Hvor rare er vi?

[Gjest nei, ikke i kveld, vel]

Var i et selskap i går, hvor folk fortalte om reiser de hadde vært på uten barn, og at de bare "måtte" vekk fra ungene sine innimellom. Jeg holdt klokelig kjeft da dette temaet var oppe, av følgende årsak:

På de 11 årene vi har vært foreldre, har jeg reist vekk fra barna mine alene, dvs uten mann, i til sammen 6 netter, hvorav to var da jeg var innlagt på sykehus i forb. med fødsler.

Mann har reist alene, bort fra oss, i +/-14 dager, på disse 11 årene. To ganger på guttetur, og noen ganger i forb. med jobb.

Mann og jeg har vær ei natt borte fra barna samtidig, i løpet av disse årene - da var vi på hotell i forbindelse med et selskap vi var invitert til.

Barna har i tillegg vært borte fra oss, da - på overnatting til venner og sånn. Til sommeren skal den eldste på leir i ei uke, og det er nok det lengste vi har vært borte fra hverandre til nå.

Finnes det i det hele tatt noen som ligner oss her? Ikke i følge folk vi møtte i går, i alle fall. I følge dem var vi nærmest gale, som ikke reiste vekk fra barna våre til stadighet.

Det skal sies at vi har vanskelig for å finne barnevakt, har ingen nær familie som kan stille opp, annet enn en kveld i ny og ne. Besteforeldre har aldri vært aktuelt pga helsetilstand.

Men jeg har ikke noe behov for å komme bort fra barna mine, heller. Jeg jobber 100% stilling og har alltid gjort det, og synes jeg ser barna mine lite nok som det er.

Noen andre der ute? Vi burde kanskje danne en "klubb for ikke-reisende foreldre" eller noe sånt

[blanke ark]

Ikke så veldig rare, tror jeg

Vi har riktignok en del reising i jobben, men har aldri følt behov for å reise bort fra barna for å pleie forhold og oppleve nye ting bare vi voksne. I den grad vi har tid, økonomi og lyst til å reise, så forsøker vi å få med hele familien. Vi har også diskutert dette med venner i settinger som du beskriver, og det viser seg at vi er mange i den klubben, i hvert fall her forbi.

[Gjest nei, ikke i kveld, vel]

Ikke så veldig rare, tror jeg

Vi har riktignok en del reising i jobben, men har aldri følt behov for å reise bort fra barna for å pleie forhold og oppleve nye ting bare vi voksne. I den grad vi har tid, økonomi og lyst til å reise, så forsøker vi å få med hele familien. Vi har også diskutert dette med venner i settinger som du beskriver, og det viser seg at vi er mange i den klubben, i hvert fall her forbi.

Åh, takk for svar. Nå ble jeg faktisk litt lettet

Følte meg VELDIG rar i går....

[Gjest mora2]

En eller to ganger i året er vi på festival uten unger.

Ellers har vi gjerne barnefri innimellom i helgene.

Jeg syns det er herlig å bare være oss to av og til.

:0)

[Mirabell]

Jeg har vel vært mer borte fra ungene enn det dere har. Men jeg reiser ikke for å være borte fra ungene, men for å gjøre noe jeg har lyst til som de ikke kan være med på. Det er vel en viss forskjell på det... Dessuten vil jeg sette jobbreiser i en helt annen kategori, det er jo noe man MÅ for å gjøre jobben sin, ikke noe man gjør for å slippe vekk fra ungene. I hvert fall for min del...

Når det er sagt, vil jeg ikke kalle dere rare selv om dere har vært lite borte fra ungene deres :-)

[Gjest prust]

Vi prøver å få til 1-2 helger i året der vi voksne reiser bort sammen uten barn. I tillegg hender det at en av oss voksne reiser sammen med venner på tur. I februar var mannen min i Østerrike med en kamerat. Etter påske skal jeg bort en helg med venninner. Tipper det er 3-4 år siden sist vi hadde sånne turer.

Da ungene var små (under to år), sov de veldid dårlig, og jeg hadde noen turer uten barn for rett og slett å komme meg litt på overskuddssiden igjen - og det var helt nødvendig.

Nå har jeg ikke stort behov for å reise bort uten barn - men jeg gleder meg veldig til den venninnehelga jeg skal på!!!! Mesteparten av fritida mi ønsker jeg å bruke sammen med barna.

Jeg har holdt jobbreiser helt utenom, for det synes jeg er midre relevant i denne sammenhengen. Jeg reiser bort med jobben (1-4 netter) 4-6 ganger i året.

[Attekattenoa]

Jeg føler sjelden behov for å komme bort fra barna, men jeg har av og til behov for å oppleve andre ting enn det jeg gjør til daglig. Av og til reiser vi alle bort, og av og til reiser bare jeg. Det at jeg da er borte fra barna er ulempen ved at jeg får andre positive opplevelser.

Av og til har jeg behov for å komme bort fra barna, men da er det gjerne ett umiddelbart behov, f.eks. etter en slitsom dag. Dette løses f.eks. ved en tur i butikken når far er hjemme med barna.

[Katt-ja]

Vi har nok vært mer borte fra ungene enn dere - hver for oss - på jobbreiser.

Ellers har vi vært fint lite uten ungene, knapt nok en tur på kino eller restaurant... De er store tenåringer nå, og fortsatt vil jeg jo heller ha dem med på ferier enn å være uten dem + la dem være igjen alene hjemme. Ville ikke gledet meg særlig over en deilig ferie hvis de hadde hatt glede av den (f.eks sydentur) og ikke var med.

[ariadne]

Jeg var på første tur uten datteren min i fjor sommer, 4 dager til Edinburgh. Men hun har vært på en god del turer uten meg.

[trollemor;o)]

Jeg melder meg inn i klubben!

Vi har en hobby som har gjort at vi har måttet være litt borte fra ungene våre noen helger i året. MEN, jeg har ikke dette behovet for å reise alene og være uten barn. Når det skjer er det litt deilig, men ikke noe jeg huger etter.

Jeg og minstemann skulle besøke en barnehagekompis og hans mamma en ettermiddag. Hun skulle lage pannekaker til middag, så vi spiste ikke før vi dro. Da vi kom dit var det dekket til tre (Vi var fem tilsammen) Det viser seg at middagen kun var for barna, for hun orket ikke spise sammen med de. Ho spiste ett eller annet på vei hjem fra jobb, alle som hadde barn skjønte jo hvorfor....

Jeg ble stum!

[Gjest unormalt å være uten barna sine!!]

Jeg reiser aldri fra barna mine hvis jeg kan unngå det. Heller ikke min mann føler for å gjøre dette.

Kan ikke huske atjeg og min mann har vært borte fra barna våre noen gang i sammen på 12 år. Nå har vi tre barn. Er så heldige at vi får barnepass om kvelden fra familie hvis vi skal i bursdag eller julebord. Men vi kommer alltid hjem til natten.

Ferier er ikke noe å gøy uten barna. Er overhodet ikke lei barna mine. Hvorfor skulle jeg være det? Jeg har frivillig valgt å få barn, jeg er ikke helt ung, men jeg er sprek og full av energi og har ikke problemer med å holde tritt med ungene. Det må være noe galt fatt med foreldre som stadig er trøtte av barna sine selv om de er under 30 år. Da burde man være sprekere enn noensinne.

Obs. Her er unntaket for alle foreldre som har kroniske syke barn eller barn med diagnoser. Det kan ikke sammenlignes i dette jeg skriver.

[Spirello]

Siden jeg ikke bor sammen med faren til sønnen min, så er jeg uten barn annenhver helg, og en dag i uka. Han har væårt hos faren sin i helgen, og jeg må innrømme jeg savner han veldig.. men noen helger er det godt å vite at jeg og samboern har en helg alene og. Er noe med det å gå ut å spise, se på show, kino eller gjøre andre ting man ikke kan ha med barn på. Men det er alltdi utrolig godt å få sønnen min hjem igjen.

De helgene han er hos meg er hellige, og satt av til sønnen - så takker alltid nei til bursdager osv. de helgene. Det vet venninne mine, så de er ofte så greie at de legger opp til bursdagsfeiring el. til de helgene jeg ikke har sønnen. Ellers får de ikke meg med.

Har vært i syden to ganger med samboern uten barn, og det har vært deilig. Også vært en gang alle tre, det var også veldig koselig, men det blir to forskjellige ting. Jeg synes den første ferien (en uke, første gang jeg var så lenge borte fra han) var veeeeeeeeeeldig lang, og jeg snakket med han hver dag på telefon. Vi reiste til syden da, for poden var på ferie i utlandet med faren sin en uke. Ville ikke fått barnevakt for å reise alene, men vi har gjort det da han allikevel er på ferie med faren sin.

Vi er bedt med på cruise av familien i mai, og blir på båten 17. mai, og selv om det er faresn tur i år til å ha poden 17. mai så skal han være med, fordi jeg mener han får en større opplevelse på cruise i fem dager enn kun en dag hjemme. Faren var enig og sa det var greit. Heldigvis samarbeider vi godt og gjør det vi synes er best for sønnen.

Hadde jeg hadde jeg hatt han hele tiden, ville jeg nok synes det hadde vært godt med fri en dag her og der i blant, men ikke hatt behov for en uke barnefri - det er lenge.. Men kanskje en lørdag til søndag..

[Lillemus]

Jeg melder meg inn i klubben!

Vi har en hobby som har gjort at vi har måttet være litt borte fra ungene våre noen helger i året. MEN, jeg har ikke dette behovet for å reise alene og være uten barn. Når det skjer er det litt deilig, men ikke noe jeg huger etter.

Jeg og minstemann skulle besøke en barnehagekompis og hans mamma en ettermiddag. Hun skulle lage pannekaker til middag, så vi spiste ikke før vi dro. Da vi kom dit var det dekket til tre (Vi var fem tilsammen) Det viser seg at middagen kun var for barna, for hun orket ikke spise sammen med de. Ho spiste ett eller annet på vei hjem fra jobb, alle som hadde barn skjønte jo hvorfor....

Jeg ble stum!

''Da vi kom dit var det dekket til tre (Vi var fem tilsammen) Det viser seg at middagen kun var for barna, for hun orket ikke spise sammen med de. Ho spiste ett eller annet på vei hjem fra jobb, alle som hadde barn skjønte jo hvorfor....''

Jeg kjenner også noen som hevdet en gang at de trengte ikke spisebord for de spiste aldri samtidig uansett... Trist.

[Mrs. Wallace]

Jeg har vel vært mer borte fra ungene enn det dere har. Men jeg reiser ikke for å være borte fra ungene, men for å gjøre noe jeg har lyst til som de ikke kan være med på. Det er vel en viss forskjell på det... Dessuten vil jeg sette jobbreiser i en helt annen kategori, det er jo noe man MÅ for å gjøre jobben sin, ikke noe man gjør for å slippe vekk fra ungene. I hvert fall for min del...

Når det er sagt, vil jeg ikke kalle dere rare selv om dere har vært lite borte fra ungene deres :-)

''Men jeg reiser ikke for å være borte fra ungene, men for å gjøre noe jeg har lyst til som de ikke kan være med på. Det er vel en viss forskjell på det...''

Det har du jaggu rett i.

[Spirello]

Jeg melder meg inn i klubben!

Vi har en hobby som har gjort at vi har måttet være litt borte fra ungene våre noen helger i året. MEN, jeg har ikke dette behovet for å reise alene og være uten barn. Når det skjer er det litt deilig, men ikke noe jeg huger etter.

Jeg og minstemann skulle besøke en barnehagekompis og hans mamma en ettermiddag. Hun skulle lage pannekaker til middag, så vi spiste ikke før vi dro. Da vi kom dit var det dekket til tre (Vi var fem tilsammen) Det viser seg at middagen kun var for barna, for hun orket ikke spise sammen med de. Ho spiste ett eller annet på vei hjem fra jobb, alle som hadde barn skjønte jo hvorfor....

Jeg ble stum!

HÆ? Det er jo middagen som er samlingsstunden for alle i familien! (Vi er kun tre) Etter midadg så leker poden og vi rydder eller ser på tv. Under middagen prater vi om sammen og bruker god tid.

Synd å høre at hun ikke prioriterer å spise middag med barna sine..

[Gjest Shira :o)]

Rare? Nei, dere gjør vel det som dere synes er best, det gjør vel de fleste?

Vi har dratt litt bort uten guttungen, noen ganger bare pappaen, noen ganger bare jeg, noen ganger oss to, og flest ganger alle 3 sammen.

Vi drar jo ikke for å komme vekk fra guttungen, det er andre ting som ligger til grunn. Guttungen drar også fra oss endel i feriene sine, for han trives så godt hos mormor og tanta si, at han vil være der så ofte han kan (godt stykke unna her vi bor).

De fleste gjør vel slik som de føler er best, og passer dem best? Jeg hadde aldri funnet på og "kritisere" at dere velger slik dere gjør.

Vi har jo bare ett barn, slike ting spiller kanskje inn også?

Jeg og guttungen skal forresten på påskeferie uten pappaen. Grunnen er jo at jeg bor i hans hjemtrakter, og dermed reiser endel til min familie, og nytter skoleferier til det. Pappaen synes jo ikke at det er stas at vi drar, og fokuset er ikke på at han får fri fra guttungen. Det han derimot skal, er å benytte dagene på mye utearbeid som må gjøres nå, som tilsier at han ikke er så mye hjemme allikevel.

Som sagt, jeg tror folk gjør det som er rett og passer for dem, rare er det ingen som er. Noen spesielle vil det vel alltid være, som synes barna ofte er ork, men noen spesielle finnes i alle grupper i samfunnet.

Flesteparten av vennene våre drar sjelden noe sted alene, så det er det som er normen her. He he, kanske det er vi som er rare da ;o) I tillegg har vi bare ett barn, de fleste av vennene våre har minimum to, så vi er nok litt snodige flire*

[Gjest Shira :o)]

Jeg melder meg inn i klubben!

Vi har en hobby som har gjort at vi har måttet være litt borte fra ungene våre noen helger i året. MEN, jeg har ikke dette behovet for å reise alene og være uten barn. Når det skjer er det litt deilig, men ikke noe jeg huger etter.

Jeg og minstemann skulle besøke en barnehagekompis og hans mamma en ettermiddag. Hun skulle lage pannekaker til middag, så vi spiste ikke før vi dro. Da vi kom dit var det dekket til tre (Vi var fem tilsammen) Det viser seg at middagen kun var for barna, for hun orket ikke spise sammen med de. Ho spiste ett eller annet på vei hjem fra jobb, alle som hadde barn skjønte jo hvorfor....

Jeg ble stum!

Det er litt trist, middagen er jo gjerne samlingspunktet. Samtidig kan det jo hende at dette ikke var vanlig? At det var noe som skjedde bare nå og da?

[....AV]

Jeg tror nå at det meste er normalt når det gjelder dette.

Selv føler jeg aldri behov for å reise bort fra barna, men jeg kan ha lyst til å gjøre ting som ikke passer for dem. Derfor hender det at vi reiser bort uten barn, og da har vi det også veldig hyggelig.

[trollemor;o)]

[quote name=Shira )' timestamp='1268637697' post='4323403]

Det er litt trist, middagen er jo gjerne samlingspunktet. Samtidig kan det jo hende at dette ikke var vanlig? At det var noe som skjedde bare nå og da?

Jo, det var vanlig, desverre....

[trollemor;o)]

HÆ? Det er jo middagen som er samlingsstunden for alle i familien! (Vi er kun tre) Etter midadg så leker poden og vi rydder eller ser på tv. Under middagen prater vi om sammen og bruker god tid.

Synd å høre at hun ikke prioriterer å spise middag med barna sine..

Ja, jeg fikk hakeslepp og fikk desverre ikke til å si noenting.