Hjelp til å takle han

[Gjest Mannen min vil flytte pga det]

Vi har en gutt på snart 9 år. Problemet er at vi ikke takler han lengere. Når han blir sur blir rasende og hele dagen er ødelagt pga han. I dag våknet han og spurte om vi kunne dra å bade. Jeg sa at det koster for mye og at vi ikke har råd no. Da ble han sur og begynte å rope og skrike. Han sa at vi ikke er foreldrene hans og han fikk aldri noe. Da var det nok for mannen min som tok han inn på rommet og pakket ned alle spillene hans(og det er mange)han sa at han er fornøyd men noe som han har fått.

Og dette er bare en episode. Det skjer ofte. Jeg gruer meg nesten til hver dag pga dette.

Jeg vil ha hjelp men er redd for å spørre om det

Vi snakker med han ofte og sier at du må ikke skrike til oss eller bli sint når vi sier nei. Han sier greit og noen dager senere er han den samme igjen.Vi er utslitt pga han. Og det går utover lillebror

[Mandolaika]

Det der hørtes ille ut. 9-åringen har tatt styringa over hele familien og minste risikerer å ta etter. Dere klarer å håndtere ham nå, fysisk, fordi dere er større og sterkere, men hvis dette fortsetter og han ikke lystrer nå, hvordan skal det gå når han f.eks. blir 16?

Vet du noe om hvordan han oppfører seg på skolen og ellers blant venner?

Jeg har en snart 11-åring som innimellom kan være en ganske hard nøtt å knekke. Hadde jeg latt ham holde på og styre, hadde han styrt meg, men jeg ser han er ikke så fryktelig tøff når jeg setter ham skikkelig på plass, han gir seg ganske raskt.

Jeg vet ikke hvor dere bør søke hjelp, men det er flott at dere innser at dere trenger hjelp. Håper du får noen flere svar rundt akkurat det.

[Gjest jernir]

Hvis barn ikke skal få lov til å rase litt ut hjemme, hvor skal du gjøre det da? Jeg ser heller på det som et sunnhetstegn men selvsagt ikke for ofte. Barn er annerledes enn oss voksne, de viser sine følelser. La han få lov til å bli sint men kjempeviktig at dere ikke gir etter når dere først har sagt nei. La han forstå at nei betyr nei og at det ikke går ann å skrike seg til viljen sin, men at han allikevel kan få lov til å vise sinnet sitt.

[Liliaceae]

Når du gruer deg omtrent hver dag pga slike episoder, er det klart at det har gått for langt.

Jeg tror jeg ville ha oppsøkt hjelpeapparatet, for å få veiledning om hvordan du og mannen din skal få snudd dette.

Hele familien blir jo ødelagt av denne oppførselen.

En 9 åring skal få lov til å bli sint, men ikke tilte for små ting så ofte som nesten hver dag. Man skal ikke behøve å få på tærne i frykt for neste utbrudd.

Det er dere som er voksne og må sette grenser og vise dere sterke.

[Gjest helsestasjonen??]

Kontakt helsesøster og hør om dere kan få noe foreldreveiledning. De kjører PMTO-opplegg (søk på google), dette vil garantert hjelpe dere! Hvis helsestasjonen ikke har noe opplegg ala dette, har sikkert barnevernet det. Men det føles nok som lettere å la det gå gjennom helsesøster.

Det er noe i dette: Hvis man har gjort noe 20 ganger og det IKKE fungerer, hvorfor prøve igjen, gang nr 21?? Da må man endre måten man gjør ting på. Men dere må være innstilt på å endre fremgangsmåte. Dere må innse at slik dere gjør/har gjort det til nå, funker IKKE. Det er som regel rammene rundt (grensesetting/oppdragelse, kjemi, generell stemning i huset osv) som påvirker barnet.

Det er sikkert ikke noe "galt" med gutten deres, men hans (over)reaksjon er nok en reaksjon på noe enten hjemme eller andre steder... Vet dere om han har det bra, sånn egentlig?? På skolen/hjemveien/trening...?

Dere som foreldre og oppdragere må gå i dere selv og ville endre på dere - ikke bare "ønske å flytte" fordi utfordringene blir for store. Det er forståelig at man har lyst å dra fra alt, men det er viktig å huske på at det nok er pga sin "tilkort-kommenhet" denne frustrasjonen kommer.

Men søk hjelp før dette blir for stort - det gjorde jeg (da var barnet tenåring og større utfordringer kommer, vær sikker!!) Vi måtte få hjelp via barnevernet, men det var det verdt! Lærte masse og jaggu ble det ikke et positivt resultat etter hvert også.

Viktig å være ærlig med seg selv, men raus på egne vegne, og ikke minst gi det hele tid. Man trenger tid til å endre seg, og tid til å endre på en situasjon som har blitt vanskelig over en stund.. Lykke til!!!

[calendula]

Dere kan søke hjelp på familievernkontoret, fastlegen som kan henvise til BUP eller PPT (hvis oppførselen hans også skaper problemer på skolen).

Familievernkontoret er veldig lav-terskel og kan henvise videre til BUP hvis det viser seg at det er behov for det.

Det viktigste er at dere får hjelp snarest før hele familien blir ødelagt og du risikerer å stå som alenemor med begge guttene.

[Gjest prust]

Dette minner om vår jente på 9. Vi startet nå i vår med PMTO på familiesenteret, og det ser bra ut (vi har ikek kommet så langt ennå).

Det handler om å bryte negative mønstere i familien, fokusere på det som er positivt, og hindre at slike negative episoder kommer så ofte og så kraftig som før.

Kontakt helsestasjon eller familiesenter så fort som mulig. Det kan være ventetid, men si at det haster.

[fillolin]

Jeg er enig i at dere bør søke hjelp, men synes det er viktig å huske på at slike ting som dette sjelden handler bare om en av personene i familien, men om samspillet, noe det du skriver om mannen din også viser. Personlig er jeg veldig skeptisk til PMTO selv om dette er veldig in nå, men først og fremst blir det kanskje spørsmål om hvilken hjelp som faktisk er tilgjengelig der dere bor. Kanskje kan du ha glede av å sjekke denne linken, www.famlab.no. Der finner du også mer om boka Eksplosive barn av Ross W. Green. Noen barn har faktisk større utfordringer enn vanlig med å takle hverdagene og alle forandringene i den og får altfor lite hjelp til å klare det. Hvis en har et slikt barn og selv er ganske ustrukturert f.eks. blir altfor store belastninger lagt på barnets skuldre. Håper dere finner ut av det, med eller uten hjelp.