Han prater uten stopp

[Gjest mamman hans]

Helt fra han lærte å prate (det kom litt sent, men så kom det som en foss) har han pratet veldig mye. Nå er han 4 år. Han prater som en foss, kommenterer alt, spør om alt - og det er faktisk så mye at det blir slitsomt for de andre (alenemor + 1 større barn). Kan til tider skape irritasjon og slitenhet.

Sier innimellom: "Nå må alle være litt stille" men det blir jo litt urettferdig for den eldste som ikke er på samme måten.

Det kan jo bli vansker i det lange løp for ham selv hvis han ikke lærer å tie litt også. Han er ikke hyperaktiv eller sånn.

Noen andre i tilsvarende situasjon som kan si hva som har hjulpet?

[Gjest Tatjana]

Alle mine tre har til tider vært sånn. Og ingenting har "hjulpet", hvis du med det mener å få dem til å tie stille. i stedet har jeg brukt noen strategier for å klare å leve med det.

Tenk hardt på at han får et velutviklet språk. Vitebegjær er også fint, han lærer masse av å få svar på alle sine spørsmål. Du trenger heller ikke å vite svarene på alt. Noen ganger er det faktisk helt greit å si: "Det vet jeg ikke, men jeg kan godt være med deg og prøve og finne det ut." Hvis han bare spør for å spørre og ikke egentlig er interessert, avslår han antagelig.

Jeg har kjørt hardt på at når jeg snakker med en, får ikke andre avbryte. Dette gjelder uansett om det er søsken jeg snakker med, mann, bestemor, venner, damen på butikken... To av de tre fikser dette ganske greit nå, den tredje MÅ bare avbryte. Da ignorerer jeg masinga så godt jeg kan, og så tar vi en prat om det etterpå.

Når min yngste er på sitt mest masende, hjelper det å gjøre noe sammen. H*n er veldig glad i brettspill, så da foreslår jeg det. Og etter at vi har spilt kan jeg noen ganger si noe slikt som at: "Nå har vi spilt sammen, så nå synes jeg du kan leke med... mens jeg leser avisa i fem minutter."

Utnytt tida så godt du kan. Legg deg på gulvet og vær tog mens du leser avisa. Det husker jeg faren min gjorde da jeg var liten. Drikk en kopp kaffe mens han sitter i badekaret, eller lakk tåneglene, mens du allikevel sitter der og passer på.

Tenk veldig mye på at om ganske kort tid er han tenåring, og muligens av den typen som ikke forteller deg noen ting. Da er det din tur til å mase. En jeg kjenner var nok verdens minst meddelssomme tenåring, og moren hans var fortvilet. Han fortalte aldri hvor han var, selv om han overnattet hos venner. Til slutt lekset hun opp for ham at hun ble så bekymret når han stadig vekk forsvant uten å si fra, at neste gang ville hun ringe politiet og melde ham savnet. Da begynte han å skrive igjen lapper av typen "Jeg er ikke hjemme." "Jeg er borte." Så prøv å nyte det mens du kan, det at han forteller deg ting og vil prate med deg.

Hvis du syns den eldste havner for langt ut på sidelinja, så får du heller innføre en pratestund med ham/henne. Og da lar du ikke den minste avbryte deg. Ignorer så langt du kan. Blir det umulig, løfter du ungen unna og vender tilbake til den eldste.

[Gjest høstløv]

Jeg har ingen oppskrift å gi deg. Min eldste pratet også uten opphør, h*n var sen med å lære å snakke, men når h*n først begynte, var h*n ikke til å stoppe igjen.

Jeg kom til å tenke på en gammel dansk vise om "Spørge Jørgen", så det er mange andre som har opplevd det samme som deg.

http://www.kjukken.dk/tekster/kim/spoergejoergen.php

[jubalong70]

He, he - om jeg kjenner meg igjen, ja!

Hos oss har eldste og yngste vært de største skravlekoppene. Og minstemann er desidert verst!!!

Eldstemor har roet seg litt etter at hun ble rundt 9 (hun er 10 nå).

Jeg har ingen gode råd, men ser at Tatjana kommer med overlevelsestips, som jeg skriver under på.