Når man sliter med å få barn...

[morsan]

Hun såret meg inderlig, og jeg stoler ikke på henne. Når det er sagt, å var hun aldri så nær meg før dette skjedde heller - jeg har vært nær venn med hennes mann siden barndommen, og blitt venn med henne gjennom ham.

Dersom hun hadde gitt noe som helst uttrykk for å ha skjønt hva hun hadde gjort, hadde jeg ikke reagert så sterkt heller. I stedet gav hun uttrykk for at "dette må du da tåle, jeg kunne ikke la være å si noe, livet må gå videre osv". Noe jeg ikke syntes det var i hennes rett å uttale seg om eller "kreve" bare noen få uker etter at vi hadde begravet et bittelite barn.

Uff..,

[laban]

Jeg synes ikke du var hårsår som reagerte der og da. Jeg kan også forstå at du fremdeles tenker på det iblant.

Jeg mistet (i en "vanlig" spontanabort ca. 11 uker på vei, noe som er atskillig mindre dramatisk enn det du opplevde) en spire vi hadde slitt i flere år for å få til, i 1997, og husker godt at det tok litt tid før jeg klarte å tenke på noe særlig annet. Etpar ubehagelige episoder da jeg tok utskrapning og måtte ligge sammen med alle de unge, lykkelige jentene som hadde tatt abort, har også festet seg godt i hukommelsen.

Men jeg synes kanskje det er litt lite raust å ikke kunne stole på henne etter flere år. Hun har vel kanskje blitt eldre / modnere og litt mer i stand til å se lenger enn sin egen nesetipp etter hvert, hun også.

Kanskje ville det hjelpe om dere fikk snakket ut om det, men det kan også gjøre vondt verre. Jeg ser at dere egentlig aldri har vært så nære venninner, da er det ikke så lett.

Er hun litt korttenkt generelt? (Litt dum, for å uttrykke det folkelig?) I så fall kan du kanskje arkivere hendelsen under ting du velger å ikke bry deg om, fordi du er på et høyere plan, hvis du skjønner hva jeg mener.

[frosken]

Flott historie, frosken, men klarer vi å være så uselviske i vår egen dype sorg?

'' klarer vi å være så uselviske i vår egen dype sorg?'

Jeg tror at noen klarer det i vesentlig større grad enn andre.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Jeg skjønner at dette var veldig sårt for deg, samtidig ser jeg at du hele tiden gjentar at "hun ikke evnet å romme din sorg" - kan du ikke da snu litt på situasjonen og tenke litt på om ikke du kanskje kunne klare å romme litt av din venninnes glede i din sorg?

Kanskje var tidspunktet og måten å si det på, fullstendig skivebom - samtidig tror det er mange (som ikke selv har opplevd det) dessverre ikke ser på en senabort som en så ødeleggende og sorgfull prosess det faktisk er for dem det rammer.

'' kan du ikke da snu litt på situasjonen og tenke litt på om ikke du kanskje kunne klare å romme litt av din venninnes glede i din sorg?''

Nei, jeg var i en situasjon jeg ikke hadde herredømme over, og ikke ville være i. Hun var i en situasjon hun bare gledet seg over, og ikke hadde noen problemer med. Det er urimelig å kreve at jeg, i min situasjon, skulle ta hensyn til henne, mener jeg.Jeg hadde mer enn nok med å unngå å grave meg ned.

Jeg har selv opplevd "rare ting" fra folk i sorg, men jeg tar det ALDRI personlig, og jeg gir dem alltid stor "slakk". Både før og etter denne spesielle situasjonen. Folk i sorg er ikke alltid "tilregnelige", og bør slippe den type forventninger du beskriver.

Dessuten var det ikke graviditeten hennes som var problemet. Det var måten hun oppførte seg på i situasjonen.

[frosken]

''For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.''

Jeg kan gjere forestille meg hvordan denne moren må ha følt det, ja.

Jeg har opplevd litt samme følelsen, men heldigvis ikke relatert til dødsfall. Det var da jeg selv ble gravid mens min søster strevde med å bli gravid. Vi er "pseudo-tvillinger" og har alltid stått hverandre nære.

Jeg var meget påpasselig med å være über-sensitiv den dagen jeg fortalte henne om graviditeten. Det var bare henne og meg tilstede, det var ikke noen spesiell begivenhet ala nyttårsaften el lign, jeg fortalte det på en svært nøktern måte uten bejubling osv. Men det føltes trist at hun bare sa kort "javel" og byttet tema.

Også resten av svangerskapet og delvis også tiden etter fødselen følte jeg at jeg måtte gå på silkepoter. Det føltes litt sårt at min egen søster ikke var mer glad på mine vegne.

Historien du forteller er også egnet til å bli ganske sår av. Jeg har ikke noe ønske om å moralisere i forhold til andre mennesker eller fordømme de som drukner i egen sorg, men jeg verdsetter ganske sterkt de som klarer å ha rom for andre også gjennom vanskelige livsfaser.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Jeg skjønner godt at du ble lei deg over måten hun sa dette på. Jeg tror også at jeg ville følt det slik som deg.

Men jeg synes det er trist at du sier at dette skjedde for flere år siden, og at du fortsatt ikke har klart å legge det bak deg.

Det spørs hva du mener med å legge det bak meg, da. Jeg tenker sjelden på det nå - kom bare opp i forb. med Spirellos innlegg. Men jeg forholder meg så lite som mulig til denne kvinnen.

Nå hører det med til historien at hun senere har bekreftet sin manglende evne til å tenke lengre enn sin egen nese på flere andre områder, overfor andre personer. Det er ikke sikkert at jeg hadde tenkt så mye på det dersom jeg ikke hadde opplevd den episoden jeg har beskrevet. Men siden jeg nå har det, blir alle andre tegn på at hun virkelig er slik jeg oppfattet henne den gangen, tolket i "umild" retning.

Jeg tror ikke hun er ondskapsfull, hun har bare veldig nok med seg selv.

[Liliaceae]

'' kan du ikke da snu litt på situasjonen og tenke litt på om ikke du kanskje kunne klare å romme litt av din venninnes glede i din sorg?''

Nei, jeg var i en situasjon jeg ikke hadde herredømme over, og ikke ville være i. Hun var i en situasjon hun bare gledet seg over, og ikke hadde noen problemer med. Det er urimelig å kreve at jeg, i min situasjon, skulle ta hensyn til henne, mener jeg.Jeg hadde mer enn nok med å unngå å grave meg ned.

Jeg har selv opplevd "rare ting" fra folk i sorg, men jeg tar det ALDRI personlig, og jeg gir dem alltid stor "slakk". Både før og etter denne spesielle situasjonen. Folk i sorg er ikke alltid "tilregnelige", og bør slippe den type forventninger du beskriver.

Dessuten var det ikke graviditeten hennes som var problemet. Det var måten hun oppførte seg på i situasjonen.

''Dessuten var det ikke graviditeten hennes som var problemet. Det var måten hun oppførte seg på i situasjonen.''

Forstår deg godt, jeg. Og det at hun etterpå heller ikke klarte å "se" seg selv utenfra og forstå at hun oppførte seg klønete...

Trist det som skjedde, men prøv å ikke dvel ved slike hendelser. Sånt suger energi ut av deg, og du blir nedstemt av det.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Historien du forteller er også egnet til å bli ganske sår av. Jeg har ikke noe ønske om å moralisere i forhold til andre mennesker eller fordømme de som drukner i egen sorg, men jeg verdsetter ganske sterkt de som klarer å ha rom for andre også gjennom vanskelige livsfaser.

Mener du at å være ute av seg og sensitiv 3 uker etter å ha begravet et barn, er å drukne i sin egen sorg? Det er en ganske drøy påstand.

[Gjest klarer ikke å glemme det]

''Dessuten var det ikke graviditeten hennes som var problemet. Det var måten hun oppførte seg på i situasjonen.''

Forstår deg godt, jeg. Og det at hun etterpå heller ikke klarte å "se" seg selv utenfra og forstå at hun oppførte seg klønete...

Trist det som skjedde, men prøv å ikke dvel ved slike hendelser. Sånt suger energi ut av deg, og du blir nedstemt av det.

Takk!

Jeg ser at "klarer ikke å glemme" er litt misvisende signatur. Jeg dveler ikke ved dette, sånn til daglig. Jeg bare unngår "nærhet" med denne kvinnen. Å være sammen med henne i diverse sammenhenger, er uproblematisk. Men jeg betror meg ikke til henne, lenger.

[Mrs. Wallace]

Jeg synes det var både ubetenksomt og lite hensynsfullt av venninna di å kunngjør graviditeten på den måten, og jeg skjønner godt at du reagerte på dette den gangen. Det er klart at det er begrenset hvor mye begeistring man klarer å legge for dagen når man sitter midt oppi sin egen sorg, og jeg går ut fra at venninna di hadde nok av andre mennesker på andre kanter som kunne vise udelt glede over graviditeten hennes.

Men jeg synes det er veldig trist og litt uretteferdig, både for deg, henne og venneforholdet, at du fremdeles, flere år etterpå, ikke klarer å legge dette til side. Det er ikke bra å nære sånne følelser så lenge. Hvis hun virkelig er en god venninne, burde du kanskje ha snakket ut med henne om det. Om du bestemte deg for at vennskapet teller mer enn denne hendelsen, burde du gått videre uten skuffelsen og bitterheten. Om skuffelsen imidlertid var for stor for deg å leve med, burde du kanskje valgt å gå videre uten vennskapet.

Den mellomløsningen du har endt opp med, hvor du i stillhet konstant bebreider venninna di og mangler tillit til henne, uten at hun har fått noen anledning til å korrigere, beklage eller reflektere over din reaksjon, er rett og slett verken sunn eller konstruktiv.

De fleste av oss, nei alle, har intetanende tråkket noen grundig på tærne eller følelsene, uansett hvor mye vi har prøvd å unngå det. Jeg håper ikke jeg har gode venninner som har båret nag til meg i årevis for noe jeg har gjort eller sagt, uten at jeg har fått anledning til å be om tilgivelse.

[frosken]

Mener du at å være ute av seg og sensitiv 3 uker etter å ha begravet et barn, er å drukne i sin egen sorg? Det er en ganske drøy påstand.

Det kan være en mengde gode grunner til å at du ikke lenger stoler på din tidligere venninne, og hun kan godt ha utvist usedvanlig lite empati. Jeg synes allikevel at den historien du fortalte i utgangspunktet i like stor grad ga grunn til å tenke at du kanskje overreagerte siden du fortalte at episoden nyttårsaften hadde gjort at du ikke klarte å stole på henne i etterkant.

Jeg oppfattet det også som om du spurte om vi mente at du overreagerte, og valgte å svare i forhold til dette.

[Liliaceae]

Takk!

Jeg ser at "klarer ikke å glemme" er litt misvisende signatur. Jeg dveler ikke ved dette, sånn til daglig. Jeg bare unngår "nærhet" med denne kvinnen. Å være sammen med henne i diverse sammenhenger, er uproblematisk. Men jeg betror meg ikke til henne, lenger.

Nei, det er naturlig at man ikke utleverer seg selv til en slik person. Fint at du klarer å omgås henne på vanlig måte.

[Attekattenoa]

Det er vel ikke så mange av oss som aldri ufrivillig har såret noen andre. Sånt skjer. Noen ganger blir vi klar over det, andre ganger vil aldri bli oppmerksomme på våre klønete utsagn.

At du fikk vonde følelser der og da var ikke så rart.

Hvordan du håndterer det i ettertid er mer opp til deg selv. Du bruker energien til å rasjonalisere og forsvare de vonde følelsene du fikk. Hvis du i stedet bruker energien på å rasjonalisere det med at alle mennesker i tide og utide tråkker i salaten, så ville saken trolig vært ute av verden for lengst. Du sier hun ikke mente noe vondt med det. Er ikke det det viktigste?

[Glimtipper]

Jeg har lest gjennom innlegget ditt flere ganger og vært usikker på om jeg skulle blande meg inn i denne diskusjonen eller ikke. Jeg er tilbøyelig til å tenke som Lillemus, og tenker at du har overreagert i forhold til din venninne.

Hun kunne selvfølgelig ha sagt det litt annerledes, på et litt annet tidspunkt etc - men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke.

For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.

Enig med deg.

Jeg synes også vi skal ha rom for at vi alle er forskjellige. For meg ville ikke de to begivenhetene (mitt barns død og hennes graviditet) blitt satt i samme bås i mitt hode i det hele tatt.

Noe av det fine ved å være menneske er nettopp det at sorg og glede eksisterer side om side til enhver tid.

[løvinne71]

Jeg forstår at dette virket sårende på deg der og da. Men jeg synes det er litt urettferdig at du fortsatt bebreider henne så mange år etter.

Du oppfattet henne som hensynsløs. Men med tanke på at hun allerede var 3 mnd på vei da hun fortalte deg dette (utifra det hun sa at de skulle bli foreldre om 6 mnd) så vil jeg tro at hun har visst om graviditeten en stund allerede, men antagelig latt være å fortelle deg det pga det du gikk igjennom...

Hun har antagelig slitt med å finne "riktig" tidspunkt. For det ville jo også blitt feil om du, som hennes nære venninne, skulle bli den siste til å få vite det, eller høre det via "omveier".

Hun kunne nok ikke utsette å informere deg så mye lenger. Og har antagelig kommet frem til at nyttårsaften var en god anledning, i en setting med få gode venner og god stemning, og at du da hadde fått noen ukers "avstand" fra din opplevelse..

Måten hun gjorde det på kan jo diskuteres. Av hensyn til deg burde hun kanskje nærmest "unnskyldt" seg for å være gravid. Men på en annen side, så bør hun jo få lov til å vise sin glede over en såpass stor nyhet!

Poenget mitt er at dette sikkert har vært en vanskelig situasjon for henne også.

Hun har måttet forholde seg til din sorg, og sin egen glede samtidig. Og når man skal finne en så fin balansegang, kan det være lett å tråkke litt feil..

Jeg synes derfor ikke at du bør dømme henne for hardt.

[Spirello]

Det er trist å høre om senaborten din.. Nå tror jeg kanskje du oppfattet innlegget mitt som om at jeg var sår eller skuffet på venninna mi, men det er ikke tilfelle. Skulle heller ønske det var jeg som var gravid, så hun slapp å gå gjennom aborten med det vonde det fører med seg, og jeg oppleve mitt ønske om graviditet. Men sånn er det noen ganger.. Var litt sårt å tenke på, men overhodet ikke såret eller sint på venninna mi. Det er jo ikke hennes skyld. men hele situasjonen var litt sår..

Når det gjelder venninna di, så synes jeg hun må få glede seg over sin graviditet selv om det gikk galt med deres barn. Men hun kunne gjort det annerledes. Hun kunne fortalt deg det på forhånd så du var forberedt. Skjønner det var vondt fior deg, og vanskelig å glede deg på hennes vegne rett etter et sånt tap, midt i sorgen.

Da jeg ble gravid med sønnen min ville ikke broren min og svigerinna mi gratulere meg engang, fordi de hadde problemer med å få barn selv. Men jeg mener at JEG må få glede meg til å bli mor og dele det med familien, selv om de hadde problemer. Heldigvis ble det deres tur like etterpå, og det er fire uker mellom barna våre.

Synes ikke du burde bære nag til henne så lenge etterpå, og heller tatt det opp med henne og fått renset luften. Hun var tankeløs der og da, men mente helt sikkert ikke å såre deg. Hun vil bare dele sin glede med dere andre, selv om det var vondt for dere der og da.

[Gjest raushet]

Jeg synes at du, til tross for egen sorg, burde være mer raus og unne en venninne å glede seg over barnet hun venter.

Hva skulle hun gjort synes du? Skjult sin glede, følt mindre glede?

[Gjest klarer ikke å glemme]

Jeg synes at du, til tross for egen sorg, burde være mer raus og unne en venninne å glede seg over barnet hun venter.

Hva skulle hun gjort synes du? Skjult sin glede, følt mindre glede?

Dette handler ikke om at hun ikek skulle kunne glede seg. Det hanlder om at hun forventet at jeg skulle kunne glede meg og forholde meg rasjonelt til hennes nyheter 3 uker etter at jeg hadde begravet mitt barn, og at det ikke var noe snev av forståelse for vår situasjon da hun fortalte det.

Det er hensynsløsheten jeg oppfattet som sårende - ikke graviditeten, naturligvis.

[Gjest klarer ikke glemme]

Det er trist å høre om senaborten din.. Nå tror jeg kanskje du oppfattet innlegget mitt som om at jeg var sår eller skuffet på venninna mi, men det er ikke tilfelle. Skulle heller ønske det var jeg som var gravid, så hun slapp å gå gjennom aborten med det vonde det fører med seg, og jeg oppleve mitt ønske om graviditet. Men sånn er det noen ganger.. Var litt sårt å tenke på, men overhodet ikke såret eller sint på venninna mi. Det er jo ikke hennes skyld. men hele situasjonen var litt sår..

Når det gjelder venninna di, så synes jeg hun må få glede seg over sin graviditet selv om det gikk galt med deres barn. Men hun kunne gjort det annerledes. Hun kunne fortalt deg det på forhånd så du var forberedt. Skjønner det var vondt fior deg, og vanskelig å glede deg på hennes vegne rett etter et sånt tap, midt i sorgen.

Da jeg ble gravid med sønnen min ville ikke broren min og svigerinna mi gratulere meg engang, fordi de hadde problemer med å få barn selv. Men jeg mener at JEG må få glede meg til å bli mor og dele det med familien, selv om de hadde problemer. Heldigvis ble det deres tur like etterpå, og det er fire uker mellom barna våre.

Synes ikke du burde bære nag til henne så lenge etterpå, og heller tatt det opp med henne og fått renset luften. Hun var tankeløs der og da, men mente helt sikkert ikke å såre deg. Hun vil bare dele sin glede med dere andre, selv om det var vondt for dere der og da.

''Var litt sårt å tenke på, men overhodet ikke såret eller sint på venninna mi. Det er jo ikke hennes skyld. men hele situasjonen var litt sår.. ''

Det er jo sånn situasjonen ville vært for meg også, dersom min venninne hadde valgt en litt mer hensynsfull måte å fortelle dette på. Det er ikke at hun var gravid som var problemet - det er det jeg opplever som en utrolig manglel på evne til innlevelse i andres situasjon.

''Når det gjelder venninna di, så synes jeg hun må få glede seg over sin graviditet selv om det gikk galt med deres barn. Men hun kunne gjort det annerledes. Hun kunne fortalt deg det på forhånd så du var forberedt. Skjønner det var vondt fior deg, og vanskelig å glede deg på hennes vegne rett etter et sånt tap, midt i sorgen. ''

Det var bare oss 4 til stede, hvilket gjør at jeg synes det var enda mer unødvendig å fortelle det på den måten som ble gjort. Hadde det vært en stor fest, hadde det vært helt ok at hun gjorde som hun gjorde. Men så lenge vi satt der -et par i dyp sorg, og et annet i stor glede - så synes jeg hun kunne valgt å holde seg et sted "i midten". Ikke utbasunere, skåle, og forvente at vi skulle være glade på hennes vegne så kort tid etterpå. Og på nyttårsaften, av alle ting - en dag som rommer så mange tanker og følelser for mange av oss.

''Da jeg ble gravid med sønnen min ville ikke broren min og svigerinna mi gratulere meg engang, fordi de hadde problemer med å få barn selv. Men jeg mener at JEG må få glede meg til å bli mor og dele det med familien, selv om de hadde problemer.''

Tja, mener du det i lys av det du skrev om venninnen din. Det slår meg at du godt kunne vist noe større forståelse for din bror og co, tatt i betraktning hvor sår du nå vet du ble over venninnen din.

Uansett synes jeg din bror burde vært stor nok til å gratulere deg, og du skal naturligvis kunne glede deg med familien din. Men du burde ikke forventet at de skulle klare å fokusere så mye på din glede. Ikke fordi det var noe feil ved deg, men fordi du antagelig ble en så tydelig påminnelse om hva de slet med. Det er ikke alltid man orker å bli minnet på sin egen vanskelige situsajon hele tiden.

Jeg synes det er merkelig at det gjennomgående i svarene her inne, virker som om det er de som har sorg som skal vise hensyn. Jeg mener at man skal vise særegen raushet med mennesker i sorg eller som sliter på en eller annen måte. Jeg trår varsomt i dørene når jeg vet at folk sliter med noe, og jeg "blafrer" i alle fall ikke med min egen lykke på samme område. Jeg skryter ikke av jobben til arbeidsledige, og jeg forteller ikke om fantastiske ferier til mennesker jeg vet ikke har råd til å forlate leiligheten. Ikke at jeg ikke kan snakke om jobb og ferier, men det er noe med hvordan det blir lagt frem.

Jeg synes min venninne utviste en helt ekstrem egosime og mangel på forståelse for vår situasjon. Basert på andre erfaringer med henne, så er min erfaring at hun ER ganske "kort" på noen områder. Det er naturligvis en sterk medvirkende årsak til at jeg unngår henne så mye som mulig. Dersom det hadde vært en annen venninne, hadde jeg nok tatt dette opp og ryddet det av veien. Når det gjelder denne personen, så tror jeg rett og slett ikke hun ville skjønne noe som helst av det.

[Gjest klarer ikke glemme]

Jeg forstår at dette virket sårende på deg der og da. Men jeg synes det er litt urettferdig at du fortsatt bebreider henne så mange år etter.

Du oppfattet henne som hensynsløs. Men med tanke på at hun allerede var 3 mnd på vei da hun fortalte deg dette (utifra det hun sa at de skulle bli foreldre om 6 mnd) så vil jeg tro at hun har visst om graviditeten en stund allerede, men antagelig latt være å fortelle deg det pga det du gikk igjennom...

Hun har antagelig slitt med å finne "riktig" tidspunkt. For det ville jo også blitt feil om du, som hennes nære venninne, skulle bli den siste til å få vite det, eller høre det via "omveier".

Hun kunne nok ikke utsette å informere deg så mye lenger. Og har antagelig kommet frem til at nyttårsaften var en god anledning, i en setting med få gode venner og god stemning, og at du da hadde fått noen ukers "avstand" fra din opplevelse..

Måten hun gjorde det på kan jo diskuteres. Av hensyn til deg burde hun kanskje nærmest "unnskyldt" seg for å være gravid. Men på en annen side, så bør hun jo få lov til å vise sin glede over en såpass stor nyhet!

Poenget mitt er at dette sikkert har vært en vanskelig situasjon for henne også.

Hun har måttet forholde seg til din sorg, og sin egen glede samtidig. Og når man skal finne en så fin balansegang, kan det være lett å tråkke litt feil..

Jeg synes derfor ikke at du bør dømme henne for hardt.

''Hun har måttet forholde seg til din sorg, og sin egen glede samtidig.''

Det er der jeg er uenig med deg. Jeg mener at hun overhodet ikke - ikke på noe tidspunkt - har forholdt seg til vår sorg.

Hun har aldri hatt for vane å fortelle om graviditeter tidlig, heller, så vi var noen av de første hun fortalte det til.

Men det å fortelle det, ville vært helt greit. Det er MÅTEN det ble gjort på, som i mine øyne ble helt vannvittig. Heve glasset, skåle, ja nå skal vi glede oss fordi... ved midnatt, av alle ting. Hvorfor kunne hun ikke, feks, fortalt det til oss tidligere på kvelden, og lagt inn noe om at det kanskje føltes rart for oss ut i fra hva vi nettopp hadde vært gjennom? Da hadde det vært helt greit. Det er den hensynsløse "jubelen", tilsynelatende helt uten tanke for oss, som opplevdes sårende.