme seg.

Og at noen da velger en nyttårsaften til å "spre sin egen glede!", finner jeg usmakelig.

Nå snakket jeg generelt, mest i forhold til Froskens kommentar. Jeg tenker også mer på de situasjonene man velger å gå inn i. Som f.eks. en fødselsdag, barnedåp, bryllup etc.

Frosken beskriver en situasjon der sorg fikk lov å eie alt for mye.

Jeg er helt enig med deg i forhold til det trådstarter opplevde. Ikke minst med tanke på at denne venninnen i ettertid ikke ville innrømme å ha gjort noe galt.

mvh

[morsan]

Jeg skjønner godt at du ble lei deg over måten hun sa dette på. Jeg tror også at jeg ville følt det slik som deg.

Men jeg synes det er trist at du sier at dette skjedde for flere år siden, og at du fortsatt ikke har klart å legge det bak deg.

[morsan]

Jeg har lest gjennom innlegget ditt flere ganger og vært usikker på om jeg skulle blande meg inn i denne diskusjonen eller ikke. Jeg er tilbøyelig til å tenke som Lillemus, og tenker at du har overreagert i forhold til din venninne.

Hun kunne selvfølgelig ha sagt det litt annerledes, på et litt annet tidspunkt etc - men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke.

For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.

''For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.''

Jeg kan gjere forestille meg hvordan denne moren må ha følt det, ja.

Jeg har opplevd litt samme følelsen, men heldigvis ikke relatert til dødsfall. Det var da jeg selv ble gravid mens min søster strevde med å bli gravid. Vi er "pseudo-tvillinger" og har alltid stått hverandre nære.

Jeg var meget påpasselig med å være über-sensitiv den dagen jeg fortalte henne om graviditeten. Det var bare henne og meg tilstede, det var ikke noen spesiell begivenhet ala nyttårsaften el lign, jeg fortalte det på en svært nøktern måte uten bejubling osv. Men det føltes trist at hun bare sa kort "javel" og byttet tema.

Også resten av svangerskapet og delvis også tiden etter fødselen følte jeg at jeg måtte gå på silkepoter. Det føltes litt sårt at min egen søster ikke var mer glad på mine vegne.

[Bookworm]

Nei, jeg hadde ikke reagert på samme måte om hun hadde sagt det annerledes. Omtrent samtidig ble en annen venninne gravid, og hun ringte meg og sa: "Jeg vet at dette kan bli vanskelig for deg akkurat nå, men jeg er altså gravid". Det var fullstendig uproblematisk for meg å forholde meg til henne og til graviditeten hennes, fordi hun samtidig hadde evne til å "romme" min sorg.

Jeg synes at når 4 stykker sitter sammen ved midnatt nyttårsaften, en familie i sorg, og at den andre familien da velger å annonsere gravididet og skåle på den måten, vitner om en utrolig ufølsomhet overfor andre situasjoner enn sin egen. Jeg kunne aldri funnet på noen liknende.

Jeg skjønner at dette var veldig sårt for deg, samtidig ser jeg at du hele tiden gjentar at "hun ikke evnet å romme din sorg" - kan du ikke da snu litt på situasjonen og tenke litt på om ikke du kanskje kunne klare å romme litt av din venninnes glede i din sorg?

Kanskje var tidspunktet og måten å si det på, fullstendig skivebom - samtidig tror det er mange (som ikke selv har opplevd det) dessverre ikke ser på en senabort som en så ødeleggende og sorgfull prosess det faktisk er for dem det rammer.

[Bookworm]

Hun såret meg inderlig, og jeg stoler ikke på henne. Når det er sagt, å var hun aldri så nær meg før dette skjedde heller - jeg har vært nær venn med hennes mann siden barndommen, og blitt venn med henne gjennom ham.

Dersom hun hadde gitt noe som helst uttrykk for å ha skjønt hva hun hadde gjort, hadde jeg ikke reagert så sterkt heller. I stedet gav hun uttrykk for at "dette må du da tåle, jeg kunne ikke la være å si noe, livet må gå videre osv". Noe jeg ikke syntes det var i hennes rett å uttale seg om eller "kreve" bare noen få uker etter at vi hadde begravet et bittelite barn.

Jeg er enig med Lillemus i at nå kommer det opp flere opplysninger rundt denne hendelsen som gjør den mer usmakelig, og jeg skjønner litt mer av din situasjon...

[morsan]

Det er vel ikke snakk om at venninnen ikke skulle fortelle det. Men måten det ble gjort på. Her var det bare glede og skåling. Men i denne situsjonen så var det altså ikke bare glede. For trådstarter hadde mistet sitt barn og var i sorg. Da burde man fortelle det på en mer omtenksom måte. Som feks si at jeg føler så med dere for barnet dere har mistet. Det er derfor litt vanskelig for meg å fortelle at vi nå skal ha barn.... eller noe sånt..

Enig