Fars nye kone og arv

[Gjest harikkenickfortiden]

''Har ikke tenkt så mye over smykkene etter farmor, men så nå at fars nye kone bruker de og har tydeligvis fått alt.''

Hvis disse gamle smykkene ikke betyr så mye, er det vel bare å fortsette å ikke tenke så mye på dem. Det er vel faren din som eier smykkene nå og dermed ikke helt unaturlig at kona hans bruker dem.

Men det er tydelig at du har valgt riktig nick. Hjelpe meg hva arv kan gjøre med folk.

Ja, er det ikke utrolig. Hvis stemorhater virkelig hatet henne, så måtte hun tatt permisjon fra jobben sin, og stelt farmoren, slik at ikke stemora fikk stelle med sin svigermor. jeg synes i familier det er stemor/stefar og barn, så blir det enormt mye misunnelse og hat. og det meste kommer til overflaten når det gjelder arv. Men dette er en ikke-sak, da stemor hater ikke har arverett.

[Gjest harikkenickfortiden]

For jeg kjenner henne;)

Hun har snart overtatt alt pappa eide. Hun er heller ikke snill mot ham.

Derfor kan jeg si det...

Din far er en voksen mann. Om han overlater alt til sin kone, så har han lov til det. Han gjør kanskje det, fordi dere barn virker så "griske", så hans nye kone skal slippe å kjempe med dere hvis han dør før henne? Alle saker har to sider, vet du.

[Gjest hos oss]

Hvis du på en hyggelig takker faren din for alt hans kone har gjort for svigermoren sin, og sier det er hyggelig at hun bruker smykkene, så kan du også si at du håper disse kan gå videre til hans barn og barnebarn når den tid kommer.

Hvis du ikke klarer å si dette på en hyggelig måte, så skal du ikke si noen ting.

Du har alt å vinne (mye mer enn det materielle) på å være hyggelig mot faren din og hans kone.

Det er han (og evt hans søsken) som arver sin mor, og at han deler sin arv med sin kone har han all rett til, og det er også helt naturlig.

[fyrlykt]

Jeg ville ikke sagt noe fordi dette er noe jeg ikke ville følt jeg har noe med.

Jeg har for mange år siden lovet meg selv at jeg aldri skal gjøre meg til uvenn med min nære familie på grunn av arv eller misunnelse.

Min filosofi er at å eie ting som andre begjærer ikke gjør meg til noe lykkeligere menneske. Og jo mindre jeg eier, desto mindre har mine arvinger å krangle om den dagen det blir aktuelt at arven etter meg skal fordeles.

Man kan jo tross alt ikke ta med seg noe i graven. Og hva skal man med smykker etter avdøde personer, minnene sitter i hjertet og ikke i smykkene.

[løvinne71]

Slik du fremstiller det her, så synes jeg ikke du har grunn til å si noe som helst!

Du har jo knapt tenkt over at disse smykkene eksisterer før du så at stemor brukte dem, så hvorfor skulle du bry deg om å eie dem "bare for å ha" dem?

Som noen andre sier, så kan farmor faktisk ha gitt dem til henne selv, eller det er fortsatt din far som eier dem. Isåfall vil de nok tilfalle dere på et tidspunkt uansett...

Du sier jo også at din stemor, i motsetning til dere barnebarna, stillte opp og hjalp din farmor de siste årene da hun var syk. Dette burde både dere og faren deres være takknemmelige for hvis dere ikke hadde muligheten til å gjøre det samme selv!

Hennes innsats kan faktisk ha betydd mye for å gjøre farmors siste år så gode som mulig. Så hvorfor skulle hun ikke fortjene litt "lønn / godgjørelse" for dette?

Regner med at faren deres er takknemmelig for hjelpen han har fått med sin syke mor, og ønsket å vise dette ved å gi sin kone litt av arven.

Dere vet ikke nødvendigvis alle detaljer i det økonomiske og praktiske forholdet dem imellom.

Kanskje han faktisk "skyldte" henne penger? Eller kanskje hun har bidratt med mest tidligere, så han ville gjøre gjengjeld?

Uansett så står han fritt til å disponere sin morsarv som han vil. Og 1 mill er ikke akkurat et SÅ stor formue.

"Best-case-cenario" for deres del, er jo at han hadde gitt arven direkte videre til dere tre søstre så dere fikk kr 333.333,- hver.

Jeg synes ikke akkurat at dette er en sum stor nok til at det er verdt å lage bråk og ødelegge familieforhold..

[Liliaceae]

Jeg ville ikke sagt noe fordi dette er noe jeg ikke ville følt jeg har noe med.

Jeg har for mange år siden lovet meg selv at jeg aldri skal gjøre meg til uvenn med min nære familie på grunn av arv eller misunnelse.

Min filosofi er at å eie ting som andre begjærer ikke gjør meg til noe lykkeligere menneske. Og jo mindre jeg eier, desto mindre har mine arvinger å krangle om den dagen det blir aktuelt at arven etter meg skal fordeles.

Man kan jo tross alt ikke ta med seg noe i graven. Og hva skal man med smykker etter avdøde personer, minnene sitter i hjertet og ikke i smykkene.

''..minnene sitter i hjertet og ikke i smykkene.''

Godt sagt!

[PieLill]

Ser du stort sett bare har fått kjeft her.

Jeg velger å tolke innlegget ditt som følger. Din fars kone de siste ti årene er av typen som vet å hole til seg det og der hun kan. Hun kan ha en del fromme og politisk korrekte trekk. Diverse prosedyrer for å rettferdiggjøre sin griskhet. Men summa summarum trigger hun først og fremst spyrefleksen.

Din far er grenseløs overfor henne og setter aldri foten ned. Han har i tillegg gått på tvers av det dere alle vet var din farmors klart uttrykte ønske om hvordan hennes arv skulle fordeles.

Både situasjonen og kona til faren din driver deg til vanvidd.

Jeg mener selvsagt ikke at jeg vet nøyaktig hvordan situasjonen er. Dette er bare det bildet jeg får av det du skrev.

Forutsatt at jeg er inne på noe her, har jeg følgende kommentarer.

Det aller første du og dine søstre må ta stilling til er hva dette skal få gjøre med dere. Skal det gjøre dere sinte og forbitrede? Skal det få lov å 'infisere' alle gode minner dere har av farmor? Eller skal dere kjempe dere til en måte å takle det på tankemessig og følelsesmessig som tar best mulig vare på gleden og de gode minnene.

Jeg skriver ikke dette ut fra et moralistisk eller idealistisk ståsted. Se heller på det som intensiv skadebegrensning. Ikke la stemor stjele enda mer. Kvitt deg med bitterhet og hat. Det tømmer bare din gledeskonto, ikke stemoren dins.

Jeg ville hatt enorme problemer med å se mine bestemødres smykker på andre enn dem som er hennes døtre, døtterdøtre eller oldedøtre. I både min manns og min egen familie, ville noe slikt vært helligbrøde med mindre helt spesielle omstendigheter.

Det ville ikke falt meg inn å gå med et av min svigermors smykker, med mindre det var klart uttrykt fra både henne selv og hennes arvinger at de ønsket jeg skulle ha det. Og jeg ville sørget for at smykket gikk videre til noen som var hennes etterkommere.

Om du skal ta dette opp med din far, bør du som andre alt har foreslått, vinkle det ut fra ønske om et personlig minne og hva farmor uttrykte at hun ønsket. Hold alt snakk om hva stemor trenger og/eller fortjener elletr ikke utenom. Det er ikke det vesentlige. Og det setter deg i et dårlig lys. Poenget er at en del smykker per i dag ikke er fordelt slik farmor ønsket. Og at dere døtterdøtrene ville sette umåtelig pris på å ha noen av disse kjære minnene.

Om du, en av dine søstre eller dere i plenum tar dette opp, bør dere være samkjørte og svært klare på at dere ønsker en rettferdig fordeling søstrene imellom.

Hva hun fortjener av penger og ikke synes jeg det er vanskelig å ta stilling til ut fra det du skriver. Men samme hvor rettferdig du og dine søstres ønske måtte være, har dere sannsynligvis likevel en dårlig sak. Dere har høy risiko for å ikke få annet ut av det enn et grådighetsstempel. - Se bare på svarene du har fått her.

Man kan bli så sint at man kan spise småstein, men dere kommer sannsynligvis ingen vei. Da kan det være bedre å avskrive det økonomiske tapet og legge det bak seg så fort dere bare klarer.

Jeg tror ikke det er mulig å ikke bli negativt følelsesmessig påvirket om man ser sin fars nye kone, som han fikk i eldre år, krafse til seg det meste av hva ens far eier. Men man er tjent med å i så liten grad som mulig la det affisere en.

Stemor kommer ikke til å rane til seg mindre og du får ikke mer av å være sint. Men du vil garantert føle deg fattigere.

Væpne deg selv med tanker om den rikdom du har ved å kunne klare deg selv økonomisk uten å tilrøve deg hva andre burde hatt. Hvilken verdi ryddighet og redelighet er. Så får du ta deg selv i nakkehårene og heve deg selv så langt du klarer over det som har skjedd.

mvh

[Gjest harikkenickfortiden]

Ser du stort sett bare har fått kjeft her.

Jeg velger å tolke innlegget ditt som følger. Din fars kone de siste ti årene er av typen som vet å hole til seg det og der hun kan. Hun kan ha en del fromme og politisk korrekte trekk. Diverse prosedyrer for å rettferdiggjøre sin griskhet. Men summa summarum trigger hun først og fremst spyrefleksen.

Din far er grenseløs overfor henne og setter aldri foten ned. Han har i tillegg gått på tvers av det dere alle vet var din farmors klart uttrykte ønske om hvordan hennes arv skulle fordeles.

Både situasjonen og kona til faren din driver deg til vanvidd.

Jeg mener selvsagt ikke at jeg vet nøyaktig hvordan situasjonen er. Dette er bare det bildet jeg får av det du skrev.

Forutsatt at jeg er inne på noe her, har jeg følgende kommentarer.

Det aller første du og dine søstre må ta stilling til er hva dette skal få gjøre med dere. Skal det gjøre dere sinte og forbitrede? Skal det få lov å 'infisere' alle gode minner dere har av farmor? Eller skal dere kjempe dere til en måte å takle det på tankemessig og følelsesmessig som tar best mulig vare på gleden og de gode minnene.

Jeg skriver ikke dette ut fra et moralistisk eller idealistisk ståsted. Se heller på det som intensiv skadebegrensning. Ikke la stemor stjele enda mer. Kvitt deg med bitterhet og hat. Det tømmer bare din gledeskonto, ikke stemoren dins.

Jeg ville hatt enorme problemer med å se mine bestemødres smykker på andre enn dem som er hennes døtre, døtterdøtre eller oldedøtre. I både min manns og min egen familie, ville noe slikt vært helligbrøde med mindre helt spesielle omstendigheter.

Det ville ikke falt meg inn å gå med et av min svigermors smykker, med mindre det var klart uttrykt fra både henne selv og hennes arvinger at de ønsket jeg skulle ha det. Og jeg ville sørget for at smykket gikk videre til noen som var hennes etterkommere.

Om du skal ta dette opp med din far, bør du som andre alt har foreslått, vinkle det ut fra ønske om et personlig minne og hva farmor uttrykte at hun ønsket. Hold alt snakk om hva stemor trenger og/eller fortjener elletr ikke utenom. Det er ikke det vesentlige. Og det setter deg i et dårlig lys. Poenget er at en del smykker per i dag ikke er fordelt slik farmor ønsket. Og at dere døtterdøtrene ville sette umåtelig pris på å ha noen av disse kjære minnene.

Om du, en av dine søstre eller dere i plenum tar dette opp, bør dere være samkjørte og svært klare på at dere ønsker en rettferdig fordeling søstrene imellom.

Hva hun fortjener av penger og ikke synes jeg det er vanskelig å ta stilling til ut fra det du skriver. Men samme hvor rettferdig du og dine søstres ønske måtte være, har dere sannsynligvis likevel en dårlig sak. Dere har høy risiko for å ikke få annet ut av det enn et grådighetsstempel. - Se bare på svarene du har fått her.

Man kan bli så sint at man kan spise småstein, men dere kommer sannsynligvis ingen vei. Da kan det være bedre å avskrive det økonomiske tapet og legge det bak seg så fort dere bare klarer.

Jeg tror ikke det er mulig å ikke bli negativt følelsesmessig påvirket om man ser sin fars nye kone, som han fikk i eldre år, krafse til seg det meste av hva ens far eier. Men man er tjent med å i så liten grad som mulig la det affisere en.

Stemor kommer ikke til å rane til seg mindre og du får ikke mer av å være sint. Men du vil garantert føle deg fattigere.

Væpne deg selv med tanker om den rikdom du har ved å kunne klare deg selv økonomisk uten å tilrøve deg hva andre burde hatt. Hvilken verdi ryddighet og redelighet er. Så får du ta deg selv i nakkehårene og heve deg selv så langt du klarer over det som har skjedd.

mvh

"Da kan det være bedre å avskrive det økonomiske tapet og legge det bak seg så fort dere bare klarer."

Kjære deg, trådstarter har ikke noe økonomisk tap, hun har ikke arverett! Er det så vanskelig å forstå? Det er fakta, det er ikke bare noe vi mener!

Trådstarter skriver også at faren arvet 1 mill. og ga 250000 til kona, det er jo flott gjort. Men nå har han 0 i formue? hva har han sløst bort 750000 på, da? Hvis en skal begynne å gå i detaljer, mener jeg.

[Gjest harikkenickfortiden]

Hvis du har litt verdighet, så hadde jeg ikke sagt en dritt. det er svaret mitt.

[PieLill]

"Da kan det være bedre å avskrive det økonomiske tapet og legge det bak seg så fort dere bare klarer."

Kjære deg, trådstarter har ikke noe økonomisk tap, hun har ikke arverett! Er det så vanskelig å forstå? Det er fakta, det er ikke bare noe vi mener!

Trådstarter skriver også at faren arvet 1 mill. og ga 250000 til kona, det er jo flott gjort. Men nå har han 0 i formue? hva har han sløst bort 750000 på, da? Hvis en skal begynne å gå i detaljer, mener jeg.

Det er ganske enkelt.

Om trådstarters far har en ektefelle som systematisk krafser til seg alt han har av verdier, blir det lite å arve til slutt. Juridisk er det ganske enkelt å komme unna med noe slikt.

Her var det også snakk om at farmor hadde sagt at hun ville at barnebarna skulle ha arven. Men farmor opprettet ikke et testamente. Juridisk riktig betyr ikke alltid rettferdig og moralsk riktig.

Men det er ikke vanskelig å forstå at pårørende blir sinte og frustrerte over en slik situasjon. Det er en form for plyndring. Har sett slike folk i aksjon og de er ganske motbydelige. Har ikke selv vært utsatt for noe slikt.

Trådstarter forteller også at mens farens formue har forvitret, har stemoren bygd seg opp til 500.000 på kontoen til tross for at hun kun har minstepensjon. En svært plausibel forklaring er at pengene kommer fra hennes far.

Om kjernen i opplysningene trådstarter kommer med har et snev av sannhet er det ikke utenkelig at hennes stemor er en grådig gribb og at trådstarters vrede er fullt ut berettiget om kanskje ikke like konstruktiv.

Det er synet av oss som plager omgivelsene, mer enn lukten, det fins det mange eksempel på.

mvh

[Gjest harikkenickfortiden]

Det er ganske enkelt.

Om trådstarters far har en ektefelle som systematisk krafser til seg alt han har av verdier, blir det lite å arve til slutt. Juridisk er det ganske enkelt å komme unna med noe slikt.

Her var det også snakk om at farmor hadde sagt at hun ville at barnebarna skulle ha arven. Men farmor opprettet ikke et testamente. Juridisk riktig betyr ikke alltid rettferdig og moralsk riktig.

Men det er ikke vanskelig å forstå at pårørende blir sinte og frustrerte over en slik situasjon. Det er en form for plyndring. Har sett slike folk i aksjon og de er ganske motbydelige. Har ikke selv vært utsatt for noe slikt.

Trådstarter forteller også at mens farens formue har forvitret, har stemoren bygd seg opp til 500.000 på kontoen til tross for at hun kun har minstepensjon. En svært plausibel forklaring er at pengene kommer fra hennes far.

Om kjernen i opplysningene trådstarter kommer med har et snev av sannhet er det ikke utenkelig at hennes stemor er en grådig gribb og at trådstarters vrede er fullt ut berettiget om kanskje ikke like konstruktiv.

Det er synet av oss som plager omgivelsene, mer enn lukten, det fins det mange eksempel på.

mvh

Ja, det må være en rar person, da. Som både er en grådig gribb, og i tillegg en omsorgsperson, som kan ta seg av sin syke svigermor! Synes heller trådstarter virker grådig, som ikke unner denne personen noe! Og trådstarter arver ALDRI sin bestemor, uten at faren er død. og faren kan gjøre hva han vil med sin arv. om han ville hive pengene i dass, eller gi smykkene til kråkene, så er det hans valg. ikke rart det er krig i verden.

Mange undervurderer stemødre, og hater dem uansett hvor snille de kan være.

[Maximia]

Faren din ser ut til å være den eneste som har satt pris på innsatsen stemoren din har gjort for sin mor. Jeg får helt vondt i hjerterota av å lese at farmoren din ikke satte pris på den hjelpen stemor ga henne. Flott at faren din valgte å tilgode se sin kones innsats med å gi henne litt av arven det har hun ærlig fortjent.

Smykkene er det faren din som har arvet og han har sett at farmoren din har betydd noe for stemoren din, derfor har han ønsket å gi de til henne.

[PieLill]

Ja, det må være en rar person, da. Som både er en grådig gribb, og i tillegg en omsorgsperson, som kan ta seg av sin syke svigermor! Synes heller trådstarter virker grådig, som ikke unner denne personen noe! Og trådstarter arver ALDRI sin bestemor, uten at faren er død. og faren kan gjøre hva han vil med sin arv. om han ville hive pengene i dass, eller gi smykkene til kråkene, så er det hans valg. ikke rart det er krig i verden.

Mange undervurderer stemødre, og hater dem uansett hvor snille de kan være.

Du har valgt å tolke trådstarter med verst mulig vinkling og tillegge henne alle tenkelige negative egenskaper.

Jeg har valgt å se saken fra et annet synspunkt. At stemoren faktisk kan være en grådig gribb. Trådstarter skriver ikke noe om hvor lenge hun tok seg av sin svigermor.

For øvrig er det å innynde seg hos hjelpetrengende mennesker som snart skal dø for å krafse til seg en feit arv en ganske kjent øvelse.

Jo, juridisk har vel faren sitt på det tørre. Hele settingen kan være morals forkastelig likevel. Var det farmors klare ønske at arven skulle gå til barnebarna, har faren sviktet dette. Og det kan da ikke være så vanskelig å se det urimelige i at den nye konen har bygd opp en formue på en halv million med en minstepensjon, mens farens formue nå er null.

Jeg ville skammet meg dypt og inderlig om jeg krafset til meg noe så personlig som smykker etter et gammelt menneske. Disse bør da vitterligen gå til etterkommere.

Det er mye som er lov. Men som likevel er moralsk forkastelig og til å spy av.

mvh

[Mammantil3]

Du har valgt å tolke trådstarter med verst mulig vinkling og tillegge henne alle tenkelige negative egenskaper.

Jeg har valgt å se saken fra et annet synspunkt. At stemoren faktisk kan være en grådig gribb. Trådstarter skriver ikke noe om hvor lenge hun tok seg av sin svigermor.

For øvrig er det å innynde seg hos hjelpetrengende mennesker som snart skal dø for å krafse til seg en feit arv en ganske kjent øvelse.

Jo, juridisk har vel faren sitt på det tørre. Hele settingen kan være morals forkastelig likevel. Var det farmors klare ønske at arven skulle gå til barnebarna, har faren sviktet dette. Og det kan da ikke være så vanskelig å se det urimelige i at den nye konen har bygd opp en formue på en halv million med en minstepensjon, mens farens formue nå er null.

Jeg ville skammet meg dypt og inderlig om jeg krafset til meg noe så personlig som smykker etter et gammelt menneske. Disse bør da vitterligen gå til etterkommere.

Det er mye som er lov. Men som likevel er moralsk forkastelig og til å spy av.

mvh

Hvis stemor er en slik gribb som du beskriver, så er det fortsatt et faktum at hun tok seg av farmor. I motsetning til barnebarna.

Og det synes jeg skal telle til stemors fordel uansett.

At faren er en dott som lar seg styre - vel, det kan jo hende han har det godt sammen med denne damen, da, og at han ser kvaliteter i henne som barna ikke vil se.

[Attekattenoa]

Du har valgt å tolke trådstarter med verst mulig vinkling og tillegge henne alle tenkelige negative egenskaper.

Jeg har valgt å se saken fra et annet synspunkt. At stemoren faktisk kan være en grådig gribb. Trådstarter skriver ikke noe om hvor lenge hun tok seg av sin svigermor.

For øvrig er det å innynde seg hos hjelpetrengende mennesker som snart skal dø for å krafse til seg en feit arv en ganske kjent øvelse.

Jo, juridisk har vel faren sitt på det tørre. Hele settingen kan være morals forkastelig likevel. Var det farmors klare ønske at arven skulle gå til barnebarna, har faren sviktet dette. Og det kan da ikke være så vanskelig å se det urimelige i at den nye konen har bygd opp en formue på en halv million med en minstepensjon, mens farens formue nå er null.

Jeg ville skammet meg dypt og inderlig om jeg krafset til meg noe så personlig som smykker etter et gammelt menneske. Disse bør da vitterligen gå til etterkommere.

Det er mye som er lov. Men som likevel er moralsk forkastelig og til å spy av.

mvh

''Jeg ville skammet meg dypt og inderlig om jeg krafset til meg noe så personlig som smykker etter et gammelt menneske. Disse bør da vitterligen gå til etterkommere.''

Må si at jeg aldri har tenkt at det skulle være noe galt i at min mor har smykker etter sin svigermor (min farmor).

[Gjest Elextra]

''Jeg ville skammet meg dypt og inderlig om jeg krafset til meg noe så personlig som smykker etter et gammelt menneske. Disse bør da vitterligen gå til etterkommere.''

Må si at jeg aldri har tenkt at det skulle være noe galt i at min mor har smykker etter sin svigermor (min farmor).

Skjønner hva du mener og tildels enig med deg, men det blir jo litt annerledes når moren din er mor til farmors etterkommere (bl.a. deg).

[PieLill]

''Jeg ville skammet meg dypt og inderlig om jeg krafset til meg noe så personlig som smykker etter et gammelt menneske. Disse bør da vitterligen gå til etterkommere.''

Må si at jeg aldri har tenkt at det skulle være noe galt i at min mor har smykker etter sin svigermor (min farmor).

Om din mor har smykkene, vil de kanskje tilfalle deg, søstre eller døtterdøtre. Går smykkene til din fars ektefelle som han ikke har barn med, er de i neste omgang ute av slekta.

Min svigermor har flere sønner enn døtre. Hun har gitt klar beskjed om at smykkene hennes til syvende og sist skal havne hos hennes avkom. Så hennes sønner kan ikke slenge smykkene hennes rundt omkring vilkårsløst.

Jeg ville aldri følt meg vel med å gå med et smykke som mine svigerinner (min svigermors døter eller døtterdøtre) hadde sterke følelser i forhold til.

Min svigermor har forresten gitt meg et smykke (nytt) som jeg er veldig glad i og gjerne går med.

mvh

[PieLill]

Hvis stemor er en slik gribb som du beskriver, så er det fortsatt et faktum at hun tok seg av farmor. I motsetning til barnebarna.

Og det synes jeg skal telle til stemors fordel uansett.

At faren er en dott som lar seg styre - vel, det kan jo hende han har det godt sammen med denne damen, da, og at han ser kvaliteter i henne som barna ikke vil se.

Jeg er ikke sikker på at det er så svart-hvitt som at svigerdatter/stemor stilte opp og døtterdøtre gav f...

Om stemor var ved god helse og pensjonist ville hun nødvendigvis hatt mer tid enn fullt yrkesaktive døtre med familie.

Noen går inn i et forhold med et bevisst mål om å karre til seg mest mulig av den andre parts midler. Om de da i en kortere eller lengre periode tar seg av en skrandtende svigermor som et middel for å oppnå dette målet, får de ingen stjerner hos meg.

Det er en vel utprøvd strategi å innynde seg hos mennesker som begynner å bli skrøpelige med det formål å slå kloa i formuen deres ved manipulasjon, renheklet svindel eller en kombinasjon av dette.

Den opplysningen som får flest varselklokker til å ringe hos meg er at farens formue nå er null mens ektefellen som kun har minstepensjon har en halv mill på bok.

Om stemoren ikke var en grådig gribb ville hun selv tatt inisiativ til at svigermors/farmors smykker skulle fordeles.

Jeg mener ikke å være i bestittelse av den fulle sannhet i denne saken. Det meste vet vi ikke. Men å nærmest helgengjøre stemoren og demonisere døtterdøtrene, slik mange av innleggene i denne tråden gjør, synes jeg blir en noe naiv oppfatning av hvordan verden kan være.

mvh

[Gjest Arveoppgjøreren]

Det er faktisk faren din som bestemmer over sine egne penger.

At han ikke vil tilgodese barna litt også i forhold til hans nye koner skjønner jeg er sårt for dere.

Dette med smykkene forstår jeg også godt at du er opprørt over. De kan hende at han ikke har tenkt så mye over det. Kanskje til og med stemoren deres vil forstå det om du forklarer dette med smykkene. Som sagt i teorien så kan jo du måtte krangle om disse smykkene med din evt stemors egne barn.

Forøvrig oser innleggene av sårede følelser og jeg ser ikke på det som noe sånt pengegrisk greier. Men det her må dere ha en skikkelig og ordentlig prat om så det ikke ødelegger forholdet deres.

Når de er gift er det dessverre lite du kan gjøre. Hans ektefelle regnes som hans aller nærmeste pårørende.

Jeg har vært igjennom et grusomt arveoppgjør som nesten tok knekken på meg selv om det handlet om småpenger og jeg anbefaler alle å skriv testament. Skriv testament skriv testament. Selv om det føles morbid gjør det for dine pårørende.

Jeg vet du ikke kan tenke deg at dine barn eller barnebarn vil krangle om et maleri eller et smykke. Men det er ofte så masse følelser inne i slike oppgjør at det lett kan bli konflikter.

[Mammantil3]

Jeg er ikke sikker på at det er så svart-hvitt som at svigerdatter/stemor stilte opp og døtterdøtre gav f...

Om stemor var ved god helse og pensjonist ville hun nødvendigvis hatt mer tid enn fullt yrkesaktive døtre med familie.

Noen går inn i et forhold med et bevisst mål om å karre til seg mest mulig av den andre parts midler. Om de da i en kortere eller lengre periode tar seg av en skrandtende svigermor som et middel for å oppnå dette målet, får de ingen stjerner hos meg.

Det er en vel utprøvd strategi å innynde seg hos mennesker som begynner å bli skrøpelige med det formål å slå kloa i formuen deres ved manipulasjon, renheklet svindel eller en kombinasjon av dette.

Den opplysningen som får flest varselklokker til å ringe hos meg er at farens formue nå er null mens ektefellen som kun har minstepensjon har en halv mill på bok.

Om stemoren ikke var en grådig gribb ville hun selv tatt inisiativ til at svigermors/farmors smykker skulle fordeles.

Jeg mener ikke å være i bestittelse av den fulle sannhet i denne saken. Det meste vet vi ikke. Men å nærmest helgengjøre stemoren og demonisere døtterdøtrene, slik mange av innleggene i denne tråden gjør, synes jeg blir en noe naiv oppfatning av hvordan verden kan være.

mvh

Du kan selvfølgelig ha rett i mye av det du skriver, men det er absolutt rom for tokning av hva trådstarter skriver:

''Er så sint at jeg snart sprekker. vår kjære farmor døde for 2 år siden. Hun var syk den siste tiden og fars kone gjennom 10 år var mye og hjalp henne. Vi 3 barnebarna hadde fullt opp med hus og barn og alt som hører med.''

Her leser jeg det som at unnskyldningen for å ikke hjelpe farmor, var at disse barnebarna hadde det travelt med egen familie og hus. Det presiseres også at stemor hjalp til mye, men det står ingenting om hvor lenge denne sykdomsperioden varte.

''Har ikke tenkt så mye over smykkene etter farmor, men så nå at fars nye kone bruker de og har tydeligvis fått alt.''

Smykkene ble viktige etter 2 år, fordi stemor brukte dem. DA slo minne-genet inn.

''Vi er 3 jenter som barnebarn og synes det hadde vært koselig å ha minner etter farmor. Fars kone har jo arvet sin egen bestemor og mor, det er vel ikke riktig at hun skal overta disse smykkene!''

Dette stråler misunnelse og sårede følelser.

''Vår far er en dott, så det hjelper ikke snakke med ham. Har lyst til å besøke de nå og ta opp dette med de.''

Tja, det kan godt være at faren virkelig _er_ en dott, i alle fall oppfatter hans døtre at han er det.

''Ikke nok med dette, vår far arvet 1mill etter farmor og han overførte 250 000 til sin kone etter dette. Dette skulle hun sikkert ha som takk for at hun hjalp farmor den siste tiden.''

Ikke helt urimelig, tenker jeg, når stemor faktisk var den som hjalp til.

''Pappa sitter på med 0 i formue mens hun sitter med 500 000. HVos får hun alle pengene fra som er minstepensjonist?''

Her henger ikke ting på greip. Av 1 million arvekroner er det - hvis trådstarter har rett i at stemor har tatt dem - er det igjen halvparten. Hvor har andre halvpart forsvunnet? Kan far ha et gjeldsproblem? Kan far - som er erklært dott - ha spilt dem bort på travbanen? Gjort håpløse investeringer? (Han er jo som sagt en dott.) Stemor er det allerede slått fast at har arvet smykker fra egen mor/bestemor - kanskje det var mer i den arven? Kanskje stemor eier fast eiendom fra tidligere (de har vært gift i 10 år, så hun har vel levd tidligere også)?

Det er ikke så veldig rart at folk i den alderen har en formue, selv om de er uføretrygdet. Det _trenger_ ikke bety at hun er en jævla gribb.

I et senere innlegg kommer det fram at farmor har gitt uttrykk for at barnebarna skulle ha smykker etter henne. Da burde farmor - som jo ikke likte svigerdatteren ifølge trådstarters utsagt - ha fordelt disse smykkene selv.

Jeg får en følelse av at farmor kanskje var litt slik min gamle bestemor var; dårlig selvtillitt og alltid enig med siste taler. Redd for å legge seg ut med folk, og når barnebarna snakket om smykkene var det lettere å være enig med dem. Ikke nødvendigvis fordi det var farmors eget ønske, men fordi det gav minst motstand der og da. Ikke engang sikkert at farmor hadde noen tanker rundt de smykkene heller.

Forøvrig er jeg veldig enig med "Arveoppgjøreren" - skriv testamente! Eller gjør som min egen farmor: Fordel alt av verdier mens du lever. :-)