Når man sliter med å få barn...

[Gjest klarer ikke glemme]

Det er vel ikke så mange av oss som aldri ufrivillig har såret noen andre. Sånt skjer. Noen ganger blir vi klar over det, andre ganger vil aldri bli oppmerksomme på våre klønete utsagn.

At du fikk vonde følelser der og da var ikke så rart.

Hvordan du håndterer det i ettertid er mer opp til deg selv. Du bruker energien til å rasjonalisere og forsvare de vonde følelsene du fikk. Hvis du i stedet bruker energien på å rasjonalisere det med at alle mennesker i tide og utide tråkker i salaten, så ville saken trolig vært ute av verden for lengst. Du sier hun ikke mente noe vondt med det. Er ikke det det viktigste?

En ting er at hun ikke mente å såre, en annen ting er at jeg mener folk som klarer å tråkke SÅ i salaten, har ganske mangelfullt utviklede empatiske evner. Og slike mennesker ønsker jeg ikke å ha nært meg. Så derfor har jeg kuttet henne ut så langt det overhodet er mulig.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Jeg synes det var både ubetenksomt og lite hensynsfullt av venninna di å kunngjør graviditeten på den måten, og jeg skjønner godt at du reagerte på dette den gangen. Det er klart at det er begrenset hvor mye begeistring man klarer å legge for dagen når man sitter midt oppi sin egen sorg, og jeg går ut fra at venninna di hadde nok av andre mennesker på andre kanter som kunne vise udelt glede over graviditeten hennes.

Men jeg synes det er veldig trist og litt uretteferdig, både for deg, henne og venneforholdet, at du fremdeles, flere år etterpå, ikke klarer å legge dette til side. Det er ikke bra å nære sånne følelser så lenge. Hvis hun virkelig er en god venninne, burde du kanskje ha snakket ut med henne om det. Om du bestemte deg for at vennskapet teller mer enn denne hendelsen, burde du gått videre uten skuffelsen og bitterheten. Om skuffelsen imidlertid var for stor for deg å leve med, burde du kanskje valgt å gå videre uten vennskapet.

Den mellomløsningen du har endt opp med, hvor du i stillhet konstant bebreider venninna di og mangler tillit til henne, uten at hun har fått noen anledning til å korrigere, beklage eller reflektere over din reaksjon, er rett og slett verken sunn eller konstruktiv.

De fleste av oss, nei alle, har intetanende tråkket noen grundig på tærne eller følelsene, uansett hvor mye vi har prøvd å unngå det. Jeg håper ikke jeg har gode venninner som har båret nag til meg i årevis for noe jeg har gjort eller sagt, uten at jeg har fått anledning til å be om tilgivelse.

Takk for mange kloke ord!

Og du skriver:

''Om skuffelsen imidlertid var for stor for deg å leve med, burde du kanskje valgt å gå videre uten vennskapet. ''

Det er i praksis det jeg har gjort, da. Jeg er ikke venninne med henne lenger, men dumper borti henne i forskjellige sammenhenger med andre felles venner av oss. Det er ikke sånn at jeg "brenner av hat" i forhold til denne personen. Men jeg har ikke snakket med noen om det som skjedde, det ville blitt feil siden vi har mange felles venner, og jeg ønsker ikke å "sverte" henne. Og derfor synes jeg det er interessant å få luftet det her, hvor ingen kjenner oss.

[Gjest klarer ikke glemme]

Jeg synes ikke du var hårsår som reagerte der og da. Jeg kan også forstå at du fremdeles tenker på det iblant.

Jeg mistet (i en "vanlig" spontanabort ca. 11 uker på vei, noe som er atskillig mindre dramatisk enn det du opplevde) en spire vi hadde slitt i flere år for å få til, i 1997, og husker godt at det tok litt tid før jeg klarte å tenke på noe særlig annet. Etpar ubehagelige episoder da jeg tok utskrapning og måtte ligge sammen med alle de unge, lykkelige jentene som hadde tatt abort, har også festet seg godt i hukommelsen.

Men jeg synes kanskje det er litt lite raust å ikke kunne stole på henne etter flere år. Hun har vel kanskje blitt eldre / modnere og litt mer i stand til å se lenger enn sin egen nesetipp etter hvert, hun også.

Kanskje ville det hjelpe om dere fikk snakket ut om det, men det kan også gjøre vondt verre. Jeg ser at dere egentlig aldri har vært så nære venninner, da er det ikke så lett.

Er hun litt korttenkt generelt? (Litt dum, for å uttrykke det folkelig?) I så fall kan du kanskje arkivere hendelsen under ting du velger å ikke bry deg om, fordi du er på et høyere plan, hvis du skjønner hva jeg mener.

Hun er litt korttenkt, og det er nok en viktig årsak til at jeg har valgt å holde meg unna henne de siste årene. Hun har heller bevist enn motbevist sine manglende empatiske evner, også i etterkant av dette - nå er jeg riktignok på ingen måte objektiv - så jeg ønsker ikke å ha noe nært forhold til henne.

[Gjest sjøstjerna]

Dette handler ikke om at hun ikek skulle kunne glede seg. Det hanlder om at hun forventet at jeg skulle kunne glede meg og forholde meg rasjonelt til hennes nyheter 3 uker etter at jeg hadde begravet mitt barn, og at det ikke var noe snev av forståelse for vår situasjon da hun fortalte det.

Det er hensynsløsheten jeg oppfattet som sårende - ikke graviditeten, naturligvis.

Tror du hun _mente_ å være hensynsløs?

Eller var hun tilfeldigvis litt tankeløs akkurat da? Og så skal hun lide for det "resten av livet"? Har du aldri sagt noe "feil" du da?

[Gjest 3-barnsmamman]

Etter å ha lest tråden, slår det meg at dere begge to har hatt for store forventninger til den andres følelsesliv.

Venninna di er enten svært korttenkt, eller så trodde hun kanskje at en slik nyhet ville være positiv for deg.

Du har også et veldig fokus på deg, deg, deg, og en voldsom forventning at verden rundt også skal føle det samme som deg.

Jeg mistet et barn for mange år siden, bare kort tid før termin. For meg stoppet verden opp. Jeg trodde aldri jeg skulle le igjen. Jeg trodde aldri at jeg skulle føle glede igjen. Jeg trodde at resten av livet skulle forbli en grå-svart masse. For meg stoppet verden opp.

Men det skjedde selvfølgelig ikke. Resten av verden gikk rett og slett videre. Omgivelsene stoppet ikke. Folk gikk på jobb som normalt, de spiste som normalt, avisene dekket tragedier verden rundt og det var absolutt ingenting som tydet på at vår katastrofe påvirket noe som helst. Ja, alle var medfølende og oppriktig lei seg på våre vegne, men det _påvirket_ ikke deres følelsesliv og gjøren og laden. Rett og slett. Det gikk ikke lang tid før folk rundt oss ikke lenger nevnte vår forferdelige tragedie; ikke fordi de hadde glemt det, men fordi det faktisk ikke var noen katastrofe i deres liv.

Jeg ble ikke sjokkert over denne oppdagelsen, men litt forundret og lei meg. Samtidig måtte jeg også huske på min egen handling da en venninne året før måtte ta senabort pga store fosterskader. Ja, jeg hadde absolutt vært medfølende, jeg hadde ringt og snakket med henne, men hadde jeg tatt fram hendelsen i ukene etterpå? Nei. For meg gikk verden videre da, og hennes tap satte ikke slike spor i meg som i henne.

Jeg synes venninna di var tankeløs, men ikke ondskapsfull. Som sagt, kanskje hun trodde det ville være til hjelp for deg å kunne glede deg over hennes lykke. Det kunne du ikke, men det er ikke sikkert hun visste det. Det høres ut som du dyrket sorgen din i meste laget; nei, jeg sier ikke at du skulle være ferdig med det, men det er forskjell på å jobbe seg oppover eller nedover i et sorgarbeid.

Føler med deg i sorgen over ditt døde barn, du vil alltid ha det med deg - mens resten av verden nok i stor grad vil glemme. Sånn er det bare. Det betyr ikke at din sorg ikke er viktig nok, eller riktig nok, den er bare ikke så viktig for resten av verden som for deg.

Vi mennesker er oss selv nærmest. Både i glede og sorg.

[trollemor;o)]

Jeg syns dette var utrolig slemt gjort. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være så ubetenksom og teit.

Enkelte eier ikke empati.

Jeg skjønner godt at du ikke gidder å ha så mye kontakt med denne dama.

[trollemor;o)]

Jeg synes at du, til tross for egen sorg, burde være mer raus og unne en venninne å glede seg over barnet hun venter.

Hva skulle hun gjort synes du? Skjult sin glede, følt mindre glede?

Det er ikke det det handler om, men MÅTEN denne venninna kunngjorde sin graviditet på som får meg ti l å reagere.

Jeg har selv vært der at jeg ikke kunne lage barna mine selv og en litenperiode var det litt sårt. Jeg gledde meg, helt ærlig, med alle som ble gravide. Men jeg har ingen problem med å skjønne at det var tøft for trådstarter å få kunngjort denne graviditeten på denne måten.

[Gjest klarer ikke glemme]

Etter å ha lest tråden, slår det meg at dere begge to har hatt for store forventninger til den andres følelsesliv.

Venninna di er enten svært korttenkt, eller så trodde hun kanskje at en slik nyhet ville være positiv for deg.

Du har også et veldig fokus på deg, deg, deg, og en voldsom forventning at verden rundt også skal føle det samme som deg.

Jeg mistet et barn for mange år siden, bare kort tid før termin. For meg stoppet verden opp. Jeg trodde aldri jeg skulle le igjen. Jeg trodde aldri at jeg skulle føle glede igjen. Jeg trodde at resten av livet skulle forbli en grå-svart masse. For meg stoppet verden opp.

Men det skjedde selvfølgelig ikke. Resten av verden gikk rett og slett videre. Omgivelsene stoppet ikke. Folk gikk på jobb som normalt, de spiste som normalt, avisene dekket tragedier verden rundt og det var absolutt ingenting som tydet på at vår katastrofe påvirket noe som helst. Ja, alle var medfølende og oppriktig lei seg på våre vegne, men det _påvirket_ ikke deres følelsesliv og gjøren og laden. Rett og slett. Det gikk ikke lang tid før folk rundt oss ikke lenger nevnte vår forferdelige tragedie; ikke fordi de hadde glemt det, men fordi det faktisk ikke var noen katastrofe i deres liv.

Jeg ble ikke sjokkert over denne oppdagelsen, men litt forundret og lei meg. Samtidig måtte jeg også huske på min egen handling da en venninne året før måtte ta senabort pga store fosterskader. Ja, jeg hadde absolutt vært medfølende, jeg hadde ringt og snakket med henne, men hadde jeg tatt fram hendelsen i ukene etterpå? Nei. For meg gikk verden videre da, og hennes tap satte ikke slike spor i meg som i henne.

Jeg synes venninna di var tankeløs, men ikke ondskapsfull. Som sagt, kanskje hun trodde det ville være til hjelp for deg å kunne glede deg over hennes lykke. Det kunne du ikke, men det er ikke sikkert hun visste det. Det høres ut som du dyrket sorgen din i meste laget; nei, jeg sier ikke at du skulle være ferdig med det, men det er forskjell på å jobbe seg oppover eller nedover i et sorgarbeid.

Føler med deg i sorgen over ditt døde barn, du vil alltid ha det med deg - mens resten av verden nok i stor grad vil glemme. Sånn er det bare. Det betyr ikke at din sorg ikke er viktig nok, eller riktig nok, den er bare ikke så viktig for resten av verden som for deg.

Vi mennesker er oss selv nærmest. Både i glede og sorg.

''Det høres ut som du dyrket sorgen din i meste laget; nei, jeg sier ikke at du skulle være ferdig med det, men det er forskjell på å jobbe seg oppover eller nedover i et sorgarbeid.''

Dyrket sorgen? Etter 3 uker?

Jeg har ikke gravd meg ned i sorgen, men etter 3 uker var den ganske "rå", ja.

Ellers synes jeg du skriver mye bra som jeg skal tenke mer på!

[Gjest klarer ikke glemme]

Jeg syns dette var utrolig slemt gjort. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være så ubetenksom og teit.

Enkelte eier ikke empati.

Jeg skjønner godt at du ikke gidder å ha så mye kontakt med denne dama.

Takk for forståelsen!

[Gjest 3-barnsmamman]

''Det høres ut som du dyrket sorgen din i meste laget; nei, jeg sier ikke at du skulle være ferdig med det, men det er forskjell på å jobbe seg oppover eller nedover i et sorgarbeid.''

Dyrket sorgen? Etter 3 uker?

Jeg har ikke gravd meg ned i sorgen, men etter 3 uker var den ganske "rå", ja.

Ellers synes jeg du skriver mye bra som jeg skal tenke mer på!

''Jeg har ikke gravd meg ned i sorgen, men etter 3 uker var den ganske "rå", ja.''

Det skjønner jeg at den var for deg, og det er trist og leit. Håper det går bedre med deg nå.

Leste forresten en historie en gang om noen som hadde mistet et barn, der sorg ble beskrevet veldig godt. Sorg er som å svømme på dypet. Til å begynne med er man langt under vann, og det er tungt å røre på seg. Man er bare oppe på overflata i korte, korte øyeblikk for å trekke pusten, slik at man fortsatt kan være under vann. Etterhvert blir disse øyeblikkene på overflata lenger og lenger, man går ikke riktig så langt under vannet for hvert sup med luft, og til slutt er man mer på overflata enn under. Og de virkelig dypdykkene blir det langt imellom.

Jeg synes det var et veldig godt bilde på hvordan sorgen er. Hvor lang tid det tar før man greier å ta noen skikkelige magadrag med luft er individuelt, men et bilde på å "dyrke sorgen" er vel hvis man forblir langt under vann.

Ønsker deg alt godt i fremtiden!

[Attekattenoa]

En ting er at hun ikke mente å såre, en annen ting er at jeg mener folk som klarer å tråkke SÅ i salaten, har ganske mangelfullt utviklede empatiske evner. Og slike mennesker ønsker jeg ikke å ha nært meg. Så derfor har jeg kuttet henne ut så langt det overhodet er mulig.

Da er det bare å håpe at du ikke selv tråkker skikkelig i salaten noen gang, og hvis du likevel skulle komme til å gjøre det så får vi håpe at dine venner er generøse nok til å tilgi deg.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Da er det bare å håpe at du ikke selv tråkker skikkelig i salaten noen gang, og hvis du likevel skulle komme til å gjøre det så får vi håpe at dine venner er generøse nok til å tilgi deg.

Jeg tror ikke jeg kan finne på å tråkke i en akkurat sånn salat, noengang. Ellers har jeg naturligvis også tråkket i salaten ved andre anledninger, og også blitt tilgitt. Men jeg har for det første skjønt at jeg har tråkket i salaten, og deretter tattt ansvar for det og bedt om unnskyldning. Hadde denne personen 1: skjønt hva hun gjorde, 2: tatt kontakt for å snakke om det - så hadde dette vært en ikke-sak.

[Attekattenoa]

Jeg tror ikke jeg kan finne på å tråkke i en akkurat sånn salat, noengang. Ellers har jeg naturligvis også tråkket i salaten ved andre anledninger, og også blitt tilgitt. Men jeg har for det første skjønt at jeg har tråkket i salaten, og deretter tattt ansvar for det og bedt om unnskyldning. Hadde denne personen 1: skjønt hva hun gjorde, 2: tatt kontakt for å snakke om det - så hadde dette vært en ikke-sak.

''Ellers har jeg naturligvis også tråkket i salaten ved andre anledninger, og også blitt tilgitt. Men jeg har for det første skjønt at jeg har tråkket i salaten, og deretter tattt ansvar for det og bedt om unnskyldning.''

Hvordan kan du vite at du alltid har skjønt det når du har tråkket i salaten?

[Gjest klarer ikke å glemme]

''Ellers har jeg naturligvis også tråkket i salaten ved andre anledninger, og også blitt tilgitt. Men jeg har for det første skjønt at jeg har tråkket i salaten, og deretter tattt ansvar for det og bedt om unnskyldning.''

Hvordan kan du vite at du alltid har skjønt det når du har tråkket i salaten?

Hvis du hadde kjent meg, så hadde du forstått det.

[Attekattenoa]

Hvis du hadde kjent meg, så hadde du forstått det.

Er du stum? :-P

[trollemor;o)]

Jeg har lest gjennom innlegget ditt flere ganger og vært usikker på om jeg skulle blande meg inn i denne diskusjonen eller ikke. Jeg er tilbøyelig til å tenke som Lillemus, og tenker at du har overreagert i forhold til din venninne.

Hun kunne selvfølgelig ha sagt det litt annerledes, på et litt annet tidspunkt etc - men til syvende og sist så tenker jeg at det at vi selv opplever tap, ikke bør forhindre oss fra å kunne glede oss over andres lykke.

For et par dager siden hørte jeg en eldre kvinne fortelle om da hennes sønn ble født. Et par måneder tidligere hadde hans fetter dødd i krybbedød bare noen uker gammel, og hun opplevde det som at ingen i familien var fullt ut i stand til å glede seg over at hennes sønn kom til verden som følge av tapet av fetteren. Hun beskrev en særegen form for ensomhet som hun som nybakt mor opplevde de første årene av sønnens liv, da fokuset i storfamilien i stor grad hadde vært på å hennes svigerinnes tap av sin eldstefødte. Jeg synes denne historien på et vis illustrerer hvor viktig det er å kunne ha plass for mer enn våre egne følelser.

Trådstarter fokuserer her på MÅTEN denne graviditeten ble kunngjort på, re uker etter begravelsen..

[Gjest klarer ikke å glemme]

Er du stum? :-P

Ja, jeg er stum.

Forøvrig - dersom jeg har såret noen og oppført meg med SÅ liten innlevelsesevne i forhold til noen nært meg, så synes jeg det er helt i orden at de kutter meg ut dersom jeg ikke har vett nok til å sense hva jeg har gjort. Da ville jeg rett og slett fått som "fortjent", og jeg kunne ikke forventet noen tilgivelse. Sårer jeg noen inderlig, har den jeg sårer, full rett til å ekskludere meg fra livet sitt.

Men - dersom jeg merket at noen kuttet meg ut eller forandret seg veldig overfor meg, uten at jeg skjønte hvorfor, ville jeg naturligvis tatt det opp med vedkommende. Og da ville jeg fått anledning til å oppklare og eventuelt be om unnskyldning.

[Gjest klarer ikke glemme]

Tror du hun _mente_ å være hensynsløs?

Eller var hun tilfeldigvis litt tankeløs akkurat da? Og så skal hun lide for det "resten av livet"? Har du aldri sagt noe "feil" du da?

Nei, noe SÅ feil er jeg helt sikker på at jeg aldri har sagt.

Heldigvis!

Og jeg vet hvor fokus skal ligge når jeg møter folk i sorg. Det er ALDRI på meg eller min situasjon. Spesielt ikke 3 uker etter en begravelse. Jeg tåler svært mye avvisning og irrasjonelle følelser av mennesker som mister noen eller opplever livskriser. Men så skyldes det sikkert at jeg har stått i sånt en del ganger, noe denne venninnen ikke hadde gjort på det tidspunkt denne hendelsen skjedde.

[Gjest Nilje]

Nå har du fått mange svar her. Jeg tror grunnen til at folk synes at du overreagerer en smule, var at de ikke selv var i situasjonen du beskriver. Det er bare du som kjenner denne venninnen, så jeg synes du skal stole på dine egne følelser. Det beste hadde vært om du klarte å ta det opp med henne, for at dette ikke skal plage deg mer. Ellers blir det bare liggende å plage deg.

[Gjest sjøstjerna]

Nei, noe SÅ feil er jeg helt sikker på at jeg aldri har sagt.

Heldigvis!

Og jeg vet hvor fokus skal ligge når jeg møter folk i sorg. Det er ALDRI på meg eller min situasjon. Spesielt ikke 3 uker etter en begravelse. Jeg tåler svært mye avvisning og irrasjonelle følelser av mennesker som mister noen eller opplever livskriser. Men så skyldes det sikkert at jeg har stått i sånt en del ganger, noe denne venninnen ikke hadde gjort på det tidspunkt denne hendelsen skjedde.

''Jeg tåler svært mye avvisning og irrasjonelle følelser av mennesker som mister noen eller opplever livskriser. Men så skyldes det sikkert at jeg har stått i sånt en del ganger, noe denne venninnen ikke hadde gjort på det tidspunkt denne hendelsen skjedde''

Nettopp.Hun har 0 erfaring med slikt, og tråkket i salaten. Dermed er hun utelatt fra ditt liv.

Er ikke det å overreagere, synes du?