Vanskelige følelser

[Gjest Marit25]

Mine foreldre fikk to fosterbarn for ett år siden som er like gamle som min datter. Jeg var positiv og støttet dem da de ville ta på seg dette, men det har blitt så mye vanskeligere enn jeg hadde forestillt meg, både for meg og min datter. Vi har hatt ett veldig tett forhold til mine foreldre, men ikke på samme måte lenger.

Mine foreldre gjør en fantastisk jobb, men jeg bekymrer meg så mye over fremtiden, forestiller meg situasjoner o.l mest i forhold til min datter. Ser nå at de burde nok ikke valgt to barn som var på alder med henne, hvertfall ikke når vi bor så tett, samme skole o.l.

Noen her som har litt erfaringer rundt dette/har foreldre som er fosterforeldre eller er det selv?

Føler meg så egoistisk når jeg synes dette er vanskelig.

[Mammantil3]

Jeg får ikke helt tak i hva du synes er vanskelig - og hvilke situasjoner du ser for deg i fremtiden.

Kan du konkretisere?

[Bookworm]

Jeg klarer ikke å finne noe annet enn sjalusi i dette innlegget - hvis det skulle være konkrete problemer, synes jeg du bør spesifisere dette. Jeg klarer ikke helt å se problematikken her.

[Gjest fostermor til 7=)]

Er selv fostermor.Jeg klarer ikke helt å forstå hva som er problemet utfra det du skriver.

[Gjest noen strøtanker]

Jeg har ikke mye tid i dag, men leste innlegget ditt raskt. Jeg synes ikke noe om å avfeie dette som bare sjalusi. Min lille kommentar her er at dette med familieroller er noe av det vanskeligste i et menneskes liv. Det er så komplisert. Mange av mine venninner har gått i terapi for å finne ut av barndom, sin egen og andre familiemedlemmers rolle og de innbyrdes relasjonene som utvikles. Man tildeles roller, tar roller, kjemper i rollen sin, og man blir aldri helt voksen i forhold til søsken. Nå skriver jeg litt bastant, men litteraturen og psykiatrien er full av dette temaet.

Derfor er det ikke så rart at dette kan skape krøll i ordenen til et menneske, og ordet sjalusi er ikke dekkende på en plass, det blir for enkelt. Selv om noen kanskje synes jeg potensielt vanskeliggjør dette.

Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv er å gå ut av alle de forventningene du har hatt, og "reorientere" deg i forhold til situasjonen. Det blir litt vanskeligere, men møt utfordringen med nysgjerrighet, og skap deg andre forventninger. Ikke trekk deg unna, slik du kanskje føler for. Der er også positive ting dette her rører opp i, med to nye barn inn i familien.

[Gjest Marit25]

Er selv fostermor.Jeg klarer ikke helt å forstå hva som er problemet utfra det du skriver.

Min datter har blitt veldig sjalu, på en måte så er det jo positivt at hun nå må lære å dele besteforeldrene med noen andre og ikke får all oppmerksomheten selv. Men de to barna tar all oppmerksomheten når vi er der nå og jenta mi sitter helt stille og observerer. Før var det hun som opptredde og laget gøy og latter. Hun gråter mange kvelder fordi det ikke er som før. Dette er forhåpentligvis noe som over, men det gjør meg vondt.

Det ene barnet har en meget negativ oppførsel, noe av denne oppførselen kopierer nå jenta mi. Selvfølgelig jobber jeg med det.

Kall det gjerne sjalusi, men det gjør faktisk vondt å ikke kunne kose seg på besøk hos mine foreldre lengre, sikkert fordi jeg har alltid har hatt ett så veldig godt forhold til de.

Jeg har tanker om fremtiden, det er forskjellig som gjør at jeg bekymrer meg over hvordan de blir som tenåringer. Vennekretsen til min datter og deres er den samme og her har det skjedd ting som er vanskelig.

Jeg bekymrer meg så langt frem at jeg ser for meg et himla styr med arveoppgjøret, det var et h......mellom mine foreldre og deres søsken og det er det jo i de fleste familier har jeg fått inntykk av. Jeg tenker ikke på penger jeg tenker på følelser.

Jeg er sikkert superegoistisk som har disse tankene, men jeg viser ALDRI en negativ holdning ovenfor barna, de elsker å være på besøk hos meg og jeg finner gjerne på ting med de når det passer seg sånn.

Dette er tanker jeg har stille for meg selv.

[Gjest prust]

Min datter har blitt veldig sjalu, på en måte så er det jo positivt at hun nå må lære å dele besteforeldrene med noen andre og ikke får all oppmerksomheten selv. Men de to barna tar all oppmerksomheten når vi er der nå og jenta mi sitter helt stille og observerer. Før var det hun som opptredde og laget gøy og latter. Hun gråter mange kvelder fordi det ikke er som før. Dette er forhåpentligvis noe som over, men det gjør meg vondt.

Det ene barnet har en meget negativ oppførsel, noe av denne oppførselen kopierer nå jenta mi. Selvfølgelig jobber jeg med det.

Kall det gjerne sjalusi, men det gjør faktisk vondt å ikke kunne kose seg på besøk hos mine foreldre lengre, sikkert fordi jeg har alltid har hatt ett så veldig godt forhold til de.

Jeg har tanker om fremtiden, det er forskjellig som gjør at jeg bekymrer meg over hvordan de blir som tenåringer. Vennekretsen til min datter og deres er den samme og her har det skjedd ting som er vanskelig.

Jeg bekymrer meg så langt frem at jeg ser for meg et himla styr med arveoppgjøret, det var et h......mellom mine foreldre og deres søsken og det er det jo i de fleste familier har jeg fått inntykk av. Jeg tenker ikke på penger jeg tenker på følelser.

Jeg er sikkert superegoistisk som har disse tankene, men jeg viser ALDRI en negativ holdning ovenfor barna, de elsker å være på besøk hos meg og jeg finner gjerne på ting med de når det passer seg sånn.

Dette er tanker jeg har stille for meg selv.

Jeg forstår godt at dette kan være vanskelig for deg. Du trenger sikkert tid til å sette rollene litt på nytt for alle i familien.

Kan du ikke besøke dine foreldre av og til sammen med kun ditt barn, uten de andre to barna til stede, slik at hun kan kjenne på oppmerksomhet alene fra dem? Det gjør jo de fleste andre vil jeg tro, at en av og til bare har ett barn med til besteforeldrene, eller i alle fall bare er én familie der om gangen?

[frosken]

Jeg forstår godt at dette kan være vanskelig for deg. Du trenger sikkert tid til å sette rollene litt på nytt for alle i familien.

Kan du ikke besøke dine foreldre av og til sammen med kun ditt barn, uten de andre to barna til stede, slik at hun kan kjenne på oppmerksomhet alene fra dem? Det gjør jo de fleste andre vil jeg tro, at en av og til bare har ett barn med til besteforeldrene, eller i alle fall bare er én familie der om gangen?

''Kan du ikke besøke dine foreldre av og til sammen med kun ditt barn, uten de andre to barna til stede, slik at hun kan kjenne på oppmerksomhet alene fra dem? ''

Hvis hennes foreldre har to fosterbarn, så kan de jo ikke hive ut fosterbarna når andre kommer på besøk. Det er vel nettopp dette som gjør situasjonen litt vanskelig, da det ikke lenger vil være mulig med noe særlig tid alene med foreldrene.

[frosken]

Har du forsøkt å prate med dine foreldre om dette? Jeg ser ingen annen løsning enn at dere må prøve å være åpne i forhold til hverandre om temaet. Dine foreldre gjør en stor innsats og det tror jeg du også prøver å være stolt av. Samtidig er det forståelig at du synes det er vanskelig at ditt barn på enkelte måter ikke lenger har besteforeldrene på samme måte som tidligere.

Jeg har noen tanteunger som har vært svært mye hos meg hele oppveksten. I de senere år har jeg vært avlaster fra en jente på samme alder som en av tanteungene. Selv om barna i utgangspunktet liker hverandre, ser jeg tydelig hvordan de alle også ønsker å få være "alene" hos meg - og det er jo denne muligheten dine foreldre i svært liten utstrekning kan tilby deg og ditt barn.

Men som sagt; jeg tror løsningen ligger i å prate åpent om følelsene, samtidig som du anerkjenner dine foreldres innsats.

Det positive for din datter er selvfølgelig at hun på denne måten har fått en større storfamilie, og det kan det komme mye godt ut av. Barn har godt å jobbe med sin tendens til sjalusi, og særlig enebarn trenger noen å bryne seg på:-)

[Elis31]

Min datter har blitt veldig sjalu, på en måte så er det jo positivt at hun nå må lære å dele besteforeldrene med noen andre og ikke får all oppmerksomheten selv. Men de to barna tar all oppmerksomheten når vi er der nå og jenta mi sitter helt stille og observerer. Før var det hun som opptredde og laget gøy og latter. Hun gråter mange kvelder fordi det ikke er som før. Dette er forhåpentligvis noe som over, men det gjør meg vondt.

Det ene barnet har en meget negativ oppførsel, noe av denne oppførselen kopierer nå jenta mi. Selvfølgelig jobber jeg med det.

Kall det gjerne sjalusi, men det gjør faktisk vondt å ikke kunne kose seg på besøk hos mine foreldre lengre, sikkert fordi jeg har alltid har hatt ett så veldig godt forhold til de.

Jeg har tanker om fremtiden, det er forskjellig som gjør at jeg bekymrer meg over hvordan de blir som tenåringer. Vennekretsen til min datter og deres er den samme og her har det skjedd ting som er vanskelig.

Jeg bekymrer meg så langt frem at jeg ser for meg et himla styr med arveoppgjøret, det var et h......mellom mine foreldre og deres søsken og det er det jo i de fleste familier har jeg fått inntykk av. Jeg tenker ikke på penger jeg tenker på følelser.

Jeg er sikkert superegoistisk som har disse tankene, men jeg viser ALDRI en negativ holdning ovenfor barna, de elsker å være på besøk hos meg og jeg finner gjerne på ting med de når det passer seg sånn.

Dette er tanker jeg har stille for meg selv.

Alle fortjener besteforeldre som får et barnebarn til å føle seg helt spesiell og elsket. Av snille snille besteforeldre. Sånn sett skjønner jeg at du er bekymret og redd, for at din datter skal miste dette.

Kanskje siden dere har et så godt forhold. At dere voksne kan møtes å snakke om slike problemstillinger. At du kan si at du ønsker at din datter fortsatt kan føle at hun er deres elskede barnebarn. Ikke på bekostning av de andre barna. Men dine foreldre bør vel kunne være oppmerksom på din datter uten at det går på bekostning av de andre barna.

Fordelen er jo at dere blir en større familie. Og at disse kanksje kan ha glede av hverandre. Den ene som du synes er rampete kan jo forandre seg.

Sender deg masse varme tanker og lykke til.

[Elis31]

Jeg har ikke mye tid i dag, men leste innlegget ditt raskt. Jeg synes ikke noe om å avfeie dette som bare sjalusi. Min lille kommentar her er at dette med familieroller er noe av det vanskeligste i et menneskes liv. Det er så komplisert. Mange av mine venninner har gått i terapi for å finne ut av barndom, sin egen og andre familiemedlemmers rolle og de innbyrdes relasjonene som utvikles. Man tildeles roller, tar roller, kjemper i rollen sin, og man blir aldri helt voksen i forhold til søsken. Nå skriver jeg litt bastant, men litteraturen og psykiatrien er full av dette temaet.

Derfor er det ikke så rart at dette kan skape krøll i ordenen til et menneske, og ordet sjalusi er ikke dekkende på en plass, det blir for enkelt. Selv om noen kanskje synes jeg potensielt vanskeliggjør dette.

Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv er å gå ut av alle de forventningene du har hatt, og "reorientere" deg i forhold til situasjonen. Det blir litt vanskeligere, men møt utfordringen med nysgjerrighet, og skap deg andre forventninger. Ikke trekk deg unna, slik du kanskje føler for. Der er også positive ting dette her rører opp i, med to nye barn inn i familien.

Veldig bra og tankevekkende innlegg.

[Gjest prust]

''Kan du ikke besøke dine foreldre av og til sammen med kun ditt barn, uten de andre to barna til stede, slik at hun kan kjenne på oppmerksomhet alene fra dem? ''

Hvis hennes foreldre har to fosterbarn, så kan de jo ikke hive ut fosterbarna når andre kommer på besøk. Det er vel nettopp dette som gjør situasjonen litt vanskelig, da det ikke lenger vil være mulig med noe særlig tid alene med foreldrene.

Jeg misforstod. Trodde det var søster til trådstarter som hadde fått to fosterbarn.

Da forstår jeg at situasjonen er enda mer komplisert enn jeg først trodde. Foreldrene til trådstarter kan ikke hie ut barna som bor der, nei...

[Liliaceae]

Hvis du har et godt forhold til dine foreldre, kan du prate åpent sammen med de om dette?

Kanskje dere kan få til at mormor gjør noe alene en dag med jenta di? Også er morfar sammen med de andre barna? Dersom de andre barna trenger to voksne, kan du jo tilby deg og være med de?

Også kan jo kanskje morfar og jenta di finne på noe en annen dag?

Sånn innimellom burde det vel la seg gjøre..

Da vil jenta di få litt alenetid med besteforeldre, samtidig som ingen av de andre barna er skjøvet ut på noe vis.

[frosken]

Hvis du har et godt forhold til dine foreldre, kan du prate åpent sammen med de om dette?

Kanskje dere kan få til at mormor gjør noe alene en dag med jenta di? Også er morfar sammen med de andre barna? Dersom de andre barna trenger to voksne, kan du jo tilby deg og være med de?

Også kan jo kanskje morfar og jenta di finne på noe en annen dag?

Sånn innimellom burde det vel la seg gjøre..

Da vil jenta di få litt alenetid med besteforeldre, samtidig som ingen av de andre barna er skjøvet ut på noe vis.

Godt forslag!

[morsan]

Min datter har blitt veldig sjalu, på en måte så er det jo positivt at hun nå må lære å dele besteforeldrene med noen andre og ikke får all oppmerksomheten selv. Men de to barna tar all oppmerksomheten når vi er der nå og jenta mi sitter helt stille og observerer. Før var det hun som opptredde og laget gøy og latter. Hun gråter mange kvelder fordi det ikke er som før. Dette er forhåpentligvis noe som over, men det gjør meg vondt.

Det ene barnet har en meget negativ oppførsel, noe av denne oppførselen kopierer nå jenta mi. Selvfølgelig jobber jeg med det.

Kall det gjerne sjalusi, men det gjør faktisk vondt å ikke kunne kose seg på besøk hos mine foreldre lengre, sikkert fordi jeg har alltid har hatt ett så veldig godt forhold til de.

Jeg har tanker om fremtiden, det er forskjellig som gjør at jeg bekymrer meg over hvordan de blir som tenåringer. Vennekretsen til min datter og deres er den samme og her har det skjedd ting som er vanskelig.

Jeg bekymrer meg så langt frem at jeg ser for meg et himla styr med arveoppgjøret, det var et h......mellom mine foreldre og deres søsken og det er det jo i de fleste familier har jeg fått inntykk av. Jeg tenker ikke på penger jeg tenker på følelser.

Jeg er sikkert superegoistisk som har disse tankene, men jeg viser ALDRI en negativ holdning ovenfor barna, de elsker å være på besøk hos meg og jeg finner gjerne på ting med de når det passer seg sånn.

Dette er tanker jeg har stille for meg selv.

Jeg skjønner at det ikke alid er enkelt når familiesituasjonen endres. Jeg antar det kan sammenlignes med f eks der bestefar gifter seg på nytt og får nye barn med den nye kona, slik at hans "hovedoppgave" blir å være småbarnsfar og ikke bestefar. Man skjønner jo at fokus endres, men det kan være vanskelig for det.

Jeg synes Liliaceae hadde et god forslag.