Tomhet inni seg

[Gjest lufte litt tanker for dere]

Jeg har absolutt ingenting å klage på. Jobb, hus, mann og flotte barn. Allikevel føler jeg at noe mangler - har vel egentlig gjordt det de siste årene. Jeg er veldig sosial og liker at det skjer ting rundt meg, og skulle nok ha opplevd mer av det, men ikke alltid man kan det med hensyn til de rundt seg.

Forholdet til min samboer er nok på litt ruglete bunn, og dette er mye pga meg og min "rotløshet" hvis jeg kan kalle det for det. Jeg stiller meg spørsmålet om det er vårt forhold som kan være årsaken til at jeg føler det slik, og mye sannsynlig så kan det være det. Vi har vært sammen i mange år, og gnisten føler jeg er borte. Men så er det det med at det stort sett ikke er grønnere på den andre siden heller som gjør det vanskelig. Vil man virkelig bryte opp og leve livet alene - blir det noe bedre? Akkurat nå er det det som frister veldig, men vil ting bli noe bedre? eller skal man være der man er? i et forhold som mangler det jeg mener er kjernen i forholde "gnisten".

Vi har prøvd å finne tilbake til hverandre, men jeg tror mye at det ikke funker er at jeg ikke vil nok.

Har noen av dere opplevd lignende? erfaringer å dele? Dere som har opplevd samlivsbrudd - hva gjorde at dere tok steget?

Huff, det er vanskelig. Jeg har verdens snilleste mann som stiller opp hele tiden, også sitter jeg med slike tanker - det får meg virkelig til å føle meg slem... men jeg kan ikke leve slikt resten av livet heller. Noe må skje på den ene eller andre måten.

[EnolaGay]

Så får du få noe til å skje da vet du! Inviter mannen med på interrail eller noe... ;0)

[jubalong70]

Jeg har også hatt slike tanker. Er en veldig rastløs sjel som nesten er avhengig av at noe "skjer" som ikke hører hverdagen din. Og det kan jo ikke skje noe som ikke hører hverdagen til hver dag

En periode lekte jeg mye med tanken om å flytte ut. Det var ikke egentlig noe galt med mannen min, det var bare at livet var så kjedelig og forutsigbart.

Men, som du også sier, er nå livet grønnere på den andre siden av gjerdet? Nei, det er selvsagt ikke det.

Du, som jeg, har en snill mann. Etter mange år sammen så er ikke gnisten der som den var i begynnelsen, men hvem sin skyld er det? Ikke bare hans

Vi tok skikkelig tak i forholdet vårt og filleristet det, før vi fikk det på skinner igjen. Vi innså begge at vi ikke kunne fortsette å la ting skure, og det nyter vi godt av nå.

Ja, livet er fullt av hverdager, og innimellom er jeg fremdeles ganske lei han jeg bor sammen med. Men hva så? Jeg vet at han er noe av det beste som finnes av mannfolk (har jo prøvd noen før ham ), og jeg vet at han elsker både ungene og meg.

Etter at vi fikk snakket skikkelig ut har vi også fått en større forståelse av hverandre og innser at den andre har tanker og behov vi kanskje ikke visste om før. Det gjør at det er lettere å ta hensyn til hverandre på den måten som føles riktig.

Dette ble mye om meg og mitt forhold. Jeg håper du, sammen med mannen din, kan sette av tid til å virkelig snakke om forholdet deres. Ingen av dere er tankelesere, ikke sant?

Prøv å finne tilbake til hverandre. Finn på noe morsomt å gjøre sammen, kanskje bare dere to. Skru av TV'n en kveld eller to i uka til å gjøre noe annet - spille spill, snakke, lese sammen, ha sex, gi hverandre fotmassasje eller hva det nå er som dere kan trives med begge to.

Tenk litt utenfor det hverdagslige.

Og til slutt, sett ord på egne behov. Du må vite hva du vil for å få det

[Gjest lufte litt tanker for dere]

Jeg har også hatt slike tanker. Er en veldig rastløs sjel som nesten er avhengig av at noe "skjer" som ikke hører hverdagen din. Og det kan jo ikke skje noe som ikke hører hverdagen til hver dag

En periode lekte jeg mye med tanken om å flytte ut. Det var ikke egentlig noe galt med mannen min, det var bare at livet var så kjedelig og forutsigbart.

Men, som du også sier, er nå livet grønnere på den andre siden av gjerdet? Nei, det er selvsagt ikke det.

Du, som jeg, har en snill mann. Etter mange år sammen så er ikke gnisten der som den var i begynnelsen, men hvem sin skyld er det? Ikke bare hans

Vi tok skikkelig tak i forholdet vårt og filleristet det, før vi fikk det på skinner igjen. Vi innså begge at vi ikke kunne fortsette å la ting skure, og det nyter vi godt av nå.

Ja, livet er fullt av hverdager, og innimellom er jeg fremdeles ganske lei han jeg bor sammen med. Men hva så? Jeg vet at han er noe av det beste som finnes av mannfolk (har jo prøvd noen før ham ), og jeg vet at han elsker både ungene og meg.

Etter at vi fikk snakket skikkelig ut har vi også fått en større forståelse av hverandre og innser at den andre har tanker og behov vi kanskje ikke visste om før. Det gjør at det er lettere å ta hensyn til hverandre på den måten som føles riktig.

Dette ble mye om meg og mitt forhold. Jeg håper du, sammen med mannen din, kan sette av tid til å virkelig snakke om forholdet deres. Ingen av dere er tankelesere, ikke sant?

Prøv å finne tilbake til hverandre. Finn på noe morsomt å gjøre sammen, kanskje bare dere to. Skru av TV'n en kveld eller to i uka til å gjøre noe annet - spille spill, snakke, lese sammen, ha sex, gi hverandre fotmassasje eller hva det nå er som dere kan trives med begge to.

Tenk litt utenfor det hverdagslige.

Og til slutt, sett ord på egne behov. Du må vite hva du vil for å få det

Tusen takk for godt svar jubalong70 - veldig fint å få høre andres opplevelser på samme område. Jeg vet at vi bør sette av mer tid til hverandre, også det å prate. Vi har pratet om det flere ganger, men det sklir liksom ut, og det er ikke han det står på - det er meg. Jeg finner ikke lysten - jeg synes det er artigere å finne på ting med andre enn med han og det med nærkontakt frister ikke særlig (huff føler det fælt å bare skrive det, men det er nå slik det nå engang er). Så jeg vet sannelig ikke hvor jeg skal begynne engang. Jeg har aldri vært singel og er nå midt i 30 årene så det er vel "tiden går" tankene som kanskje har gitt meg litt panikk. Så første steg er vel at jeg må prøve å endre tankegangen min på sette pris på det jeg har.. jeg vet ikke.. det er vanskelig å finne tilbake til følelsene som engang var når det har gått så lang tid - hvis de ennå er der.. huff nei, det er jammen ikke lett.

[jubalong70]

Tusen takk for godt svar jubalong70 - veldig fint å få høre andres opplevelser på samme område. Jeg vet at vi bør sette av mer tid til hverandre, også det å prate. Vi har pratet om det flere ganger, men det sklir liksom ut, og det er ikke han det står på - det er meg. Jeg finner ikke lysten - jeg synes det er artigere å finne på ting med andre enn med han og det med nærkontakt frister ikke særlig (huff føler det fælt å bare skrive det, men det er nå slik det nå engang er). Så jeg vet sannelig ikke hvor jeg skal begynne engang. Jeg har aldri vært singel og er nå midt i 30 årene så det er vel "tiden går" tankene som kanskje har gitt meg litt panikk. Så første steg er vel at jeg må prøve å endre tankegangen min på sette pris på det jeg har.. jeg vet ikke.. det er vanskelig å finne tilbake til følelsene som engang var når det har gått så lang tid - hvis de ennå er der.. huff nei, det er jammen ikke lett.

Føler med deg *klem*

Kanskje du kan ta deg en tur bort alene. 1 uke, kanskje 2. Du kan bruke tiden til å tenke litt og finne ut hva du faktisk trenger.