Psykisk mishandling-jeg behandles som en eiendel

[Gjest]

Beklager mangel paa norske bokstaver paa tastaturet.

Forholdet jeg var i foer jeg traff min man var preget av psykisk mishandlig, der han ble voldelig og provde aa kvele meg da jeg gikk fra han. Ble heldigvis kvitt han, og gikk lenge i terapi for a komme meg igjen.Trodde aldri jeg skulle blir et offer, jeg er resurssterk, smart og pen(tidl fotomodell)

Saa traff jeg han jeg er gift med naa. Folte at vi var veldig likeverdige i forholdet, jeg fortalte aapent om mitt tidligere forhold, og jeg godtok ikke noe tull, fra hans side, var veldig bestemt og klar med hva jeg akseptere og ikke.Satte grenser. Han var forstaaelsesfull og snill, vi var veldig forelsket. Jeg ville ta utdannelse, han ville ha barn. Ble gravid(ikke planlagt) men siden han ville ha barn, regnet jeg med at han ville bli en veldig god far. Etter 3 dager med smertefulle rier og akutt keisersnitt kom barnet en mnd for tidlig og var lite, men friskt. det var fantastisk. Men mannen min som jeg trodde ville bli en fantastisk far, nektet aa gjore noe som helst med barnet, alt fallt paa meg, jeg var sliten. mannen min har vane aa vere vaaken mesteparten av natta, men selv om han var vaaken, vekket han meg naar barnet graat, jeg fikk aldri fri. Saa flyttet vi ut av byen vi bodde i for at barnet skulle faa bo mer landlig, og vi skulle leie leiglighet i huset til grandonkelen hans paa et mindre sted. i alle husene rundt bodde det ogsaa familie paa min manns side. Samme dagen vi flyttet var det total forandring hos mannen min. Han ble sint og sur og stresset. Og etterhvert veldig opptatt av hva alle rundt oss syntes. ellers maa han alltid klage og syte om noe. Jeg er som jente veldig ikke typisk jente, jeg er ikke klengete, sytete, og krever lite oppmerksomhet, er av den oppfatning at man maa gi andre frihet til det de har lyst til, for hvis man nekter noen aa vere seg selv gaar det daarlig. jeg er veldig easy going. Og ble etterhvert daarligere til aa sette grenser for meg selv, og bare godtok at han hersket og styrte som han ville(big mistake) han var konstant sint og sur, og tingene han sa til meg naar han ble sint var bar mer og mer preg av psykisk mishandling. Han ble oppbrakt av de minste ting, som feks jeg hadde kokt egg og de ikke var helt rett, ville han slenge dem i veggen og kjefte meg huden full en halvtime fordi jeg var saa elending paa kjokkenet. Endte opp med at jeg ikke turte aa lage noe serlig mat, og fikk da kjeft for jeg ikke laget mat. Saa begynnte han aa bry seg med hva slags klaer jeg hadde paa meg. ofte var vi klar til aa gaa ut dora littegrann forsinket, og han set paa meg og sier; du skal vel ikke gaa saann? saa er det ny runde i klesskapet, foer han ender opp med aa bestemmeat jeg skal ha paa meg det jeg hadde foerst. og saa kjefter han meg huden full for at jeg har gjordt oss sene. Og saa farr jeg hore at jeg har versaagod aa vere kjaerlig og hengiven mot han naar vi er sammen med andre(det er veldig vanskelig for meg aa vaere, da jeg er daarlig til aa skjule folelsene mine, og slett ikke har lyst aa vere elskelig, naar foler meg skikkelig sint og ulykkelig. Ofte ville han irritere og terge meg til jeg sprakk og hylte til han og enkelte ganger fiket til han fordi jeg folte meg saa fanget og plaget. Og da var jeg en skikkelig bitch, og voldelig, og den verste dama han noengang har vert sammen med. og haner ekspert iaa gi meg skyldfolelse. Saa ble jeg gravid med barn nummer to, og var mye daarlig, men ingen hjelp fra han, og jeg fikk alltid kjeft for at jeg ikke klarte aa rydde og vaske, men han gjore aldri noenting. HAn blir bare sintere og sintere hvis jeg graater, det er som et rodt flagg, og jeg graater lett, pga det forrige forholdet, og pga at jeg er et folesesmenneske, naar han mobber meg og sier stygge tingtil meg klaraer jeg ikke la vaere aa bli lei meg, og da graater jeg.

Gikk veldig galt under fodselen, og baade jeg og barnet holdt paa aa daue. Jeg sprakk rett og slett da legen provde aa dra ut barnet som satt fast, og alle legene hadde blod i fjeset og blodet fosset paa gulvet og legene sydde i panikk uten aa stanse blodningene. Tilogmed livmora prakk litt. Jeg var heldig som overlevde. Smertelindring virket heller ikke. Saa det var en veldig traumatisk opplevelse. Husker at mannen min sto blek borte i et hjorne av rommet. Jeg hadde enorme smerter i lang tid, og barnet var veldig krevende, tok meg mange mnd foer jeg klarte aa ga skikelig uten smerter, og det gjor fortsatt vondt 6 aar etter. Da jeg kom hjem med barn nr to, hadde jeg trodd at han skulle hjelpe meg litt mer, men nei, faktisk mindre, og han ble bare surere og sintere, og psyket meg stadig mer ned. jeg kjente ingen, og kunne ikke gaa ut, og ble veldig isolert og selvutslettende, trodde at alt var min feil, han var sint og sur fordi jeg ikke var flink nok. jeg ble veldig deprimert og sliten. Han maste om sex hele tiden, ville ikke forstaa at jeg hadde vondt, mente at etter en mnd latet jeg baare som far aa slippe. Jeg var paa nippet til aa forlate han, jeg hadde faat nok. han var ogsaa paranoid over hva alle andre syns, og at jeg matte skjerpe meg for alle synst jeg ikke var flink nok, men selv gjorde han aldri noe for aa hjelpe hjemme eller med barna. Saa fikk han en mulighet til jobb i utlandet, og vi satset alt og flyttet. Jeg dum og naiv, tenkte at en ny start ville gjore ting mye bedre. Vi ble boende hos svigerfamilien et halvt aars tid foer vi fikk eget hus. Jeg var saa nedpsyket av han, at det tok meg lang tid foer jeg turte aa stole paa min egen evne til aa lage mat, og faktisk lage mat til barna paa svigermors kjokken. Han ble alltid sint og flau over meg naar alt ikke gikk slik det skulle. Svigerfamilien min merket at han var veldig sint pa meg, og han fikk beskjed om aa vere litt snillere med meg, men i enerom ble han bare sintere, fordi han mente at jeg oppforte meg daarlig foran dem for at de skulle synes synd i meg, og jeg fikk beskjed om aa alltid vere hengiven mot ham, det var min feil at han naa hadde faat kjeft av moren sin mente han. A leve slik paavirket ogsaa min evne som mor, jeg var/er alltid i daarlig humoer, og jeg som var saa rolig og stabil, er blitt nervoes og oppfarende, og jeg gikk med en konstant klump i magen, og var redd for hva han skulle bli sint for neste gang. Ofte kunne en ting vere bra en gang, og samme ting helt feil neste gang, visste aldri hva som jeg gjorde feil, det var veldig uforutsigbart naar og hva som gjorde han sint. Jeg var veldig glad i han, og unnskylte han alltid, men inni meg vokste hatet enda litt mer hver gang han var sint, og kjaerligheten som jeg saa desperat har forsokt aa holde i livet haar litt etter litt blitt kvalt. Fikk hore at svigerfamilien ikke syntes jeg var streng nok med barna, og at jeg ikke var flink nok med husarbeid, men jeg fikk ikke noe saerlig hjelp.

jeg hadde veldig liten lyst paa sex baade pga smerter og fodi han var sint paa meg hele tiden, men han manipuletre seg alltid til aa faa d, og brydde seg ikke om at d gjorde vondt. en gang hadde vi vert ute paa byn sammen, og hatt en fin kveld, og snakket mye om ting jeg syntes var viktig(naar d bare er oss to har vi det veldig fint sammen, men saa snart barna kommer med i bildet kommer konfliktene) Men naar han drikker alkohol, blir han ekstra irritert,( baade sent paa kveld og dagen etterpaa) Han ville ha sex, jeg ville ikke, da vi ikke hadde noe prevensjon tilgjengelig akkurat da, men han var for full till aa bry seg, og selv om jeg sa nei og ba han om aa stoppe,jeg graat og ba, det gjorde vondt og jeg ville ikke. Jeg folte meg voldtatt, og det tok lang tid etterpaa foer jeg sluttet aa vere sint paa han. han skjonte aldri hvorfor jeg var sint. han mener jeg ikke kan nekte han sex over lengre tid, da vi er gift, og d er hans rett. hva med min rett til aa bestemme over egen kropp? Og hadde han vert snill og hjelpsom, ville jeg folt mer kjaerlighet, og ville hatt mer lystpaa sex, menjeg folte bare avsky. Inlegget forstestter i del to