Besøk som bare snakker med barna

[Gjest ikke noe særlig]

Ja jeg tror det er selve kjernen i det, at dersom man har voksentid ellers, så er behovet mindre. Og da tenker man ikke på at barna surrer rundt beina.

Jeg har en veldig god venninne med barn på samme alder som mine. Og vi er gode på å "dele" oss når vi er sammen. Uten å avvise barna slik at de føler seg nedprioritert eller uønsket. Eller la dem ta over hele "partyet".

Jeg bruker mye tid på sønnen min når vi er alene. Da helst pedagogiske ting, som å leke, pusle og annet som er viktig før skolestart. Dette er både koselig og nyttig. Men jeg synes det er minst like viktig at han også skal forstå mine behov, f.eks når jeg trenger å hvile meg litt eller ønsker å snakke med en veninne. Han vet allerede som fireåring at han ikke skal avbryte meg mens jeg sitter i telefonen. Jeg har forklart ham hvorfor og hatt noen runder på det. Dette gjør at jeg kan få ha smataler i telefonen uten avbrytelser. Han aktiviserer da seg selv eller leker med kamerater mens jeg gjør noe som er hyggelig for meg.

[Glimtipper]

Ja jeg tror det er selve kjernen i det, at dersom man har voksentid ellers, så er behovet mindre. Og da tenker man ikke på at barna surrer rundt beina.

Jeg har en veldig god venninne med barn på samme alder som mine. Og vi er gode på å "dele" oss når vi er sammen. Uten å avvise barna slik at de føler seg nedprioritert eller uønsket. Eller la dem ta over hele "partyet".

Det viktigste er jo at alle trives

[PieLill]

Har du tatt dette opp med henne?

Enten får du snakke med henne på en redelig måte, treffe henne uten barn eller la være å ergre deg.

mvh

[Gjest Tatjana]

Jeg er helt enig med trådstrters oppfatning i at denne problemstillingen langt på vei er skapt av venninnen som VELGER å gi barna så mye oppmerksomhet og fokus.

Min erfaring fra jeg var barn selv, og med mine egne og venners barn, er at det ALDRI er noe problem for barna å engasjere seg litt på egenhånd når flere familier treffes!

Ikke fordi de tvinges til det, men rett og slett fordi de foretrekker det selv og synes det er mye mere spennede å være sammen med de andre barna enn med de voksne. Dermed skjer "grupperingen" mellom voksne og barn ofte helt naturlig.

Men det betyr selvsagt ikke at det ikke er noen kontakt mellom barn og voksne.

Litt avhengige av barnas alder og omstendighetene forøvrig, så forholder man seg selvsagt til hverandre som det faller seg nødvendig og naturlig i et barn/voksen forhold.

Men når det foregår i den grad som trådstarter beskriver, så virker det mere som et valg/ønske fra moren sin side, enn som et reellt behov for barna.

Barn blir gjerne som foreldrene gjør dem til.

Og hvis man overstimulerer barna så de blir vant til å "styres" av foreldrene til enhver tid, så sier det seg selv at de også blir mere oppmerksomhetskrevende enn barn som har lært å engasjere seg selv.

I et hjem med både andre barn og leker, så ligger jo også forholdene tilrette for at barna skal kunne aktivisere seg litt selv med "barne-lek"

Og da er det vel ingen rimelig grunn til at foreldrene skal vie all fokus på barna sine og det de driver med?

Det er nesten litt på grensen til uhøflig med tanke på at man har invitert seg selv på besøk til noen og beslagelegger deres tid. For de fleste som tar imot gjester, ønsker vel gjerne å få litt oppmerksomhet fra den som er på besøk?

''Jeg er helt enig med trådstrters oppfatning i at denne problemstillingen langt på vei er skapt av venninnen som VELGER å gi barna så mye oppmerksomhet og fokus. ''

Jeg er faktisk ikke helt enig med deg. Ja, det er et problem at denne venninnen velger å gi barna fullt fokus. Samtidig ser jeg ikke bort fra at trådstarters steile holdning er med på å tilspisse situasjonen. Ut fra hennes innlegg her får jeg inntrykk av at hun er helt bestemt på at ungene SKAL klare å leke selv, helt uten oppmerksomhet fra de voksne. Og de er bare tre og fire år.

''Min erfaring fra jeg var barn selv, og med mine egne og venners barn, er at det ALDRI er noe problem for barna å engasjere seg litt på egenhånd når flere familier treffes!''

Det er ikke min erfaring. Da jeg var barn var dette forventet, og noen ganger klaffet det. Andre ganger var det uutholdelig, fordi vi ungene ikke gikk sammen og kjente hverandre dårlig og var totalt forskjellige. Jeg har også opplevd det med mine egne barn: De leker ikke like godt sammen med alle. Så hvorfor skal man forvente at de gjør det bare fordi mødrene må snakke sammen?

''Ikke fordi de tvinges til det, men rett og slett fordi de foretrekker det selv og synes det er mye mere spennede å være sammen med de andre barna enn med de voksne. Dermed skjer "grupperingen" mellom voksne og barn ofte helt naturlig.''

Og når det ikke gjør det, hva da? Her fungerer det tydeligvis ikke slik, så da hjelper det jo ikke å akke seg her på DOL om hvor håpløs denne venninnen er som mor.

''Men det betyr selvsagt ikke at det ikke er noen kontakt mellom barn og voksne.''

Trådstarters innlegg i denne tråden gir meg en følelse av at det er det hun ønsker.

''Litt avhengige av barnas alder og omstendighetene forøvrig, så forholder man seg selvsagt til hverandre som det faller seg nødvendig og naturlig i et barn/voksen forhold. ''

Enig.

''Men når det foregår i den grad som trådstarter beskriver, så virker det mere som et valg/ønske fra moren sin side, enn som et reellt behov for barna. ''

Det vet jo ikke vi? Vi har bare trådstarters beskrivelse, og jeg syns hun virker veldig steil. Jeg ser som sagt ikke brot fra at disse venninnene har gått i hver sin grøft i forsøket på å kompensere for hverandre: Den ene gir ungene mer og mer oppmerksomhet og den andre vil ha dem lenger og lenger unna.

''Barn blir gjerne som foreldrene gjør dem til.

Og hvis man overstimulerer barna så de blir vant til å "styres" av foreldrene til enhver tid, så sier det seg selv at de også blir mere oppmerksomhetskrevende enn barn som har lært å engasjere seg selv. ''

Barn er forskjellige, og jeg syns det er litt for lettvint å legge skylda på foreldrene for alt. Jeg har tre barn, de er temmelig forskjellige på dette området (også), og jeg tror ikke det er fordi jeg har behandlet dem så forskjellig. Spesielt ett av mine barn trengte lang tid på å bli trygg, og tilbrakte mange barnselskaper sittende på fanget mitt.

''I et hjem med både andre barn og leker, så ligger jo også forholdene tilrette for at barna skal kunne aktivisere seg litt selv med "barne-lek" Og da er det vel ingen rimelig grunn til at foreldrene skal vie all fokus på barna sine og det de driver med?''

Så lenge det fungerer. Men det gjør ikke alltid det.

''Det er nesten litt på grensen til uhøflig med tanke på at man har invitert seg selv på besøk til noen og beslagelegger deres tid. For de fleste som tar imot gjester, ønsker vel gjerne å få litt oppmerksomhet fra den som er på besøk.''

DET er jeg enig i. Nesten litt dårlig gjort å invitere seg selv bort til folk, for så å bare leke med sine egen barn. Men jeg tror jeg ville ha tatt det opp med henne, eventuelt gått for Glimtippers forslag. Prøve å gjøre noe med det, i stedet for å gå å ergre meg så innihampen over neo som jeg ikke ville prøve å forandre på en gang. Og kanskje prøvd å gi litt selv, i stedet for å forvente at hun måtte tilpasse seg det jeg mener er riktig.