Unger man bare ikke liker...

[Gjest dårlig voksen??]

Fins det unger som dere bare absolutt ikke kan like? Som dere har problemer med å være hyggelig mot? Som dere helst håper å unngå å tilbringe tid med?

Jeg har veldig problemer med en av lekekameratene til mitt barn. H*n er veldig uhøflig, kommanderer ("jeg skal ha ei pannekake til!" eller "gi meg en serviett!"), takker aldri for maten, urenslig på do (må alltid krangle om at h*n ikke vil vaske hendene etter dobesøk). I tillegg har barnet null utstråling, veldig lite pent (huff, vet at ikke det er barnets skyld, men det er med på å lage totalinntrykket).

Jeg prøver hardt å være høflig og blid mot dette barnet når vi er sammen, og jeg tror jeg klarer det. Men jeg kjenner at jeg heller foretrekker at barnet mitt har andre venner på besøk. I og med at barnet mitt leker forholdsvis greit med dette barnet, så strekker jeg meg langt for å tolerere dette barnet. Jeg sier selvsagt ikke noe til barnet mitt om hva jeg syns.

Klarer dere alltid å forholde dere proffe til slike unger, eller hender det at dere sliter? Bør vi som er voksne _ikke_ ha slike tanker om barn?

[Shadow 650]

Ut fra eksemplene dine, er det kanskje bare å slutte å servere ungen mat?

[Gjest dårlig voksen??]

Ut fra eksemplene dine, er det kanskje bare å slutte å servere ungen mat?

Matsituasjonene var jo bare eksempler. Ungen kommanderer samme hva h*n ber om. "Hent lua mi!" "Jeg skal ha _den_ blyanten!"

[Liliaceae]

Ja, jeg liker enkelte av barnas venner bedre enn andre. Slik vil det jo alltid være.

Men, jeg behandler alle likt, selv om jeg kan ergre meg (inni meg), fordi de f.eks. er kommanderende i sin måte å være på eller jeg synes de føler seg i overkant hjemme her.

Når det er sagt, prøver jeg å begrense besøk av disse noe, fordi de er mer krevende å ha med å gjøre.

Jeg synes det er bedre å klare å være hyggelig og imøtekommende når barna har besøk, enn å egentlig ikke orke å ha besøk og være småsur. Det går bare utover barna og vennene.

[caprice]

Min datter har en slik venninne. Synes hun er veldig lite sympatisk, og har skjønt at jeg helt klart ikke er den eneste voksne med disse tankene. Synes også hun har dårlig inflytelse på mitt barn når hun feks kritiserer maten vår (feks fisk) som barna i utgangspunktet liker, men som denne venninnen omtrent kan få dem til å mislike ved sin oppførsel og utsagn. Frekk i kjeften, nedlatende osv. Men jeg tror og håper at hun ikke merker noe til at vi ikke liker henne. Mulig man ikke skal ha slike tanker om barn, men ingen kan styre hvordan man tenker og føler, bare hvordan man oppfører seg - er nå min mening.

[Gjest Elextra]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, min sønn har også en kamerat jeg bare ikke klarer å like så godt som de andre. I tillegg til lignende ting som du beskriver synes jeg han påvirker min sønn til å like ting jeg ikke har så mye til overs for.

Jeg forsøker å heve meg over det og være høflig og real overfor ham likevel, på samme måte som overfor de andre kompisene. Men tar meg selv i å enkelte ganger bjeffe litt til ham, tror ikke han merker det, men jeg synes det er pinlig likevel. :#

[Speak]

Hva vi bør eller ikke bør hjelper ikke når man "er i praksis".

Ja, det er definitivt barn jeg ikke liker. Heldigvis virker det som om snuppa og jeg liker omtrent den samme typen mennesker, så jeg slipper å slite med det hjemme.

[PieLill]

Må innrømme at jeg ikke liker alle like godt jeg heller. De som er flinke sier de finner minst én ting ved en hver person de kan like. Forsøker jeg også.

Forsøker også å minne meg selv om at alle barn fortjener å bli likt.

''...H*n er veldig uhøflig, kommanderer ("jeg skal ha ei pannekake til!" eller "gi meg en serviett!")...''

Slikt konfronterer jeg konsekvent, samme hvem det er. De får rett og slett ingen ting om de ikke spør med et minstemål av høflighet. Klaging på maten orker jeg heller ikke høre på.

Typisk eksempel:

- Vann!

Først reagerer jeg ikke. Gjentas det, sier jeg ganske høyt med litt glimt i øyet: "Vann, du må komme! Det er noen som roper på deg!"

Kommanderer noen meg, sier jeg ganske klart ifra. Får jeg pellet av det jeg irriterer meg mest over, i hvertfall når de er hos oss, blir det litt lettere å takle.

Jeg synes det er bedre å la barnet vite hva de gjør som jeg ikke liker, enn å gå med en ullen følelse av at jeg misliker dem.

Men du har kanksje prøvd alt dette uten at det hjelper.

mvh

[trollemor;o)]

Dette er da helt normalt, men kjedelig....

Du får bare fortsette å ta deg sammen og prøve å behandle ham på samme måte som du behandler barn du liker.

Ellers tar jeg ikke fem øre for å oppdra uhøflige barn når de er på besøk hos oss.

Mine barns venner må jo innfinne seg med våre regler i vårt hjem! Det blir rart derom vennene får gjøre /si ting som mine barn ikke får lov til.

[Gjest er du en dårlig voksen er iallfall jeg det...]

''Fins det unger som dere bare absolutt ikke kan like? Som dere har problemer med å være hyggelig mot? Som dere helst håper å unngå å tilbringe tid med?''

Ja..Ja.. og Ja

Og det er ikke engang en venn av mine unger, men barnet bor i nærmiljøet,og burde av den grunn bli inkludert siden det er få barn på stedet her vi bor.. Men jeg kan bare ikke for noen pris utstå dette barnet... Og jeg har faktisk gått så langt at jeg nekter dette barnet å komme inn til oss og føler derfor at jeg ikke er noen god voksen.

Barnet eier rett og slett ikke folkeskikk, og jeg sliter med egen helse og har nok med mitt eget og har derfor ikke kapasitet til å oppdra andremanns unger som overhodet ikke kan oppføre seg. Og jeg mener det.. Ungen er 7 år, og roter i skapene våre, forsynerseg med mat uten å spørre, er uforsiktig med saker og ting. sparket til laptopen bl.a (og det var ikke uhell, men den gikk heldigvis ikke istykker) er frekk mot både voksne og barn, bøller, truer, osv osv.. Virker somom ungen rett og slett går inn for å være så plagsom som mulig(jeg tror kke ungen vil være plagsom men den ER det).. Ungen har vært inne hos oss et par ganger, og etter det fikk jeg mer enn nok.. så derfor slipper ikke ungen inn flere ganger før ungen har vist at den kan oppføre seg litt bedre.. Det er synd på ungen, men jeg makter rett og slett ikke gjøre noe for barnet, og makter ikke ha det her..

Utendørs står ungen og sperrer veien og hindrer andre unger i å gå dit de vil(, og ungene rundt osserredd dette barnet(gjelder også unger som er etpar år eldre), barnet sparker til andre unger sine sykler, kaster ting på de andre ungene, truer, bøller, ødelegger, leken osv osv noe somikke gjør saken bedre er at barnet er stor og sterk for alderen. Jeg mistenker at barnet må være et bokstavbarn etter oppførselen å dømme...

Og jeg greier ikke med min beste godvilje like dette barnet, og barnet er altså uønsket hjemme hos oss... Så jeg føler ikke jeg er noe godt forbilde når jeg har gått til detskrittet jeg har gjort..

Men samtidig prøver jeg etter beste evne å forklare mine barn som også reagerer på barnets atferd litt om hvorfor det barnet oppfører seg som det gjør.Mitt eldste barn(snart 8år) kom hjem en dag og begynte å snakke om ADHD, og like etter spurte min snart 8-åring om hvorfor den ungen oppførerseg som den gjør.. Og da snakket vi litt om hva ADHD er, og at hvis den ungen kanskje har noe slikt, så er det med på å styre atferden til ungen slik at barnet kanskje ikke riktig mener å gjøre alt det galeden gjør... og at ungen antakelig bare vil leke med dem, men fordi at ungen ikke forstår hvordan man skal oppfører seg, så gjør ungen mye som andre ikke liker ... Etter den samtalen virker ikke min unge lenger like redd den bøllete ungen, og tør nå å si fra direkte til ungen når ungen gjør noe mitt barn ikke liker...

Men jeg greier altså ikke like ungen, og jeg kommer til å vente så lenge som mulig med å slippe den ungen inni vårt hus igjen...

[jubalong70]

Selvsagt finnes det unger jeg ikke liker, på samme måte som det finnes voksne jeg ikke liker.

Jeg prøver likevel å ikke la dette påvirke meg i alt for stor grad, og jeg gjør mitt ytterste for at ikke ungene skal merke noe.

Når det gjelder oppførsel, så er jeg av dem som ikke "hører" når folk kommanderer meg. Jeg hører ikke før de ber pent. Ikke at de må si "vær så snill", men de må si f.eks. "kan jeg få"

Og gjør de ikke det, så forklarer jeg at her i huset så må man spørre pent før man får noe.

Så langt så fungerer det - på de fleste

[Gjest Tatjana]

Ja, jeg har vært borti barn jeg ikke liker. Det er ikke alle voksne jeg liker like godt heller. Men jeg prøver så godt som overhodet mulig å oppføre meg høflig, hyggelig og vennlig.

Når besøkende barn har en oppførsel som krasjer med våre husregler, minner jeg dem på det, vennlig men bestemt.

"Nei, men, glemte du å vaske hendene? Da går vi på badet og ordner det nå!" Så tauer jeg dem inn på badet og skrur på vannet.

Barn som forsøker å kommandere meg gjør meg ordentlig irritert, men jeg biter det i meg og forklarer på en grei måte at de må huske å spørre pent.

Og når tålmodigheten blir virkelig tynnslitt og jeg lengter etter at barnet skal bli hentet, prøver jeg hardt å tenke på hvilken god og samfunnsnyttig gjerning jeg gjør ved å hjelpe dette barnet til å få _litt_ bedre manerer.

;-)

[Mrs. Wallace]

Må innrømme at jeg ikke liker alle like godt jeg heller. De som er flinke sier de finner minst én ting ved en hver person de kan like. Forsøker jeg også.

Forsøker også å minne meg selv om at alle barn fortjener å bli likt.

''...H*n er veldig uhøflig, kommanderer ("jeg skal ha ei pannekake til!" eller "gi meg en serviett!")...''

Slikt konfronterer jeg konsekvent, samme hvem det er. De får rett og slett ingen ting om de ikke spør med et minstemål av høflighet. Klaging på maten orker jeg heller ikke høre på.

Typisk eksempel:

- Vann!

Først reagerer jeg ikke. Gjentas det, sier jeg ganske høyt med litt glimt i øyet: "Vann, du må komme! Det er noen som roper på deg!"

Kommanderer noen meg, sier jeg ganske klart ifra. Får jeg pellet av det jeg irriterer meg mest over, i hvertfall når de er hos oss, blir det litt lettere å takle.

Jeg synes det er bedre å la barnet vite hva de gjør som jeg ikke liker, enn å gå med en ullen følelse av at jeg misliker dem.

Men du har kanksje prøvd alt dette uten at det hjelper.

mvh

''Kommanderer noen meg, sier jeg ganske klart ifra. Får jeg pellet av det jeg irriterer meg mest over, i hvertfall når de er hos oss, blir det litt lettere å takle.

Jeg synes det er bedre å la barnet vite hva de gjør som jeg ikke liker, enn å gå med en ullen følelse av at jeg misliker dem.

''

Er så enig. Sånn gjør jeg også.

[Gjest GA]

Jeg jobber med unger, og er borti flere hundre av dem på et år. Noen jobber jeg mer med enn andre, kanskje en 60-70 har jeg anske nær kontakt med.

I løpet av de 15 årene jeg har hatt denne jobben tror jeg at jeg har truffet max 2 unger jeg har hatt problemer med å forholde meg profesjonellt til. Har greid jobben min men har måttet ta meg skikkelig sammen for å greie det.

Det er adskillig flere voksne jeg synes er problematisk å samarbeide med...

[EnolaGay]

Nei jeg klarer ikke. Og jeg unngår som best jeg kan "slike" barn, fordi de har innebygget radar og røntgenblikk for sånne voksne som meg!

Når jeg må omgåes med den typen barn (som beskrevet) så anstrenger jeg meg virkelig for å ikke vise tankene mine på noen måte. (Uten at jeg tror jeg lykkes hele tiden) Barn er SÅ forbanna mye smartere enn voksne noen ganger!

[Gjest sjøstjerna]

Jo, dette er da normalt. Det er vel ingen som liker alle.

Og en av vennene til minstebarnet er veldig støyete og fyrer opp mitt barn. (eller det er vel mer rett å si at de fyrer hverandre opp?). Dette barnet har skinglende stemme og bruker utestemmen konsekvent. Jeg må lukke ørene for å overleve når barnet er på besøk.

Ja, jeg forsøker være nøytral. Jeg tillater overnatting etc når de spør om det.

Likevel må jeg innrømme inni meg at jeg foretrekker de andre omgangsvennene til barnet.

[PieLill]

Ja, jeg har vært borti barn jeg ikke liker. Det er ikke alle voksne jeg liker like godt heller. Men jeg prøver så godt som overhodet mulig å oppføre meg høflig, hyggelig og vennlig.

Når besøkende barn har en oppførsel som krasjer med våre husregler, minner jeg dem på det, vennlig men bestemt.

"Nei, men, glemte du å vaske hendene? Da går vi på badet og ordner det nå!" Så tauer jeg dem inn på badet og skrur på vannet.

Barn som forsøker å kommandere meg gjør meg ordentlig irritert, men jeg biter det i meg og forklarer på en grei måte at de må huske å spørre pent.

Og når tålmodigheten blir virkelig tynnslitt og jeg lengter etter at barnet skal bli hentet, prøver jeg hardt å tenke på hvilken god og samfunnsnyttig gjerning jeg gjør ved å hjelpe dette barnet til å få _litt_ bedre manerer.

;-)

Jeg har en gang hatt et barn her som hadde en kommandostemme som gav meg assosiasjoner til:

"Kvinne, øl!!"

Da forsøkte jeg ikke på noen som helst måte å bite i meg noe som helst... H*n fikk så hatten passet. Har aldri forsøkt å kommandere meg siden.

mvh

[Gjest Tatjana]

Jeg har en gang hatt et barn her som hadde en kommandostemme som gav meg assosiasjoner til:

"Kvinne, øl!!"

Da forsøkte jeg ikke på noen som helst måte å bite i meg noe som helst... H*n fikk så hatten passet. Har aldri forsøkt å kommandere meg siden.

mvh

''"Kvinne, øl!!" ''

DA hadde nok ikke jeg bitt tenna sammen heller...

*flirer litt for meg selv*

Jeg har ikke vært borti den typen, jeg da, mer den typen som rekker fram tallerknen ved middagsbordet og kort sier: "Mer!" -Noe som ikke automatisk gir påfyll i vårt hjem...

[Lillemus]

''"Kvinne, øl!!" ''

DA hadde nok ikke jeg bitt tenna sammen heller...

*flirer litt for meg selv*

Jeg har ikke vært borti den typen, jeg da, mer den typen som rekker fram tallerknen ved middagsbordet og kort sier: "Mer!" -Noe som ikke automatisk gir påfyll i vårt hjem...

''Jeg har ikke vært borti den typen, jeg da, mer den typen som rekker fram tallerknen ved middagsbordet og kort sier: "Mer!" -Noe som ikke automatisk gir påfyll i vårt hjem...''

Eller unger som reiser seg på stolen, tar et overblikk over hva som er i middagskjelene for så høylydt å utbryte:"Jeg liker ikke gulrøtter!!" Jeg hadde avklart med mora på forhånd hva han likte og ikke så jeg visste han spiste "hovedretten" da.

[PieLill]

''"Kvinne, øl!!" ''

DA hadde nok ikke jeg bitt tenna sammen heller...

*flirer litt for meg selv*

Jeg har ikke vært borti den typen, jeg da, mer den typen som rekker fram tallerknen ved middagsbordet og kort sier: "Mer!" -Noe som ikke automatisk gir påfyll i vårt hjem...

''Jeg har ikke vært borti den typen, jeg da, mer den typen som rekker fram tallerknen ved middagsbordet og kort sier: "Mer!" -Noe som ikke automatisk gir påfyll i vårt hjem...''

Det framkaller nok andre automatiske reaksjoner her i gården også...

mvh