Hvor rare er vi?

[morsan]

Hun gav klart uttrykk for at hun aldri orket å spise sammen med ungene, og at alle som hadde unger skjønte hvorfor....

Da jeg for ørten år siden var på språkskole i England, spiste barna (ca 6-7 og 9-10 år gamle da) alltid middag på kjøkkenet, mens de voksne (inklusive meg på knapt 15 år) på stua...

Rart.

[morsan]

''Av og til var det fristende å kunne mate barna først, så vi voksne kunne nyte maten i fred og ro etterpå..

''

Akkurat det gjorde vi gjerne på lørdagene da barna var helt små. Dvs. vi (i hvertfall en av oss) satt med barna når de spiste og spiste bare ørlite for syns skyld selv. Så hadde voksenmiddag med litt vin når barna omsider var i seng. Noen vil sikkert si fy-fy!

''Noen vil sikkert si fy-fy! ;)''

Ikke jeg ihvertfall! :-)

Vi gjorde også slikt, og det var deilig å kose seg med mat som barnet ikke likte, og å kose seg _lenge_ :-)

[AAA]

Da jeg for ørten år siden var på språkskole i England, spiste barna (ca 6-7 og 9-10 år gamle da) alltid middag på kjøkkenet, mens de voksne (inklusive meg på knapt 15 år) på stua...

Rart.

Sånn var det da jeg var au pair i London for lenge siden (i oldtiden....80 tallet..) også. Ungene og jeg spiste middag etter skoletid og foreldrene på kvelden. De kom hjem ca kl 19 begge to, da ville de ha ungene ferdig bespiste, nydusja i pyjamaser, sånn at de kunne susse dem pent godnatt før de selv satte seg til rette med middag og en drink etterpå.

Og det er ikke tull engang.

[morsan]

Jeg har vel vært mer borte fra ungene enn det dere har. Men jeg reiser ikke for å være borte fra ungene, men for å gjøre noe jeg har lyst til som de ikke kan være med på. Det er vel en viss forskjell på det... Dessuten vil jeg sette jobbreiser i en helt annen kategori, det er jo noe man MÅ for å gjøre jobben sin, ikke noe man gjør for å slippe vekk fra ungene. I hvert fall for min del...

Når det er sagt, vil jeg ikke kalle dere rare selv om dere har vært lite borte fra ungene deres :-)

''Men jeg reiser ikke for å være borte fra ungene, men for å gjøre noe jeg har lyst til som de ikke kan være med på. Det er vel en viss forskjell på det... ''

Vel talt :-)

[Glimtipper]

Da jeg for ørten år siden var på språkskole i England, spiste barna (ca 6-7 og 9-10 år gamle da) alltid middag på kjøkkenet, mens de voksne (inklusive meg på knapt 15 år) på stua...

Rart.

Det er veldig normalt her. Vi spiser ikke middag sammen hver dag, selv om det er hva jeg er vant med hjemmefra. Vi mikser de to "tradisjonene" litt.

Ca. fire dager i uka spiser vi sammen (enten lunsj eller middag). De andre dagene spiser vi voksne etter sønnens leggetid.

Jeg synes det er helt greit, men hadde savnet familiemåltider veldig om vi aldri spiste sammen.

[morsan]

Sånn var det da jeg var au pair i London for lenge siden (i oldtiden....80 tallet..) også. Ungene og jeg spiste middag etter skoletid og foreldrene på kvelden. De kom hjem ca kl 19 begge to, da ville de ha ungene ferdig bespiste, nydusja i pyjamaser, sånn at de kunne susse dem pent godnatt før de selv satte seg til rette med middag og en drink etterpå.

Og det er ikke tull engang.

I dette språkskolehjemmet kom foreldrene hjem mye tidligere enn det (og nå lurer jeg på om mor i huset kanskje var hjemmeværende også? *glemsk*) Så det var ikke så stor tidsmessig avstand mellom bbarnas måltid og foreldrenes, bare at det foregikk på hvert sitt sted.

Det ble sagt at det var fordi barna griset så mye. Og kjøkkenet var neppe stort nok til at alle mann alle kunne spise middag der samtidig, og de ville vel unngå 'grisete barn' i et rom med vegg-til-vegg-teppe.

Dette var en veldig hyggelig familie, altså, og ellers veldig greie med barna, men jeg undert meg over denne måten å organisere middagene på.

Til tross for at de bodde i et nokså lite rekkehus, hadde de fullt av folk der. Vi var på det meste tre språkskoleelever der, og i en lang periode hadde de et sett besteforeldre som bodde der også...;-) Men som sagt: Aldri middag på stua med ungene.

[morsan]

Det er veldig normalt her. Vi spiser ikke middag sammen hver dag, selv om det er hva jeg er vant med hjemmefra. Vi mikser de to "tradisjonene" litt.

Ca. fire dager i uka spiser vi sammen (enten lunsj eller middag). De andre dagene spiser vi voksne etter sønnens leggetid.

Jeg synes det er helt greit, men hadde savnet familiemåltider veldig om vi aldri spiste sammen.

Som det fremgår et annet sted i tråden, er også jeg tilhenger av at man kan ha et deilig måltid med bare de voksne etter at små barn er i seng :-)

Men her spiste de omtrent samtidig, og de spiste den samme maten, men altså på hvert sitt rom.

[morsan]

En eller to ganger i året er vi på festival uten unger.

Ellers har vi gjerne barnefri innimellom i helgene.

Jeg syns det er herlig å bare være oss to av og til.

:0)

Trekkspillfestival? ;-)

[Gjest Juanitana]

Den gangen barna mine var 10 og 15 år reiste jeg vekk og så dem ikke i 5 - 6 måneder. De bodde hjemme sammen med sin far.

Det er 11 år siden og de er harmoniske og flotte unge mennesker i dag. Jeg og faren ble skilt for 9 år siden.

Jeg var nok rar og er det fremdeles.

[Gjest Elextra]

''Noen vil sikkert si fy-fy! ;)''

Ikke jeg ihvertfall! :-)

Vi gjorde også slikt, og det var deilig å kose seg med mat som barnet ikke likte, og å kose seg _lenge_ :-)

''Vi gjorde også slikt, og det var deilig å kose seg med mat som barnet ikke likte, og å kose seg _lenge_ :-)''

For ikke å snakke om at man kunne fullføre både en tanke og et resonnement! Men føler av og til evnen er blitt varig svekket...

[Gjest mora2]

Trekkspillfestival? ;-)

*lol* Ikke helt det nei. ;0)

[Lillemus]

''Noen vil sikkert si fy-fy! ;)''

Ikke jeg ihvertfall! :-)

Vi gjorde også slikt, og det var deilig å kose seg med mat som barnet ikke likte, og å kose seg _lenge_ :-)

''Vi gjorde også slikt, og det var deilig å kose seg med mat som barnet ikke likte, og å kose seg _lenge_ :-)''

Noen fordeler er det å være skilt og ha ungene omtrent halve tiden også. )

Ikke for det - det hender jeg lager noe annet til meg selv enn det ungene får til middag, men vi spiser sammen da.

[Gjest togli]

Jeg kunne nok blitt medlem i klubben din

Vi har reist bort som par noen ganger siden vi ble foreldre for snart 13 år siden, men tror ikke det er snakk om mer enn to-tre ganger og da har vi vært borte i maks to netter...

Jeg tror avsolutt ingen av oss hadde tatt skade av å reise bort oftere, men vi føler vel egentlig at både ungene og vi trives best når vi er sammen

Det hender forøvrig relativt ofte at vi er på fest etc og har barnevakt for en natt.

[Orio]

Har dere tenkt på den muligheten slike "foreldrereiser" gir for den øvrige familien, som får sjansen til å være barnevakt? Den kontakten for eksempel en bestemor kan få ved å være alene med et barnebarn en helg?

[Gjest togli]

Har dere tenkt på den muligheten slike "foreldrereiser" gir for den øvrige familien, som får sjansen til å være barnevakt? Den kontakten for eksempel en bestemor kan få ved å være alene med et barnebarn en helg?

Jeg tror nok de besteforeldrene som virkelig vil passe barnebarna døgnet rundt i flere dager sier ifra, og da tror jeg nok flere foreldrepar hadde reist med god samvittighet også ;-)

[Gjest nei, ikke i kveld, nei]

Den gangen barna mine var 10 og 15 år reiste jeg vekk og så dem ikke i 5 - 6 måneder. De bodde hjemme sammen med sin far.

Det er 11 år siden og de er harmoniske og flotte unge mennesker i dag. Jeg og faren ble skilt for 9 år siden.

Jeg var nok rar og er det fremdeles.

Har du oppfattet at jeg synes det er galt eller ille at folk reiser bort fra barna sine? Det mener jeg på INGEN måte, altså!!

Jeg tror absolutt ikke at det om mor eller far er borte av og til, eller ofte, for den del, på noen måte er utslagsgivende for barna, så lenge de bor i et trygt, normalt godt hjem.

[Gjest nei, ikke i kveld, nei]

Har dere tenkt på den muligheten slike "foreldrereiser" gir for den øvrige familien, som får sjansen til å være barnevakt? Den kontakten for eksempel en bestemor kan få ved å være alene med et barnebarn en helg?

Jeg tror i alle fall ikke du har lest det jeg har skrevet særlig godt

Hadde det vært mulig med besteforeldrebarnevakt, hadde vi aldri motsatt oss det. Men pga høy alder og/eller dårlig helse hos besteforeldrene, så har det aldri vært i nærheten av å være et scenario.

Annen familie er av og til barnevakt, men alle er veldig opptatt med sitt, og vi har nok et litt fjernt forhold til hverandre. Ingen dugnadsånd akkurat, så jeg er nok 100 % sikker på at de ikke føler de blir berøvet noe fordi de ikke "får lov" til å passe barna våre oftere.

Det at vi har dårlig "tilgang" på barnevakter, er en veldig viktig årsak til at vi ikke reiser mer bort. Og siden vi aldri har vennet oss til det, savner vi det heller ikke.

[morsan]

Jeg tror nok de besteforeldrene som virkelig vil passe barnebarna døgnet rundt i flere dager sier ifra, og da tror jeg nok flere foreldrepar hadde reist med god samvittighet også ;-)

Nemlig...

[Mammantil3]

''Jeg synes det er tåpelig å ha konkurranse i å være mest borte eller mest hjemme.''

Det må vel gå an å lufte hvordan andre har det, og hva man synes selv, uten at det blir oppfattet som konkurranse?

Jeg opplevde ikke samtalen vi hadde under den "sammenkomsten" som noen konkurranse i alle fall, men bare som en registrering av at mange av de som var der uttrykte at det var veldig viktig for dem å ha barnefri og gjøre voksenting, alene og sammen. Jeg sa derfor svært lite om hvordan vi har det, for å slippe å forklare hvorfor vi velger som vi gjør. Det skyldtes heller "unnvikende atferd" fra min side, enn at jeg opplevde det som konkurranse

Jeg synes det er viktig at barn blir trygge på å være borte fra foreldre, men det kan like gjerne læres gjennom overnatting hos venner og opphold på speiderleir, som gjennom at foreldre reiser bort,

Konklusjonen min, etter å ha lest tråden, er at folk har veldig forskjellig behov - både for å gjøre ikke-barnevennlige ting og for å ha "barnefri". Vi tilhører nok dem som dels ikke har så store behov for å gjøre ting som ikke passer for barn, dels har begrenset mulighet for å reise bort, pga dårlig "tilgang" til barnevakt. Kanskje hadde vi også vennet oss til å ha mer barnefri, dersom vi hadde hatt besteforeldre som kunne stilt opp som barnevakt fra barna var små. Siden vi ikke har opplevd det, har det heller ikke blitt noe savn.

''Det må vel gå an å lufte hvordan andre har det, og hva man synes selv, uten at det blir oppfattet som konkurranse?''

For all del, poenget mitt er bare at det så ofte blir en slik ytterpunkts"debatt" når slikt kommer opp: "Vi er aldri borte/vi er veldig, veldig mye borte" og uten at man i grunnen tar med i betraktningen slike ting som muligheter for barnevakt og ikke minst - muligheter for å reise bort.

Det er f.eks. endel mennesker som har jobber man rett og slett MÅ reise endel i, og det er endel som har verv - f.eks. innen idretten - som krever reiseaktivitet. Vi gjør ulike ting, liker ulike ting, og det gjenspeiler seg i hvordan vi ordner hverdagen vår.

''Jeg synes det er viktig at barn blir trygge på å være borte fra foreldre, men det kan like gjerne læres gjennom overnatting hos venner og opphold på speiderleir, som gjennom at foreldre reiser bort,''

Helt klart, og noen barn får slikt i rikt monn mens andre ikke deltar på noe hvor overnatting er inkludert. Slik er det bare.

''Vi tilhører nok dem som dels ikke har så store behov for å gjøre ting som ikke passer for barn, dels har begrenset mulighet for å reise bort, pga dårlig "tilgang" til barnevakt. Kanskje hadde vi også vennet oss til å ha mer barnefri, dersom vi hadde hatt besteforeldre som kunne stilt opp som barnevakt fra barna var små. Siden vi ikke har opplevd det, har det heller ikke blitt noe savn.''

Vi har alltid hatt hver vår venneflokk som vi har reist på tur sammen med, og i perioder har jeg hatt utstrakt reisevirksomhet i jobben min. Nå har mannen min en hobby som er økonomisk innbringene, men som også krever endel reisevirksomhet. Slik har vi det. Vi har forøvrig heller aldri hatt tilgang på besteforeldre som barnevakter, så her har det gått i venner og litt fjernere slekninger de gangene vi har måttet være borte begge to.

Som sagt, _behovet_ for å bli fri ungene har ikke vært dominerende hos oss, men vi har brukt muligheter for voksentid når det har bydd seg.

[Mammantil3]

''Vi er begge borte endel, men ikke fordi vi _må_ komme oss unna ungene - men fordi vi gjør ting som det ikke passer å ha med ungene på.'' ''Deilig å gjøre noe som par, morsomt for ungene å ha barnevakt og være uten foreldre ei helg. :-)'' Sånn er det hos oss også, og når begge har vært borte har jr enten sovet hos besteforeldre, eller hatt kompaniskap av mormor. I det siste har han bedt om å få overnatte hos en kompis når vi er bortreist, og vi har også hatt et par av hans kompiser på overnatting når deres foreldrene har vært bortreist. Har funket fint hos oss. ''Å reise på ferie, derimot, uten barn, det har vi ikke gjort.'' Vi har gjort det også vi, og skal på storbyferie en langhelg om ikke lenge også. Jr skal da sove hos en kompis en av nettene, mens mormor kommer og er sammen med han den andre. Vi gleder oss alle mann :-) til hhv kosetur og utstrakt godterispising... ;-) ''Jeg synes det er tåpelig å ha konkurranse i å være mest borte eller mest hjemme.'' Skjønner hva du mener, og tenker som deg... Jeg savner selvfølgelig jr når vi er borte fra hverandre, men det skygger ikke over opplevelsene jeg har der jeg befinner meg heller. Jeg vet som deg at han har det bra, og siden både mannen min og jeg har reist en del gjennom jobb og jr gjennom diverse idrettsaktiviteter gjennom årene er vi vant til at det ikke nødvendigvis må soves under samme tak alltid.

Ferie tenker jeg mer på som ei uke på fjellet eller ei uke i syden eller noe sånt, og det har ikke vært aktuelt for oss å ta alene. Langhelg i storby har vi tenkt på mange ganger, men siden vi allerede okkuperer endel helger gjennom jobb og hobby, har det aldri passet. Og nå er ungene så store at de nok helst vil være med på slikt. :-)