Hadde du sendt med 5-åringen din på tur til Oslo

[laban]

De er da vel utenfor gjerdet med barnehagen iblant også, og da sammen med atskillig flere barn? Du har ikke full kontroll da heller. Også blant barnehageansatte finnes det folk som ikke er i konstant helspenn for worst case-situasjoner.

Jeg synes det skal svært mye til for at du skal trekke deg nå. Du burde i så fall servert en bortforklaring straks det kom opp, før barna visste om det og mens de fremdeles hadde tid til å få med seg en annen. Jeg forstår det som at datteren din har lyst selv, i motsatt fall kunne du jo også takket nei straks spørsmålet kom.

Det blir bare verre i årene som kommer, vet du. Hun vil bli invitert på overnatting, hun lærer å sykle, svømmme - og hun kommer til å være uten voksent tilsyn både hjemme hos seg selv og hos andre. De aller fleste går det fint med allikevel.

For å dempe din egen frykt og for å evt. forebygge situasjoner som "enklere" mennesker kan komme opp i, kan du jo stille noen interesserte spørsmål rundt det praktiske. Skal de låne deres bilsete, hvor har de tenkt å parkere, skal de på kafé osv. Da kan du få dem til å tenke såpass langt nok på forhånd at det helt sikkert går bra selv om de ikke har med seg overvåkningspoliti eller barnevern.

Du fratar datteren din for mange hyggelige opplevelser hvis du ikke klarer å slippe kontrollen litt. Klart at man ikke sender ungen med kriminelle eller rusmisbrukere, men jeg synes ikke dette høres annet enn hyggelig ut.

[Katt-ja]

Jeg var slett ikke begeistret for å la mine unger sitte på med andre da de var små. Forsåvidt er jeg ikke akkurat begeistret nå heller, men... ;-)

Barnehagepersonell og lærere syntes jeg var greit - men andre foreldre som jeg ikke kjente noe særlig godt syntes jeg det var litt mer betenkelig å betro ungene til...

Hysterisk, ja kanskje. Men jeg har da opplevd at min unge satt på med en forelder bak i en 2-seter - i lasterommet i en liten varebil sammen med verktøy etc liggende rundt. Ganske visst ikke lange biten - men på hovedveien. Sånt kan gjøre en skeptisk til andre folks vurderingsevne.

[double]

Ville du sendt barnet ditt med andre hvis hun var 8 år? Hva med 10 år? Eller 14?

[Gjest Elextra]

Jeg ville antakelig sendt femåringen min, men kanskje ikke om jeg hadde hatt skikkelig dårlig magefølelse når det gjalt foreldrene.

[morsan]

Jeg var slett ikke begeistret for å la mine unger sitte på med andre da de var små. Forsåvidt er jeg ikke akkurat begeistret nå heller, men... ;-)

Barnehagepersonell og lærere syntes jeg var greit - men andre foreldre som jeg ikke kjente noe særlig godt syntes jeg det var litt mer betenkelig å betro ungene til...

Hysterisk, ja kanskje. Men jeg har da opplevd at min unge satt på med en forelder bak i en 2-seter - i lasterommet i en liten varebil sammen med verktøy etc liggende rundt. Ganske visst ikke lange biten - men på hovedveien. Sånt kan gjøre en skeptisk til andre folks vurderingsevne.

'' Forsåvidt er jeg ikke akkurat begeistret nå heller, men... ;-) ''

Skulle nesten tro det var verre nå for tiden, hvor de kanskje sitter på med andre ungdommer, enn da de var små og satt på med voksne?

[løvinne71]

De er da vel utenfor gjerdet med barnehagen iblant også, og da sammen med atskillig flere barn? Du har ikke full kontroll da heller. Også blant barnehageansatte finnes det folk som ikke er i konstant helspenn for worst case-situasjoner.

Jeg synes det skal svært mye til for at du skal trekke deg nå. Du burde i så fall servert en bortforklaring straks det kom opp, før barna visste om det og mens de fremdeles hadde tid til å få med seg en annen. Jeg forstår det som at datteren din har lyst selv, i motsatt fall kunne du jo også takket nei straks spørsmålet kom.

Det blir bare verre i årene som kommer, vet du. Hun vil bli invitert på overnatting, hun lærer å sykle, svømmme - og hun kommer til å være uten voksent tilsyn både hjemme hos seg selv og hos andre. De aller fleste går det fint med allikevel.

For å dempe din egen frykt og for å evt. forebygge situasjoner som "enklere" mennesker kan komme opp i, kan du jo stille noen interesserte spørsmål rundt det praktiske. Skal de låne deres bilsete, hvor har de tenkt å parkere, skal de på kafé osv. Da kan du få dem til å tenke såpass langt nok på forhånd at det helt sikkert går bra selv om de ikke har med seg overvåkningspoliti eller barnevern.

Du fratar datteren din for mange hyggelige opplevelser hvis du ikke klarer å slippe kontrollen litt. Klart at man ikke sender ungen med kriminelle eller rusmisbrukere, men jeg synes ikke dette høres annet enn hyggelig ut.

Som jeg skulle sagt det selv!

[Gjest egoisten]

Så din redsel, som mor, skal hindre barnet ditt fra å oppleve noe annet?

Det er egoistisk!

Hallo...var ikke tenkt å kommentere denne tråden, men synes du er litt naiv som sier det du sier...Har selv stolt på andre,både slekt og venner. Jenta mi fikk være med på spennende turer sammen med søskenbarna sine osv... i ettertid viser det seg at noen av turene ble mer spennende enn både du og jeg kan tenke oss. Som 16 åring stod hun frem og fortalte om sine bilturer sammen med 2 søskenbarn tilstede, der hun ble utsatt for overgrep av onkelen MIN BROR som jeg trodde jeg kjente tvers gjennom....

Hun var 6 år da det startet,og 8 da han flyttet bort... 2 år med mareritt for en liten jente som fikk være med fordi foreldrene stolte på de hun reiste sammen med. Jeg unner INGEN å gå gjennom det dattra mi har gjort..nå er ho snart 23, og har fortsatt angst,vært innlagt på psykiatrisk avdeling osv...

Dere foreldre som har en uggen magefølelse for¨å sende barna deres på tur STOL PÅ DEN, for barna kommer sikkert til å få det like kjekt om dere planlegger noe sammen en annen gang, eller dere som foreldre blir med.

tips til trådstarter : si at du har selv et ærend i Oslo, og at dere kan møtes utenfor teateret, og at du kommer til å hente henne utenfor når det er slutt, -kansje vi kan ta en kaffi sammen etterpå?? Du kan også SI at du aldri har sendt henne med andre før,og at du derfor er litt bekymret...men at du gjerne tar turen inn til byen sånn hun får være med allikavel. VÅG å være bekymret for barnet ditt... Hun er ditt ansvar!!

Men når det er sagt,synes jeg ikke trådstarter bør jatte med de som spør,for så å boikotte hele greia sånn det blir for sent for dem å få med en annen...

Har fått 2 barn til,begge jenter. De får ikke overnatte. med andre, men vi planlegger turer sammen med andre voksne, telting osv, men sover -gjør de sammen med oss. De får ikke være på helgebesøk enda. Det ser jeg ingen grunn til. De får vente til de er større, for en 6 åring klarer tydeligvis ikke å si nei,eller fortelle foreldrene om noe sånt skulle skje. -og er det skjedd er det faktisk for sent.

Dere som alltid har kunnet stole på andre, dere som låner barn med hverandre (og får dem tilbake i samme stand som da de dro) ... Tenk over hvor heldige dere er!!! -for den sjangsen tar jeg ALDRI igjen.

[laban]

Hallo...var ikke tenkt å kommentere denne tråden, men synes du er litt naiv som sier det du sier...Har selv stolt på andre,både slekt og venner. Jenta mi fikk være med på spennende turer sammen med søskenbarna sine osv... i ettertid viser det seg at noen av turene ble mer spennende enn både du og jeg kan tenke oss. Som 16 åring stod hun frem og fortalte om sine bilturer sammen med 2 søskenbarn tilstede, der hun ble utsatt for overgrep av onkelen MIN BROR som jeg trodde jeg kjente tvers gjennom....

Hun var 6 år da det startet,og 8 da han flyttet bort... 2 år med mareritt for en liten jente som fikk være med fordi foreldrene stolte på de hun reiste sammen med. Jeg unner INGEN å gå gjennom det dattra mi har gjort..nå er ho snart 23, og har fortsatt angst,vært innlagt på psykiatrisk avdeling osv...

Dere foreldre som har en uggen magefølelse for¨å sende barna deres på tur STOL PÅ DEN, for barna kommer sikkert til å få det like kjekt om dere planlegger noe sammen en annen gang, eller dere som foreldre blir med.

tips til trådstarter : si at du har selv et ærend i Oslo, og at dere kan møtes utenfor teateret, og at du kommer til å hente henne utenfor når det er slutt, -kansje vi kan ta en kaffi sammen etterpå?? Du kan også SI at du aldri har sendt henne med andre før,og at du derfor er litt bekymret...men at du gjerne tar turen inn til byen sånn hun får være med allikavel. VÅG å være bekymret for barnet ditt... Hun er ditt ansvar!!

Men når det er sagt,synes jeg ikke trådstarter bør jatte med de som spør,for så å boikotte hele greia sånn det blir for sent for dem å få med en annen...

Har fått 2 barn til,begge jenter. De får ikke overnatte. med andre, men vi planlegger turer sammen med andre voksne, telting osv, men sover -gjør de sammen med oss. De får ikke være på helgebesøk enda. Det ser jeg ingen grunn til. De får vente til de er større, for en 6 åring klarer tydeligvis ikke å si nei,eller fortelle foreldrene om noe sånt skulle skje. -og er det skjedd er det faktisk for sent.

Dere som alltid har kunnet stole på andre, dere som låner barn med hverandre (og får dem tilbake i samme stand som da de dro) ... Tenk over hvor heldige dere er!!! -for den sjangsen tar jeg ALDRI igjen.

Jo, men i deres tilfelle skjedde det jo selv om du ikke hadde noen dårlig magefølelse i det hele tatt? Du trodde selvsagt ikke noe sånt om din egen bror.

Skal man da aldri slippe barna av syne, siden det kan skje uansett om magefølelsen er slik eller sånn? Skal jeg nekte sønnen min å dra på fotballcup med overnatting i tilfelle treneren er pedofil, selv om han til vanlig kamuflerer seg som "den greie pappaen til Marius" og har politiattest? Det blir jo ganske snevert hva de kan være med på da.

Forøvrig - jeg føler med datteren din og de andre berørte.

[løvinne71]

Hallo...var ikke tenkt å kommentere denne tråden, men synes du er litt naiv som sier det du sier...Har selv stolt på andre,både slekt og venner. Jenta mi fikk være med på spennende turer sammen med søskenbarna sine osv... i ettertid viser det seg at noen av turene ble mer spennende enn både du og jeg kan tenke oss. Som 16 åring stod hun frem og fortalte om sine bilturer sammen med 2 søskenbarn tilstede, der hun ble utsatt for overgrep av onkelen MIN BROR som jeg trodde jeg kjente tvers gjennom....

Hun var 6 år da det startet,og 8 da han flyttet bort... 2 år med mareritt for en liten jente som fikk være med fordi foreldrene stolte på de hun reiste sammen med. Jeg unner INGEN å gå gjennom det dattra mi har gjort..nå er ho snart 23, og har fortsatt angst,vært innlagt på psykiatrisk avdeling osv...

Dere foreldre som har en uggen magefølelse for¨å sende barna deres på tur STOL PÅ DEN, for barna kommer sikkert til å få det like kjekt om dere planlegger noe sammen en annen gang, eller dere som foreldre blir med.

tips til trådstarter : si at du har selv et ærend i Oslo, og at dere kan møtes utenfor teateret, og at du kommer til å hente henne utenfor når det er slutt, -kansje vi kan ta en kaffi sammen etterpå?? Du kan også SI at du aldri har sendt henne med andre før,og at du derfor er litt bekymret...men at du gjerne tar turen inn til byen sånn hun får være med allikavel. VÅG å være bekymret for barnet ditt... Hun er ditt ansvar!!

Men når det er sagt,synes jeg ikke trådstarter bør jatte med de som spør,for så å boikotte hele greia sånn det blir for sent for dem å få med en annen...

Har fått 2 barn til,begge jenter. De får ikke overnatte. med andre, men vi planlegger turer sammen med andre voksne, telting osv, men sover -gjør de sammen med oss. De får ikke være på helgebesøk enda. Det ser jeg ingen grunn til. De får vente til de er større, for en 6 åring klarer tydeligvis ikke å si nei,eller fortelle foreldrene om noe sånt skulle skje. -og er det skjedd er det faktisk for sent.

Dere som alltid har kunnet stole på andre, dere som låner barn med hverandre (og får dem tilbake i samme stand som da de dro) ... Tenk over hvor heldige dere er!!! -for den sjangsen tar jeg ALDRI igjen.

Huff, veldig leit å høre om erfaringen din!

Men allikevel, det du har opplevd er vel ikke akkurat representabelt for hva man kan "regne med" at vil skje hvis man overlater ansvaret for barna sine til andre.

Din situasjonene er egentlig ikke sammenlignbar med trådstarters.

Hun har en dårlig magefølelse ( som antagelig er ubegrunnet, og skyldes hennes redsel for å slippe kontroll)

Mens du stolte fullt og fast på at barnet ditt var i trygge hender, men ble sviktet på det groveste av en person du burde kunne stole på.

Dette er ikke din skyld, og det er nok lite / ingenting du kunne ha gjort for å avverge.

Skylden ligger kun hos ham som sviktet deg/din datter.

Men selvom noen, dessverre, gjør så dårlige erfaringer, så blir det litt feil å råde "alle andre" til å innrette seg etter slike "worst-case" tilfeller.

Det fører bare til unødig skepsis og mistenkeliggjøring av folk som bare har gode hensikter. Og hvis man skulle "helgardert" seg mot slik hendelser, så burde jo ingen, noengang, overlatt ansvaret for barna sine med andre!

Det sier seg vel selv at dette ikke er noe mål å strebe etter, og at mange gleder ville falt bort både for voksne og barn.

[Gjest egoisten]

Jo, men i deres tilfelle skjedde det jo selv om du ikke hadde noen dårlig magefølelse i det hele tatt? Du trodde selvsagt ikke noe sånt om din egen bror.

Skal man da aldri slippe barna av syne, siden det kan skje uansett om magefølelsen er slik eller sånn? Skal jeg nekte sønnen min å dra på fotballcup med overnatting i tilfelle treneren er pedofil, selv om han til vanlig kamuflerer seg som "den greie pappaen til Marius" og har politiattest? Det blir jo ganske snevert hva de kan være med på da.

Forøvrig - jeg føler med datteren din og de andre berørte.

Vet du, vi har kommet ganske langt etter det som skjedde...men det har fått meg til å tenke litt over hvor skjørt "livet" er... F.eks har jeg ei venninne som synes barn i dag er så uselvstendige at HENNES barn skal i alle fall oppdras til å "klare seg selv". jenta hennes er nå snart 6 år, og har vandret langs veiene ,forbi stranda og til butikken ALENE...der kjører store biler forbi pga en fabrikk som ligger der... ho får leke ved sjøen ALENE...dvs moren vasker hus og klær,snakker i telefon osv,driver et hjemmekontor de dagene ho er hjemme med datteren.

Min datter får ikke leke med henne fordi ingen passer på...MIN datter vet ikke å passe seg for biler (vi bor sånn til her er nesten ingen trafikk) -ei heller vet ho å klare seg ved stranda eller fjøra osv...fordi vi alltid har vært SAMMEN med våres barn overalt...kansje er det å sy puter under armene på våres barn, men heller det enn at de skal drukne mens jeg drikker kaffi med noen,hva?

Jeg har stor forståelse for at vår situasjon ikke er forenelig med å sende barn sammen med andre foreldre osv,men det er forenelig med en magefølelse, sant? jeg sender ikke datteren vår dit på besøk,for ingen vet hvor de tar veien, de kan gjøre det de vil uten at den andre moren bryr seg. Hjemme hos oss må barna være i hagen -har stor hage altså) om ikke vi er ute. her vi bor er det brådypt,så vi kan ikke lære barna å vasse i strandkanten osv... Barn er forskjellige, og så er vi foreldre,-heldigvis.

Jeg mener heller ikke at barna ikke skal få prøve seg på livet, men selv var jeg stor jente før jeg overnattet borte, kansje 10-11 år... Det går fint å vente til da,sant? Våres unger skal få være med på aktivitetene de vil, men vi som foreldre melder oss frivillig til å være med så lenge vi føler vi må det...her hos oss står det ikke frivillige i kø,akkurat,så det går fint for oss.

Jeg forteller andre mødre at jeg er nok ekstra hønemor pga d som skjedde med eldstejenta,så de har stor forståelse for at jeg tar en kaffi mens vi lar barn/voksne bli kjente. Våres barn sier alltid at det er gøyest når vi er med (enda), ho eldste sier også at ho liker å være sammen med oss, så vi har maaaange familieutflukter, og som sagt sammen med andre får vi det kjeeeempegøy,uten at vi trenger å slippe barna f.eks 2 mil unna...

[laban]

Vet du, vi har kommet ganske langt etter det som skjedde...men det har fått meg til å tenke litt over hvor skjørt "livet" er... F.eks har jeg ei venninne som synes barn i dag er så uselvstendige at HENNES barn skal i alle fall oppdras til å "klare seg selv". jenta hennes er nå snart 6 år, og har vandret langs veiene ,forbi stranda og til butikken ALENE...der kjører store biler forbi pga en fabrikk som ligger der... ho får leke ved sjøen ALENE...dvs moren vasker hus og klær,snakker i telefon osv,driver et hjemmekontor de dagene ho er hjemme med datteren.

Min datter får ikke leke med henne fordi ingen passer på...MIN datter vet ikke å passe seg for biler (vi bor sånn til her er nesten ingen trafikk) -ei heller vet ho å klare seg ved stranda eller fjøra osv...fordi vi alltid har vært SAMMEN med våres barn overalt...kansje er det å sy puter under armene på våres barn, men heller det enn at de skal drukne mens jeg drikker kaffi med noen,hva?

Jeg har stor forståelse for at vår situasjon ikke er forenelig med å sende barn sammen med andre foreldre osv,men det er forenelig med en magefølelse, sant? jeg sender ikke datteren vår dit på besøk,for ingen vet hvor de tar veien, de kan gjøre det de vil uten at den andre moren bryr seg. Hjemme hos oss må barna være i hagen -har stor hage altså) om ikke vi er ute. her vi bor er det brådypt,så vi kan ikke lære barna å vasse i strandkanten osv... Barn er forskjellige, og så er vi foreldre,-heldigvis.

Jeg mener heller ikke at barna ikke skal få prøve seg på livet, men selv var jeg stor jente før jeg overnattet borte, kansje 10-11 år... Det går fint å vente til da,sant? Våres unger skal få være med på aktivitetene de vil, men vi som foreldre melder oss frivillig til å være med så lenge vi føler vi må det...her hos oss står det ikke frivillige i kø,akkurat,så det går fint for oss.

Jeg forteller andre mødre at jeg er nok ekstra hønemor pga d som skjedde med eldstejenta,så de har stor forståelse for at jeg tar en kaffi mens vi lar barn/voksne bli kjente. Våres barn sier alltid at det er gøyest når vi er med (enda), ho eldste sier også at ho liker å være sammen med oss, så vi har maaaange familieutflukter, og som sagt sammen med andre får vi det kjeeeempegøy,uten at vi trenger å slippe barna f.eks 2 mil unna...

''Våres barn sier alltid at det er gøyest når vi er med''

Mine synes minst halve poenget er at de får dra uten foreldre, selv om de forstår at de må ha med noen voksne på sånt.

De har vært belemret med meg når jeg har vært leder / i styret, men dermed får jeg heller ikke "lov" til å melde meg hvis det "bare" er for å ha med noen ekstra voksne. Heldigvis er det alltid noen barn - som dine - som synes det er greit at foreldrene er med.

[Gjest egoisten]

''Våres barn sier alltid at det er gøyest når vi er med''

Mine synes minst halve poenget er at de får dra uten foreldre, selv om de forstår at de må ha med noen voksne på sånt.

De har vært belemret med meg når jeg har vært leder / i styret, men dermed får jeg heller ikke "lov" til å melde meg hvis det "bare" er for å ha med noen ekstra voksne. Heldigvis er det alltid noen barn - som dine - som synes det er greit at foreldrene er med.

hehe...sån er det vel.

-må legge til at 6 åringen vår er både sjenert og usikker. blir heller til at ho velger å være hjemme enn å være med,om ikke vi "drar"henne med...

ho ble invitert i svømmebasseng-bursdagsfeiring...ville ikke dra fordi ho er så usikker på vann. redd noen ikke skal se om ho kommer under vann osv.pappaen ble med, til ho ble "husvarm" og da kunne han slange seg i utkanten til de var ferdige...

da er jeg mer i tvil om de foreldrene so IKKE hadde noen skrupler med å sende sine alene en hel dag.

sånn vi bor må vi reise med ferge for å komme til bassenget. de reiste ca kl 11 og var hjemme kl 4 i bil med fremmed sjåfør, fremmede voksne (tante og onkel til bursdagsbarnet)

menmen...jeg er jo litt ekstra hønemor jeg da...

[....AV]

Jeg hadde nok sendt min 5-åring hvis jeg ikke hadde konkrete indikasjoner på at de voksne er uansvarlige.

Jeg ville passet på at det ble med en ekstra bilstol til mitt barn, hatt telefonnummeret til de voksne og forhørt meg om tidsplanen, og så ville jeg sendt barnet.

[Mammantil3]

Vet du, vi har kommet ganske langt etter det som skjedde...men det har fått meg til å tenke litt over hvor skjørt "livet" er... F.eks har jeg ei venninne som synes barn i dag er så uselvstendige at HENNES barn skal i alle fall oppdras til å "klare seg selv". jenta hennes er nå snart 6 år, og har vandret langs veiene ,forbi stranda og til butikken ALENE...der kjører store biler forbi pga en fabrikk som ligger der... ho får leke ved sjøen ALENE...dvs moren vasker hus og klær,snakker i telefon osv,driver et hjemmekontor de dagene ho er hjemme med datteren.

Min datter får ikke leke med henne fordi ingen passer på...MIN datter vet ikke å passe seg for biler (vi bor sånn til her er nesten ingen trafikk) -ei heller vet ho å klare seg ved stranda eller fjøra osv...fordi vi alltid har vært SAMMEN med våres barn overalt...kansje er det å sy puter under armene på våres barn, men heller det enn at de skal drukne mens jeg drikker kaffi med noen,hva?

Jeg har stor forståelse for at vår situasjon ikke er forenelig med å sende barn sammen med andre foreldre osv,men det er forenelig med en magefølelse, sant? jeg sender ikke datteren vår dit på besøk,for ingen vet hvor de tar veien, de kan gjøre det de vil uten at den andre moren bryr seg. Hjemme hos oss må barna være i hagen -har stor hage altså) om ikke vi er ute. her vi bor er det brådypt,så vi kan ikke lære barna å vasse i strandkanten osv... Barn er forskjellige, og så er vi foreldre,-heldigvis.

Jeg mener heller ikke at barna ikke skal få prøve seg på livet, men selv var jeg stor jente før jeg overnattet borte, kansje 10-11 år... Det går fint å vente til da,sant? Våres unger skal få være med på aktivitetene de vil, men vi som foreldre melder oss frivillig til å være med så lenge vi føler vi må det...her hos oss står det ikke frivillige i kø,akkurat,så det går fint for oss.

Jeg forteller andre mødre at jeg er nok ekstra hønemor pga d som skjedde med eldstejenta,så de har stor forståelse for at jeg tar en kaffi mens vi lar barn/voksne bli kjente. Våres barn sier alltid at det er gøyest når vi er med (enda), ho eldste sier også at ho liker å være sammen med oss, så vi har maaaange familieutflukter, og som sagt sammen med andre får vi det kjeeeempegøy,uten at vi trenger å slippe barna f.eks 2 mil unna...

Både du og venninna di er på "bærtur"... For mye og for lite er ille begge deler.

Trist historie du har fortalt, men den er ikke representativ for alle foreldre/brødre/slektninger/andre foreldre som tar med barn på ting. Vi har ofte med ekstrabarn på ting, og heldigvis har ikke andre foreldre slike tanker om meg som du har.

Mine får også være med på det som skjer, de er trygge og selvstendige unger som har fått litt luft under vingene.

Jeg tipper både du og din venninne ødelegger ungene deres ved å drive på som dere gjør. Trist og uopprettelig. Stakkars unger...

[Gjest majas mamma]

''litt interessert i å høre om jeg er for hysterisk?!''

Nå har jeg ikke lest alle svarene, men svarer for meg selv at ja, jeg syns du overreagerer en smule. Min femåring hadde fint fått vært med, (om jeg hadde hatt en ).

'' "ja, det blir sikkert gøy for jentene å dra på teatertur" selv om jeg hele tiden har visst at jeg ikke kommer til å sende henne med. ''

Her syns jeg det du som oppfører deg direkte ufint. Her bes din datter med på ett opplegg med teatertur, og ungene gleder seg. Du er ikke voksen nok til å si nei med en gang, og skal i stedet la ungene gå å glede seg lenge for så å si nei i siste øyeblikk? Det er ikke bare litt kjipt, det er utrolig dårlig gjort.både overfor ungene, og for henne som har bedt henne med. Hun kunne sikkert ha funnet en annen å ta med istedet for.

Her har du etter mitt syn to valg.

1 - La henne dra. eller 2- La henne dra men heng deg på inn til byen med påskudd av å besøke venner, shoppe eller noe sånt. Da slipper du ikke datteren ut av syne mer enn et par timer.

[Gjest egoisten]

Både du og venninna di er på "bærtur"... For mye og for lite er ille begge deler.

Trist historie du har fortalt, men den er ikke representativ for alle foreldre/brødre/slektninger/andre foreldre som tar med barn på ting. Vi har ofte med ekstrabarn på ting, og heldigvis har ikke andre foreldre slike tanker om meg som du har.

Mine får også være med på det som skjer, de er trygge og selvstendige unger som har fått litt luft under vingene.

Jeg tipper både du og din venninne ødelegger ungene deres ved å drive på som dere gjør. Trist og uopprettelig. Stakkars unger...

pass deg så du ikke får smuss på vingene dine eller hakk i glorien din, du er jaggu meg selvgod som kan si vi ødelegger barna våre. Barna mine har det bra. Det har jeg gode bevis for, men jeg lar ikke barna mine være med på ting de ikke mestrer, eller ikke vil, bare fordi jeg skal følge en trend... Barn er forskjellige og skal behandles deretter, jeg kjenner mine barn best.

[også en mor]

''Enn så lenge har jeg bare gitt inntrykk av at "ja, det blir sikkert gøy for jentene å dra på teatertur" selv om jeg hele tiden har visst at jeg ikke kommer til å sende henne med. (to uker siden denne saken kom opp) Feigt av meg, men jeg føler meg så kjip''

Dette er det jeg reagerer mest på. Ja, du er feig og ganske kjip som gir inntrykk av at du skal la jenta di reise med. Skikkelig dårlig gjort mot dem rett og slett. Hvis du hadde hatt bare litt guts så hadde du sagt det som det var, så de kunne få anledning til å invitere en annen jente med.

Mener nå jeg.

[Mammantil3]

pass deg så du ikke får smuss på vingene dine eller hakk i glorien din, du er jaggu meg selvgod som kan si vi ødelegger barna våre. Barna mine har det bra. Det har jeg gode bevis for, men jeg lar ikke barna mine være med på ting de ikke mestrer, eller ikke vil, bare fordi jeg skal følge en trend... Barn er forskjellige og skal behandles deretter, jeg kjenner mine barn best.

Å skape selvstendige, trygge unger er ikke en trend.

Selvfølgelig skal man støtte sine barn, være behjelpelig når de er utrygge - men å sy puter oppunder armene på dem ved at ALDRI la dem få prøve seg på egenhånd (eller som din venninne ALDRI følge dem opp), det skaper man bare mer frykt og utrygghet av.

Hvis man snakker med voksne som har hatt en overbeskyttet barndom, får man lett inntrykk av at de ikke ser på det som et gode.

[filiokus81]

''En mors redsel er det som holder barna trygge og i live frem til de fyller atten.''

En mors sunne dømmekraft er et sterkt bidrag til å holde barn i livet både før og etter de fyller 18. Først ved beskyttelsen det gir, så ved det gode eksempelet den unge kan følge.

En mors sunne dømmekraft gir henne også et kritisk blikk på egen redsel og gjør henne villig til å prøve denne mot faktaopplysninger og nøkterne risikovurderinger.

En mors sunne dømmekraft og kjærlighet gjør at hun tidvis trosser sin redsel fordi barnets beste krever det.

mvh

Jeg er ikke uenig med deg ) Lot meg provosere litt av hidis svar, og var kjapp i avtrekkern. Hadde jeg tatt meg bedre tid hadde jeg utdypet hva jeg mente.

[Katt-ja]

'' Forsåvidt er jeg ikke akkurat begeistret nå heller, men... ;-) ''

Skulle nesten tro det var verre nå for tiden, hvor de kanskje sitter på med andre ungdommer, enn da de var små og satt på med voksne?

Det meste blir verre etterhvert ;-)