Hvor mye ka lærere om elever med angst?

[Gjest CableDrop]

Jeg må si at å lese en del innlegg her om skoler og lærere har fått meg til å tenke tilbake på min egen skoletid. Jeg vet ikke om lærerne hadde mindre psykologisk og pedagogisk innsikt for tjue år siden eller om jeg bare var uheldig med skolen og lærerne.

Jeg kom flyttende til et nytt sted som sjetteklassing. Jeg kom fra en skole hvor man absolutt ikke skulle være skoleflink, og det å være tøff i kjeften var det som ga status. Da jeg først kom til den nye skolen forsøkte jeg å fortsette denne strategien men forsto etterhvert at her var forveningene helt motsatt. Jeg hang dessuten langt etter mine medelever faglig. Uheldigvis hadde jeg lærer som gjorde meg til mobbeoffer fordi jeg var så dårlig i matematikk. Det resulterte i at jeg fikk veldig sterk angst og kastet opp før jeg skulle på skolen. Alt som læreren tok for seg virket helt gresk for meg. Jeg fikk så angst, at hvis jeg fikk spørsmål om hva ti delt på fem var så klarte jeg ikke å svare riktig. Det var som om fornuft og logikk var helt borte, og det ble enda et bevis for klassen og læreren at jeg måtte være stokk dum. Læreren argumenterte også foran foreldrene mine at jeg hadde store problemer med å ta til meg beskjeder som ble gitt. Men jeg fikk så angst når vi fikk beskjed om å gjøre noe, at jeg klarte ikke å tenke, og da ble det helt feil. Det var nok et bevis på at jeg var håpløs og dauhørt, som han kalte det.

Denne angsten gjorde seg også gjeldende i andre skolefag. Jeg var livredd for oppgaver som gjorde at jeg måtte eksponere meg foran andre. I formingsfagene ble jeg aldri ferdig med et prosjekt fordi jeg ikke turde å bruke symaskinen som jeg ikke helt forsto hvordan fungerte, og jeg fikset ikke at andre så på meg da. Jeg fikk da dårlig karakter. Men det forundrer meg at læreren ikke en gang stilte seg spørsmålet om hvorfor jeg somlet sånn. Hvorfor jeg brukte time etter time på å sy en gryteklut for hånd. Det samme skjedde i sløyden. Jeg pusset på en trepinne til det til slutt ikke var noe igjen av den. Ingen stilte noe spørsmål om hvorfor, jeg fikk bare dårlig karakter i alle disse praktiske fagene. Det føles veldig urettferdig i dag.

Det jeg også reagerer på var at min veninne, som var handlekraftig faktisk sa til formingslæreren at jeg faktisk ble mobbet av kontaktlæreren, og at han faktisk var slem mot meg. Jeg hørte ingenting etter det. Hun tok aldri kontakt med meg etter det. Kanskje hun aldri gikk videre med det. Men har en lærer i dag lov til å la være å gjøre noe, når h*n får høre noe sånt? Hadde jeg vært lærer hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å få gjort noe i den saken. Elever skal ikke oppleve sånt.

Har lærere bedre innsikt i dette i dag? Klarer de å fange opp elever som sliter psykisk og sosialt?

[Gjest mamma til gutt med angstproblemer]

Det kommer sikkert an på skolen og lærerne. Jeg er meget fornøyd med skolen som mine barn går på. Da min sønn begynte å få angstanfall på skolen, innkalte skolen til møte, med oss foreldre og BUP for å få vite mer hvordan de skulle foholde seg når dette skjedde. Etter dette har det gått veldig bra på skolen. Nå ser de tegnene, og greier å roe han ned i starten. Det gir han trygghetsfølelse, og bidrar til at han trives godt på skolen.