Besteforeldre som ikke bryr seg noe særlig

[Gjest et sviktet barn med egne barn]

Mine foreldre, altså besteforeldrene til den ene datteren min fyller 18 år om noen dager. Har invitert besteforeldrene på denne store dagen hennes. Fikk til svar på sms "Vi kan ikke komme fordi far er på jobb til 16.30. Så det blir nok ikke. Beklager som vanlig, prioriterer oss selv. Ha en fin bursdag og hils henne på 18 år".

Prøver å ikke bry meg, men kjenner jeg blir lamslått og kjenner meg utmattet. Gjør vondt i magen på vegne av meg selv og barna mine. Jeg burde visst bedre, ikke førstegang. Har flere barn som har vært oversett. De er aldri til stede på noen måter. En og annen sjelden gang. Jeg er sint, såret og skuffet.

Dette er en lang historie, der jeg som barn har blitt sviktet, og dette har fulgt opp i voksen alder. Foreldrene mine har aldri bedt om unskyldning for deres unnfallenhet på noen måter. Jeg har sagt min mening noen ganger, men har aldri falt i god jord. Nå er barna mine store, og besteforeldrene som er relativt unge med masse tid orker ikke prioitere barnebarna sine. Vel var de ung da jeg ble født, men engang ble jo de også voksne og burde forstå sviket som ligger i grunn og som har fulgt siden. Jeg har to brødre som er yngre enn meg. Disse to er blitt bært på hender av mine foreldre. Dog er de begge rusmisbrukere, så det kan mulig være grunnen.

Dette var bare et hjertesukk.

Skal gjøre det beste for datteren min på hennes store dag (0:

[Mandolaika]

Kan ikke komme fordi far er på jobb til kl. 16:30. So? Kan de ikke bare komme litt senere da? Til hvilket klokkeslett har du invitert dem da? Beklager som vanlig. Prioriterer oss selv. Høres merkelig ut!

Mitt beste råd er at for at du skal unngå å bli skuffet gang på gang, så slutt å ha noen som helst slags forhåpninger.

Jeg skjønner at man kan bli totalt lamslått.

[Gjest fra bergen]

Høres merkelig ut. Når er de bedt?

[Gjest et sviktet barn med egne barn]

Kan ikke komme fordi far er på jobb til kl. 16:30. So? Kan de ikke bare komme litt senere da? Til hvilket klokkeslett har du invitert dem da? Beklager som vanlig. Prioriterer oss selv. Høres merkelig ut!

Mitt beste råd er at for at du skal unngå å bli skuffet gang på gang, så slutt å ha noen som helst slags forhåpninger.

Jeg skjønner at man kan bli totalt lamslått.

Har bedt til selskap kl 17 - 18. Det at far kommer hjem først på ettermiddagen etter jobb tror jeg går på at han da er sliten og ikke kan komme. Svaret som kom med uttalelse "prioriterer oss selv" var nok sarkastisk ment ettersom jeg tidligere har sagt de aldri har tid.

[Gjest simlax]

La være å ta kontakt med dem mer. Jeg har opplevd lignende med mine foreldre, ble like skuffet hver gang. Til slutt fant jeg ut at om jeg ikke ba om noe fra den kanten (for så å bli skuffet), kunne jeg like godt la være. De vil jo uansett ikke ha særlig kontakt, og du blir bare skuffet. På tide å komme seg over hvordan de behandlet deg som barn, og måten de har fortsatt etter du har blitt voksen. De kommer aldri til å forandre seg, ergo vil du bare fortsette å bli skuffet jo mer du prøver.

[Gjest et sviktet barn med egne barn]

La være å ta kontakt med dem mer. Jeg har opplevd lignende med mine foreldre, ble like skuffet hver gang. Til slutt fant jeg ut at om jeg ikke ba om noe fra den kanten (for så å bli skuffet), kunne jeg like godt la være. De vil jo uansett ikke ha særlig kontakt, og du blir bare skuffet. På tide å komme seg over hvordan de behandlet deg som barn, og måten de har fortsatt etter du har blitt voksen. De kommer aldri til å forandre seg, ergo vil du bare fortsette å bli skuffet jo mer du prøver.

Helt rett det du sier, tusen takk.

[Gjest harikkenickfortiden]

Drit i dem! Du har skapt din egen familie, du trenger ikke dem! Ikke ta mer kontakt, og "glem dem". En eller annen dag vil det gå opp for dem hva de går glipp av, og hvis det aldri går opp for dem; synd for dem.

[morsan]

Jeg skjønner godt at du blir oppgitt over dette. Man skal ha lang reisevei elelr være syk eller noe for ikke å gidde å dra på bursdag til barnebarnet etter jobb kl 1630!

Mitt beste råd er egentlig å skru ned sine egne forventninger og forhåpninger. Du kan ikke lære en gammel sau å breke, og den skuffelsen først og fremst går ut over er deg selv. *erfaring*

[Liliaceae]

Dette er jo kjempetrist, og kanskje like greit å ikke forvente noe særlig, for du har jo tross alt et lite håp om at de stiller opp.

Også blir du like skuffet hver gang.

Det er ille å bli sviktet og like ille at de ikke ser dette i ettertid.

Lev livet ditt og la de ta så lite plass hos deg, som gjør at du har det bra, om du forstår hva jeg mener..

La de ta kontakt, men forvent deg ingenting.

[jubalong70]

Jeg skjønner at du blir trist, men dette er et valg dine foreldre har tatt. Du må bare slutte å ha forhåpninger om dem.

Som andre også sier, det kommer en dag da de innser at de har valgt feil. Kanskje kommer de krypende da...

[løvinne71]

Har bedt til selskap kl 17 - 18. Det at far kommer hjem først på ettermiddagen etter jobb tror jeg går på at han da er sliten og ikke kan komme. Svaret som kom med uttalelse "prioriterer oss selv" var nok sarkastisk ment ettersom jeg tidligere har sagt de aldri har tid.

Herregud..

Måten de svarer på får det nesten til å høres ut som de konsekvent avviser invitasjoner fra deg.

Og at de i tillegg tillater seg å være sarkastiske, nesten litt spydige i sitt svar, tyder på at de ikke er i nærheten av å forstå hvordan de svikter sin rolle som foreldre/besteforeldre.

Jeg synes ikke de fortjener flere sjanser. Så jeg er helt enig med dem som sier at du bør slutte å kontakte dem, og slutte å invitere dem. Da får de heller ingen muligheter til å avvise deg og såre deg.

Jeg tror det eneste som evt, kan få dem til å tenke, er at de selv får erfare å bli utelatt, ved at de vet dere har selskaper feiringer etc, men at de ikke blir invitert.

[Speak]

Tenk å skrive at de prioriterer seg selv. Jeg synes at en 18-års dag er en selvfølge å komme til dersom det lar seg gjøre.

Jeg håper aldri jeg blir så egoistisk!!!

[Gjest et sviktet barn med egne barn]

Herregud..

Måten de svarer på får det nesten til å høres ut som de konsekvent avviser invitasjoner fra deg.

Og at de i tillegg tillater seg å være sarkastiske, nesten litt spydige i sitt svar, tyder på at de ikke er i nærheten av å forstå hvordan de svikter sin rolle som foreldre/besteforeldre.

Jeg synes ikke de fortjener flere sjanser. Så jeg er helt enig med dem som sier at du bør slutte å kontakte dem, og slutte å invitere dem. Da får de heller ingen muligheter til å avvise deg og såre deg.

Jeg tror det eneste som evt, kan få dem til å tenke, er at de selv får erfare å bli utelatt, ved at de vet dere har selskaper feiringer etc, men at de ikke blir invitert.

Tusen takk for gode svar, fint å få andres perspektiv på dette.

[PieLill]

Det var da et usedvanlig flåsete svar. Ingen liker en slik respons.

Samtidig lurer jeg på om du tar deg mer nær av dette på vegne av 18-åringen enn hun gjør selv. Hun har vel fyldt livet med andre personer? Hennes savn av tilstedeværende besteforeldre er kanskje ikke like stort som ditt savn på vegne av henne?

At dine foreldre har gjort og fortsatt gjør noen ubegripelige og klanderverdige prioriteringer er hevet over en hver tvil. Jeg er mer i stuss på om du håndterer det på en hensiktsmessig måte.

Slik du skriver får jeg inntrykk av at du fortsatt er veldig avhenig av foreldrene dine. Ikke avhengig av dem for å få din hverdag til å gå opp. Men følelsesmessig avhengig for å føle deg hel.

Du har fortsatt behov for at de skal innrømme feil og gjøre ting godt igjen. Dette ville naturligvis vært det ideelle og mest riktige, men all erfaring tilsier vel at det ikke kommer til å skje. Derfor er det bedre å slutte å kjempe en kamp som for lengst er tapt.

Du er voksen, vellykket og sterk. Har flotte barn. Og du trenger ikke lengre dine foreldres oppmerksomhet og anerkjennelse. Jo, det ville vært fint, men du _trenger_ dem ikke. Dine barn _trenger_ dem heller ikke, selv om det hadde vært hyggelig om de var mer til stedet.

Så parker den forsmådde og avviste jenta i fortiden der hun hører hjemme. Ikke la henne komme til ordet. Slipp henne ikke til i følelsene dine.

Om andre ikke vil gjøre opp for det de skylder deg, må du skape balanse i regnskapet selv. Det gjør du ved å avskrive gjelden og bokfører kravet som tapt.

Bestem deg for at dine foreldre ikke skylder deg noe som helst, og at du ikke har noen klagemål mot dem. Som voksen kan du ensidig rydde opp i en relasjon på den måten. Dropp alle tanker om hvordan ting burde vært. Tenk heller på hva som er funksjonelt og hensiktsmessig.

Og for all del kvitt deg med bitterhet og missunnelse. Den er det primært du som lider under.

Forvent absolutt ingen ting av foreldrene dine. _Ingen_ting_. Da blir det heller ikke noe å være skuffet over. Alt som er over null blir derimot en positiv overraskelse.

Hvor mye kontakt du har med dem og hvor mange høflighetsinvitasjoner du sender dem, får være en løpende vurdering. Kanskje greit å begynne med en liten pause? Poenget er at responsen deres ikke vipper deg av pinnen og kjører deg inn i avsist-jente-modus.

Sannsynligvis vil dette alltid være et noe sårt tema. Men du kan få slutt på at det river deg over ende og ribber deg for både mot, krefter og glede.

Forvis problemet fra de sentrale områdene i livet ditt til det aller mest perifere du kan finne.

Gjort er gjort og spist er spist. Nå har du din egen mat i skapet og lever ditt eget liv.

Gratulerer med 18-åringen!

mvh

[Gjest Laila38]

Å, jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Det er så utrolig sårt!

[Gjest Laila38]

Det var da et usedvanlig flåsete svar. Ingen liker en slik respons.

Samtidig lurer jeg på om du tar deg mer nær av dette på vegne av 18-åringen enn hun gjør selv. Hun har vel fyldt livet med andre personer? Hennes savn av tilstedeværende besteforeldre er kanskje ikke like stort som ditt savn på vegne av henne?

At dine foreldre har gjort og fortsatt gjør noen ubegripelige og klanderverdige prioriteringer er hevet over en hver tvil. Jeg er mer i stuss på om du håndterer det på en hensiktsmessig måte.

Slik du skriver får jeg inntrykk av at du fortsatt er veldig avhenig av foreldrene dine. Ikke avhengig av dem for å få din hverdag til å gå opp. Men følelsesmessig avhengig for å føle deg hel.

Du har fortsatt behov for at de skal innrømme feil og gjøre ting godt igjen. Dette ville naturligvis vært det ideelle og mest riktige, men all erfaring tilsier vel at det ikke kommer til å skje. Derfor er det bedre å slutte å kjempe en kamp som for lengst er tapt.

Du er voksen, vellykket og sterk. Har flotte barn. Og du trenger ikke lengre dine foreldres oppmerksomhet og anerkjennelse. Jo, det ville vært fint, men du _trenger_ dem ikke. Dine barn _trenger_ dem heller ikke, selv om det hadde vært hyggelig om de var mer til stedet.

Så parker den forsmådde og avviste jenta i fortiden der hun hører hjemme. Ikke la henne komme til ordet. Slipp henne ikke til i følelsene dine.

Om andre ikke vil gjøre opp for det de skylder deg, må du skape balanse i regnskapet selv. Det gjør du ved å avskrive gjelden og bokfører kravet som tapt.

Bestem deg for at dine foreldre ikke skylder deg noe som helst, og at du ikke har noen klagemål mot dem. Som voksen kan du ensidig rydde opp i en relasjon på den måten. Dropp alle tanker om hvordan ting burde vært. Tenk heller på hva som er funksjonelt og hensiktsmessig.

Og for all del kvitt deg med bitterhet og missunnelse. Den er det primært du som lider under.

Forvent absolutt ingen ting av foreldrene dine. _Ingen_ting_. Da blir det heller ikke noe å være skuffet over. Alt som er over null blir derimot en positiv overraskelse.

Hvor mye kontakt du har med dem og hvor mange høflighetsinvitasjoner du sender dem, får være en løpende vurdering. Kanskje greit å begynne med en liten pause? Poenget er at responsen deres ikke vipper deg av pinnen og kjører deg inn i avsist-jente-modus.

Sannsynligvis vil dette alltid være et noe sårt tema. Men du kan få slutt på at det river deg over ende og ribber deg for både mot, krefter og glede.

Forvis problemet fra de sentrale områdene i livet ditt til det aller mest perifere du kan finne.

Gjort er gjort og spist er spist. Nå har du din egen mat i skapet og lever ditt eget liv.

Gratulerer med 18-åringen!

mvh

Dette var et sterkt og klokt innlegg! Har du selv liknende erfaring? Jeg skal selv ta til meg disse ordene! Jeg kjenner meg sånn igjen! Hele tiden blir jeg skuffet, jeg sender foreldrene mine SMS om at jeg savner engasjement og initaitiv vedrørende barna mine og de svarer med å bli enda mer avvisende.

[PieLill]

Dette var et sterkt og klokt innlegg! Har du selv liknende erfaring? Jeg skal selv ta til meg disse ordene! Jeg kjenner meg sånn igjen! Hele tiden blir jeg skuffet, jeg sender foreldrene mine SMS om at jeg savner engasjement og initaitiv vedrørende barna mine og de svarer med å bli enda mer avvisende.

Lykke til!

Og pass for all del på at _all_ kontakt du har med foreldrene dine blir ikke-krevende, ikke-bebreidende, kjemisk rensket for snev av skuffelse og oppgitthet. Ha en nøytral til positiv tone.

Bruk fraser som - forstår viss det ikke går.., man kan jo ikke rekke alt.., dere får ha det til gode til en annen gang.., håper dere får det trivelig der dere er... Vi at du aksepterer deres valg og prioriteringer uten å bebreide dem. (Om du så må råhykle den aksepten.) På sikt vil det gjøre både deg og dem fri.

Gi dem tilbud, helt uten tråder og krav.

mvh

[Gjest et sviktet barn med egne barn]

Det var da et usedvanlig flåsete svar. Ingen liker en slik respons.

Samtidig lurer jeg på om du tar deg mer nær av dette på vegne av 18-åringen enn hun gjør selv. Hun har vel fyldt livet med andre personer? Hennes savn av tilstedeværende besteforeldre er kanskje ikke like stort som ditt savn på vegne av henne?

At dine foreldre har gjort og fortsatt gjør noen ubegripelige og klanderverdige prioriteringer er hevet over en hver tvil. Jeg er mer i stuss på om du håndterer det på en hensiktsmessig måte.

Slik du skriver får jeg inntrykk av at du fortsatt er veldig avhenig av foreldrene dine. Ikke avhengig av dem for å få din hverdag til å gå opp. Men følelsesmessig avhengig for å føle deg hel.

Du har fortsatt behov for at de skal innrømme feil og gjøre ting godt igjen. Dette ville naturligvis vært det ideelle og mest riktige, men all erfaring tilsier vel at det ikke kommer til å skje. Derfor er det bedre å slutte å kjempe en kamp som for lengst er tapt.

Du er voksen, vellykket og sterk. Har flotte barn. Og du trenger ikke lengre dine foreldres oppmerksomhet og anerkjennelse. Jo, det ville vært fint, men du _trenger_ dem ikke. Dine barn _trenger_ dem heller ikke, selv om det hadde vært hyggelig om de var mer til stedet.

Så parker den forsmådde og avviste jenta i fortiden der hun hører hjemme. Ikke la henne komme til ordet. Slipp henne ikke til i følelsene dine.

Om andre ikke vil gjøre opp for det de skylder deg, må du skape balanse i regnskapet selv. Det gjør du ved å avskrive gjelden og bokfører kravet som tapt.

Bestem deg for at dine foreldre ikke skylder deg noe som helst, og at du ikke har noen klagemål mot dem. Som voksen kan du ensidig rydde opp i en relasjon på den måten. Dropp alle tanker om hvordan ting burde vært. Tenk heller på hva som er funksjonelt og hensiktsmessig.

Og for all del kvitt deg med bitterhet og missunnelse. Den er det primært du som lider under.

Forvent absolutt ingen ting av foreldrene dine. _Ingen_ting_. Da blir det heller ikke noe å være skuffet over. Alt som er over null blir derimot en positiv overraskelse.

Hvor mye kontakt du har med dem og hvor mange høflighetsinvitasjoner du sender dem, får være en løpende vurdering. Kanskje greit å begynne med en liten pause? Poenget er at responsen deres ikke vipper deg av pinnen og kjører deg inn i avsist-jente-modus.

Sannsynligvis vil dette alltid være et noe sårt tema. Men du kan få slutt på at det river deg over ende og ribber deg for både mot, krefter og glede.

Forvis problemet fra de sentrale områdene i livet ditt til det aller mest perifere du kan finne.

Gjort er gjort og spist er spist. Nå har du din egen mat i skapet og lever ditt eget liv.

Gratulerer med 18-åringen!

mvh

Du berører mye i svaret du ga meg. Har tenkt mye på dette nå i ettertid, og ser du har veldig rett i mange ting. Tar det med som et tankekors videre på veien, og håper på å følge mye av det du sier. For å si det sånn, tror du har bidratt til å åpne øynene mine litt mer. Tusen takk