Kan man få tause barn til å prate mer?

[Gjest de tause barna]

Har et tantebarn som er ti år og er av den veldig stille sorten. På skolen rekker hun aldri opp hånden og sier ikke noe hvis hun ikke blir spurt. I familieselskaper også videre så sier hun nesten ingenting hvis man ikke utfordrer henne skikkelig, men hun snakker mye gjennom sin yngre søster, hvisker ting til henne osv. Hun har en søster som er veldig utadvendt.

Alle barn er jo forskjellige og hun er jo av den veldig stille sorten. Men kan man gjøre noe med dette her så det blir lettere for henne å prate med andre enn den innerste sirkel? Tenker at det kan bli litt problematisk videre på skolen når det blir større krav til å fremføre ting i klassen, snakke i grupper osv? Jeg vet jo ikke helt om hun trives helt i tausheten heller.. Noen erfaringer? Jeg må innrømme at jeg ofte føler litt frustrasjon når jeg ikke kommer frem til henne og bare blir møtt med enstavelsesord. Foreldrene er også til tider ganske frustrert.

[Gjest Tatjana]

Har hun selektiv mutisme?

http://saf.uis.no/nyheter/article2059-667.html

Det finnes en forening, sjekk denne siden, kanskje du finner noe interessant. Og selv om hun ikke har det, så kanskje du kan finne noen lure tips her.

http://www.selektivmutisme.no/

[Gjest de tause barna]

Har hun selektiv mutisme?

http://saf.uis.no/nyheter/article2059-667.html

Det finnes en forening, sjekk denne siden, kanskje du finner noe interessant. Og selv om hun ikke har det, så kanskje du kan finne noen lure tips her.

http://www.selektivmutisme.no/

Nei, så ille er det ikke:) En som har selektiv mutisme vil vel ikke si noe som helst i en slik setting? Hun kan prate men hun må pushes veldig. Hun har nylig fått mobiltelefon og hun svarer heller ikke på sms hvis det ikke er noen fra den innerste sirkel som sender melding:)

Hun deltar på del fritidsaktiviteter sammen med søsteren som er to år yngre. Blant annet i en dramagruppa hvor hun har inntatt rollen som kostymeansvarlig. Jeg synes vel egentlig at hun burde ha sine egne arenaer også. hun spiller veldig på søsteren sin hele tiden. Jeg vet ikke om det hadde vært en bedre løsning om hun faktisk gikk på disse akvitetene alene?

[Gjest GA]

Jeg har vært borti endel sånne barn (inkludert meg selv og min egen datter) og de prater som regel når de er trygge og får tillit til deg. Maser man for mye og spør om "dumme ting" får man som regel ikke svar.

-og gjør ikke den feilen å tro at det er "tomt i hodet" siden det ikke kommer noe ut av munnen. Som regel foregår det noe i hodet hele tiden, og gjerne en indre dialog som ikke kommer fram.

Jeg fikk endel a-ha-opplevelser da jeg leste denne boken:

http://www.theintrovertadvantage.com/hiddengifts.html

[Liliaceae]

Nei, så ille er det ikke:) En som har selektiv mutisme vil vel ikke si noe som helst i en slik setting? Hun kan prate men hun må pushes veldig. Hun har nylig fått mobiltelefon og hun svarer heller ikke på sms hvis det ikke er noen fra den innerste sirkel som sender melding:)

Hun deltar på del fritidsaktiviteter sammen med søsteren som er to år yngre. Blant annet i en dramagruppa hvor hun har inntatt rollen som kostymeansvarlig. Jeg synes vel egentlig at hun burde ha sine egne arenaer også. hun spiller veldig på søsteren sin hele tiden. Jeg vet ikke om det hadde vært en bedre løsning om hun faktisk gikk på disse akvitetene alene?

Det er vel opp til foreldrene å vurdere, men jeg er litt enig med deg i at hvert barn burde ha egne arenaer å spille på.

At hun støtter seg til sin søster som er mer utadvendt, vil jo være mer hemmende enn utviklende for henne vil jeg tro.

[Gjest de tause barna]

Det er vel opp til foreldrene å vurdere, men jeg er litt enig med deg i at hvert barn burde ha egne arenaer å spille på.

At hun støtter seg til sin søster som er mer utadvendt, vil jo være mer hemmende enn utviklende for henne vil jeg tro.

Det er jo klart at noen barn er mer tause enn andre og at de trenger å bygge opp tillitt, men hvor lang tid skal de bruke på det er spørsmål jeg også stiller meg. Hvis hun da først skulle komme ut av dette mønsteret som 17 åring så kan hun mistet en del sosiale ferdigheter underveis. Jeg vet ikke helt hvordan det vil gå på skolen med henne fremover når hun sier så lite og heller ikke liker å være i fokus. Med en grei lærer og hyggelige klassekamerater går det kanskje bra...

Hennes foreldrene hadde i utgangspunktet bestemt seg for å ta en jobb i utlandet en periode, noe som ville innebært at hun måtte begynne på internasjonal skole. Men de takket nei til jobben primært pga henne. De følte det som et overgrep å flytte henne til et annet sted på kloden med nytt undervisningsspråk og en helt annen disiplin. Hun har jo nok utfordringer på en norsk skole. Kanskje det ville gått bra, men jeg er tvilende...

[Liliaceae]

Det er jo klart at noen barn er mer tause enn andre og at de trenger å bygge opp tillitt, men hvor lang tid skal de bruke på det er spørsmål jeg også stiller meg. Hvis hun da først skulle komme ut av dette mønsteret som 17 åring så kan hun mistet en del sosiale ferdigheter underveis. Jeg vet ikke helt hvordan det vil gå på skolen med henne fremover når hun sier så lite og heller ikke liker å være i fokus. Med en grei lærer og hyggelige klassekamerater går det kanskje bra...

Hennes foreldrene hadde i utgangspunktet bestemt seg for å ta en jobb i utlandet en periode, noe som ville innebært at hun måtte begynne på internasjonal skole. Men de takket nei til jobben primært pga henne. De følte det som et overgrep å flytte henne til et annet sted på kloden med nytt undervisningsspråk og en helt annen disiplin. Hun har jo nok utfordringer på en norsk skole. Kanskje det ville gått bra, men jeg er tvilende...

Ja, det er jo selvsagt synd at hun bare svarer med enstavelsesord og kan virke avvisende overfor andre.

At hun ikke kan ha en vanlig samtale med deg som tante, synes jeg er litt rart. Akkurat her kunne hun kanskje ha "øvd seg" litt og blitt presset litt av foreldrene. Enkle ting som å ringe og takke for jule-og bursdagsgaver for eksempel. Dette er sikkert vanskelig for henne, men kunne vært god trening.

En annen ting du kunne ha gjort, om alle forhold ligger til rette for det:

Avtalt med foreldrene om å holde av en dag, lørdag eller søndag.

Du skriver et kort til henne om at du har lyst til å finne på noe med henne en dag, men at du vil hun skal tenke over noe hun har lyst til å gjøre. Og at hun skal ringe deg og avtale hva dere skal finne på. Det kan jo være noe som hun har _veldig_ lyst til å gjøre, slik at det ikke er så enkelt å bare avlyse hele greia..

Kanskje hun på den måten blir litt tryggere på deg og dere blir bedre kjent? Da er det også lettere å få en god dialog og hyggelig samvære når hele familien er samlet også?

Det er sikkert flere slike "øvelser" som kanskje kan være nyttige, og siden dere er i familie, trenger ingen andre å vite om evt. "nederlag" hun føler, dersom hun ikke klarer å innfri forventninger. Kanskje hun ikke klarer å være den som tar initiativ, men du må ringe. Men etterhvert kanskje hun klarer det selv?

[Gjest de tause barna]

Ja, det er jo selvsagt synd at hun bare svarer med enstavelsesord og kan virke avvisende overfor andre.

At hun ikke kan ha en vanlig samtale med deg som tante, synes jeg er litt rart. Akkurat her kunne hun kanskje ha "øvd seg" litt og blitt presset litt av foreldrene. Enkle ting som å ringe og takke for jule-og bursdagsgaver for eksempel. Dette er sikkert vanskelig for henne, men kunne vært god trening.

En annen ting du kunne ha gjort, om alle forhold ligger til rette for det:

Avtalt med foreldrene om å holde av en dag, lørdag eller søndag.

Du skriver et kort til henne om at du har lyst til å finne på noe med henne en dag, men at du vil hun skal tenke over noe hun har lyst til å gjøre. Og at hun skal ringe deg og avtale hva dere skal finne på. Det kan jo være noe som hun har _veldig_ lyst til å gjøre, slik at det ikke er så enkelt å bare avlyse hele greia..

Kanskje hun på den måten blir litt tryggere på deg og dere blir bedre kjent? Da er det også lettere å få en god dialog og hyggelig samvære når hele familien er samlet også?

Det er sikkert flere slike "øvelser" som kanskje kan være nyttige, og siden dere er i familie, trenger ingen andre å vite om evt. "nederlag" hun føler, dersom hun ikke klarer å innfri forventninger. Kanskje hun ikke klarer å være den som tar initiativ, men du må ringe. Men etterhvert kanskje hun klarer det selv?

Nå er ikke jeg den som treffer henne mest. De bor langt unna så det er naturlig at jeg ikke har den regelmessige tante-funksjonen i hennes liv. Men hun snakker faktisk ikke med noen andre i min familie heller som bor langt unna. Det blir bare enstavelsesord og jeg føler nærmest at vi plager henne.

Men jeg synes vel egentlig at foreldrene hennes kanskje kan pushe henne litt mer. De trenger ikke å ha som mål at hun skal bli kjempeutadvendt og prate hele tiden men hun må kunne svare ordentlig på det folk spør om ellers blir det jo veldig lett for henne å trekke seg unna og ikke si noe. Barn får vel ikke større problemer av å bli presset litt? Og hun kan vel svare på en sms, evnt svare "takk" når noen gratulerer henne med dagen? Jeg må si jeg blir litt frustrert når jeg ikke får noe som helst tilbake fra henne.

[Gjest Tatjana]

Nå er ikke jeg den som treffer henne mest. De bor langt unna så det er naturlig at jeg ikke har den regelmessige tante-funksjonen i hennes liv. Men hun snakker faktisk ikke med noen andre i min familie heller som bor langt unna. Det blir bare enstavelsesord og jeg føler nærmest at vi plager henne.

Men jeg synes vel egentlig at foreldrene hennes kanskje kan pushe henne litt mer. De trenger ikke å ha som mål at hun skal bli kjempeutadvendt og prate hele tiden men hun må kunne svare ordentlig på det folk spør om ellers blir det jo veldig lett for henne å trekke seg unna og ikke si noe. Barn får vel ikke større problemer av å bli presset litt? Og hun kan vel svare på en sms, evnt svare "takk" når noen gratulerer henne med dagen? Jeg må si jeg blir litt frustrert når jeg ikke får noe som helst tilbake fra henne.

Det er nettopp dette som fikk meg til å tenke på selektiv mutisme i første omgang. Nå er ikke jeg noen ekspert på det akkurat, men jeg kjenner noen som har det. Og for henne er det å uttrykke seg skriftlig like vanskelig som å snakke. Moren hennes fortalte at det å skrive stil på skolen for eksempel er fryktelig vanskelig.

Og det er ikke trass fra barnets side, selv om mange voksne vil oppfatte det slik. Det er en angstlidelse. Og jo mer de voksne presser, jo mer låser det seg for barnet. Jeg ser du sier at det ikke er dette hun har, og det håper jeg du har rett i. Men vær litt forsiktig i forhold til press sånn at ikke alt blir verre for barnet. Spesielt hvis du er litt perifer i hennes liv og ikke kjenner henne så veldig godt,.

[Gjest de tause barna]

Det er nettopp dette som fikk meg til å tenke på selektiv mutisme i første omgang. Nå er ikke jeg noen ekspert på det akkurat, men jeg kjenner noen som har det. Og for henne er det å uttrykke seg skriftlig like vanskelig som å snakke. Moren hennes fortalte at det å skrive stil på skolen for eksempel er fryktelig vanskelig.

Og det er ikke trass fra barnets side, selv om mange voksne vil oppfatte det slik. Det er en angstlidelse. Og jo mer de voksne presser, jo mer låser det seg for barnet. Jeg ser du sier at det ikke er dette hun har, og det håper jeg du har rett i. Men vær litt forsiktig i forhold til press sånn at ikke alt blir verre for barnet. Spesielt hvis du er litt perifer i hennes liv og ikke kjenner henne så veldig godt,.

Men det er velge ganske strenge kriterier for å få en slik diagnose? Slik jeg forstår diagnosen så sier ikke barnet et pip i enkelte situasjoner. Denne jenta kan snakke, men hun snakker lavt og hun snakker å slite som mulig, så hun har ikke fullstendig snakkesperre.

Jeg er en mere perifer person i hennes liv, så det er helt naturlig at det ikke akkurat blir en veldig åpen og uanstrengt samtale mellom oss. Men likevel synes jeg det er litt sært at hun ikke kan si noe mer enn enstavelsesord, de fleste barn klarer vel å uttrykke seg litt bedre uansett om det er en kjent eller mer perifer person som spør om noe? Hun må jo forholde seg til alle andre mennesker også. Hva om noen skulle ringe feil til mobiltelefonen hennes, hun må vel også kunne si at det er feil person/nummer? Eller hva om hun skulle rote seg bort et sted og må spørre andre voksne hvor hun er hen, evnt at hun har mistet noen folk? Hvis du da ikke kan prate i de situasjonene så synes jeg det er bekymringsverdig.

Det er jo folk her som sier "gi henne tid". det er klart, men nå er hun ti år. Hvor lenge skal man vente før en forventer noe mer av henne? Jeg tenker at hvis man venter for lenge med å få henne ut av tausheten så vil det bli mer vanskelig for henne. Det samme er det jo med selektiv mutisme, om de ikke får hjelp tidlig så blir lidelsen nærmest kronisk.

[Gjest varsånnselv]

Jeg var selv slik da jeg var liten,

og det var forferdelig hemmende. Jeg ville gjerne være like modig som de andre,

jeg var skoleflink og visste svarene, men det var sjeldent jeg turte rekke opp hånden, og ville si minst mulig.

Det jeg tror er at slike barn er modigere i små grupper enn store grupper,

og at det bare er sosial trening som hjelper.

Min søster ble bedre fulgt opp,

de samlet de som hadde slike problemer i egne grupper hvor de trente seg på å snakke i forsamlinger, å formulere seg, snakke høyt osv... og det tror jeg var til stor hjelp.

Slik det var med meg ble jeg gradvis modigere, men jeg måtte trene meg selv.

Det som hjalp var da jeg begynte i videregående og ingen kjente meg. Jeg følte at i klassene jeg gikk før kjente alle meg og jeg hadde en rolle, som den tause,

og jeg hatet oppmerksomhet, jeg visste de ville si noe om jeg plutselig skulle skifte rolle og prate høylydt...

etterhvert som jeg ble eldre ble jeg mer og mer moden.

Jeg kvier meg fortsatt for å snakke i store forsamlinger, men jeg klarer det hvis jeg må. Og jeg klarer godt å snakke i grupper og prater godt med fremmede og.... har det i alle fall mye lettere nå.

Skulle ønske jeg ble bedre fulgt opp som liten.

Jeg tror nemlig det er en treningssak.

Sånn jeg var måtte man ta initiativ for at jeg skulle prate.

Jeg merker at jeg er flink til å snakke med sjenerte folk, både voksne og barn som er vanskelig å få i tale, kanskje pga jeg selv var slik.

Jeg vet hvordan man skal tilnærme seg, spørre de rette spørsmålene.

Spør ikke ja- nei spørsmål, lokk dem til å fortelle mer. Gi dem god tilbakemelding slik at de føler at de ble hørt.

Selv om de er lavmælte. Et av mine Problem var at jeg ikke turte å snakke høyt, og følte meg litt mobbet pga det, spesielt av de i klassen, så prøv å lytt så godt du kan selv om ungen snakker lavt,

Etter hvert når ungen føler han/hun blir hørt og ikke gjort narr av vil han tørre åpne seg mer, og snakke høyere 

Det å få positiv respons er meget viktig for slike barn.

Jeg merker at ungen min på 2 år kan komme til å slite med sjenanse,

Hjemme prater hun masse og hun trives godt i små grupper, men de si er i barnehagen at hun har en tendens til å trekke seg bort når det gjelder større grupper, og hun prater ikke så mye.

Merker om det er folk hun ikke ser så ofte så blir hun veldig sjenert og snur seg vekk… til hun blir litt varm i trøya… Så jeg prøver å tenke litt på hvordan jeg hadde det og forebygge at hun får like store problemer som jeg hadde.

[Gjest de tause barna]

Jeg var selv slik da jeg var liten,

og det var forferdelig hemmende. Jeg ville gjerne være like modig som de andre,

jeg var skoleflink og visste svarene, men det var sjeldent jeg turte rekke opp hånden, og ville si minst mulig.

Det jeg tror er at slike barn er modigere i små grupper enn store grupper,

og at det bare er sosial trening som hjelper.

Min søster ble bedre fulgt opp,

de samlet de som hadde slike problemer i egne grupper hvor de trente seg på å snakke i forsamlinger, å formulere seg, snakke høyt osv... og det tror jeg var til stor hjelp.

Slik det var med meg ble jeg gradvis modigere, men jeg måtte trene meg selv.

Det som hjalp var da jeg begynte i videregående og ingen kjente meg. Jeg følte at i klassene jeg gikk før kjente alle meg og jeg hadde en rolle, som den tause,

og jeg hatet oppmerksomhet, jeg visste de ville si noe om jeg plutselig skulle skifte rolle og prate høylydt...

etterhvert som jeg ble eldre ble jeg mer og mer moden.

Jeg kvier meg fortsatt for å snakke i store forsamlinger, men jeg klarer det hvis jeg må. Og jeg klarer godt å snakke i grupper og prater godt med fremmede og.... har det i alle fall mye lettere nå.

Skulle ønske jeg ble bedre fulgt opp som liten.

Jeg tror nemlig det er en treningssak.

Sånn jeg var måtte man ta initiativ for at jeg skulle prate.

Jeg merker at jeg er flink til å snakke med sjenerte folk, både voksne og barn som er vanskelig å få i tale, kanskje pga jeg selv var slik.

Jeg vet hvordan man skal tilnærme seg, spørre de rette spørsmålene.

Spør ikke ja- nei spørsmål, lokk dem til å fortelle mer. Gi dem god tilbakemelding slik at de føler at de ble hørt.

Selv om de er lavmælte. Et av mine Problem var at jeg ikke turte å snakke høyt, og følte meg litt mobbet pga det, spesielt av de i klassen, så prøv å lytt så godt du kan selv om ungen snakker lavt,

Etter hvert når ungen føler han/hun blir hørt og ikke gjort narr av vil han tørre åpne seg mer, og snakke høyere 

Det å få positiv respons er meget viktig for slike barn.

Jeg merker at ungen min på 2 år kan komme til å slite med sjenanse,

Hjemme prater hun masse og hun trives godt i små grupper, men de si er i barnehagen at hun har en tendens til å trekke seg bort når det gjelder større grupper, og hun prater ikke så mye.

Merker om det er folk hun ikke ser så ofte så blir hun veldig sjenert og snur seg vekk… til hun blir litt varm i trøya… Så jeg prøver å tenke litt på hvordan jeg hadde det og forebygge at hun får like store problemer som jeg hadde.

det jeg sliter mest med, er at jeg føler at jeg plager henne hvis jeg spør mer. Det er som å kaste en ball til en person som ikke kaster den tilbake. Jeg vet heller ikke om personen i det hele tatt ønsker å ha ballen.

jeg merker at jeg blir veldig usikker i forhold til slike mennesker, kanskje også fordi jeg føler meg avvist. Jeg får en følelse av personen egentlig ikke liker meg. Nå er jo det bare mine følelser, virkeligheten kan være helt anderledes. Men følelsen av å være plagsom sitter i meg.

Det jeg lurer på er om slike personer som er så innadvente liker at noen stiller spørsmål og er interesserte i dem eller om de misliker det sterkt? Hva tenker du?

[Gjest GA]

det jeg sliter mest med, er at jeg føler at jeg plager henne hvis jeg spør mer. Det er som å kaste en ball til en person som ikke kaster den tilbake. Jeg vet heller ikke om personen i det hele tatt ønsker å ha ballen.

jeg merker at jeg blir veldig usikker i forhold til slike mennesker, kanskje også fordi jeg føler meg avvist. Jeg får en følelse av personen egentlig ikke liker meg. Nå er jo det bare mine følelser, virkeligheten kan være helt anderledes. Men følelsen av å være plagsom sitter i meg.

Det jeg lurer på er om slike personer som er så innadvente liker at noen stiller spørsmål og er interesserte i dem eller om de misliker det sterkt? Hva tenker du?

Jeg tror ikke det er så lurt å stille direkte spørsmål a la "går det bra på skolen om dagen" da sånne spm ofte kan være vanskelige å svare på. Kanskje det er lurere å småprate litt sånn halvveis til henne uten å konfrontere henne og se om hun løsner litt da? Prøv med blikkontakt og smil, kanskje hun vil spille kort eller et annet spill? Lirking er ofte bedre enn direkte konfrontasjon.

[Gjest de tause barna]

Jeg tror ikke det er så lurt å stille direkte spørsmål a la "går det bra på skolen om dagen" da sånne spm ofte kan være vanskelige å svare på. Kanskje det er lurere å småprate litt sånn halvveis til henne uten å konfrontere henne og se om hun løsner litt da? Prøv med blikkontakt og smil, kanskje hun vil spille kort eller et annet spill? Lirking er ofte bedre enn direkte konfrontasjon.

Men er det også vanskelig for barn som er så innadvendte å svare på tekstmeldinger? Ved å kommunisere på sms så bruker man jo ikke stemmen og man ser jo heller ikke personen man prater med.

[Gjest De tause barna]

Jeg tror ikke det er så lurt å stille direkte spørsmål a la "går det bra på skolen om dagen" da sånne spm ofte kan være vanskelige å svare på. Kanskje det er lurere å småprate litt sånn halvveis til henne uten å konfrontere henne og se om hun løsner litt da? Prøv med blikkontakt og smil, kanskje hun vil spille kort eller et annet spill? Lirking er ofte bedre enn direkte konfrontasjon.

jeg tenker at foreldrene hennes også kan hjelpe til med kommunikasjonen. Hvis et barn svarer litt eller ikke vet hva h'n skal svare så kan en jo også hjelpe til med si " du kan jo fortelle at du snart skal på klassetur, eller at du har fått ny lærer". jeg ville i hvertfall ha gjort det i forhold til egne barn, hvis de var veldig tause.Det viktigste er jo å få igang en kommunikasjon tenker jeg.Noen trenger litt hjelp til å komme inn i den.

[Kolesjanka]

det jeg sliter mest med, er at jeg føler at jeg plager henne hvis jeg spør mer. Det er som å kaste en ball til en person som ikke kaster den tilbake. Jeg vet heller ikke om personen i det hele tatt ønsker å ha ballen.

jeg merker at jeg blir veldig usikker i forhold til slike mennesker, kanskje også fordi jeg føler meg avvist. Jeg får en følelse av personen egentlig ikke liker meg. Nå er jo det bare mine følelser, virkeligheten kan være helt anderledes. Men følelsen av å være plagsom sitter i meg.

Det jeg lurer på er om slike personer som er så innadvente liker at noen stiller spørsmål og er interesserte i dem eller om de misliker det sterkt? Hva tenker du?

''Det jeg lurer på er om slike personer som er så innadvente liker at noen stiller spørsmål og er interesserte i dem eller om de misliker det sterkt? Hva tenker du?''

Jeg kan godt like å bli stilt _konkrete_ spørsmål - som i "Har du noen ferieplaner i sommer" og ikke "Hvordan går det med deg da"

Slike spørsmål kan hjelpe meg ut av den indre dialogen som alltid foregår i hodet mitt, og inn i en samtale med deg.

Men dette betinger at vi er på tomannshånd. Som mange introverte er jeg ukomfortabel med oppmerksomhet, og hvis jeg tror at andre hører hva jeg sier blir svarene mine korte og oppleves antakelig som intetsigende.

Svaret på "Hvordan har du det" besvares da gjerne med "Bra!" -og så parerer jeg med "Og du da?" - for å vende oppmerksomheten over til deg ;-) Nå er jeg voksen, og har lært meg strategier for å takle spørsmål og oppmerksomhet. Som barn følte jeg meg bare utilpass uten å helt vite hva jeg skulle gjøre med situasjonen.

Her er en side hvor introverte har svart på spørsmålet "If introverts ruled the world.."

Mange av svarene er i denne kategorien:

"Conversations would be short, meaningful, to-the-point. No small talk, no waste of time, no drain of energy"

http://giftedkids.about.com/u/ua/glossary/introverted_world.htm

vennlig hilsen

veldig introverte

[Glimtipper]

''Det jeg lurer på er om slike personer som er så innadvente liker at noen stiller spørsmål og er interesserte i dem eller om de misliker det sterkt? Hva tenker du?''

Jeg kan godt like å bli stilt _konkrete_ spørsmål - som i "Har du noen ferieplaner i sommer" og ikke "Hvordan går det med deg da"

Slike spørsmål kan hjelpe meg ut av den indre dialogen som alltid foregår i hodet mitt, og inn i en samtale med deg.

Men dette betinger at vi er på tomannshånd. Som mange introverte er jeg ukomfortabel med oppmerksomhet, og hvis jeg tror at andre hører hva jeg sier blir svarene mine korte og oppleves antakelig som intetsigende.

Svaret på "Hvordan har du det" besvares da gjerne med "Bra!" -og så parerer jeg med "Og du da?" - for å vende oppmerksomheten over til deg ;-) Nå er jeg voksen, og har lært meg strategier for å takle spørsmål og oppmerksomhet. Som barn følte jeg meg bare utilpass uten å helt vite hva jeg skulle gjøre med situasjonen.

Her er en side hvor introverte har svart på spørsmålet "If introverts ruled the world.."

Mange av svarene er i denne kategorien:

"Conversations would be short, meaningful, to-the-point. No small talk, no waste of time, no drain of energy"

http://giftedkids.about.com/u/ua/glossary/introverted_world.htm

vennlig hilsen

veldig introverte

''Jeg kan godt like å bli stilt _konkrete_ spørsmål - som i "Har du noen ferieplaner i sommer" og ikke "Hvordan går det med deg da"''

Ja, skriver under på dette. Konkrete spørsmål og målrettede samtaler som ikke dras ut i det uendelige.

[Gjest et stille barn]

Nå er ikke jeg den som treffer henne mest. De bor langt unna så det er naturlig at jeg ikke har den regelmessige tante-funksjonen i hennes liv. Men hun snakker faktisk ikke med noen andre i min familie heller som bor langt unna. Det blir bare enstavelsesord og jeg føler nærmest at vi plager henne.

Men jeg synes vel egentlig at foreldrene hennes kanskje kan pushe henne litt mer. De trenger ikke å ha som mål at hun skal bli kjempeutadvendt og prate hele tiden men hun må kunne svare ordentlig på det folk spør om ellers blir det jo veldig lett for henne å trekke seg unna og ikke si noe. Barn får vel ikke større problemer av å bli presset litt? Og hun kan vel svare på en sms, evnt svare "takk" når noen gratulerer henne med dagen? Jeg må si jeg blir litt frustrert når jeg ikke får noe som helst tilbake fra henne.

''Men jeg synes vel egentlig at foreldrene hennes kanskje kan pushe henne litt mer. De trenger ikke å ha som mål at hun skal bli kjempeutadvendt og prate hele tiden men hun må kunne svare ordentlig på det folk spør om ellers blir det jo veldig lett for henne å trekke seg unna og ikke si noe. Barn får vel ikke større problemer av å bli presset litt? ''

Nå kjenner jeg ikke til denne saken, og kanskje har du rett. Men jeg var et stille barn. Og følelsen jeg sitter igjen med fra barndommen var at ingen var fornøyd med meg. Jeg er fortsatt en introvert person, og jeg sliter fortsatt med den tanken om at ingen folk synes stille folk er ok. Jeg sliter fortsatt med den innarbeidede troen at bare utadvendte, sprudlende, pratsomme mennekser er noe verdt. Så jeg vet slett ikke om du har rett. Jeg vet dessverre heller ikke hva jeg tenker er det mest riktige å gjøre. Jeg vet bare at det er blitt et større problem for meg etterhvert det at jeg tror ingen liker stille mennesker enn det at jeg er litt stille stille.

[Gjest de tause barna]

''Det jeg lurer på er om slike personer som er så innadvente liker at noen stiller spørsmål og er interesserte i dem eller om de misliker det sterkt? Hva tenker du?''

Jeg kan godt like å bli stilt _konkrete_ spørsmål - som i "Har du noen ferieplaner i sommer" og ikke "Hvordan går det med deg da"

Slike spørsmål kan hjelpe meg ut av den indre dialogen som alltid foregår i hodet mitt, og inn i en samtale med deg.

Men dette betinger at vi er på tomannshånd. Som mange introverte er jeg ukomfortabel med oppmerksomhet, og hvis jeg tror at andre hører hva jeg sier blir svarene mine korte og oppleves antakelig som intetsigende.

Svaret på "Hvordan har du det" besvares da gjerne med "Bra!" -og så parerer jeg med "Og du da?" - for å vende oppmerksomheten over til deg ;-) Nå er jeg voksen, og har lært meg strategier for å takle spørsmål og oppmerksomhet. Som barn følte jeg meg bare utilpass uten å helt vite hva jeg skulle gjøre med situasjonen.

Her er en side hvor introverte har svart på spørsmålet "If introverts ruled the world.."

Mange av svarene er i denne kategorien:

"Conversations would be short, meaningful, to-the-point. No small talk, no waste of time, no drain of energy"

http://giftedkids.about.com/u/ua/glossary/introverted_world.htm

vennlig hilsen

veldig introverte

''Jeg kan godt like å bli stilt _konkrete_ spørsmål - som i "Har du noen ferieplaner i sommer" og ikke "Hvordan går det med deg da"

Slike spørsmål kan hjelpe meg ut av den indre dialogen som alltid foregår i hodet mitt, og inn i en samtale med deg''.

'

Men hvis jeg stiller slike spørsmål får jeg heller følelsen av å intervjue noen, eller krysseksaminere noen. Jeg føler ikke at det blir noen god dialog med å stille så direkte spørsmål.

Når noen spør "har du det bra" så synes jeg det er veldig vanskelig å svare da det blir veldig generelt, og det legges ikke helt opp til at man kan være helt ærlig. Så jeg misliker slike spørsmål ,spesielt hvis man blir spurt om det i forbiparten og ikke har tid til å gi et mere utdypende svar.

Men det finnes jo en mellomting her. Man kan også spørre " liker du deg på skolen? Hva liker du best på skolen? etc. Da er jeg litt mere konkret samtidig som jeg ikke legger opp til et mere ja/nei svar.

[Gjest de tause barna]

''Men jeg synes vel egentlig at foreldrene hennes kanskje kan pushe henne litt mer. De trenger ikke å ha som mål at hun skal bli kjempeutadvendt og prate hele tiden men hun må kunne svare ordentlig på det folk spør om ellers blir det jo veldig lett for henne å trekke seg unna og ikke si noe. Barn får vel ikke større problemer av å bli presset litt? ''

Nå kjenner jeg ikke til denne saken, og kanskje har du rett. Men jeg var et stille barn. Og følelsen jeg sitter igjen med fra barndommen var at ingen var fornøyd med meg. Jeg er fortsatt en introvert person, og jeg sliter fortsatt med den tanken om at ingen folk synes stille folk er ok. Jeg sliter fortsatt med den innarbeidede troen at bare utadvendte, sprudlende, pratsomme mennekser er noe verdt. Så jeg vet slett ikke om du har rett. Jeg vet dessverre heller ikke hva jeg tenker er det mest riktige å gjøre. Jeg vet bare at det er blitt et større problem for meg etterhvert det at jeg tror ingen liker stille mennesker enn det at jeg er litt stille stille.

men spørsmålet her er jo om du er fornøyd med å være en stille person og om det har skapt problemer for deg. Jeg synes det er mye flott med innadvendte personer også. De er ofte gode lyttere. jeg kan ha en helt annen dialog med en som er innadvendt enn en person som er utadvendt. vi trenger begge deler i samfunnet. Man kan godt være en innadvendt person og klare seg helt bra for det å ha et bra liv. Det er en forskjell på ikke like å snakke så mye kontra det å ha angst eller vegring for å snakke med andre

Men jeg først og fremst stiller spørsmål om her er hvorvidt dette hemmer henne sosialt. Hvis hun omtrent ikke klarer å prate med fremmede så vil jo det bli et stort problem for henne etterhvert.På skolen legges det jo til mere selvstendighet på dette jo eldre hun blir. Hvis hun da ikke klarer å si noe høyt i klassen hvordan vil hun få det fremover da?