Besøk som bare snakker med barna

[Gjest surreal]

Jeg syns det er greit med en blanding. Så små barn kan man ikke forvente skal klare å styre sine impulser til å spørre om ting eller søke oppmerksomhet fra voksne. Samtidig er dette noe de godt kan trene på.

Dersom du syns det er irriterende å bli avbrutt, merker sikkert din venninne dette - og kanskje hun demonstrativt prøver å vise at "her går barna foran alt"?

Jeg er ikke redd for å sette grenser for andres barn (sikkert sammenheng med at jeg jobber med barn), så jeg pleier å si "bare vent litt Per, mamma/jeg/X skal bare snakke ferdig først, så er det din tur" eller lignende, om barnet avbryter. OG det pleier de å godta stort sett greit.

Barn har ikke vondt av å lære å vente, og utsette sine behov (om det er oppmerksomhet, trang til å si noe, eller om de er sulten eller hva). Barn fungerer stort sett sånn at de følger sine lyster, til de blir vist en annen vei. Hadde de ikke blitt stoppet, hadde de spist nugatti til det tøyt ut ørene, for å sette det på spissen. Dette gjelder også i andre sammenhenger, derfor er det ikke farlig å sette grenser.

I ditt hus kan du godt legge opp til hyggelige ting som barna kan drive med på egenhånd, men du må ikke forvente at det holder over (lang) tid. Men går dere en tur, så kan du og venninnen skravle, mens ungene farter til og fra med skatter de finner langs stien. Da engasjerer de seg selv, i en mye mer spennende setting enn i stua (mye mer avgrenset område)

[Gjest Bare barn]

''Alt det du nevner er jo barneaktiviteter. Er ikke alle voksne som koser seg med barneaktiviteter. Jeg gjør sånt for ungene kun for deres skyld men skal jeg besøke ei venninne så kan ungene finne på noe for seg selv. Det betyr ikke at jeg ignorerer dem helt.''

Jeg er glad jeg ikke er så voksen at jeg ikke gleder meg over å lage mat, dra på tivoli eller besøke et loppemarked.

''Jeg har forresten en engelsk samboer som er helt opphengt i å skulle måtte aktivisere ungen sin hele tiden. Jeg blir helt utslitt av det jeg. Hele familien hans får ståpels når ungene mine må smøre seg mat selv f.eks.''

Ser ikke helt relevansen?

Er vel ikke veldig relevant. Vet bare du har flyttet til England. Der er det i følge samboer også mer vanlig at ungene skal underholdes hele tide og det meste skal være på ungenes premisser. Hans unge ville kjedet seg ihjel her sammen med ungene mine, setter lite pris på alt som blir gjort for han og alt han blir tatt med på.

Mine derimot kjeder seg ikke i hverdagen og setter utrolig pris på det når vi finner på noe sammen..

[Gjest Elextra]

Jeg synes ikke det er greit at barna avbryter. Men forøvrig blir det ofte slik at ungene er i sentrum om man møtes som mødre.

Kanskje du kan arrangere koselig aktiviteter for dere alle sammen neste gang? Som baking, fingermaling eller perling? Så kan dere alle sitte rundt samme bord og småprate som en gruppe, i stedet for å sloss om oppmerksomhet.

''Kanskje du kan arrangere koselig aktiviteter for dere alle sammen neste gang? Som baking, fingermaling eller perling?''

Hvis en venninne inviterer meg og barna, må jeg si jeg blir litt overrasket om hun bare legger opp til hva jeg kaller barneaktiviteter. En ting er å aktivisere barna og til en viss grad bli med litt selv, slik at en dermed også får anledning til litt voksenprat), en annen ting er at alt skal skje på barnas premisser, slik jeg synes du her legger opp til.

[Glimtipper]

Jeg er helt enig med trådstrters oppfatning i at denne problemstillingen langt på vei er skapt av venninnen som VELGER å gi barna så mye oppmerksomhet og fokus.

Min erfaring fra jeg var barn selv, og med mine egne og venners barn, er at det ALDRI er noe problem for barna å engasjere seg litt på egenhånd når flere familier treffes!

Ikke fordi de tvinges til det, men rett og slett fordi de foretrekker det selv og synes det er mye mere spennede å være sammen med de andre barna enn med de voksne. Dermed skjer "grupperingen" mellom voksne og barn ofte helt naturlig.

Men det betyr selvsagt ikke at det ikke er noen kontakt mellom barn og voksne.

Litt avhengige av barnas alder og omstendighetene forøvrig, så forholder man seg selvsagt til hverandre som det faller seg nødvendig og naturlig i et barn/voksen forhold.

Men når det foregår i den grad som trådstarter beskriver, så virker det mere som et valg/ønske fra moren sin side, enn som et reellt behov for barna.

Barn blir gjerne som foreldrene gjør dem til.

Og hvis man overstimulerer barna så de blir vant til å "styres" av foreldrene til enhver tid, så sier det seg selv at de også blir mere oppmerksomhetskrevende enn barn som har lært å engasjere seg selv.

I et hjem med både andre barn og leker, så ligger jo også forholdene tilrette for at barna skal kunne aktivisere seg litt selv med "barne-lek"

Og da er det vel ingen rimelig grunn til at foreldrene skal vie all fokus på barna sine og det de driver med?

Det er nesten litt på grensen til uhøflig med tanke på at man har invitert seg selv på besøk til noen og beslagelegger deres tid. For de fleste som tar imot gjester, ønsker vel gjerne å få litt oppmerksomhet fra den som er på besøk?

1. Jeg svarer ut i fra problemstillingen. Man kan okke og akke seg i all evighet om hvor håpløs denne andre moren er, men hjelper det situasjonen i det hele tatt? Nei. Det er bare baksnakking. En nærliggende løsning mener jeg derfor er å finne på aktiviteter som inkluderer voksne og barn. Så koser man seg sammen, i stedet for at trådstarter sitter og irriterer seg, barnet hennes kjeder seg fordi lekekameratene klinger på mammaen sin og mammaen til de klengete barna kan slappe av i viten av at barnas behov blir ivaretatt.

2. Jeg synes det er merkelig at man ikke hygger seg like godt SAMMEN med barna? Det er bare snakk om noen timer. Når samboers søsken med barn kommer på besøk, så spiser vi sammen, lar barna leke litt fritt og gjør deretter noe sammen - som å gå på lekeplassen eller en aktivitet som er fin for oss alle. Inne i mellom snakker vi voksne, men det blir ikke de dypeste samtalene. De tar vi heller når ungene er i seng eller vi har barnefri.

Kanskje en løsning for trådstarter hadde vært å engasjere fedrene også, så kan man bytte litt på å holde oppsyn med barna om de er av typen som krever mye oppmerksomhet.

[Glimtipper]

Er vel ikke veldig relevant. Vet bare du har flyttet til England. Der er det i følge samboer også mer vanlig at ungene skal underholdes hele tide og det meste skal være på ungenes premisser. Hans unge ville kjedet seg ihjel her sammen med ungene mine, setter lite pris på alt som blir gjort for han og alt han blir tatt med på.

Mine derimot kjeder seg ikke i hverdagen og setter utrolig pris på det når vi finner på noe sammen..

Nå er jo jeg norsk, da

Sønnen vår får masse skryt av andre fordi han leker så flott på egenhånd, så det er ikke et problem her i gården Jeg synes bare at man får tilpasse seg situasjonen i langt større grad enn trådstarter gjør. Nå ER det jo slik. Det nytter ikke å baksnakke venninnen på DOL, man må heller finne fredelige løsninger som forhåpentligvis frigir litt tid.

[Glimtipper]

Akkurat som i en barnehage?

Jeg synes ungene må kunne klare å leke på egenhånd.

Jeg hadde ikke ønsket å dra til en venninne hvis det var for å fingermale eller perle perler, med mindre det er juleverksted eller noe lignende.

Nå legger vi aldri opp til slike aktiviteter som voksne og barn, men vi får ofte snakket litt friere om vi setter oss ned sammen med barna. Da roer de seg

[Glimtipper]

''Kanskje du kan arrangere koselig aktiviteter for dere alle sammen neste gang? Som baking, fingermaling eller perling?''

Hvis en venninne inviterer meg og barna, må jeg si jeg blir litt overrasket om hun bare legger opp til hva jeg kaller barneaktiviteter. En ting er å aktivisere barna og til en viss grad bli med litt selv, slik at en dermed også får anledning til litt voksenprat), en annen ting er at alt skal skje på barnas premisser, slik jeg synes du her legger opp til.

Man gjør det som frigir tid og gjør at alle trives best mulig Poenget mitt er at man MÅ ikke skille voksne og barn hele tiden, slik at voksne blir sittende som observatører og en slags kommandsentral som hever seg over alle aktiviteter barna har det gøy med.

[Gjest Elextra]

Man gjør det som frigir tid og gjør at alle trives best mulig Poenget mitt er at man MÅ ikke skille voksne og barn hele tiden, slik at voksne blir sittende som observatører og en slags kommandsentral som hever seg over alle aktiviteter barna har det gøy med.

Enig i det, det hørtes bare i mine ører ut til at du i vel stor grad (etter min smak) legger opp til felles (barne-)aktiviteter og samvær til enhver tid for at alle skulle bli fornøyd.

[Gjest Elextra]

Akkurat som i en barnehage?

Jeg synes ungene må kunne klare å leke på egenhånd.

Jeg hadde ikke ønsket å dra til en venninne hvis det var for å fingermale eller perle perler, med mindre det er juleverksted eller noe lignende.

'' Jeg hadde ikke ønsket å dra til en venninne hvis det var for å fingermale eller perle perler, med mindre det er juleverksted eller noe lignende.''

Amen!

[EnolaGay]

Heldigvis er de på linje med meg, så slipper vi å avvise barna i timesvis Vi snakker mens vi går til lekeplassen, snakker mens vi tråkker rundt på skolens loppemarked, snakker rundt bordet mens vi spiser, snakker mens vi baker pepperkaker... Det er ikke slik at KUN barna skal snakke, men det er heller ikke slik at de voksne og barna deler seg.

Hvorfor kan du ikke ta venninnepraten andre ganger? Jeg vet ikke med deg, men jeg liker å snakke om voksentemaer med voksne og det er uansett utelukket med barna tilstede.

Da hadde jeg aldri hatt muligheten fordi jeg "slipper aldri unna" barna. Mine er heldigvis mer opptatt av nye leker og de andre ungene til å sitte på fanget med ørene på stilk.

[Gjest ikke noe særlig]

Nå legger vi aldri opp til slike aktiviteter som voksne og barn, men vi får ofte snakket litt friere om vi setter oss ned sammen med barna. Da roer de seg

Det er noe feil når foreldre er nødt til å aktivisere barna for at de skal roe seg.

[EnolaGay]

Det er noe feil når foreldre er nødt til å aktivisere barna for at de skal roe seg.

Og i tillegg til å henge på mora så begynner de å mase om at de kjeder seg og vil hjem etter 30 minutter...

Ære være for de som setter seg ned og perler. Eller greier å holde samtalen på "barnevennlig" nivå så alle får være med. Jeg orker ikke..

[Gjest ikke noe særlig]

Jeg syns det er greit med en blanding. Så små barn kan man ikke forvente skal klare å styre sine impulser til å spørre om ting eller søke oppmerksomhet fra voksne. Samtidig er dette noe de godt kan trene på.

Dersom du syns det er irriterende å bli avbrutt, merker sikkert din venninne dette - og kanskje hun demonstrativt prøver å vise at "her går barna foran alt"?

Jeg er ikke redd for å sette grenser for andres barn (sikkert sammenheng med at jeg jobber med barn), så jeg pleier å si "bare vent litt Per, mamma/jeg/X skal bare snakke ferdig først, så er det din tur" eller lignende, om barnet avbryter. OG det pleier de å godta stort sett greit.

Barn har ikke vondt av å lære å vente, og utsette sine behov (om det er oppmerksomhet, trang til å si noe, eller om de er sulten eller hva). Barn fungerer stort sett sånn at de følger sine lyster, til de blir vist en annen vei. Hadde de ikke blitt stoppet, hadde de spist nugatti til det tøyt ut ørene, for å sette det på spissen. Dette gjelder også i andre sammenhenger, derfor er det ikke farlig å sette grenser.

I ditt hus kan du godt legge opp til hyggelige ting som barna kan drive med på egenhånd, men du må ikke forvente at det holder over (lang) tid. Men går dere en tur, så kan du og venninnen skravle, mens ungene farter til og fra med skatter de finner langs stien. Da engasjerer de seg selv, i en mye mer spennende setting enn i stua (mye mer avgrenset område)

Vi har et stort hus med hage. De har god plass til å leke og massevis av leker å velge i mellom. De burde absolutt klare å leke litt uten mammaen synes jeg.

[Glimtipper]

Enig i det, det hørtes bare i mine ører ut til at du i vel stor grad (etter min smak) legger opp til felles (barne-)aktiviteter og samvær til enhver tid for at alle skulle bli fornøyd.

Jeg tror bare at med denne venninnen, så er det best om man legger opp til å fungere som en gruppe.

[Glimtipper]

Da hadde jeg aldri hatt muligheten fordi jeg "slipper aldri unna" barna. Mine er heldigvis mer opptatt av nye leker og de andre ungene til å sitte på fanget med ørene på stilk.

Det er selvfølgelig noe annet.

Når jeg var alenemor i ordets rette forstand (tilnærmet aldri avlastning), så var jo sønnen min med overalt. Også til barnløse. Da lekte han mens vi snakket.

Han er forøvrig veldig flink til å aktivisere seg selv og leker kjempeflott alene hjemme som borte, så kanskje jeg har mindre behov for voksentid når vi møter andre enn de som kommenterer i denne tråden.

[Gjest ikke noe særlig]

Jeg tror bare at med denne venninnen, så er det best om man legger opp til å fungere som en gruppe.

Vet du, jeg tror ikke jeg ønsker å møte henne med barn heretter.Får bare håpe jeg greier å finne unnskyldninger som er bra nok.

[Gjest Bare barn]

Nå er jo jeg norsk, da

Sønnen vår får masse skryt av andre fordi han leker så flott på egenhånd, så det er ikke et problem her i gården Jeg synes bare at man får tilpasse seg situasjonen i langt større grad enn trådstarter gjør. Nå ER det jo slik. Det nytter ikke å baksnakke venninnen på DOL, man må heller finne fredelige løsninger som forhåpentligvis frigir litt tid.

:-) Enig der. Kanskje bedre å møtes uten ungene.

[Glimtipper]

Vet du, jeg tror ikke jeg ønsker å møte henne med barn heretter.Får bare håpe jeg greier å finne unnskyldninger som er bra nok.

Si det nå heller som det er.

[Gjest ikke noe særlig]

Si det nå heller som det er.

Noen ganger kan det være smartere og ikke si det rett ut. Hun er som sagt en god veninne når vi treffes alene. Å ta det opp kan fort ende i en krangel som kanskje ødelegger det gode vennskapet. Har brent meg på sånnt før og lært at det kan være lurt å holde kjeft noen ganger.

[EnolaGay]

Det er selvfølgelig noe annet.

Når jeg var alenemor i ordets rette forstand (tilnærmet aldri avlastning), så var jo sønnen min med overalt. Også til barnløse. Da lekte han mens vi snakket.

Han er forøvrig veldig flink til å aktivisere seg selv og leker kjempeflott alene hjemme som borte, så kanskje jeg har mindre behov for voksentid når vi møter andre enn de som kommenterer i denne tråden.

Ja jeg tror det er selve kjernen i det, at dersom man har voksentid ellers, så er behovet mindre. Og da tenker man ikke på at barna surrer rundt beina.

Jeg har en veldig god venninne med barn på samme alder som mine. Og vi er gode på å "dele" oss når vi er sammen. Uten å avvise barna slik at de føler seg nedprioritert eller uønsket. Eller la dem ta over hele "partyet".