Sliter veldig etter tapet av min far

[Gjest Cesc]

Jeg har gått med 2 Psykologer ei i Ålesund å en i Ulsteinvik. Men ingen av dem hjalp noe særlig pluss jeg har ikke komt meg Videre. For pappaen min var den som fikk til å motivere meg å alt .Han fikk Blodkreft å var syk veldlig lenge han var på Rikshospitalet i Oslo. Kreften spredte seg veldig fort å han greidde ikke å motstå den . Jeg prøver å tenke positivt men det er ikke lett når andre sier at det er bare å gjøre ditt å datt jeg tar en dag om gangen. Han døde i 2007 å jeg sliter mye ennå for å si det sånn jeg å pappa var veldi nær hverandre .

[Gjest ergoo]

Beklager tapet av din pappa. Jeg har selv mistet nære personer og den beste hjelpen fikk jeg faktisk i samtaler med en prest noen år etter min lillebrors bortgang. Kanskje det også kunne hjulpet deg litt i din sorg.

[canoa]

Kjære deg,

Jeg har ingen gode råd å gi deg, men jeg tillater meg likevel å skrive noen ord til deg.

Sorg i seg selv er en normal mental reaksjon på at man mister en av sine nære. Når sorgen blir som hos deg, tror jeg kanskje at det er snakk om mer enn sorg, men jeg _vet_ ikke. Kan det være at du i tillegg har en depresjon?

Du kommer aldri til å glemme din far og du kommer alltid til å minnes det fine dere hadde sammen. Du kommer også til å huske måten han greide å motivere deg på og de gode rådene han gav. Hva tror du faren din ville sagt til deg i en tilsvarende situasjon hvis han fortsatt var i live? - Hvilke råd tror du han ville gitt deg?

Det finnes nok dessverre ikke en lettvint løsning på hvordan man skal komme seg gjennom en sorg på, og den ene måten er ikke riktigere enn den andre. Kanskje vil det hjelpe å snakke med en av de andre nære?

Håper det snart går bedre med deg. Håper også du får et mer kvalifisert svar enn hva jeg kan gi deg.

[Gjest har selv mista]

Min far døde i 05 av kreft, han var syk ca. et år før han døde.

Det var ventetiden som var verst, for siste halvåret visste vi at det ikke var noe mer de kunne gjøre... denne tiden var ikke noe særlig, han skiftet personlighet og ble vanskelig å ha med å gjøre, han var nok bitter pga sykdommen og lot det gå utover oss, som bare ville hans beste. Det var ikke så lett... å motta all kjeften, mens vi gråt inni oss pga det vi visste ville komme.

Jeg klarer meg bra nå, de sier verste sorgen er første året, man må gjennom alle høytidene, men likevel vil det være et sår i sjelen, noe som mangler...

og det som er viktig er å bearbeide følelsene.

Jeg føler jeg ikke helt har bearbeidet dette, dette merker jeg

da det ikek skal mye til før jeg blir skikkelig deppa og griner, hvis jeg tenker tilbake på den tiden. Er nok litt pga vi ikke ble forsonte før han døde, han gjorde seg jo til uvenns med alle... var så hatefull enda vi gjorde alt vi kunne, men alt vi sa og gjorde var feil.

Ser jeg noe på tv, hører om noen med kreft eller som dør ung blir jeg skikkelig deppa go begynner å tenke på pappa og da kommer tårene.

Ellers klarer jeg meg bra i hverdagen så lenge jeg ikke tenker på dette eller prater om det.

Jeg pratet med en venninne en dag og fortalte om denne tiden, det var godt å få lettet hjertet, men tårene begynte å trille.... så skjønte jeg ikke har fått bearbeidet disse følelsene skikkelig. Mulig jeg burde hatt profesjonell hjelp den første tiden...

Så jeg sier - ta tiden til hjelp, men ikke vegre deg for å søke profesjonell hjelp, det er viktig å bearbeide følelsene slik at du klarer å leve videre. Faren din vil for alltid være borte, men minnene vil du alltid ha i hjertet.

[skruf2010]

Kjære deg,

Jeg har ingen gode råd å gi deg, men jeg tillater meg likevel å skrive noen ord til deg.

Sorg i seg selv er en normal mental reaksjon på at man mister en av sine nære. Når sorgen blir som hos deg, tror jeg kanskje at det er snakk om mer enn sorg, men jeg _vet_ ikke. Kan det være at du i tillegg har en depresjon?

Du kommer aldri til å glemme din far og du kommer alltid til å minnes det fine dere hadde sammen. Du kommer også til å huske måten han greide å motivere deg på og de gode rådene han gav. Hva tror du faren din ville sagt til deg i en tilsvarende situasjon hvis han fortsatt var i live? - Hvilke råd tror du han ville gitt deg?

Det finnes nok dessverre ikke en lettvint løsning på hvordan man skal komme seg gjennom en sorg på, og den ene måten er ikke riktigere enn den andre. Kanskje vil det hjelpe å snakke med en av de andre nære?

Håper det snart går bedre med deg. Håper også du får et mer kvalifisert svar enn hva jeg kan gi deg.

Sorg er en naturlig reaksjon. Men mange utvikler langvarige depresjoner og noen inkludert undertegnende PTSD da selvmord var grunnen til mitt tap av et søsken.

I min jobb, har jeg sett eldre ektefeller som er deprimerte etter tap av ektefelle likevel om de lever sine siste leveår og døden er et faktum som kommer.

Jeg synes man skal være ytterst forsiktig ved å hevde at det bare er naturlig og ikke kan utløse sykdom.

Men det finnes ingen lettvint løsning som du sier, det er helt individuelt. Det handler ikke om å være"sterk" eller ikke.

Selv har jeg store problemer om å snakke om det med mine nærmeste, men sorgen er like sterk.

Jeg kondolerer Cesc.

[rose23]

Sorgen går ikke over, heller ikke med tiden. Men du må lære deg å leve med den.

[canoa]

Sorg er en naturlig reaksjon. Men mange utvikler langvarige depresjoner og noen inkludert undertegnende PTSD da selvmord var grunnen til mitt tap av et søsken.

I min jobb, har jeg sett eldre ektefeller som er deprimerte etter tap av ektefelle likevel om de lever sine siste leveår og døden er et faktum som kommer.

Jeg synes man skal være ytterst forsiktig ved å hevde at det bare er naturlig og ikke kan utløse sykdom.

Men det finnes ingen lettvint løsning som du sier, det er helt individuelt. Det handler ikke om å være"sterk" eller ikke.

Selv har jeg store problemer om å snakke om det med mine nærmeste, men sorgen er like sterk.

Jeg kondolerer Cesc.

Først vil jeg si at det var trist å lese at du har mistet et søsken. Skjønner meget godt at dette har satt dype spor hos deg og at du sliter veldig med det.

Er ikke helt sikker på om innlegget ditt var ment til meg, men jeg antar at noe av det du skrev var det, så jeg vil gjerne prøve å oppklare det som tydeligvis ble feil i innlegget mitt (er dessverre dårlig til å ordlegge meg, så skriving skal jeg legge på hylla). Lei meg hvis innlegget mitt fremstår annerledes enn hva jeg mente. At det å miste noen ikke kan utløse fysisk og/eller psykisk sykdom/lidelse, har jeg aldri ment. Hvis jeg ikke husker feil, skrev jeg til trådstarter noe sånt som at det kanskje hadde kommet en depresjon i _tillegg_ til sorgen (mente i alle fall å skrive det). Det er nok mange som kommer i en dyp personlig krise når noen nære dør, noe som er fullt forståelig.

Håper jeg ikke roter det til mer med det jeg har skrevet her, i så fall vil jeg du skal vite at det siste jeg ønsker er å såre noen.

En ting til slutt: sorg går ikke etter alder.