Unger man bare ikke liker...

[PieLill]

''Fins det unger som dere bare absolutt ikke kan like? Som dere har problemer med å være hyggelig mot? Som dere helst håper å unngå å tilbringe tid med?''

Ja..Ja.. og Ja

Og det er ikke engang en venn av mine unger, men barnet bor i nærmiljøet,og burde av den grunn bli inkludert siden det er få barn på stedet her vi bor.. Men jeg kan bare ikke for noen pris utstå dette barnet... Og jeg har faktisk gått så langt at jeg nekter dette barnet å komme inn til oss og føler derfor at jeg ikke er noen god voksen.

Barnet eier rett og slett ikke folkeskikk, og jeg sliter med egen helse og har nok med mitt eget og har derfor ikke kapasitet til å oppdra andremanns unger som overhodet ikke kan oppføre seg. Og jeg mener det.. Ungen er 7 år, og roter i skapene våre, forsynerseg med mat uten å spørre, er uforsiktig med saker og ting. sparket til laptopen bl.a (og det var ikke uhell, men den gikk heldigvis ikke istykker) er frekk mot både voksne og barn, bøller, truer, osv osv.. Virker somom ungen rett og slett går inn for å være så plagsom som mulig(jeg tror kke ungen vil være plagsom men den ER det).. Ungen har vært inne hos oss et par ganger, og etter det fikk jeg mer enn nok.. så derfor slipper ikke ungen inn flere ganger før ungen har vist at den kan oppføre seg litt bedre.. Det er synd på ungen, men jeg makter rett og slett ikke gjøre noe for barnet, og makter ikke ha det her..

Utendørs står ungen og sperrer veien og hindrer andre unger i å gå dit de vil(, og ungene rundt osserredd dette barnet(gjelder også unger som er etpar år eldre), barnet sparker til andre unger sine sykler, kaster ting på de andre ungene, truer, bøller, ødelegger, leken osv osv noe somikke gjør saken bedre er at barnet er stor og sterk for alderen. Jeg mistenker at barnet må være et bokstavbarn etter oppførselen å dømme...

Og jeg greier ikke med min beste godvilje like dette barnet, og barnet er altså uønsket hjemme hos oss... Så jeg føler ikke jeg er noe godt forbilde når jeg har gått til detskrittet jeg har gjort..

Men samtidig prøver jeg etter beste evne å forklare mine barn som også reagerer på barnets atferd litt om hvorfor det barnet oppfører seg som det gjør.Mitt eldste barn(snart 8år) kom hjem en dag og begynte å snakke om ADHD, og like etter spurte min snart 8-åring om hvorfor den ungen oppførerseg som den gjør.. Og da snakket vi litt om hva ADHD er, og at hvis den ungen kanskje har noe slikt, så er det med på å styre atferden til ungen slik at barnet kanskje ikke riktig mener å gjøre alt det galeden gjør... og at ungen antakelig bare vil leke med dem, men fordi at ungen ikke forstår hvordan man skal oppfører seg, så gjør ungen mye som andre ikke liker ... Etter den samtalen virker ikke min unge lenger like redd den bøllete ungen, og tør nå å si fra direkte til ungen når ungen gjør noe mitt barn ikke liker...

Men jeg greier altså ikke like ungen, og jeg kommer til å vente så lenge som mulig med å slippe den ungen inni vårt hus igjen...

Din første forpliktelse er til dine egne barn.

Skal man invitere inn et barn med den adferden du beskriver, må man også ha overskudd til det. Så det kan være en god voksen avgjørelse og ikke slippe barnet inn.

Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle si at et barn ikke var velkomment hjemme hos oss før jeg sto i en situasjon der jeg ikke så noen annen utvei. Det gikk rett og slet for hardt ut over mine egne barn.

mvh

[Attekattenoa]

''"Kvinne, øl!!" ''

DA hadde nok ikke jeg bitt tenna sammen heller...

*flirer litt for meg selv*

Jeg har ikke vært borti den typen, jeg da, mer den typen som rekker fram tallerknen ved middagsbordet og kort sier: "Mer!" -Noe som ikke automatisk gir påfyll i vårt hjem...

'' mer den typen som rekker fram tallerknen ved middagsbordet og kort sier: "Mer!" ''

Hadde guttungen her i huset gjort det, hadde jeg nok blitt så glad at jeg sporenstreks hadde lessa på mer mat. :-)

[Gjest ikke noe nick nå]

Min datter har en veenninne jeg ikke liker. Hun er høflig og grei, oppfører seg stort sett ordentlig. Er som alle andre unger på den alderen. Men jeg kan ikke like den jenta uansett, beklager. Hun har jo ikke gjort noe galt og oppfører seg ordentli, men nei. Kjemien er absolutt ikke tilstede der. Men selvfølgelig viser eller sier jeg det ikke, verken til dattera eller venninnen. Men må innrømme at da det ble spurt om å ta henne med på hytta noen dager ble svaret nei. "Vet du har hatt med venner før, men denne gangen har vi lyst til å reise alene, bare vi...." Og det gikk jo greit. Foreløpig går de i hver sin klasse så det er ikke så altfor ofte de treffes, men med bytte av klasse til høsten står denne jenta øverst på ønskelista, dessverre. Men så lenge hun oppfører seg ordentlig er jo det det viktigste. Og så skal jeg fortsette å svelge min motvilje mot jenta, som jo egentlig ("stakkar")ikke har gjort noe galt.

[Gjest emia]

Jeg liker de aller fleste vennene til mine barn.

Jeg harr heller ikke problem med barn som er hypre. Men jeg kan lett mislike uhøflige, sure og sutrete og unger.

[Axcia]

Jeg har et par unger i nabolaget, som jeg alle helst ville ha sendt til Bouvetøya, eller noe.

Felles trekk for disse er: frekk i snakketøyet, ufordragelig - forsyner seg selv uten å spørre (sett at de er innom en tur, da går de rett opp i fruktskåla, eller åpner kjøleskap/fryser for å se etter is/noe som frister), går rett inn istedet for å vente ute, griser når de er på do + vasker ikke hender - jeg kommanderer vasking av hender hver eneste gang, småpenger forsvinner (legg ut tre tiere på en benk eller kommode, og følg med).

[Gjest mener jeg]

Min datter har en veenninne jeg ikke liker. Hun er høflig og grei, oppfører seg stort sett ordentlig. Er som alle andre unger på den alderen. Men jeg kan ikke like den jenta uansett, beklager. Hun har jo ikke gjort noe galt og oppfører seg ordentli, men nei. Kjemien er absolutt ikke tilstede der. Men selvfølgelig viser eller sier jeg det ikke, verken til dattera eller venninnen. Men må innrømme at da det ble spurt om å ta henne med på hytta noen dager ble svaret nei. "Vet du har hatt med venner før, men denne gangen har vi lyst til å reise alene, bare vi...." Og det gikk jo greit. Foreløpig går de i hver sin klasse så det er ikke så altfor ofte de treffes, men med bytte av klasse til høsten står denne jenta øverst på ønskelista, dessverre. Men så lenge hun oppfører seg ordentlig er jo det det viktigste. Og så skal jeg fortsette å svelge min motvilje mot jenta, som jo egentlig ("stakkar")ikke har gjort noe galt.

Dette er litt interessant. Du har jo også forstått at din reaksjon er noe urimelig, siden jenta tydeligvis ikke har gjort noe "galt". Selv synes jeg det er lærerikt å gå litt inn i meg selv når jeg opplever liknende ting som du beskriver. Å snakke om at kjemien ikke stemmer er ikke helt nok for meg. Noe må det være som gjør at jeg får piggene ute. Er jenta for lik meg? Er hun lik meg som jeg var når jeg var barn? Har hun egenskaper jeg har som jeg ikke liker med meg selv? Likner hun på venninner fra barndommen som jeg ikke gikk godt sammen med, osv. Hvilke egenskaper er det jeg reagerer på? Jeg synes det kan være ganske lærerikt i forhold til å bli kjent med meg selv. Jeg opplever jo også dette når jeg treffer voksne av og til. Ikke så veldig ofte riktignok,de fleste er kjekke og greie, men som oftest er der noen grunner utenfor det at kjemiern bare ikke stemmer.

Men det er jammen ikke helt lett å skulle ha et slikt barn rundt seg over lengre tid, og selv om en tar seg sammen røyner det på, og en føler seg lett guffen mot barnet etter en stund. En klarer det jo ikke helt perfekt, for en er om ikke annet hakket mindre hjertelig med de barna enn med de som en liker.

Det som kan hjelpe er å være takknemlig for at barnet ditt har venner. (Jeg sier ikke at du ikke er det altså). Bare et tips. Jeg har i perioder et barn som er helt alene uten venner. Jeg skulle svelget mange kameler ved å se ungen min ha kontakt med et hvilket som helst nogenlunde vanlig barn. Så fokus og endring av fokus kan alltid være nyttig.