Hvor rare er vi?

[-På Dol av og til]

Synest ikke dere er rare.Fra barna mine var små, i ca 16 år, var jeg borte fra barne mine to-tre netter. Jeg var alenemor, men har aldri savnet mer alenetid. Nå når barna er voksne, synest jeg det er koselig å være med alene.

[laban]

De må jo ha ganske generøs tilgang på barnevakt, hvis de stadig kan dra på lystbetonte overnattingsturer uten barn. Vi har alltid "spart" på den muligheten til det var helt nødvendig.

De eneste gangene vi har vært på overnattingstur uten barn med barnevakt hjemme, var mens mannen min hadde et styreverv som medførte en tur i året, som regel en langhelg. Da stilte foreldrene mine opp, men det var ikke mange gangene - og altså én gang i året.

Ellers har alltid én av oss foreldrene vært hjemme. Det går stort sett i jobbreiser, dessuten er jeg borte en natt en sjelden gang i forbindelse med en hobby. Også dette var langt hyppigere før minstemann ble født.

Men jeg må innrømme at jeg ikke sørger det minste over at det nå nærmer seg en barnefri helg, siden den eldste (19 år) har fått studenthybel og lillebroren skal på idrettscup med overnatting...

[løvinne71]

Jeg synes det er deilig å ha litt alenetid av og til. Men det begrenser seg til en helg nå og da, hvor enten barna er borte, eller vi reiser bort.

Bortsett fra brullupsreisen vår (10 dager) så har vi aldri vært på "ferie" uten barna.

Da de var mindre, "måtte" vi jo ha barnevakt for å kunne gjøre enkle ting som f.eks gå på kino, eller ut å spise. Så det hendte vi hadde barnevakt noen timer på kveldstid .

Nå er barna så store at de kan være med på det meste vi gjør, og / eller de kan være alene hjemme en kveld, så behovet for barnevakt har endret seg litt. Utfordringen nå er at vi som voksne aldri får "alenetid" siden barna er lenge oppe om kvelden, og skillet mellom voksne og barn er mere "utvisket" i den betydning at de deltar/blander seg i alle samtaler, og forstår alt vi snakker om.

Så nå dreier det seg heller om å tilrettelegge bare for å kunne ha litt tid på tomannshånd av og til...

Men nei, jeg synes ikke dere er "rare."

Dere har kanskje vært borte fra barna litt mindre en "gjennomsnittet" men de er jo ofte omstendigheter/jobb som avgjør dette.

De helgene vi har reist bort alene, så har det ikke vært "for å komme vekk fra barna," men fordi vi har gjort ting/vært steder som ikke egner seg så godt for barn..

Men når det er sagt, så tror jeg de fleste par har godt av å kunne gå ut av foreldrerollen av og til, og ha muligheten til å bare være "seg selv" og kjærester.

[Gjest Ja takk begge deler!]

Jeg synes det er supert å gjøre ting med ungene men jeg synes også det er kjempedeilig å komme meg bort å bare være voksen innimellom.

Nå er jeg hjemmeværende med mann som reiser mye så jeg er så heldig at jeg kan være mye sammen med ungene. Men det er fryktelig kjekt å komme seg bort en helg å bare være kjærester. Ha seg absolutt når man vil. Lurer ikke en 14 åring når man prøver seg med at man bare skal på rommet for å hvile litt.

[Mammantil3]

Vi er begge borte endel, men ikke fordi vi _må_ komme oss unna ungene - men fordi vi gjør ting som det ikke passer å ha med ungene på.

Vi har begge hobbier som tar oss vekk hjemmefra uten unger, og vi har venner som vi reiser bort sammen med. Vi har ikke særlig god tilgang på barnevakt, så det er ikke ofte vi kan reise sammen - men borte hjemmefra er vi rett som det er.

Jeg synes det er helt OK å reise bort uten barn. De få gangene vi har vært borte sammen, så har det vært stor stas for alle parter. Deilig å gjøre noe som par, morsomt for ungene å ha barnevakt og være uten foreldre ei helg. :-) Vi har svært sosiale barn, så de digger både å reise bort og ha barnevakt.

Å reise på ferie, derimot, uten barn, det har vi ikke gjort. Og har heller ikke lyst til å gjøre det. Vi reiser heller ikke på f.eks. slalomtur bare gubben og jeg, siden ungene elsker å stå på ski. Det må handle om noe som er veldig voksenpreget, f.eks. en bursdagsfeiring eller noe sånt, før vi drar og eventuelt gjør noe ungene ville likt å være med på i tillegg.

Når jeg eller vi er borte, så savner jeg ikke ungene dypt og inderlig. Jeg vet de har det kjempefint, ringer jeg hjem har de knapt nok tid til å snakke med meg. He-he. Det er kjempekoselig å komme hjem igjen, og det er deilig å være borte.

Jeg synes det er tåpelig å ha konkurranse i å være mest borte eller mest hjemme. Det er nå engang slik at folk er forskjellige, og man må da få gjøre det man helst vil uten at det skal være rart i andres øyne.

[Gjest Elextra]

Vi er begge borte endel, men ikke fordi vi _må_ komme oss unna ungene - men fordi vi gjør ting som det ikke passer å ha med ungene på.

Vi har begge hobbier som tar oss vekk hjemmefra uten unger, og vi har venner som vi reiser bort sammen med. Vi har ikke særlig god tilgang på barnevakt, så det er ikke ofte vi kan reise sammen - men borte hjemmefra er vi rett som det er.

Jeg synes det er helt OK å reise bort uten barn. De få gangene vi har vært borte sammen, så har det vært stor stas for alle parter. Deilig å gjøre noe som par, morsomt for ungene å ha barnevakt og være uten foreldre ei helg. :-) Vi har svært sosiale barn, så de digger både å reise bort og ha barnevakt.

Å reise på ferie, derimot, uten barn, det har vi ikke gjort. Og har heller ikke lyst til å gjøre det. Vi reiser heller ikke på f.eks. slalomtur bare gubben og jeg, siden ungene elsker å stå på ski. Det må handle om noe som er veldig voksenpreget, f.eks. en bursdagsfeiring eller noe sånt, før vi drar og eventuelt gjør noe ungene ville likt å være med på i tillegg.

Når jeg eller vi er borte, så savner jeg ikke ungene dypt og inderlig. Jeg vet de har det kjempefint, ringer jeg hjem har de knapt nok tid til å snakke med meg. He-he. Det er kjempekoselig å komme hjem igjen, og det er deilig å være borte.

Jeg synes det er tåpelig å ha konkurranse i å være mest borte eller mest hjemme. Det er nå engang slik at folk er forskjellige, og man må da få gjøre det man helst vil uten at det skal være rart i andres øyne.

Tror vi tenker veldig likt om dette .

Også helt enig vedr.:

''Deilig å gjøre noe som par, morsomt for ungene å ha barnevakt og være uten foreldre ei helg. :-) ''

Det blir som et kinderegg - vinn for alle parter! :-) Dessuten fin sosial læring for barna å klare seg uten foreldrene i mellom. Selvfølgelig under forutsetning av at de er hos noen de er trygg på.

[Mammantil3]

Tror vi tenker veldig likt om dette .

Også helt enig vedr.:

''Deilig å gjøre noe som par, morsomt for ungene å ha barnevakt og være uten foreldre ei helg. :-) ''

Det blir som et kinderegg - vinn for alle parter! :-) Dessuten fin sosial læring for barna å klare seg uten foreldrene i mellom. Selvfølgelig under forutsetning av at de er hos noen de er trygg på.

Da ungene var små, var jeg mye borte i jobbsammenheng. De er derfor vant til at jeg reiser, og at jeg kommer tilbake. En sjelden gang kan de si at de skulle ønske jeg ikke måtte dra, men det var helst i den perioden hvor jeg var borte 2-3 netter _hver_uke_.

Vi har i alle fall funnet balansen, tviler på om dette vil sette dype og store sår i barnesjelene. ;-)

[Gjest nei, ikke i kveld vel]

Vi er begge borte endel, men ikke fordi vi _må_ komme oss unna ungene - men fordi vi gjør ting som det ikke passer å ha med ungene på.

Vi har begge hobbier som tar oss vekk hjemmefra uten unger, og vi har venner som vi reiser bort sammen med. Vi har ikke særlig god tilgang på barnevakt, så det er ikke ofte vi kan reise sammen - men borte hjemmefra er vi rett som det er.

Jeg synes det er helt OK å reise bort uten barn. De få gangene vi har vært borte sammen, så har det vært stor stas for alle parter. Deilig å gjøre noe som par, morsomt for ungene å ha barnevakt og være uten foreldre ei helg. :-) Vi har svært sosiale barn, så de digger både å reise bort og ha barnevakt.

Å reise på ferie, derimot, uten barn, det har vi ikke gjort. Og har heller ikke lyst til å gjøre det. Vi reiser heller ikke på f.eks. slalomtur bare gubben og jeg, siden ungene elsker å stå på ski. Det må handle om noe som er veldig voksenpreget, f.eks. en bursdagsfeiring eller noe sånt, før vi drar og eventuelt gjør noe ungene ville likt å være med på i tillegg.

Når jeg eller vi er borte, så savner jeg ikke ungene dypt og inderlig. Jeg vet de har det kjempefint, ringer jeg hjem har de knapt nok tid til å snakke med meg. He-he. Det er kjempekoselig å komme hjem igjen, og det er deilig å være borte.

Jeg synes det er tåpelig å ha konkurranse i å være mest borte eller mest hjemme. Det er nå engang slik at folk er forskjellige, og man må da få gjøre det man helst vil uten at det skal være rart i andres øyne.

''Jeg synes det er tåpelig å ha konkurranse i å være mest borte eller mest hjemme.''

Det må vel gå an å lufte hvordan andre har det, og hva man synes selv, uten at det blir oppfattet som konkurranse?

Jeg opplevde ikke samtalen vi hadde under den "sammenkomsten" som noen konkurranse i alle fall, men bare som en registrering av at mange av de som var der uttrykte at det var veldig viktig for dem å ha barnefri og gjøre voksenting, alene og sammen. Jeg sa derfor svært lite om hvordan vi har det, for å slippe å forklare hvorfor vi velger som vi gjør. Det skyldtes heller "unnvikende atferd" fra min side, enn at jeg opplevde det som konkurranse

Jeg synes det er viktig at barn blir trygge på å være borte fra foreldre, men det kan like gjerne læres gjennom overnatting hos venner og opphold på speiderleir, som gjennom at foreldre reiser bort,

Konklusjonen min, etter å ha lest tråden, er at folk har veldig forskjellig behov - både for å gjøre ikke-barnevennlige ting og for å ha "barnefri". Vi tilhører nok dem som dels ikke har så store behov for å gjøre ting som ikke passer for barn, dels har begrenset mulighet for å reise bort, pga dårlig "tilgang" til barnevakt. Kanskje hadde vi også vennet oss til å ha mer barnefri, dersom vi hadde hatt besteforeldre som kunne stilt opp som barnevakt fra barna var små. Siden vi ikke har opplevd det, har det heller ikke blitt noe savn.

[Bookworm]

Jeg kan bli med i klubben din - men vi er vel kanskje litt rare vi også... Ekstremt få dager vi har reist bort uten barn, men det er en kombinasjon av ønske fra oss foreldrene, og angst hos barn som ikke tankler veldig godt at mor og far reiser alene på tur.

[Gjest Elextra]

De må jo ha ganske generøs tilgang på barnevakt, hvis de stadig kan dra på lystbetonte overnattingsturer uten barn. Vi har alltid "spart" på den muligheten til det var helt nødvendig.

De eneste gangene vi har vært på overnattingstur uten barn med barnevakt hjemme, var mens mannen min hadde et styreverv som medførte en tur i året, som regel en langhelg. Da stilte foreldrene mine opp, men det var ikke mange gangene - og altså én gang i året.

Ellers har alltid én av oss foreldrene vært hjemme. Det går stort sett i jobbreiser, dessuten er jeg borte en natt en sjelden gang i forbindelse med en hobby. Også dette var langt hyppigere før minstemann ble født.

Men jeg må innrømme at jeg ikke sørger det minste over at det nå nærmer seg en barnefri helg, siden den eldste (19 år) har fått studenthybel og lillebroren skal på idrettscup med overnatting...

''De må jo ha ganske generøs tilgang på barnevakt, hvis de stadig kan dra på lystbetonte overnattingsturer uten barn. Vi har alltid "spart" på den muligheten til det var helt nødvendig. ''

Samme her, tror nesten flertallet av barneovernattinger borte (og også annen barnevakt) er fordi far og jeg skal ulike ting, ofte i forbindelse med jobb. Så fri for overnatting for at far og jeg skal på tur alene bare vi er en sjeldenhet og alltid velkomment!

[Gjest Elextra]

De må jo ha ganske generøs tilgang på barnevakt, hvis de stadig kan dra på lystbetonte overnattingsturer uten barn. Vi har alltid "spart" på den muligheten til det var helt nødvendig.

De eneste gangene vi har vært på overnattingstur uten barn med barnevakt hjemme, var mens mannen min hadde et styreverv som medførte en tur i året, som regel en langhelg. Da stilte foreldrene mine opp, men det var ikke mange gangene - og altså én gang i året.

Ellers har alltid én av oss foreldrene vært hjemme. Det går stort sett i jobbreiser, dessuten er jeg borte en natt en sjelden gang i forbindelse med en hobby. Også dette var langt hyppigere før minstemann ble født.

Men jeg må innrømme at jeg ikke sørger det minste over at det nå nærmer seg en barnefri helg, siden den eldste (19 år) har fått studenthybel og lillebroren skal på idrettscup med overnatting...

Ble en liten feil i siste setning, men meningen var vel klar; skulle ikke stå "fri", men derimot

''Så overnattingsbarnevakt for at far og jeg skal på tur alene bare vi er en sjeldenhet og alltid velkomment!

''

[løvinne71]

''Hun gav klart uttrykk for at hun aldri orket å spise sammen med ungene, og at alle som hadde unger skjønte hvorfor....

''

Det høres unektelig litt merkelig - og trist - ut.

Jeg vet ikke hvor gamle disse barna er. Men hvis de er veldig små, så kan jeg på en måte forstå poenget hennes!

Noe av det jeg savnet mest når jeg hadde små barn, var å kunne spise et måltid i fred og ro, uten at 90% av fokuset dreide seg om å hjelpe barn med ditto søl og griseri...

Av og til var det fristende å kunne mate barna først, så vi voksne kunne nyte maten i fred og ro etterpå..

[Gjest Elextra]

Jeg vet ikke hvor gamle disse barna er. Men hvis de er veldig små, så kan jeg på en måte forstå poenget hennes!

Noe av det jeg savnet mest når jeg hadde små barn, var å kunne spise et måltid i fred og ro, uten at 90% av fokuset dreide seg om å hjelpe barn med ditto søl og griseri...

Av og til var det fristende å kunne mate barna først, så vi voksne kunne nyte maten i fred og ro etterpå..

''Av og til var det fristende å kunne mate barna først, så vi voksne kunne nyte maten i fred og ro etterpå..

''

Akkurat det gjorde vi gjerne på lørdagene da barna var helt små. Dvs. vi (i hvertfall en av oss) satt med barna når de spiste og spiste bare ørlite for syns skyld selv. Så hadde voksenmiddag med litt vin når barna omsider var i seng. Noen vil sikkert si fy-fy!

[laban]

''Av og til var det fristende å kunne mate barna først, så vi voksne kunne nyte maten i fred og ro etterpå..

''

Akkurat det gjorde vi gjerne på lørdagene da barna var helt små. Dvs. vi (i hvertfall en av oss) satt med barna når de spiste og spiste bare ørlite for syns skyld selv. Så hadde voksenmiddag med litt vin når barna omsider var i seng. Noen vil sikkert si fy-fy!

Sånne lørdagsmiddager hadde vi også, da barna var helt små. Jeg stekte f.eks. pannekaker eller noe annet veldig populært, til "barnemiddagen", så jeg har ikke så dårlig samvittighet at det gjør noe.

Den eldste husker godt da hun fikk begynne å være oppe sammen med oss på lørdagene og se "voksenTV". Vi fortsatte å spise ganske sent, selv om hun ble stor nok.

Minsten er ikke så opptatt av ritualer, men han kommenterer iblant at det er lenge siden han fikk pannekaker til middag...

[løvinne71]

''Av og til var det fristende å kunne mate barna først, så vi voksne kunne nyte maten i fred og ro etterpå..

''

Akkurat det gjorde vi gjerne på lørdagene da barna var helt små. Dvs. vi (i hvertfall en av oss) satt med barna når de spiste og spiste bare ørlite for syns skyld selv. Så hadde voksenmiddag med litt vin når barna omsider var i seng. Noen vil sikkert si fy-fy!

Ja nettopp!

Også er det litt forskjell på hva barn og voksne liker da...

En 3-åring setter liksom ikke pris på en god biff, eller annen "voksen-mat"

Det ble gjerne i helger, på turer, eller hvis vi hadde besøk, at vi koste oss litt ekstra, men det var gjerne etter at barna var i seng...

Men i hverdagen spiste vi som regel sammen med barna. Selvom det kanskje dreide seg mest om å hjelpe dem først, så spiste vi når de var ferdige. Men vi satt ihvertfall ved bordet sammen.

[Gjest GA]

Hos oss har vi vært avgårde på tur bare oss voksne en gang eller to i forb med bryllup etc.

Vi har vært avgårde på jobbreiser noen ganger hver for oss, kanskje gjennomsnittlig en 3-4 netter i året? Et par ganger har det skjedd at det har vært samtidig og vi har trengt barnvakt.

Ellers har vi barnevakt hvis vi skal ut på konsert, kino, hvis begge må jobbe om kvelden el.l.

Dette er ikke veldig gjennomtenkt, det har igrunnen bare blitt til underveis...

[Gjest Kayia]

Vi er begge borte endel, men ikke fordi vi _må_ komme oss unna ungene - men fordi vi gjør ting som det ikke passer å ha med ungene på.

Vi har begge hobbier som tar oss vekk hjemmefra uten unger, og vi har venner som vi reiser bort sammen med. Vi har ikke særlig god tilgang på barnevakt, så det er ikke ofte vi kan reise sammen - men borte hjemmefra er vi rett som det er.

Jeg synes det er helt OK å reise bort uten barn. De få gangene vi har vært borte sammen, så har det vært stor stas for alle parter. Deilig å gjøre noe som par, morsomt for ungene å ha barnevakt og være uten foreldre ei helg. :-) Vi har svært sosiale barn, så de digger både å reise bort og ha barnevakt.

Å reise på ferie, derimot, uten barn, det har vi ikke gjort. Og har heller ikke lyst til å gjøre det. Vi reiser heller ikke på f.eks. slalomtur bare gubben og jeg, siden ungene elsker å stå på ski. Det må handle om noe som er veldig voksenpreget, f.eks. en bursdagsfeiring eller noe sånt, før vi drar og eventuelt gjør noe ungene ville likt å være med på i tillegg.

Når jeg eller vi er borte, så savner jeg ikke ungene dypt og inderlig. Jeg vet de har det kjempefint, ringer jeg hjem har de knapt nok tid til å snakke med meg. He-he. Det er kjempekoselig å komme hjem igjen, og det er deilig å være borte.

Jeg synes det er tåpelig å ha konkurranse i å være mest borte eller mest hjemme. Det er nå engang slik at folk er forskjellige, og man må da få gjøre det man helst vil uten at det skal være rart i andres øyne.

''Vi er begge borte endel, men ikke fordi vi _må_ komme oss unna ungene - men fordi vi gjør ting som det ikke passer å ha med ungene på.'' ''Deilig å gjøre noe som par, morsomt for ungene å ha barnevakt og være uten foreldre ei helg. :-)'' Sånn er det hos oss også, og når begge har vært borte har jr enten sovet hos besteforeldre, eller hatt kompaniskap av mormor. I det siste har han bedt om å få overnatte hos en kompis når vi er bortreist, og vi har også hatt et par av hans kompiser på overnatting når deres foreldrene har vært bortreist. Har funket fint hos oss. ''Å reise på ferie, derimot, uten barn, det har vi ikke gjort.'' Vi har gjort det også vi, og skal på storbyferie en langhelg om ikke lenge også. Jr skal da sove hos en kompis en av nettene, mens mormor kommer og er sammen med han den andre. Vi gleder oss alle mann :-) til hhv kosetur og utstrakt godterispising... ;-) ''Jeg synes det er tåpelig å ha konkurranse i å være mest borte eller mest hjemme.'' Skjønner hva du mener, og tenker som deg... Jeg savner selvfølgelig jr når vi er borte fra hverandre, men det skygger ikke over opplevelsene jeg har der jeg befinner meg heller. Jeg vet som deg at han har det bra, og siden både mannen min og jeg har reist en del gjennom jobb og jr gjennom diverse idrettsaktiviteter gjennom årene er vi vant til at det ikke nødvendigvis må soves under samme tak alltid.

[Axcia]

''Da vi kom dit var det dekket til tre (Vi var fem tilsammen) Det viser seg at middagen kun var for barna, for hun orket ikke spise sammen med de. Ho spiste ett eller annet på vei hjem fra jobb, alle som hadde barn skjønte jo hvorfor....''

Jeg kjenner også noen som hevdet en gang at de trengte ikke spisebord for de spiste aldri samtidig uansett... Trist.

Folk er rare *sukk*

Middagstiden er den tida på døgnet alle er samlet og snakker sammen om ting og tang som har skjedd, som skal skje og oppdaterer hverandre på dagens hendelser.

Det er ikke rart enkelte unger ikke lærer høflighet og bordmanerer, jmf. det du skriver.

[morsan]

Jeg har ikke orket å telle opp hvor mange netter jeg har vært borte fra barnet mitt på snart 16 år, men foruten jobbreiser, dreier det seg vel om ca én venninnetur (helg) per år, én langhelg alene med mannen, og så har sønnen noen ganger vært høstefrie/vinterferie hos mormor og at far & sønn har påbegynt sommerferien uten meg (og så avslutter mor & sønn sommerferien uten far).

Allerede som babymor stusset jeg over at enkelte ser ut til å skryte av all barnepassen de har, akkurat som om det er om å gjøre å slippe å være sammen med barna sine.

Andre kan ha mye barnepass, men med enn helt annen innfallsvinkel til det hele, og da blir det mer 'spiselig':-)

[morsan]

Jeg har ikke orket å telle opp hvor mange netter jeg har vært borte fra barnet mitt på snart 16 år, men foruten jobbreiser, dreier det seg vel om ca én venninnetur (helg) per år, én langhelg alene med mannen, og så har sønnen noen ganger vært høstefrie/vinterferie hos mormor og at far & sønn har påbegynt sommerferien uten meg (og så avslutter mor & sønn sommerferien uten far).

Allerede som babymor stusset jeg over at enkelte ser ut til å skryte av all barnepassen de har, akkurat som om det er om å gjøre å slippe å være sammen med barna sine.

Andre kan ha mye barnepass, men med enn helt annen innfallsvinkel til det hele, og da blir det mer 'spiselig':-)

Ander ikke hvor "snart 16 år" kom fra, men det skulle stått 13!! :-)