Hvordan snur man en dårlig trend?

[Glimtipper]

Vi fikk en liten jente for åtte uker siden. Hun har hatt litt kolikk, men er et nydelig vesen. Både jeg og pappaen er på knærne etter henne, det samme er storebror. Han kysser og stryker og vugger, snakker om henne hele tiden og er så stolt. Han er snart fem år.

Resten av tiden er alt vanskelig. Han krangler, hyler, skriker, sparker, slår, kaster ting. Når han ikke er sint eller kranglete, er han i konstant tullehumør.

Jeg er så lei nå. Tålmodigheten min har helt tatt slutt. Vi har aldri hatt verdens beste forhold (i mine øyne) fordi han er så lik pappaen sin, men de som har observert oss sammen har i alle fall sagt at vi har hatt en felles forståelse av hverandre. Vi har virket nære.

Nå der i mot føles det som om jeg slettes ikke forstår meg på han. Dette startet lenge før babyen kom, men har bare eskalert og eskalert. Vi har prøvd mye forskjellig, men ingenting nytter. Om vi prøver å snu stemningen til positiv, ikke mase om småting, irettesette på en mild og hyggelig måte, så blir bare oppførselen verre. Hver dag trår jeg til med nytt mot og forsøker at vi har det hyggelig, men hver dag mislykkes jeg.

Ting vi allerede gjør:

* belønning for å hjelpe til/være hyggelig

* alenetid sammen med mamma

* hjelpe til med babyen når han ønsker det

* fokusere på de store tingene

De største problemene vi har med oppførselen hans er:

- spytting overalt (inne, ute, på gulvet, inn i radiatorene...)

- ignorering av beskjeder helt til vi hever stemmen eller straffer (selv når vi går helt nær og får øyekontakt)

- masse tull til enhver tid (får han tomater å spise, så kan han finne på å mose de utover bordet f.eks)

Jeg kjenner på at jeg slettes ikke trives sammen med han for øyeblikket og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å snu det. Samboeren min har det på samme måte. Rett etter fødselen (mens jeg ammet) var det bare stepappa som gjaldt, så han og guttungen gjorde mye hyggelig sammen. Nå er det nærmest umulig å gjøre noe koselig i fem minutter uten at gutten velger å spytte nedover skjorta si, spytte på gulvet, kaste noe på gulvet/oss, krangle, hyle, skrike eller gråte.

Hjelp!

[mariaflyfly]

Jeg har ingen fornuftige råd å komme med utover det dere allerede gjennomfører, og er neppe den rette til å komme med råd heller, i og med at jeg antagelig hadde gått i taket for lenge sida.

Medfølelse overssendes derimot. Store mengder.

[cizz]

Oioi, ja det er slitsomme tider for dere, det er hvertfall lett å forstå!

Vonde sirkler er også vonde å komme ut av. Det er vel helt naturlig at han har en slags reaksjon på den nyankomne og sliter vel litt med å finne sin rolle i det som har blitt en helt ny familie. Og det gjør man ved å teste-teste-teste-teste. Han blir sikkert helt utslitt av dette han også...

I tillegg er det vel noe aldersrelatert også kanskje? Jeg har en femåring, og har skjønt at noen kaller fem-seks-årsalderen for "den første puberteten" i forhold til at mye skal testes ut ift selvstendighet osv, ingen skal bestemme over meg, og lignende. Sånn har vi det hvertfall her i huset...

Vår var endel yngre da lillesøster kom, men jeg husker tøffe måneder med trassing og testing. Og det er jo vanskelig å sette fingeren på hva som er hva, hva er alder og hva er reaksjon på den nye situasjonen som han overhodet ikke har bedt om å bli plassert inn i.

Jeg syns det høre ut som om dere er flinke og jobber med å løse det på best mulig måte. Jeg har bare en ting å tilføye tror jeg, og det er hold ut - hold ut - hold ut! Selv om det er til tider umulig å beherske seg (egen erfaring hvertfall....), husk at han er bare en liten gutt fortsatt og syns sikkert det er kjempevanskelig å vite hvor han har dere og hvor han hører til akkurat nå.

Jeg kan ikke si annet enn at det MÅ være lys i enden av tunnellen selv om det kanskje virker langt borte. Riktig god sommer, jeg føler veldig med dere.

Klem fra

[Glimtipper]

Jeg har ingen fornuftige råd å komme med utover det dere allerede gjennomfører, og er neppe den rette til å komme med råd heller, i og med at jeg antagelig hadde gått i taket for lenge sida.

Medfølelse overssendes derimot. Store mengder.

''... i og med at jeg antagelig hadde gått i taket for lenge sida. ;)''

Uff, det gjør jeg jo også. Dessverre. Lite søvn, lite alenetid og han på toppen - jeg sprekker jo og blir irritabel generelt

Takk for medfølelsen!

[Glimtipper]

Oioi, ja det er slitsomme tider for dere, det er hvertfall lett å forstå!

Vonde sirkler er også vonde å komme ut av. Det er vel helt naturlig at han har en slags reaksjon på den nyankomne og sliter vel litt med å finne sin rolle i det som har blitt en helt ny familie. Og det gjør man ved å teste-teste-teste-teste. Han blir sikkert helt utslitt av dette han også...

I tillegg er det vel noe aldersrelatert også kanskje? Jeg har en femåring, og har skjønt at noen kaller fem-seks-årsalderen for "den første puberteten" i forhold til at mye skal testes ut ift selvstendighet osv, ingen skal bestemme over meg, og lignende. Sånn har vi det hvertfall her i huset...

Vår var endel yngre da lillesøster kom, men jeg husker tøffe måneder med trassing og testing. Og det er jo vanskelig å sette fingeren på hva som er hva, hva er alder og hva er reaksjon på den nye situasjonen som han overhodet ikke har bedt om å bli plassert inn i.

Jeg syns det høre ut som om dere er flinke og jobber med å løse det på best mulig måte. Jeg har bare en ting å tilføye tror jeg, og det er hold ut - hold ut - hold ut! Selv om det er til tider umulig å beherske seg (egen erfaring hvertfall....), husk at han er bare en liten gutt fortsatt og syns sikkert det er kjempevanskelig å vite hvor han har dere og hvor han hører til akkurat nå.

Jeg kan ikke si annet enn at det MÅ være lys i enden av tunnellen selv om det kanskje virker langt borte. Riktig god sommer, jeg føler veldig med dere.

Klem fra

Takk!

Ja, vi må bare holde ut. Og du har helt rett - det er kjempevanskelig for han også. En av de tingene som eskalerer oppførselen hans er at han ikke ville at det skulle bli sånn som det ble. Han blir ofte veldig lei seg for det og da blir det verre.

[Speak]

Dette må jo være utrolig slitsomt. Har du noen gang satt deg ned og snakket rolig med han? Han er jo ganske stor, og forstår garantert at det han gjør er feil.

Dersom han spytter, så må han vaske opp etter seg HVER ENESTE GANG.

Dette er også noe du kan ta opp med helsesøster. Fortell om problemet, og hør om de har noen gode råd å komme med. Noen ganger kan småting hjelp.

Lykke til:-)

[linko]

''... i og med at jeg antagelig hadde gått i taket for lenge sida. ;)''

Uff, det gjør jeg jo også. Dessverre. Lite søvn, lite alenetid og han på toppen - jeg sprekker jo og blir irritabel generelt

Takk for medfølelsen!

Jeg har tidligere sagt at året etter at barn nr 2 ble født var det tøffeste året i mitt liv. Lite søvn, og krevende barn (både babyen og 2 1/2-åringen). Men det ga seg, og de har hatt utrolig mye glede av hverandre, noe som har avlastet foreldrene mye aktivisering etc opp gjennom årene (de er nå 10 og 8 år).

Det er en tøff periode, men det går over.

Prøv med lydbøker, rolige stunder (lesing, musikk etc), badekar. Prøv å analysere dagen, og finn ut om det er enkelte tidspunkter på dagen som er verre enn andre. Husk å gi barna mat (høres banalt ut, men jeg mener det - dersom det gikk så mye som en halvtime for lenge over 'mat-tid' blir de fleste barn vanskelige).

Lykke til!

[Gjest Tatjana]

Jeg har tidligere sagt at året etter at barn nr 2 ble født var det tøffeste året i mitt liv. Lite søvn, og krevende barn (både babyen og 2 1/2-åringen). Men det ga seg, og de har hatt utrolig mye glede av hverandre, noe som har avlastet foreldrene mye aktivisering etc opp gjennom årene (de er nå 10 og 8 år).

Det er en tøff periode, men det går over.

Prøv med lydbøker, rolige stunder (lesing, musikk etc), badekar. Prøv å analysere dagen, og finn ut om det er enkelte tidspunkter på dagen som er verre enn andre. Husk å gi barna mat (høres banalt ut, men jeg mener det - dersom det gikk så mye som en halvtime for lenge over 'mat-tid' blir de fleste barn vanskelige).

Lykke til!

''Husk å gi barna mat (høres banalt ut, men jeg mener det - dersom det gikk så mye som en halvtime for lenge over 'mat-tid' blir de fleste barn vanskelige).''

Veldig enig i dette, og det stemmer utrolig bra på mine i hvert fall.

[UlrikkeE]

Det er mulig jeg blir skutt for å foreslå dette for en gutt som i egne øyne allerede er avvist (jeg sier ikke at han er det, på noen som helst måte, tvert i mot, men han føler det tydeligvis på den måten selv...)

Allikevel: dersom min 4 1/2-åring hadde gjort tilsvarende, hadde hun blitt kontant avvist. Ingen oppmerksomhet overhodet, tvert i mot, forvisning (til et sted dere blir enige om hvor han ikke kan se dere, men ikke lukking av dører osv). Grunnen til at jeg sier at han ikke bør se dere, er at han da sannsynligvis blir sittende og hyle for å se hvor lenge dere orker å høre på... Hvis han går fra stedet, følg ham tilbake uten et ord. Stikkordet er: null oppmerksomhet på det negative. Spytter han mens han sitter der, la ham spytte (kanskje greit at det ikke er sofaen han sitter i, eller et sted han kan ødelegge mye... ) NULL oppmerksomhet så lenge han har negativ oppførsel.

Det krever litt av dere også - for dere må klare å snu på tiøringen (og der sliter jeg, vet jeg - jeg glemmer ikke at noen har kalt meg stygge ting eller slått etter meg på ti sekunder...) Men når han er ferdig, og får tillatelse til å gå derfra, så er det KUN positiv oppmerksomhet - og mye av det også! Helt til det skjærer seg igjen (for det vil det jo gjøre...) Da er det på'n igjen...

Utenom disse episodene, f.eks. tidlig om morgenen eller sent om kvelden, når det har vært en stund siden forrige gang, så kan man snakke rolig og løst om hvordan man vil ha det sammen som familie - men ikke ta det opp når han får "anfallene" sine...

Det høres kanskje hardt og brutalt ut - men jeg vet om to av mine venner som har hatt GOD effekt av denne metoden, selvom det er grusomt mens det står på! Han tester dere, han kommer til å gjøre det LENGE; hans verden har forandret seg. Han trenger bekreftelse på at dere er like glad i ham som før, og det gir dere ham helt sikkert - men i tillegg trenger han å få klare signaler på at slik oppførsel leder til ignorering...

Og som sagt, med en gang han er ferdig, så snur dere også - blide og masse oppmerksomhet istedenfor kjølig oppførsel og null oppmerksomhet mot ham...

Det høres kanskje hardt ut - men jeg tenker, sånn som det er nå har jo ingen av dere det godt... Og så lenge han får masse bekreftelse og oppmerksomhet så lenge han oppfører seg ønskelig, så tar han IKKE skade av å bli "forvist" uten et ord når han gjør sånne ting du forteller om!

Til slutt: hold ut!! Jeg tror jeg hadde blitt gal... Jeg skjønner GODT at dere er kjempefrustrert!

[frosken]

Dersom det er mulig, så synes jeg du skal kontakte de som veileder dere i forhold til hans språkvansker snarest. Du har en gutt med spesielle utfordringer samt at du beskriver at noe alltid har vært litt komplisert mellom dere, så jeg synes du akkurat nå primært skal smøre deg med all den tålmodighetskremen du kan komme over, samt søke hjelp.

Jeg har forøvrig postet en oppfordring til fillolin om at hun bør se på innlegget ditt, da jeg oppfatter henne som usedvanlig kompetent på ting som har med tilknytningsproblematikk å gjøre.

*sender over noen tuber med tålmodighetskrem*

[Glimtipper]

Jeg har tidligere sagt at året etter at barn nr 2 ble født var det tøffeste året i mitt liv. Lite søvn, og krevende barn (både babyen og 2 1/2-åringen). Men det ga seg, og de har hatt utrolig mye glede av hverandre, noe som har avlastet foreldrene mye aktivisering etc opp gjennom årene (de er nå 10 og 8 år).

Det er en tøff periode, men det går over.

Prøv med lydbøker, rolige stunder (lesing, musikk etc), badekar. Prøv å analysere dagen, og finn ut om det er enkelte tidspunkter på dagen som er verre enn andre. Husk å gi barna mat (høres banalt ut, men jeg mener det - dersom det gikk så mye som en halvtime for lenge over 'mat-tid' blir de fleste barn vanskelige).

Lykke til!

Haha, takk for praktisk råd. Jeg har faktisk glemt hele måltider i denne perioden, så det er ikke på jordet

En dag kunne jeg ikke finne sønnen. Vi hadde arbeidere i hagen, så jeg antok han var der på tross av formaning om å holde seg unna. Jeg lette og lette, spurte alle som sto og jobbet. Ingen hadde sett han. Rett før jeg fikk panikk, husket jeg at jeg hadde sendt han på rommet sitt for å rydde et kvarter tidligere...

Ammetåken har slått til for fullt, selv om jeg ikke ammer.

[Glimtipper]

Dette må jo være utrolig slitsomt. Har du noen gang satt deg ned og snakket rolig med han? Han er jo ganske stor, og forstår garantert at det han gjør er feil.

Dersom han spytter, så må han vaske opp etter seg HVER ENESTE GANG.

Dette er også noe du kan ta opp med helsesøster. Fortell om problemet, og hør om de har noen gode råd å komme med. Noen ganger kan småting hjelp.

Lykke til:-)

Takk for svar

Han må naturligvis tørke opp etter seg, rydde når han kaster ting, vaske bordet når han moser tomater osv osv. Det har dessverre ingen effekt (så langt)

Helsesøster har blitt kontaktet, men hun hadde lite å tilby. Det virker som hun stort sett bare veier babyer, i grunnen.

[Glimtipper]

Det er mulig jeg blir skutt for å foreslå dette for en gutt som i egne øyne allerede er avvist (jeg sier ikke at han er det, på noen som helst måte, tvert i mot, men han føler det tydeligvis på den måten selv...)

Allikevel: dersom min 4 1/2-åring hadde gjort tilsvarende, hadde hun blitt kontant avvist. Ingen oppmerksomhet overhodet, tvert i mot, forvisning (til et sted dere blir enige om hvor han ikke kan se dere, men ikke lukking av dører osv). Grunnen til at jeg sier at han ikke bør se dere, er at han da sannsynligvis blir sittende og hyle for å se hvor lenge dere orker å høre på... Hvis han går fra stedet, følg ham tilbake uten et ord. Stikkordet er: null oppmerksomhet på det negative. Spytter han mens han sitter der, la ham spytte (kanskje greit at det ikke er sofaen han sitter i, eller et sted han kan ødelegge mye... ) NULL oppmerksomhet så lenge han har negativ oppførsel.

Det krever litt av dere også - for dere må klare å snu på tiøringen (og der sliter jeg, vet jeg - jeg glemmer ikke at noen har kalt meg stygge ting eller slått etter meg på ti sekunder...) Men når han er ferdig, og får tillatelse til å gå derfra, så er det KUN positiv oppmerksomhet - og mye av det også! Helt til det skjærer seg igjen (for det vil det jo gjøre...) Da er det på'n igjen...

Utenom disse episodene, f.eks. tidlig om morgenen eller sent om kvelden, når det har vært en stund siden forrige gang, så kan man snakke rolig og løst om hvordan man vil ha det sammen som familie - men ikke ta det opp når han får "anfallene" sine...

Det høres kanskje hardt og brutalt ut - men jeg vet om to av mine venner som har hatt GOD effekt av denne metoden, selvom det er grusomt mens det står på! Han tester dere, han kommer til å gjøre det LENGE; hans verden har forandret seg. Han trenger bekreftelse på at dere er like glad i ham som før, og det gir dere ham helt sikkert - men i tillegg trenger han å få klare signaler på at slik oppførsel leder til ignorering...

Og som sagt, med en gang han er ferdig, så snur dere også - blide og masse oppmerksomhet istedenfor kjølig oppførsel og null oppmerksomhet mot ham...

Det høres kanskje hardt ut - men jeg tenker, sånn som det er nå har jo ingen av dere det godt... Og så lenge han får masse bekreftelse og oppmerksomhet så lenge han oppfører seg ønskelig, så tar han IKKE skade av å bli "forvist" uten et ord når han gjør sånne ting du forteller om!

Til slutt: hold ut!! Jeg tror jeg hadde blitt gal... Jeg skjønner GODT at dere er kjempefrustrert!

Takk for langt svar med praktiske råd

Vi forsøker nettopp det du sier der - med time out for den mer ekstreme oppførselen. Han sier da unnskyld etterpå og alt er glemt, men det har ikke hatt effekt (ennå). Vi fortsetter i samme baner, da. Om ikke annet forhindrer det at han slår og sparker meg når han er sint.

[Gjest også en mamma]

Det er mulig jeg blir skutt for å foreslå dette for en gutt som i egne øyne allerede er avvist (jeg sier ikke at han er det, på noen som helst måte, tvert i mot, men han føler det tydeligvis på den måten selv...)

Allikevel: dersom min 4 1/2-åring hadde gjort tilsvarende, hadde hun blitt kontant avvist. Ingen oppmerksomhet overhodet, tvert i mot, forvisning (til et sted dere blir enige om hvor han ikke kan se dere, men ikke lukking av dører osv). Grunnen til at jeg sier at han ikke bør se dere, er at han da sannsynligvis blir sittende og hyle for å se hvor lenge dere orker å høre på... Hvis han går fra stedet, følg ham tilbake uten et ord. Stikkordet er: null oppmerksomhet på det negative. Spytter han mens han sitter der, la ham spytte (kanskje greit at det ikke er sofaen han sitter i, eller et sted han kan ødelegge mye... ) NULL oppmerksomhet så lenge han har negativ oppførsel.

Det krever litt av dere også - for dere må klare å snu på tiøringen (og der sliter jeg, vet jeg - jeg glemmer ikke at noen har kalt meg stygge ting eller slått etter meg på ti sekunder...) Men når han er ferdig, og får tillatelse til å gå derfra, så er det KUN positiv oppmerksomhet - og mye av det også! Helt til det skjærer seg igjen (for det vil det jo gjøre...) Da er det på'n igjen...

Utenom disse episodene, f.eks. tidlig om morgenen eller sent om kvelden, når det har vært en stund siden forrige gang, så kan man snakke rolig og løst om hvordan man vil ha det sammen som familie - men ikke ta det opp når han får "anfallene" sine...

Det høres kanskje hardt og brutalt ut - men jeg vet om to av mine venner som har hatt GOD effekt av denne metoden, selvom det er grusomt mens det står på! Han tester dere, han kommer til å gjøre det LENGE; hans verden har forandret seg. Han trenger bekreftelse på at dere er like glad i ham som før, og det gir dere ham helt sikkert - men i tillegg trenger han å få klare signaler på at slik oppførsel leder til ignorering...

Og som sagt, med en gang han er ferdig, så snur dere også - blide og masse oppmerksomhet istedenfor kjølig oppførsel og null oppmerksomhet mot ham...

Det høres kanskje hardt ut - men jeg tenker, sånn som det er nå har jo ingen av dere det godt... Og så lenge han får masse bekreftelse og oppmerksomhet så lenge han oppfører seg ønskelig, så tar han IKKE skade av å bli "forvist" uten et ord når han gjør sånne ting du forteller om!

Til slutt: hold ut!! Jeg tror jeg hadde blitt gal... Jeg skjønner GODT at dere er kjempefrustrert!

Jeg skal ikke skyte noen, men jeg må bare si at jeg er uenig i at denne fremgangsmåten er bra.

Hvorfor skal man avvise et barn som ønsker oppmerksomhet? Hvor er logikken i det? Vil ikke barnet bare få "bevis" for at mamma ikke bryr seg om meg lengre? I mine øyne er det riktigere å gi barnet oppmerksomhet, og prøve å vri oppmerksomheten fra negativ til positiv.

For eksempel hvis han spytter på golvet, noe som selvsagt ikke er lov, så ser jeg egentlig ingen grunn til "null oppmerksomhet". Da tørker man opp fra golvet, og hvis barnet selv deltar i tørkingen, så gir man skryt for at barnet hjalp til. Man kan la være å påpeke det negative, la være å kjefte, men ikke isolere barnet.

Jeg er rett og slett prinsippiell motstander av å isolere barn som straff, og jeg tror ikke at noen barn blir "snille" eller veloppdragne av å tilbringe tiden alene mens resten av familien koser seg sammen.

Jeg har stor tro på positiv forsterkning, men skal man gjøre det bør man unngå negativ forsterkning samtidig, mener jeg. Det å isolere ungen er negativ forsterkning.

Jeg syns også at man av og til kan overse ting som er galt, og heller lede oppmerksomheten til barnet over til noe annet. Ungen spytter på golvet for å få oppmerksomhet, og får det - men ikke på den måten barnet ønsket.

I stedet kan man fokusere på de positive tingene, og kanskje overse spyttingen (men ikke overse hvis han spytter på andre mennesker). Kanskje kan man bare tørke opp i stillhet, uten et ord, og lete etter de positive tingene han sikkert også gjør. For eksempel at han er en flink storebror.

Kanskje man kan tørke opp spyttet og be storebror passe lillesøster litt mens mamma tørker opp fra golvet - så får man sjansen til å skryte av han etterpå for at han har passet søsteren.

[Glimtipper]

Dersom det er mulig, så synes jeg du skal kontakte de som veileder dere i forhold til hans språkvansker snarest. Du har en gutt med spesielle utfordringer samt at du beskriver at noe alltid har vært litt komplisert mellom dere, så jeg synes du akkurat nå primært skal smøre deg med all den tålmodighetskremen du kan komme over, samt søke hjelp.

Jeg har forøvrig postet en oppfordring til fillolin om at hun bør se på innlegget ditt, da jeg oppfatter henne som usedvanlig kompetent på ting som har med tilknytningsproblematikk å gjøre.

*sender over noen tuber med tålmodighetskrem*

Hei frosken. Takk for svar og råd

Du har rett i at vår situasjon er ganske spesiell. Jeg har kontaktet sykehuset, men de er i grunnen bare interessert i om oppførselen er like ille på skolen. Det er den ikke. De sa da at han sikkert bare er sliten og sjalu, og at det vil gå seg til.

Han har nylig blitt vurdert av psykolog både på skolen og hjemme, og ble sett som normalt fungerende på begge arenaer. Men det sier seg selv at han oppfører seg bra når det er andre som distraherer.

Helsesøster hadde ingen kompetanse å tilby.

Jeg tror han opplever en stor sorg akkurat nå, fordi han har skjønt at samboer er pappaen til babyen. Han spør ofte hvorfor vi ikke bor sammen med hans pappa også. Det er tydeligvis at hver 6-8 uke er for sjelden for han å få se pappaen sin, men jeg fikk nei om forespørsel på oftere/mer tid sammen.

[frosken]

Hei frosken. Takk for svar og råd

Du har rett i at vår situasjon er ganske spesiell. Jeg har kontaktet sykehuset, men de er i grunnen bare interessert i om oppførselen er like ille på skolen. Det er den ikke. De sa da at han sikkert bare er sliten og sjalu, og at det vil gå seg til.

Han har nylig blitt vurdert av psykolog både på skolen og hjemme, og ble sett som normalt fungerende på begge arenaer. Men det sier seg selv at han oppfører seg bra når det er andre som distraherer.

Helsesøster hadde ingen kompetanse å tilby.

Jeg tror han opplever en stor sorg akkurat nå, fordi han har skjønt at samboer er pappaen til babyen. Han spør ofte hvorfor vi ikke bor sammen med hans pappa også. Det er tydeligvis at hver 6-8 uke er for sjelden for han å få se pappaen sin, men jeg fikk nei om forespørsel på oftere/mer tid sammen.

Jeg tror at dette primært har å gjøre med hans tilknytning til både deg og sin pappa. Derfor viktig at ting ikke blir så opphetet og vanskelig at relasjonen dere i mellom forverres.

Har han skoleferie nå? I såfall ville jeg vektlagt å prøve å strukturere dagen for ham, slik at han vet hva som skal skje når, og at dere også forsøker å la ham få innflytelse på enkelte elementer i dagsplanen. Hvis han fikk velge, hva ville han ha ønsket skulle skje i morgen? Og er han i stand til å verbalt formidle noe av det som forårsaker utbruddene hans?

[Glimtipper]

Jeg tror at dette primært har å gjøre med hans tilknytning til både deg og sin pappa. Derfor viktig at ting ikke blir så opphetet og vanskelig at relasjonen dere i mellom forverres.

Har han skoleferie nå? I såfall ville jeg vektlagt å prøve å strukturere dagen for ham, slik at han vet hva som skal skje når, og at dere også forsøker å la ham få innflytelse på enkelte elementer i dagsplanen. Hvis han fikk velge, hva ville han ha ønsket skulle skje i morgen? Og er han i stand til å verbalt formidle noe av det som forårsaker utbruddene hans?

Han har ikke skoleferie ennå.

Han klarer å forklare følelsene sine ganske godt. Her om dagen, når jeg ba han si unnskyld for å ha spyttet på gulvet, så sa han nei. Han sa at han måtte si unnskyld for så mye, så nå orket han ikke. Så da vet jeg det. Han sier også at han føler vi ikke hører på han (og det er ofte den klagen som utløser raserianfall). Problemet er at han egentlig bare vil krangle (eller at det ender med krangel, fordi han ikke vet hvordan man ellers snakker sammen). Det er når vi prøver å avslutte de samtalene eller snakke om noe annet at han føler det som om vi ikke lytter til han.

[Gjest Liza i London]

Jeg slutter meg i hovedsak til froskens svar - som vanlig.

Men har lyst å legge til litt om angst og utprøving av grenser.

Det er jo ikke bare lillesøsteren som er et nytt moment i livet hans, det har skjedd så utrolig mye.

Nytt land, nytt språk, skolestart - og ikke minst utredningene.

Jeg vet jo ikke hvor omfattende de har vært, men min erfaring er at slike utredninger ofte skaper angst hos barn fordi de sitter igjen med en følelse av at "noe er galt med meg, jeg er ikke bra nok - og hva skjer med meg nå?" ( Derfor er det sjelden at utredning av fysiske skader eller sykdom får samme konsekvenser, der et det noe konkret som barnet forstår)

Redselen for å bli "byttet ut" når der kommer nye søsken er i tillegg ofte sterkere når barn har opplevet / vet om foreldres samlivsbrudd.

Man skal aldri undervurdere barns fantasi!

Og med all usikkerhet er det ut fra barnets logikk like greit å tøye grensene maximalt og få de fryktede konsekvensene iverksatt først som sist.

Jeg synes tiltakene dere har satt i gang virker bra.

Om du så putter på fortellinger om hvor glad du var da han var født, hvor søt etc...alt positivt du kan komme på som gir han følelse av å være elsket og ønsket er gode godnatt-historier.

Videre hjelpsøking hos profesjonelle ville jeg utsatt, med mindre det er helt krise.

Derimot - alt som kan avlaste deg og gi deg større overskudd og tålmodighet burde prioriteres.

Men- med arbeidstider etc her, vet jeg det er vanskelig.

Lykke til!!

[Gjest også en mamma]

Jeg slutter meg i hovedsak til froskens svar - som vanlig.

Men har lyst å legge til litt om angst og utprøving av grenser.

Det er jo ikke bare lillesøsteren som er et nytt moment i livet hans, det har skjedd så utrolig mye.

Nytt land, nytt språk, skolestart - og ikke minst utredningene.

Jeg vet jo ikke hvor omfattende de har vært, men min erfaring er at slike utredninger ofte skaper angst hos barn fordi de sitter igjen med en følelse av at "noe er galt med meg, jeg er ikke bra nok - og hva skjer med meg nå?" ( Derfor er det sjelden at utredning av fysiske skader eller sykdom får samme konsekvenser, der et det noe konkret som barnet forstår)

Redselen for å bli "byttet ut" når der kommer nye søsken er i tillegg ofte sterkere når barn har opplevet / vet om foreldres samlivsbrudd.

Man skal aldri undervurdere barns fantasi!

Og med all usikkerhet er det ut fra barnets logikk like greit å tøye grensene maximalt og få de fryktede konsekvensene iverksatt først som sist.

Jeg synes tiltakene dere har satt i gang virker bra.

Om du så putter på fortellinger om hvor glad du var da han var født, hvor søt etc...alt positivt du kan komme på som gir han følelse av å være elsket og ønsket er gode godnatt-historier.

Videre hjelpsøking hos profesjonelle ville jeg utsatt, med mindre det er helt krise.

Derimot - alt som kan avlaste deg og gi deg større overskudd og tålmodighet burde prioriteres.

Men- med arbeidstider etc her, vet jeg det er vanskelig.

Lykke til!!

Akkurat det med å fortelle positive historier om storebror syns jeg er en strålende god ide. :-) Fokusere på noe positivt og gjøre det "spesielt", sånn at ungen føler at det var noe spesielt med akkurat han.

[frosken]

Jeg slutter meg i hovedsak til froskens svar - som vanlig.

Men har lyst å legge til litt om angst og utprøving av grenser.

Det er jo ikke bare lillesøsteren som er et nytt moment i livet hans, det har skjedd så utrolig mye.

Nytt land, nytt språk, skolestart - og ikke minst utredningene.

Jeg vet jo ikke hvor omfattende de har vært, men min erfaring er at slike utredninger ofte skaper angst hos barn fordi de sitter igjen med en følelse av at "noe er galt med meg, jeg er ikke bra nok - og hva skjer med meg nå?" ( Derfor er det sjelden at utredning av fysiske skader eller sykdom får samme konsekvenser, der et det noe konkret som barnet forstår)

Redselen for å bli "byttet ut" når der kommer nye søsken er i tillegg ofte sterkere når barn har opplevet / vet om foreldres samlivsbrudd.

Man skal aldri undervurdere barns fantasi!

Og med all usikkerhet er det ut fra barnets logikk like greit å tøye grensene maximalt og få de fryktede konsekvensene iverksatt først som sist.

Jeg synes tiltakene dere har satt i gang virker bra.

Om du så putter på fortellinger om hvor glad du var da han var født, hvor søt etc...alt positivt du kan komme på som gir han følelse av å være elsket og ønsket er gode godnatt-historier.

Videre hjelpsøking hos profesjonelle ville jeg utsatt, med mindre det er helt krise.

Derimot - alt som kan avlaste deg og gi deg større overskudd og tålmodighet burde prioriteres.

Men- med arbeidstider etc her, vet jeg det er vanskelig.

Lykke til!!

Så godt at du kom innom i dag:-)