Irriterer meg litt over en barnehageansatt...

[Gjest trådstarter]

Jeg forstår deg godt altså, og er helt enig med deg bare så det er sagt ;-) Har selv som mor stått overfor en pedagog som mente eldstedattera trengte ekstra motorisk tilrettelegging fordi gangen hennes var stakkato i ubalansert. Og jeg himlet høyt med øynene _inni meg_ og tenkte at "herregud, har dama aldri sett et barn som nettopp har lært å gå!"...

Mitt beste råd er å be om en samtale med pedagogen, og jeg ville sagt sånn omtrentlig det samme som du sier i innleggene dine her. Hjelp til å gi et helhetsbilde av datteren din, og si som sant er at det hadde vært hyggelig å få høre om de fine tingene også :-)

Av og til blir pedagoger blinde for annet pedagogiske problemstillinger, spesielt gjelder dette ivrige, tildels nyutdannede pedagoger uten barn (høres veldig fordømmende ut, men det altså min erfaring ;-))

Dette minner meg litt om meg da jeg var liten og gikk på skolen.

Læreren min hadde uten å samrådet med mine foreldre

ringt til helsesøster og bedt de innkalle meg

sammen med lege og psykolog pga de mente jeg var lite psykomotorisk utviklet.

Dette basert på at jeg ikke klarte/turte å hoppe over bukken i gymmen!

Moren min takket nei til denne timen,

og som jeg ser i dag hadde jeg neppe behov for dette.

Jeg var som sagt veldig forsiktig av meg, og turte ikke hoppe over bukken...

men jeg lærte meg å turne og stupe kråke etter mye trening, selv om jeg var redd. Svømming lærte jeg meg ganske sent og, rett og slett pga jeg var redd.

Ikke fordi jeg var sent motorisk utviklet.

Jeg begynte på danseskole, moren min mente dette ikke ville være noe for meg som var så stiv.... (dårlig motorikk), men jeg ble faktisk ganske flink.

Læreren min spurte hva jeg ville bli som voksen, jeg ville bli butikkdame eller noe,

da hadde hun advart meg/moren min mot å bli noe der jeg måtte ha med folk å gjøre pga jeg var så sjenert! Hallo, den beste treningen for sjenerte er jo å ha med folk å gjøre.

Nå har jeg kjempegod motorikk og er sosial og greier...

Jeg syns pedagoger skal være forsiktig med å leke "leger" og heller kommunisere litt bedre med foreldre som kanskje er bedre observatører da de kjenner barnet bedre.

[Gjest mener jeg]

Føler bare at hun hele tiden har lagt litt vel mye i ting,

så har ting vist seg å være helt normale.

F.eks. at hun var sen å gå, nå springer og hopper hun som alle andre.

Greit at hun tar opp ting med meg,

men måten hun fremlegger ting på føler jeg at hun mener jeg bør gjøre noe med det? Jeg vet ikke... syns hun fokuserer for mye på problemene i stedet for det som er bra.

Hadde vært godt å høre noe positivt også av og til da

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, egentlig bare få ut litt frustrasjon.

Jeg vet hun mener det godt da

Det ville på den andre siden vært rart om de ikke påpekte dette med at hun er sen til å gå. Det er greit at det er innen normalen, men det er sent, og hvis ikke personalet skal ta det opp på en eller annen måte gjør de ikke jobben sin synes jeg.

Hvordan hun tar det opp og hvor ofte har selvsagt mye å si.

[Gjest mener jeg]

Jeg gadd ikke lese hele innlegget ditt, beklager, men jeg skjønner at du blir irritert. En barnehageansatt har vel ingenting med om noen er sen eller tidlig å gå!?

Ellers er det jo helt normalt at så små barn ikke ønsker å leke sammen med andre. Dette kommer senere.

Er denne dama nyutdannet eller?

''En barnehageansatt har vel ingenting med om noen er sen eller tidlig å gå!?

''

Hvis ikke barnehagen har noe med barnas utvikling å gjøre så vet ikke jeg..Dette er noe av det dummeste jeg har hørt, og det kan søren meg ikke være mye lett å være ansatt i barnehagen med slike holdninger mot seg. Hva er barnehagens jobb da, mon tro?

[Mrs. Wallace]

Jeg forstår deg godt altså, og er helt enig med deg bare så det er sagt ;-) Har selv som mor stått overfor en pedagog som mente eldstedattera trengte ekstra motorisk tilrettelegging fordi gangen hennes var stakkato i ubalansert. Og jeg himlet høyt med øynene _inni meg_ og tenkte at "herregud, har dama aldri sett et barn som nettopp har lært å gå!"...

Mitt beste råd er å be om en samtale med pedagogen, og jeg ville sagt sånn omtrentlig det samme som du sier i innleggene dine her. Hjelp til å gi et helhetsbilde av datteren din, og si som sant er at det hadde vært hyggelig å få høre om de fine tingene også :-)

Av og til blir pedagoger blinde for annet pedagogiske problemstillinger, spesielt gjelder dette ivrige, tildels nyutdannede pedagoger uten barn (høres veldig fordømmende ut, men det altså min erfaring ;-))

Godt råd.

[Gjest mener jeg]

Ja, hun er jo bare 2 år, jeg syns det er tidlig å begynne å bekymre seg, greit nok å observere tendensene, men man skal ikke legge for mye vekt på det. Heller prøve å stimulere henne til å leke med de andre da enn å lage et problem ut av det.

Jeg er enig i at måten hun sier det på og et unødvendig bekymringsnivå er uheldig, men barnehagene læres opp til å skulle starte tidlig med eventuelle tiltak, og det er forskningsmessig en positiv utvikling. For stort fokus på dette er uheldig, og om hun nevner det hver gang du ser henne er det selvsagt ikke på sin plass.

[Gjest mener jeg]

Men dette er jo ingen avvik!

Det er ikke avvik, men en skal observere, påpeke og følge med før det er blitt et tydelig avvik. Mitt barn gikk heller ikke før det var 18 mnd, og det ble både kommentert i barnehage, på helsestasjon og ellers hvor vi ferdet.

[jubalong70]

På avdelingen der sønnen min går, fikk de for en stund siden ny ped.leder. Denne var helt anderledes enn de andre som hadde vært der. De andre fokuserte på det som var bra. Var det noe de stilte spørsmål ved så snakket vi selvsagt om det, men da på en mer utforskende måte.

Så begynte denne nye, og plutselig var "alt" et problem. Sønnen er vårt tredje barn, og jeg føler jo selv at jeg begynner å få litt erfaring. Denne ped.leder hadde 1 barn som var yngre enn barnet mitt ...

Jeg valgte å ikke vektlegge hva hun sa, for de hun gjorde til et problem, visste jeg at var helt normalt. Dette ble også bekreftet av andre som jobbet i barnehagen (og som hadde jobbet der i 15 år).

Jeg synes du har du valgmuligheter. Enten så velger du å ikke legge vekt på det vedkommende sier, eller så tar du det opp med henne at du ikke synes noe om at ting blir vektlagt så negativt. Si at du er klar over det er sent å slippe seg når man er 18 mnd, men at det ikke er noe alarmerende i det hele tatt. Si at du gjerne hadde sett at det ble fokusert på det som er positivt og flott med jenta di. Si at det at hun trekker seg litt unna absolutt kan ha noe med hennes personlighet å gjøre, men at du gjerne vil at de lokker henne med bort til de andre innimellom.

Er jenta di enebarn? I så fall er det absolutt ikke noe rart at hun tidvis ønsker å være i ro og fred i barnehagen. Hjemmefra er hun vant til at det er bare henne, og at det er rolig. I barnehagen er det jo absolutt IKKE det.

[trollemor;o)]

''En barnehageansatt har vel ingenting med om noen er sen eller tidlig å gå!?

''

Hvis ikke barnehagen har noe med barnas utvikling å gjøre så vet ikke jeg..Dette er noe av det dummeste jeg har hørt, og det kan søren meg ikke være mye lett å være ansatt i barnehagen med slike holdninger mot seg. Hva er barnehagens jobb da, mon tro?

Hadde barnet vært veldig sen med å gå ville det stilt seg annerledes. Men denne ungen det er snakk om her er helt innenfor normalen og jeg ser overhodet ikke at det skal væære nødvendig å påpeke det da.

[trollemor;o)]

Det er ikke avvik, men en skal observere, påpeke og følge med før det er blitt et tydelig avvik. Mitt barn gikk heller ikke før det var 18 mnd, og det ble både kommentert i barnehage, på helsestasjon og ellers hvor vi ferdet.

Hva hjalp denne påpekingen da??? Ikke en dritt annet enn å gjøre deg bekymret tenker jeg.

[PieLill]

Vi gikk fra en førskolelærer med nyt-barna-innstilling til en som mer så ut til å se på bara som et pedagogisk forbedringsprosjekt.

Ble ganske matt og oppgitt en del ganger over alt som kunne tolkes og problematiseres. Og midt i alt virrvarret av observasjoner følte jeg ikke at h*n så _barnet_.

Frustrerende og irriterende, men jeg valgte å ikke legge vekt på annet enn det som hadde praktisk betydning. Grunnmentaliteten kunne jeg ikke gjøre noe med.

Var ikke så fryktelig lei meg da det ble utskiftning av ped. leder igjen.

mvh

[PieLill]

Jeg ble litt usikker på hva du vil med innlegget ditt. Jeg jobber selv i barnehage og barnas utvikling er noe vi er opptatt av. Vi ser jo barna hele dagen, og merker snart hvis det er noe avvik. Jeg tror ikke førskolelærer er ute etter å kritisiere eller "klage". Hun vil nok bare være sikker på at du er informert og at du vet hvordan vesla har det i barnehagen. Noen kan nok være vel ivrige i tjenesten og det kan være at du synes det blir for mye prat om dette. Da hadde jeg tatt det opp med eventuelt styrer i barnehagen.

Jeg har opplevd en del av de super problemfukuserte både blant barnehagepersonell og helsesøstre. Det handler både om hovedfokus og måten ting sies på.

På den andre siden har jeg opplevd barnehageansatte som jeg kunne forgyldt for måten de var på mot barna og oss som foreldre og ikke minst måten de _så_ barna på.

Det er utrolig hvor forskjellig det går an å snakke om nøyaktig den samme tingen.

En del førskolelærere og annet barnehagepersonell kunne med hell gått litt i seg selv og revurdert en del prioriteringer og kommunikasjonsformer.

mvh

[PieLill]

Det er ikke avvik, men en skal observere, påpeke og følge med før det er blitt et tydelig avvik. Mitt barn gikk heller ikke før det var 18 mnd, og det ble både kommentert i barnehage, på helsestasjon og ellers hvor vi ferdet.

Når alt er sagt og gjort, er forbasket mye mer sagt enn gjort.

Skal man "påpeke" ting, eller på andre måter problematisere noe, bør man ha et litt viktigere mål enn bare problematisering.

mvh

[Gjest mener jeg]

Når alt er sagt og gjort, er forbasket mye mer sagt enn gjort.

Skal man "påpeke" ting, eller på andre måter problematisere noe, bør man ha et litt viktigere mål enn bare problematisering.

mvh

Jeg synes ikke en kan sette et automatisk likhetstegn mellom på den ene siden problematisering og den annen side, det å påpeke og være det jeg vil si er observant. Følge med, påpeke, se barnet utfra kunnskap om barn. Eller skal en problematisere det på dagen når 18 mnd er kommet og gått?

Måten en legger dette frem på, når og hvor ofte vil være avgjørende for resultatet.

[PieLill]

Jeg synes ikke en kan sette et automatisk likhetstegn mellom på den ene siden problematisering og den annen side, det å påpeke og være det jeg vil si er observant. Følge med, påpeke, se barnet utfra kunnskap om barn. Eller skal en problematisere det på dagen når 18 mnd er kommet og gått?

Måten en legger dette frem på, når og hvor ofte vil være avgjørende for resultatet.

''Følge med, påpeke, se barnet utfra kunnskap om barn.''

Og om man gjør det, skjønner man at det er en hel del ting som ikke er nødvendig å påpeke, selv om man observerer dem. Og dessuten at det går an å påpeke positive ting også.

I samtale med foreldre bør man ha et større mål enn å vise hvor flinke man er å observere og påpeke. Dialog om det man anser som et problem. Høre foreldrenes syn på saken. Vurdere om det bør gjøres noe.

Fulgte man med på det barnet som er beskrevet av trådstarter ville man sett et forsiktig barn i ferd med å lære seg å gå. Altså ingen ting å gnåle om.

mvh

[Gjest trådstarter]

Vi gikk fra en førskolelærer med nyt-barna-innstilling til en som mer så ut til å se på bara som et pedagogisk forbedringsprosjekt.

Ble ganske matt og oppgitt en del ganger over alt som kunne tolkes og problematiseres. Og midt i alt virrvarret av observasjoner følte jeg ikke at h*n så _barnet_.

Frustrerende og irriterende, men jeg valgte å ikke legge vekt på annet enn det som hadde praktisk betydning. Grunnmentaliteten kunne jeg ikke gjøre noe med.

Var ikke så fryktelig lei meg da det ble utskiftning av ped. leder igjen.

mvh

Sikkert en samme type dette

Sitter og drømmer om at hun skifter avdeling, føler hun ikke hører hjemme på småbarnsavdeling...

[Gjest trådstarter]

På avdelingen der sønnen min går, fikk de for en stund siden ny ped.leder. Denne var helt anderledes enn de andre som hadde vært der. De andre fokuserte på det som var bra. Var det noe de stilte spørsmål ved så snakket vi selvsagt om det, men da på en mer utforskende måte.

Så begynte denne nye, og plutselig var "alt" et problem. Sønnen er vårt tredje barn, og jeg føler jo selv at jeg begynner å få litt erfaring. Denne ped.leder hadde 1 barn som var yngre enn barnet mitt ...

Jeg valgte å ikke vektlegge hva hun sa, for de hun gjorde til et problem, visste jeg at var helt normalt. Dette ble også bekreftet av andre som jobbet i barnehagen (og som hadde jobbet der i 15 år).

Jeg synes du har du valgmuligheter. Enten så velger du å ikke legge vekt på det vedkommende sier, eller så tar du det opp med henne at du ikke synes noe om at ting blir vektlagt så negativt. Si at du er klar over det er sent å slippe seg når man er 18 mnd, men at det ikke er noe alarmerende i det hele tatt. Si at du gjerne hadde sett at det ble fokusert på det som er positivt og flott med jenta di. Si at det at hun trekker seg litt unna absolutt kan ha noe med hennes personlighet å gjøre, men at du gjerne vil at de lokker henne med bort til de andre innimellom.

Er jenta di enebarn? I så fall er det absolutt ikke noe rart at hun tidvis ønsker å være i ro og fred i barnehagen. Hjemmefra er hun vant til at det er bare henne, og at det er rolig. I barnehagen er det jo absolutt IKKE det.

Takk jubalong, du har alltid så fornuftige svar

Mye rett i det du sier.

Ja, hun er enebarn foreløpig, så er jo vant til å være hjemme, bli dullet med mamma og pappa, eller leke seg for seg selv, er veldig flink til å finne på ting selv og det er jo en fin egenskap.

[Persille1365381127]

Hva hjalp denne påpekingen da??? Ikke en dritt annet enn å gjøre deg bekymret tenker jeg.

Du er litt vel bombastisk i uttalelsene dine

I dette tilfellet var det ingen fare, og barnet utviklet seg innen normen til slutt. Men OM det ikke hadde skjedd, så hadde det vært veldig fint at barnehagen var forberedt på dette og visste hvordan de skulle håndtere det.

Det er ofte slik at de som utvikler grovmotorikk sent utvikler finmotorikk tidlig, eller er veldig gode på språk. Det kan innimellom virke som om barna velger seg et fokusområde, og blir gode på det

Men det er helt riktig at det skal observeres, i tilfelle det dukker opp avvik som må håndteres.

[Gjest mener jeg]

''Følge med, påpeke, se barnet utfra kunnskap om barn.''

Og om man gjør det, skjønner man at det er en hel del ting som ikke er nødvendig å påpeke, selv om man observerer dem. Og dessuten at det går an å påpeke positive ting også.

I samtale med foreldre bør man ha et større mål enn å vise hvor flinke man er å observere og påpeke. Dialog om det man anser som et problem. Høre foreldrenes syn på saken. Vurdere om det bør gjøres noe.

Fulgte man med på det barnet som er beskrevet av trådstarter ville man sett et forsiktig barn i ferd med å lære seg å gå. Altså ingen ting å gnåle om.

mvh

Så konklusjonen din er at vi pedagoger aldri under noen omstendigheter skal påpeke ting vi observerer før det er blitt et behandlingstrengende behov for tiltak?

Jeg forbeholder meg retten til å være uenig.

[PieLill]

Så konklusjonen din er at vi pedagoger aldri under noen omstendigheter skal påpeke ting vi observerer før det er blitt et behandlingstrengende behov for tiltak?

Jeg forbeholder meg retten til å være uenig.

Det var da en forvrengt og absolutt tolkning av det jeg skrev.

Jeg sa at man må ha et _mål_ med det man "påpeker" ut over å bare påpeke det. Ellers er det på sitt beste fullstendig unyttig. Og det må være en balanse i regnskapet mellom å fokusere på problemer og å veklegge det positive.

Med vår førskolelærer som var fantistisk til å se barna og nyte dem tok vi faktisk tak i langt tyngre problemer enn med førskolelæreren som jeg ikke kan huske tok opp annet enn problemer og så ut til å se på barna som pedagogiske forbedringsprosjekter.

Heldigvis var det en assisten på avdelingen som kunne si ting som "XX koste seg så med fingermalingen i dag."... "XX, YY og ZZ kledde seg ut i dag og hadde det så kjekt sammen." ... "I dag har XX kost seg mye for seg selv i dukkekroken." Hvis ikke hadde vi jo ikke ant hvordan ungene egentlig hadde hatt det i løpet av dagen.

mvh

[PieLill]

Du er litt vel bombastisk i uttalelsene dine

I dette tilfellet var det ingen fare, og barnet utviklet seg innen normen til slutt. Men OM det ikke hadde skjedd, så hadde det vært veldig fint at barnehagen var forberedt på dette og visste hvordan de skulle håndtere det.

Det er ofte slik at de som utvikler grovmotorikk sent utvikler finmotorikk tidlig, eller er veldig gode på språk. Det kan innimellom virke som om barna velger seg et fokusområde, og blir gode på det

Men det er helt riktig at det skal observeres, i tilfelle det dukker opp avvik som må håndteres.

Avvik...

Skrekk og gru, vi snakker om barn, ikke ting.

mvh