Ulik alder på nabounger - hvordan takle lek?

[Gjest Mammanhennes]

Litt upresis overskrift, men med begrenset antall tegn ble det sånn...

Altså, vi har hus i en liten klynge med andre hus, med relativt lang vei til andre hus. Det bor endel barn her fra 1-15 år, mest gutter.

Det er jentene som er litt problematiske. De er fire stykker, 2 i 4. klasse, 1 i 3. klasse og ei på 4 år. Den minste elsker å være med de store, og stort sett får hun være med. Greia er at de store også har lyst til å leke andre leker enn den minste kan være med på, slike ting hun ikke har sjans til å mestre (hoppe tau eller leke rollelek med utspring i filmer/serier, f.eks.) eller forstå.

Som sagt er den lille veldig glad i de store, og hun har ikke for vane å godta et nei (meget sjarmerende og bestemt liten dame, sjø! :-)). Hvis de 3 store er ett sted går det ikke lenger før hun også kommer, og hvis de da sier nei blir hun helt knust og gråter stooooore tårer med høy lyd.

Det samme hvis de store f.eks. hopper paradis i fellesrommet og har lyst til å finne på noe annet - er den minste med på paradishoppingen blir hun knust hvis de går hjem til seg selv eller begynner med en lek som hun ikke klarer.

Så: Jeg lurer på hvordan dere andre takler dette?

Foreldrene til den minste vil gjerne at hun får være med, og de blir kjempetriste når det ikke skjer. De sier at de forstår at de store må få leke alene også, men de sier det slik at de store jentene rett og slett får dårlig samvittighet, noe jeg også synes er vanskelig.

Hvordan, rent praktisk, ville dere taklet

a) de 3 jentene er ett sted, hjemme hos den ene, så kommer den minste og vil inn. De store sier at de helst ikke vil, siden de er midt i en lek som ikke passer den minste. Den minste hylgråter på trappa di - hva gjør du?

de 3 store sykler mye, og det greier ikke den minste. Hun blir kjempelei seg når de store sykler fra henne, vil at de skal slutte å sykle og heller leke med henne. Hva gjør man?

Takknemlig for svar!

[PieLill]

En 4-åring kan ikke forvente å alltid få være med de store. (Og det kan ikke foreldrene til fireåringen forvente heller.) Ut fra det du skriver virker de største over gjennomsnittet inkluderende og hensynsfulle.

Selvfølgelig gråter fireåringen store, høylydte og tragiske tårer. Hun får jo viljen sin på den måten.

''a) de 3 jentene er ett sted, hjemme hos den ene, så kommer den minste og vil inn. De store sier at de helst ikke vil, siden de er midt i en lek som ikke passer den minste. Den minste hylgråter på trappa di - hva gjør du?''

Forslag: Du går, uaffisert, ut til den hylende ungen og sier at det er helt greit at hun ble skuffet. Men om hun skal gråte så mye og så høyt må hun gjøre det hjemme. Så tar du henne vennlig og bestemt i hånden og følger henne ned fra trappen, med beskjed om å gå hjem.

Du gjør ikke en eneste ting som kan ligne på forsøk på å trøste henne eller andre ting som gir følelsen av at hun har et berettiget krav.

''b) de 3 store sykler mye, og det greier ikke den minste. Hun blir kjempelei seg når de store sykler fra henne, vil at de skal slutte å sykle og heller leke med henne. Hva gjør man?''

Om de store alt har gitt henne litt tid sammen med henne kan de si at nå har vi gjort xxx, yyy og zzz sammen. Nå kan du få gjøre andre ting mens vi gjør våre ting. Så sykler de avgårde, hylende 4-åring eller ikke.

Annen variant der hun ikke har fått være med de store i det hele tatt. "I dag passer det dessverre ikke, men en annen dag kan vi..." Så drar de avgårde.

De store jentene vil nok trenge litt hjelp til å stålsette seg. Det er helt normalt at 4-åringer vil være med overalt der det skjer noe og blir skuffet når det ikke går.

Det du beskriver er en adferd som begynner å grense mot ufyselig.

Du gjør fireåringen en tjeneste ved å gi de eldre jentene redskap til å sette sunne grenser på en vennlig måte. Om de store jentene ikke får bruke de redelige metodene, kan de etter hvert bli så leie og frustrerte at de griper til de mer uredelige og utrivelige forsvarsmekanismene.

Forklar de store jentene at fireåringer ikke så lett skjønner og aksepterer grenser, så det er flott om de er gode forbilder ved å noen ganger la henne få bli med og andre ganger vennlig og bestemt si nei.

mvh

[Liliaceae]

Kjenner jeg blir litt irritert på foreldrene til fireåringen her.

Den problemstillingen er jeg oppe i daglig, siden vi har en fireåring og to barn på 8 og 11, samt deres venner og nabobarn.

Hvis de store barna _vil_ leke med lillesøster er det fint, men hvis de gir uttrykk for at de ikke vil, skal de selvsagt skjermes!

Det er da bare å forklare lillesøster at nå skal skolebarna leke for seg selv, og da må hun gjøre noe annet. Selv om hun hyler aldri så mye, kan man jo ikke gi etter for det!

Jeg hadde som PieLill skriver, faktisk tatt henne i hånden og leid henne hjem. Jeg hadde _ikke_ hatt en beklagende eller unnskyldende eller ydmyk tone overfor foreldrene. Men forklart at hun ikke kan være med nå. De store vil leke for seg selv.

That's it.

Dersom foreldrene fortsetter å nærmest gi de store barna dårlig samvittighet for at hun ikke får være med, ville jeg ha snakket med foreldrene og sagt at de ikke kan regne med at de tar hensyn til fireåringen.

At de kan komme til å unngå henne mer og mer, dersom dette fortsetter i samme mønster. At de synes det er ubehagelig rett og slett. Men fremhev gjerne at jenta er flott og at de liker å være sammen med henne _iblant_, men at de selv må bestemme hvor lite/mye de ønsker å være med henne.

[EnolaGay]

En 4-åring kan ikke forvente å alltid få være med de store. (Og det kan ikke foreldrene til fireåringen forvente heller.) Ut fra det du skriver virker de største over gjennomsnittet inkluderende og hensynsfulle.

Selvfølgelig gråter fireåringen store, høylydte og tragiske tårer. Hun får jo viljen sin på den måten.

''a) de 3 jentene er ett sted, hjemme hos den ene, så kommer den minste og vil inn. De store sier at de helst ikke vil, siden de er midt i en lek som ikke passer den minste. Den minste hylgråter på trappa di - hva gjør du?''

Forslag: Du går, uaffisert, ut til den hylende ungen og sier at det er helt greit at hun ble skuffet. Men om hun skal gråte så mye og så høyt må hun gjøre det hjemme. Så tar du henne vennlig og bestemt i hånden og følger henne ned fra trappen, med beskjed om å gå hjem.

Du gjør ikke en eneste ting som kan ligne på forsøk på å trøste henne eller andre ting som gir følelsen av at hun har et berettiget krav.

''b) de 3 store sykler mye, og det greier ikke den minste. Hun blir kjempelei seg når de store sykler fra henne, vil at de skal slutte å sykle og heller leke med henne. Hva gjør man?''

Om de store alt har gitt henne litt tid sammen med henne kan de si at nå har vi gjort xxx, yyy og zzz sammen. Nå kan du få gjøre andre ting mens vi gjør våre ting. Så sykler de avgårde, hylende 4-åring eller ikke.

Annen variant der hun ikke har fått være med de store i det hele tatt. "I dag passer det dessverre ikke, men en annen dag kan vi..." Så drar de avgårde.

De store jentene vil nok trenge litt hjelp til å stålsette seg. Det er helt normalt at 4-åringer vil være med overalt der det skjer noe og blir skuffet når det ikke går.

Det du beskriver er en adferd som begynner å grense mot ufyselig.

Du gjør fireåringen en tjeneste ved å gi de eldre jentene redskap til å sette sunne grenser på en vennlig måte. Om de store jentene ikke får bruke de redelige metodene, kan de etter hvert bli så leie og frustrerte at de griper til de mer uredelige og utrivelige forsvarsmekanismene.

Forklar de store jentene at fireåringer ikke så lett skjønner og aksepterer grenser, så det er flott om de er gode forbilder ved å noen ganger la henne få bli med og andre ganger vennlig og bestemt si nei.

mvh

Enig. Har noe av samme problemstilling, men her er det vekselsvis morro å leke med de minste. Fordi de er så lette å lure... løper fra dem, leker gjemsel der de må stå hele tiden, etc. Eller gjør ting som strengt tatt er for vanskelig for de minste og ikke ta ansvar for det. Som å klatre opp en bratt fjellknaus og bare stå å se på småen som strever etter og kan falle ned og slå seg forderva.

Eller leke "babyleker" og bære rundt på de små. Heller ikke heldig da en på ni slett ikke er sterk nok til å drasse på en som er fem på det viset. Resultat hull i hodet og diverse.

Ikke med vilje og ondskap. Men de tenker ikke og er bare ikke på samme nivå. Jeg stopper dem og tar de minste hjem. Et hyl og så er det greit. Man kan gjøre mye fint i gården vår også

[morsan]

En 4-åring kan ikke forvente å alltid få være med de store. (Og det kan ikke foreldrene til fireåringen forvente heller.) Ut fra det du skriver virker de største over gjennomsnittet inkluderende og hensynsfulle.

Selvfølgelig gråter fireåringen store, høylydte og tragiske tårer. Hun får jo viljen sin på den måten.

''a) de 3 jentene er ett sted, hjemme hos den ene, så kommer den minste og vil inn. De store sier at de helst ikke vil, siden de er midt i en lek som ikke passer den minste. Den minste hylgråter på trappa di - hva gjør du?''

Forslag: Du går, uaffisert, ut til den hylende ungen og sier at det er helt greit at hun ble skuffet. Men om hun skal gråte så mye og så høyt må hun gjøre det hjemme. Så tar du henne vennlig og bestemt i hånden og følger henne ned fra trappen, med beskjed om å gå hjem.

Du gjør ikke en eneste ting som kan ligne på forsøk på å trøste henne eller andre ting som gir følelsen av at hun har et berettiget krav.

''b) de 3 store sykler mye, og det greier ikke den minste. Hun blir kjempelei seg når de store sykler fra henne, vil at de skal slutte å sykle og heller leke med henne. Hva gjør man?''

Om de store alt har gitt henne litt tid sammen med henne kan de si at nå har vi gjort xxx, yyy og zzz sammen. Nå kan du få gjøre andre ting mens vi gjør våre ting. Så sykler de avgårde, hylende 4-åring eller ikke.

Annen variant der hun ikke har fått være med de store i det hele tatt. "I dag passer det dessverre ikke, men en annen dag kan vi..." Så drar de avgårde.

De store jentene vil nok trenge litt hjelp til å stålsette seg. Det er helt normalt at 4-åringer vil være med overalt der det skjer noe og blir skuffet når det ikke går.

Det du beskriver er en adferd som begynner å grense mot ufyselig.

Du gjør fireåringen en tjeneste ved å gi de eldre jentene redskap til å sette sunne grenser på en vennlig måte. Om de store jentene ikke får bruke de redelige metodene, kan de etter hvert bli så leie og frustrerte at de griper til de mer uredelige og utrivelige forsvarsmekanismene.

Forklar de store jentene at fireåringer ikke så lett skjønner og aksepterer grenser, så det er flott om de er gode forbilder ved å noen ganger la henne få bli med og andre ganger vennlig og bestemt si nei.

mvh

Bra svar!!

Jeg husker selv hvor takknemlig jeg var de gangene moren min skysset hjem småunger som jeg ikke klarte å si nei til... :-)

[morsan]

Kjenner jeg blir litt irritert på foreldrene til fireåringen her.

Den problemstillingen er jeg oppe i daglig, siden vi har en fireåring og to barn på 8 og 11, samt deres venner og nabobarn.

Hvis de store barna _vil_ leke med lillesøster er det fint, men hvis de gir uttrykk for at de ikke vil, skal de selvsagt skjermes!

Det er da bare å forklare lillesøster at nå skal skolebarna leke for seg selv, og da må hun gjøre noe annet. Selv om hun hyler aldri så mye, kan man jo ikke gi etter for det!

Jeg hadde som PieLill skriver, faktisk tatt henne i hånden og leid henne hjem. Jeg hadde _ikke_ hatt en beklagende eller unnskyldende eller ydmyk tone overfor foreldrene. Men forklart at hun ikke kan være med nå. De store vil leke for seg selv.

That's it.

Dersom foreldrene fortsetter å nærmest gi de store barna dårlig samvittighet for at hun ikke får være med, ville jeg ha snakket med foreldrene og sagt at de ikke kan regne med at de tar hensyn til fireåringen.

At de kan komme til å unngå henne mer og mer, dersom dette fortsetter i samme mønster. At de synes det er ubehagelig rett og slett. Men fremhev gjerne at jenta er flott og at de liker å være sammen med henne _iblant_, men at de selv må bestemme hvor lite/mye de ønsker å være med henne.

''Kjenner jeg blir litt irritert på foreldrene til fireåringen her. ''

Enig.

[Gjest GA]

Dattra mi på 8 er litt i samme situasjon, hun har en kusine på 4 år som hun er veldig glad i. Etter en stund med intens leik med kusina si pleier hun å måtte ha en pause. Jentene er ganske ulike i temperament og jeg formelig SER at 4-åringen suger energi ut av dattera mi.

Jeg eller søstra mi pleier å holde øye med dem og sørge for at 8-åringen får time-out når vi ser hun blir sliten. Da er hun som regel vel forsynt med leik på 4-åringens premisser for den neste uka!

Heldigvis skjønner søstra mi (mor til 4-åringen) problemet og er minst like obs som meg!

Kan du ta en prat med foreldrene til "din" 4-åring og bli enige om noen regler? Hvis ikke dette er mulig må du være tydelig på når det passer og ikke passer og overse/høre dramaqueen-taktene. Jeg synes også du kan ta en prat med de store og kanskje avtale et signal de kan gi deg når de kjenner at de har fått nok? Når de gir signalet kan du hjelpe dem å avslutte leiken med 4-åringen

[brilleslangen]

''Kjenner jeg blir litt irritert på foreldrene til fireåringen her. ''

Enig.

mee too!

Jeg har to jenter. ei på fem og ei på nesten 8. Noen ganger leker lillesøster og storesøster mye sammen, også om storesøster har venner på besøk. Lillesøster har ingen jevngamle venner i umiddelbar nærhet.

Når ho får være med i leken er lillesøster veldig fornøyd. Andre ganger vil storesøster og vennene hennes leke for seg selv. Og det må lillesøster finne seg i synes jeg. Blir operakonsert og krokodilletårer , men når lillesøster har fått rast fra seg noen minutter og stemmen er blitt hes, finner ho på noe å leke med på egen hånd og virker fornøyd igjen.

Greit at det er vanskelig for den yngste å noen ganger være ønsket og andre ganger være uønsket i leken. Sikkert kjempevanskelig å forholde seg til,men jeg mener likevel at de større må slippe å ha lillesøster på slep riktig hele tiden.

Det å lade store få "fri" innimellom gjør ikke at de stores innstilling til å ta med lillesøster er endret. Som regel tar det ikke så veldig lang tid før de store igjen leker noe som lillesøster får tilbud om å være med på.

[Speak]

Jeg synes du har fått mange gode tips her. Vil bare si at det er viktig å støtte de eldste barna også. De må få lov til å leke alene. Ta gjerne en snakk med dem for å hjelpe dem å sette grenser:-)

[Liliaceae]

mee too!

Jeg har to jenter. ei på fem og ei på nesten 8. Noen ganger leker lillesøster og storesøster mye sammen, også om storesøster har venner på besøk. Lillesøster har ingen jevngamle venner i umiddelbar nærhet.

Når ho får være med i leken er lillesøster veldig fornøyd. Andre ganger vil storesøster og vennene hennes leke for seg selv. Og det må lillesøster finne seg i synes jeg. Blir operakonsert og krokodilletårer , men når lillesøster har fått rast fra seg noen minutter og stemmen er blitt hes, finner ho på noe å leke med på egen hånd og virker fornøyd igjen.

Greit at det er vanskelig for den yngste å noen ganger være ønsket og andre ganger være uønsket i leken. Sikkert kjempevanskelig å forholde seg til,men jeg mener likevel at de større må slippe å ha lillesøster på slep riktig hele tiden.

Det å lade store få "fri" innimellom gjør ikke at de stores innstilling til å ta med lillesøster er endret. Som regel tar det ikke så veldig lang tid før de store igjen leker noe som lillesøster får tilbud om å være med på.

Ja, slik gjør vi det også selvsagt med de to eldste på 8 og 11.

De leker ofte sammen, men har den ene venner på besøk, er det jo viktig at ikke de må drasse med søsteren. Og det går begge veier. Alltid vært en selvfølge at den eldste skal skjermes, og får leke i fred med venner eller ha litt ro når hun vil ddet.

Men noe som har oppstått i de siste årene, er at mellomste søsterens venner synes det er stas med den tre år eldre storesøsteren, som liker å "sole seg i glansen". Da er det viktig at mellomste søster blir skjermet, slik at vennene hennes ikke forsvinner og storesøster "tar over".

Når vi foreldre legger noen føringer, merker vi at barna i større grad oppsøker hverandre og leker mer harmonisk enn jeg tror de ellers ville ha gjort.

De inkluderer også 4 åringen relativt ofte fordi de ønsker det, nettopp fordi de også vet at de slipper å ha med henne når de går lei, har besøk osv.. De er aldri ufine mot henne, men det blir nå ofte litt hyling eller sutring, før hun skjønner at det ikke nytter.

4 åringen er utrolig heldig da, som har så mange som kan lese for henne, leke med henne og som viser omsorg. Hun sier at mamma, pappa og "storesøster X" og "storesøster Y" passer på henne. I motsetning til de andre, da de var på samme alder. Da sa de at det var mamma og pappa som passet på de.

[grot]

En 4-åring kan ikke forvente å alltid få være med de store. (Og det kan ikke foreldrene til fireåringen forvente heller.) Ut fra det du skriver virker de største over gjennomsnittet inkluderende og hensynsfulle.

Selvfølgelig gråter fireåringen store, høylydte og tragiske tårer. Hun får jo viljen sin på den måten.

''a) de 3 jentene er ett sted, hjemme hos den ene, så kommer den minste og vil inn. De store sier at de helst ikke vil, siden de er midt i en lek som ikke passer den minste. Den minste hylgråter på trappa di - hva gjør du?''

Forslag: Du går, uaffisert, ut til den hylende ungen og sier at det er helt greit at hun ble skuffet. Men om hun skal gråte så mye og så høyt må hun gjøre det hjemme. Så tar du henne vennlig og bestemt i hånden og følger henne ned fra trappen, med beskjed om å gå hjem.

Du gjør ikke en eneste ting som kan ligne på forsøk på å trøste henne eller andre ting som gir følelsen av at hun har et berettiget krav.

''b) de 3 store sykler mye, og det greier ikke den minste. Hun blir kjempelei seg når de store sykler fra henne, vil at de skal slutte å sykle og heller leke med henne. Hva gjør man?''

Om de store alt har gitt henne litt tid sammen med henne kan de si at nå har vi gjort xxx, yyy og zzz sammen. Nå kan du få gjøre andre ting mens vi gjør våre ting. Så sykler de avgårde, hylende 4-åring eller ikke.

Annen variant der hun ikke har fått være med de store i det hele tatt. "I dag passer det dessverre ikke, men en annen dag kan vi..." Så drar de avgårde.

De store jentene vil nok trenge litt hjelp til å stålsette seg. Det er helt normalt at 4-åringer vil være med overalt der det skjer noe og blir skuffet når det ikke går.

Det du beskriver er en adferd som begynner å grense mot ufyselig.

Du gjør fireåringen en tjeneste ved å gi de eldre jentene redskap til å sette sunne grenser på en vennlig måte. Om de store jentene ikke får bruke de redelige metodene, kan de etter hvert bli så leie og frustrerte at de griper til de mer uredelige og utrivelige forsvarsmekanismene.

Forklar de store jentene at fireåringer ikke så lett skjønner og aksepterer grenser, så det er flott om de er gode forbilder ved å noen ganger la henne få bli med og andre ganger vennlig og bestemt si nei.

mvh

Veldig bra svar PieLill.

I tillegg til at de store jentene her må skjermes, så må også den minste få et minimum av oppdragelse. Jeg bare grøsser ved tanken på hva slags holdninger hun kan utvikle. Hun vil vel til slutt tro at alle de andre rundt henne er der for å tilfredsstille hennes behov, for å underholde henne.

Det er klart at det er stas å få leke med de store jentene en gang i blant, men når foreldrene forventer at det alltid skal være slik så blir det helt feil. Disse jentene har da aldri tatt på seg noen jobb som barnepike.

Om man kan få snudd holdningene til fireåringen slik at hun oppfatter dette som et gode som blir henne til del en gang i blant, i steder for noe hun alltid forventer så er vel mye gjort, vil jeg tro....

[PieLill]

Veldig bra svar PieLill.

I tillegg til at de store jentene her må skjermes, så må også den minste få et minimum av oppdragelse. Jeg bare grøsser ved tanken på hva slags holdninger hun kan utvikle. Hun vil vel til slutt tro at alle de andre rundt henne er der for å tilfredsstille hennes behov, for å underholde henne.

Det er klart at det er stas å få leke med de store jentene en gang i blant, men når foreldrene forventer at det alltid skal være slik så blir det helt feil. Disse jentene har da aldri tatt på seg noen jobb som barnepike.

Om man kan få snudd holdningene til fireåringen slik at hun oppfatter dette som et gode som blir henne til del en gang i blant, i steder for noe hun alltid forventer så er vel mye gjort, vil jeg tro....

Helt enig.

mvh

[PieLill]

mee too!

Jeg har to jenter. ei på fem og ei på nesten 8. Noen ganger leker lillesøster og storesøster mye sammen, også om storesøster har venner på besøk. Lillesøster har ingen jevngamle venner i umiddelbar nærhet.

Når ho får være med i leken er lillesøster veldig fornøyd. Andre ganger vil storesøster og vennene hennes leke for seg selv. Og det må lillesøster finne seg i synes jeg. Blir operakonsert og krokodilletårer , men når lillesøster har fått rast fra seg noen minutter og stemmen er blitt hes, finner ho på noe å leke med på egen hånd og virker fornøyd igjen.

Greit at det er vanskelig for den yngste å noen ganger være ønsket og andre ganger være uønsket i leken. Sikkert kjempevanskelig å forholde seg til,men jeg mener likevel at de større må slippe å ha lillesøster på slep riktig hele tiden.

Det å lade store få "fri" innimellom gjør ikke at de stores innstilling til å ta med lillesøster er endret. Som regel tar det ikke så veldig lang tid før de store igjen leker noe som lillesøster får tilbud om å være med på.

''Det å lade store få "fri" innimellom gjør ikke at de stores innstilling til å ta med lillesøster er endret. Som regel tar det ikke så veldig lang tid før de store igjen leker noe som lillesøster får tilbud om å være med på.''

Du har helt rett.

Det er vel heller slik at om de aldri får lov å si nei til den yngste vil innstillingen til henne endres - i svært negativ rettning. En sjelden gang kan man ha saklig grunn til å kreve storesøsteransvar. Men det får være unntaket, ikke regelen.

mvh

[Gjest Mammanhennes]

En 4-åring kan ikke forvente å alltid få være med de store. (Og det kan ikke foreldrene til fireåringen forvente heller.) Ut fra det du skriver virker de største over gjennomsnittet inkluderende og hensynsfulle.

Selvfølgelig gråter fireåringen store, høylydte og tragiske tårer. Hun får jo viljen sin på den måten.

''a) de 3 jentene er ett sted, hjemme hos den ene, så kommer den minste og vil inn. De store sier at de helst ikke vil, siden de er midt i en lek som ikke passer den minste. Den minste hylgråter på trappa di - hva gjør du?''

Forslag: Du går, uaffisert, ut til den hylende ungen og sier at det er helt greit at hun ble skuffet. Men om hun skal gråte så mye og så høyt må hun gjøre det hjemme. Så tar du henne vennlig og bestemt i hånden og følger henne ned fra trappen, med beskjed om å gå hjem.

Du gjør ikke en eneste ting som kan ligne på forsøk på å trøste henne eller andre ting som gir følelsen av at hun har et berettiget krav.

''b) de 3 store sykler mye, og det greier ikke den minste. Hun blir kjempelei seg når de store sykler fra henne, vil at de skal slutte å sykle og heller leke med henne. Hva gjør man?''

Om de store alt har gitt henne litt tid sammen med henne kan de si at nå har vi gjort xxx, yyy og zzz sammen. Nå kan du få gjøre andre ting mens vi gjør våre ting. Så sykler de avgårde, hylende 4-åring eller ikke.

Annen variant der hun ikke har fått være med de store i det hele tatt. "I dag passer det dessverre ikke, men en annen dag kan vi..." Så drar de avgårde.

De store jentene vil nok trenge litt hjelp til å stålsette seg. Det er helt normalt at 4-åringer vil være med overalt der det skjer noe og blir skuffet når det ikke går.

Det du beskriver er en adferd som begynner å grense mot ufyselig.

Du gjør fireåringen en tjeneste ved å gi de eldre jentene redskap til å sette sunne grenser på en vennlig måte. Om de store jentene ikke får bruke de redelige metodene, kan de etter hvert bli så leie og frustrerte at de griper til de mer uredelige og utrivelige forsvarsmekanismene.

Forklar de store jentene at fireåringer ikke så lett skjønner og aksepterer grenser, så det er flott om de er gode forbilder ved å noen ganger la henne få bli med og andre ganger vennlig og bestemt si nei.

mvh

Takk for langt og grundig svar.

Når de store er her, og den minste kommer på døra, spør jeg alltid de store om de vil ha besøk. Hvis de sier nei, så får hun beskjed om det - og jeg lukker døra.

Det er litt vanskeligere når de er ute, uansett om det er på fellesområdet eller i en hage. Da blir det slik at jeg følger henne hjem, men foreldrene slipper henne jo ut igjen og da sier det bare smækk! og hun er tilbake der de andre er. Hopper de f.eks. på trampolina, og den minste ikke får være med, så klatrer hun bare opp og baner vei.

Det samme forsåvidt med annen utelek. De største har laget seg en fin "lekestue" i skogkanten, hvor de lager og serverer mat og spiller ulike rollespill. Den minste ødelegger veldig for dem når hun er tilstede, men siden foreldrene ikke holder henne igjen hjemme er hun jo på plass igjen med det samme.

Ja, foreldrene er litt ettergivende og har nok ikke helt forståelsen for at hun er en liten plage for de store, for ofte snur de store leken og innlemmer henne. Og da er jo alt bare morsomt.

Siden jeg sendte innlegget mitt, har vi tatt en prat vi mammaene til de store jentene og blitt enige om at de ikke skal gå til den minste og be henne med i leken. Dette for å gjøre det litt mindre forvirrende for både den minste og foreldrene hennes. De store skal også hente en av oss voksne hvis de vil ha fred og ikke den minste resepkterer et nei fra dem.

Jeg har også forstått det som at foreldrene til den minste prøver å lære henne at hun må spørre om hun kan få være med i leken, men så langt har ikke det fungert noe særlig siden hun ikke vil ha nei til svar. Allikevel tror jeg kanskje de har fått opp øynene litt, da, siden de prøver å innføre dette. Det betinger allikevel at de må følge opp, og jeg vet at de store synes det er vanskelig å si nei når mamman eller pappan til den minste står og ser på dem...

Dette kan bli en veldig - eh - interessant sommer...

[Gjest Mammanhennes]

Veldig bra svar PieLill.

I tillegg til at de store jentene her må skjermes, så må også den minste få et minimum av oppdragelse. Jeg bare grøsser ved tanken på hva slags holdninger hun kan utvikle. Hun vil vel til slutt tro at alle de andre rundt henne er der for å tilfredsstille hennes behov, for å underholde henne.

Det er klart at det er stas å få leke med de store jentene en gang i blant, men når foreldrene forventer at det alltid skal være slik så blir det helt feil. Disse jentene har da aldri tatt på seg noen jobb som barnepike.

Om man kan få snudd holdningene til fireåringen slik at hun oppfatter dette som et gode som blir henne til del en gang i blant, i steder for noe hun alltid forventer så er vel mye gjort, vil jeg tro....

Takk for svar - se mitt svar til PieLill ovenfor.

[Gjest Mammanhennes]

Kjenner jeg blir litt irritert på foreldrene til fireåringen her.

Den problemstillingen er jeg oppe i daglig, siden vi har en fireåring og to barn på 8 og 11, samt deres venner og nabobarn.

Hvis de store barna _vil_ leke med lillesøster er det fint, men hvis de gir uttrykk for at de ikke vil, skal de selvsagt skjermes!

Det er da bare å forklare lillesøster at nå skal skolebarna leke for seg selv, og da må hun gjøre noe annet. Selv om hun hyler aldri så mye, kan man jo ikke gi etter for det!

Jeg hadde som PieLill skriver, faktisk tatt henne i hånden og leid henne hjem. Jeg hadde _ikke_ hatt en beklagende eller unnskyldende eller ydmyk tone overfor foreldrene. Men forklart at hun ikke kan være med nå. De store vil leke for seg selv.

That's it.

Dersom foreldrene fortsetter å nærmest gi de store barna dårlig samvittighet for at hun ikke får være med, ville jeg ha snakket med foreldrene og sagt at de ikke kan regne med at de tar hensyn til fireåringen.

At de kan komme til å unngå henne mer og mer, dersom dette fortsetter i samme mønster. At de synes det er ubehagelig rett og slett. Men fremhev gjerne at jenta er flott og at de liker å være sammen med henne _iblant_, men at de selv må bestemme hvor lite/mye de ønsker å være med henne.

Takk for svar - se forøvrig mitt svar til PieLill.

:-)

[laban]

Takk for langt og grundig svar.

Når de store er her, og den minste kommer på døra, spør jeg alltid de store om de vil ha besøk. Hvis de sier nei, så får hun beskjed om det - og jeg lukker døra.

Det er litt vanskeligere når de er ute, uansett om det er på fellesområdet eller i en hage. Da blir det slik at jeg følger henne hjem, men foreldrene slipper henne jo ut igjen og da sier det bare smækk! og hun er tilbake der de andre er. Hopper de f.eks. på trampolina, og den minste ikke får være med, så klatrer hun bare opp og baner vei.

Det samme forsåvidt med annen utelek. De største har laget seg en fin "lekestue" i skogkanten, hvor de lager og serverer mat og spiller ulike rollespill. Den minste ødelegger veldig for dem når hun er tilstede, men siden foreldrene ikke holder henne igjen hjemme er hun jo på plass igjen med det samme.

Ja, foreldrene er litt ettergivende og har nok ikke helt forståelsen for at hun er en liten plage for de store, for ofte snur de store leken og innlemmer henne. Og da er jo alt bare morsomt.

Siden jeg sendte innlegget mitt, har vi tatt en prat vi mammaene til de store jentene og blitt enige om at de ikke skal gå til den minste og be henne med i leken. Dette for å gjøre det litt mindre forvirrende for både den minste og foreldrene hennes. De store skal også hente en av oss voksne hvis de vil ha fred og ikke den minste resepkterer et nei fra dem.

Jeg har også forstått det som at foreldrene til den minste prøver å lære henne at hun må spørre om hun kan få være med i leken, men så langt har ikke det fungert noe særlig siden hun ikke vil ha nei til svar. Allikevel tror jeg kanskje de har fått opp øynene litt, da, siden de prøver å innføre dette. Det betinger allikevel at de må følge opp, og jeg vet at de store synes det er vanskelig å si nei når mamman eller pappan til den minste står og ser på dem...

Dette kan bli en veldig - eh - interessant sommer...

Kan det tenkes at hun minste har lært i barnehagen at alle skal få være med på leken hvis de spør? Da er det jo ikke så rart om det kræsjer litt for henne når de sier nei. Jeg er absolutt ikke uenig med deg i at de store må få leke uten hensyn til en som er så mye mindre, jeg bare husker at de praktiserte det omtrent slik i vår barnehage i sin tid. Men der var alle drillet i inkludering og samarbeid, siden det ikke var aldersdelte avdelinger.

Sønnen min var (nesten) minst i barnehagen en lang stund, så det var mange i gruppa som for ham var "store". Han elsket det - og vi så at han tok det for gitt at han også ville få bli med "de store" gutta i nabolaget. Det var jo slett ikke alltid at nabogutta syntes det var like selvsagt.

Men gutter leker gjerne mye mer fysisk og mindre avansert. Junior forsto ofte hva som var vitsen med leken og fikk derfor være med selv om han var liten - det er jo ikke så vanskelig å skjønne poenget hvis de f.eks. løper og hyler mens de fekter med en pinne (typisk guttegreie)...

[Gjest Elextra]

Takk for langt og grundig svar.

Når de store er her, og den minste kommer på døra, spør jeg alltid de store om de vil ha besøk. Hvis de sier nei, så får hun beskjed om det - og jeg lukker døra.

Det er litt vanskeligere når de er ute, uansett om det er på fellesområdet eller i en hage. Da blir det slik at jeg følger henne hjem, men foreldrene slipper henne jo ut igjen og da sier det bare smækk! og hun er tilbake der de andre er. Hopper de f.eks. på trampolina, og den minste ikke får være med, så klatrer hun bare opp og baner vei.

Det samme forsåvidt med annen utelek. De største har laget seg en fin "lekestue" i skogkanten, hvor de lager og serverer mat og spiller ulike rollespill. Den minste ødelegger veldig for dem når hun er tilstede, men siden foreldrene ikke holder henne igjen hjemme er hun jo på plass igjen med det samme.

Ja, foreldrene er litt ettergivende og har nok ikke helt forståelsen for at hun er en liten plage for de store, for ofte snur de store leken og innlemmer henne. Og da er jo alt bare morsomt.

Siden jeg sendte innlegget mitt, har vi tatt en prat vi mammaene til de store jentene og blitt enige om at de ikke skal gå til den minste og be henne med i leken. Dette for å gjøre det litt mindre forvirrende for både den minste og foreldrene hennes. De store skal også hente en av oss voksne hvis de vil ha fred og ikke den minste resepkterer et nei fra dem.

Jeg har også forstått det som at foreldrene til den minste prøver å lære henne at hun må spørre om hun kan få være med i leken, men så langt har ikke det fungert noe særlig siden hun ikke vil ha nei til svar. Allikevel tror jeg kanskje de har fått opp øynene litt, da, siden de prøver å innføre dette. Det betinger allikevel at de må følge opp, og jeg vet at de store synes det er vanskelig å si nei når mamman eller pappan til den minste står og ser på dem...

Dette kan bli en veldig - eh - interessant sommer...

''Det samme forsåvidt med annen utelek. De største har laget seg en fin "lekestue" i skogkanten, hvor de lager og serverer mat og spiller ulike rollespill. Den minste ødelegger veldig for dem når hun er tilstede''

SÅ ille kan det vel ikke være at hun ødelegger _veldig_? Når de er utendørs på felles grunn er det jo vanskelig å forhindre andre barn fra å delta/være til stede.

Men høres fornuftig ut ikke å invitere henne med. Det blir vanskelig for henne (og foreldrene) og skille mellom hvilke ganger det passer at hun er med og hvilke ganger det ikke passer.

[Gjest Mammanhennes]

Dattra mi på 8 er litt i samme situasjon, hun har en kusine på 4 år som hun er veldig glad i. Etter en stund med intens leik med kusina si pleier hun å måtte ha en pause. Jentene er ganske ulike i temperament og jeg formelig SER at 4-åringen suger energi ut av dattera mi.

Jeg eller søstra mi pleier å holde øye med dem og sørge for at 8-åringen får time-out når vi ser hun blir sliten. Da er hun som regel vel forsynt med leik på 4-åringens premisser for den neste uka!

Heldigvis skjønner søstra mi (mor til 4-åringen) problemet og er minst like obs som meg!

Kan du ta en prat med foreldrene til "din" 4-åring og bli enige om noen regler? Hvis ikke dette er mulig må du være tydelig på når det passer og ikke passer og overse/høre dramaqueen-taktene. Jeg synes også du kan ta en prat med de store og kanskje avtale et signal de kan gi deg når de kjenner at de har fått nok? Når de gir signalet kan du hjelpe dem å avslutte leiken med 4-åringen

''Kan du ta en prat med foreldrene til "din" 4-åring og bli enige om noen regler?''

Tja, vi er jo "enige" om at de store må få leke alene når de vil, men jeg vet ikke helt hvor enige de egentlig er i det.

''Hvis ikke dette er mulig må du være tydelig på når det passer og ikke passer og overse/høre dramaqueen-taktene. Jeg synes også du kan ta en prat med de store og kanskje avtale et signal de kan gi deg når de kjenner at de har fått nok?''

Ja, vi voksne må nok hjelpe til enda litt mer.

Se forøvrig mitt svar til PieLill.

Takk!

[Gjest Mammanhennes]

''Det samme forsåvidt med annen utelek. De største har laget seg en fin "lekestue" i skogkanten, hvor de lager og serverer mat og spiller ulike rollespill. Den minste ødelegger veldig for dem når hun er tilstede''

SÅ ille kan det vel ikke være at hun ødelegger _veldig_? Når de er utendørs på felles grunn er det jo vanskelig å forhindre andre barn fra å delta/være til stede.

Men høres fornuftig ut ikke å invitere henne med. Det blir vanskelig for henne (og foreldrene) og skille mellom hvilke ganger det passer at hun er med og hvilke ganger det ikke passer.

''SÅ ille kan det vel ikke være at hun ødelegger _veldig_?''

Nja, når de f.eks. leker et avsnitt av High School Musical, og skal danse og synge og sånt og den minste også hopper mellom dem og danser og synger noe helt annet, så opplever de nok at hun ødelegger veldig.

Leker de derimot familie, så er den minste veldig kjekk å ha som minstebarn.

Så det er litt av hvert, jeg burde ha presisert det.