Sliter så fryktelig med stedattra mi

[Gjest tips mottas med takk]

Hei!

Jeg skal prøve å ikke gjøre dette lenger enn nødvendig, men må få med det jeg føler er det viktigste for at dere kloke hoder kan komme med råd.

Vi er en familie med mine og dine barn. Samboeren min har en gutt på 8 og ei jente på 11 som vi har 50% av tiden. Jeg har ei datter på 5 som er hos oss hele tiden. Samboeren min og jeg har vært sammen i fire år og har bodd sammen i drøye to år. Jeg har alltid sett ham som mitt livs kjærlighet og gjør det fortsatt. Men det røyner på..

Vi, og kanskje spesielt jeg, sliter veldig med dattra hans på 11.

Slik jeg beskriver henne her i innlegget har hun vært siden jeg ble kjent med henne og det er altså ikke slik at væremåten hennes ble slik over natta nå plutselig.

Hun har et veldig vanskelig humør som skifter uten forvarsel og tilsynelatende uten grunn. Hun kan leke og være i godt humør og i neste øyeblikk være helt mørk til sinns. Jeg føler i veldig stor grad at hennes humørsvingninger styrer dagene våre. Når hun er i dårlig humør, og det er altså ofte, gjør hun veldig mye ut av seg. Hun svarer veldig frekt, er stygg i munnen, kjefter og smeller og slår i dører. Hun vil helst være i fokus hele tiden og mener at pappa koser mer med de andre barna enn med henne osv. Ifølge svigermor er jenta blitt overstimulert fra hun var liten, og jeg mener at både hun og broren er veldig bortskjemte. De er i stor grad vant til å få holde på som de vil, både hos mor og far. Det blir diskusjoner av alt og de fikser dårlig å få nei. Da blir det furting. Ikke bare vanlig furting, men furting som gjerne ødelegger resten av dagen.

Far er av den ettergivende typen som helst vil unngå konflikter. Han er en trygg, rolig, stabil type - og jeg føler at de kan utagere og avreagere hos oss - fordi de TØR. Hos mor er det annerledes. Mor har ofte nok med seg selv og sliter med angst og depresjoner. Hun har et veldig temperament og ungene hører mer på henne enn på far. Hvis de ikke hører får de gjerne en ørefik eller et klask på kinnet og mor begynner å gråte og koser med dem og sier at hun elsker dem. Dattra sa en gang til meg at "jeg er ikke redd for deg og pappa", og derfor hører hun ikke på oss fikk jeg inntrykk av.

Begge barna, men spesielt dattra, er veldig knyttet til moren. Mor og datter ringer hverandre hver dag når de er hos oss, og hvis dattra er sur pga noe hos oss er hun rask med å ringe mora.

Mor, far og jeg har et helt greit forhold. Jeg føler likevel at det ikke er så mye å hente hos mor. Jeg føler at hennes oppførsel i stor grad har gjort barna slik de er. At far er altfor veik hjelper selvsagt ikke.

Dattra er ca 20 kg overvektig. Kosthold er ikke så viktig for mor heller. Hun sier at hun er ikke glad i sunn mat selv så hun "gidder ikke" tvinge det på barna heller. Hos oss prøver vi å få i dem vanlig, ganske sunn mat, men det er vanskelig.

Jeg har brukt et par år på dette, men jeg har innsett at det er ikke noe JEG kan gjøre for å endre det. Jeg oppdrar min datter slik jeg mener er rikig, vi er ganske nøye med kosthold og utover det prøver jeg å ikke lenger blande meg inn i hva de andre gjør. Det er ikke lett.

Spesielt på ferieturer eller i høytider, når vi LIKSOM skal ha det hyggelig, er stedattra mi på krigsstien. Det syns laaang vei når det skyer over for henne og hun er nebbete og rett og slett udregelig. Sier de styggeste ting til faren sin.

Hvordan kan jeg lære meg å ikke blande meg inn når far og datter krangler om noe? Greia er jo at jeg synes far lar det skure og gå for mye og jeg har ikke klart å holde meg utenfor.. Dattra VIL jo at HAN skal reagere, ikke jeg. Hun har sagt at det føles som jeg er mora og at faren er stefaren..

Jeg begynner å bli VELDIG sliten.

[Gjest beklager]

Borderline mødre får borderline døtre. Du har mer i vente.

[Gjest tips mottas med takk]

Borderline mødre får borderline døtre. Du har mer i vente.

Borderline? Vil du utdype?

[Gjest ingen nick]

Søk profesjonell hjelp, morens oppførsel preger barnet, slik at hun blir utrygg.

[Onsdag1365380628]

Har lest innlegget ditt og kjenner meg igjen i hva du skriver. Skulle virkelig ønske jeg hadde noen gode råd til deg. Her hadde vi endel av det samme. Min manns datter som da var i tenårene. En far som vil det beste for sin datter, men som ikke forstår at han er den voksne som skal sette grenser. Jeg kunne skrevet mye om dette, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg greide knapt slappe av den uka hun var hos mor, for jeg hadde vondt i magen og gruet meg til neste uke da hun skulle være hos oss.

Her løste det seg da mor og datter flyttet et stykke unna og det ble lite praktisk å være her i ukedagene. Samvær annenhver helg gjorde ting mye lettere. Nå er hun blitt eldre og ting går mye bedre.

Jeg tror det er noe spesielt med far og døtre, spesielt i en slik sammenheng. Min samboer kunne nok gjort alt for sin datter, uansett. Ubehagelig ting blir aldri tatt opp, han stiller ingen krav og spør heller ikke om slikt som man naturlig spør om.

Håper ting blir bedre for dere med tiden. Det er nok mange som har det slik, om det skulle være noen trøst.

[jubalong70]

Slik jeg ser det så må far på banen i stor grad her. Han må sette klare og tydelige grenser for barna, og godta at ungene blir sure og sinte.

Det er jo nettopp dette som er oppdragelse

Du som stemor må bare støtte opp om far og gi ham styrke til å holde seg sterk når det røyner på.

Om far ikke ønsker å ta tak i problemet, så vil det nok eskalere, og dere vil få det enda mer utrivelig fremover.

[EnolaGay]

Hun høres ut som ei jente som sliter med begynnende pubertet og savn etter pappa. En TYDELIG pappa.

Har du kommunikasjon med mora? Evnt kunne du legge press på far om å ta med mor på familiekontoret for å få dem til å snakke sammen og med noen om problemet?

Kan du nevne det for helsesøster på skolen, kanskje hun kan snakke med far..?

I hovedsak er det foreldrene her som svikter, dersom de ikke tar tak blir det vanskelig for deg. Og i alle fall for jenta. Om du ikke når henne på egne premisser.

[Persille1365381127]

Borderline? Vil du utdype?

Tipper vedkommende mener at datteren vil arve morens psykiske problemer. Jeg tror borderline betyr personlighetsforstyrrelse, men jeg vet ikke - jeg kan ingenting om det.

Men psykiske problemer er vel arvelige tror jeg...? Uten at jeg vet noe om det kan være det som er problemet i dette tilfellet...

[Mandolaika]

Borderline mødre får borderline døtre. Du har mer i vente.

Det er da slett ikke sikkert dette har noe med Borderline å gjøre. Dette er nok mer dårlig og mangelfull oppdragelse/grensesetting tror jeg. Blir det noe bedre/lettere å unnskylde om man putter på et Borderline-navn?

[Speak]

Dette er jo egentlig farens problem, og noe du bør diskutere med han. Jeg tror at denne jenta hadde trengt å få strammet inn tøylene VELDIG en periode.

Forklar henne at slik oppførsel er dere nå ferdige med. Dersom ho "svarer" eller hyler og skriker så må ho gå på rommet sitt. Dere kommer til å få en tøff tid om dere gjennomfører dette, men barn forstår ofte veldig raskt at slik oppførsel nå ikke tolereres lenger.

I tillegg kan dere også innføre kosestunder så ho kjenner at dere er glade i henne. Da kan gjerne faren ta henne med på noe helt alene. (Dersom du orker det, så hadde det vært veldig hyggelig) Gi masse ros når ho oppfører seg pent og fortell at det er sååå hyggelig å være sammmen med henne.

Det bør ikke være store ting. Gå en tur til butikken og kjøp en kurv jordbær og spis de i skogen. Ta en tur på kafe e.l. Gåturer er ganske genialt. Da snuppa på 11 blir med meg så får vi snakket mye.

Ang. mat så må også du og far være enige. Bl.a. om slik som at den middagen som blir servert er det eneste barna får å spise til det måltidet. Jeg tilpasser gjerne litt. Snuppa vil ikke ha salat. Da bør ho ikke spise det, og får heller noen biter paprika, agurk og cherrytomater. Det liker ho godt. Evt. en gulrot ved siden av. Slike tilpassninger ser jeg på som fornuftige:-)

Det finnes også noen bøker som er skrevet for steforeldre. Jeg har hatt god nytte av å lese litt. (Har selv hatt en stesønn i ca. 14 år)

[PieLill]

Kanskje litt viktig å få avklart hva som er din sak og ditt problem, og hva som ikke er det.

Jeg mener at det er din sak om en person i ditt hjem oppfører seg slik at det blir ulevelig for alle, innkludert din egen datter.

Slik jeg ser det er det ikke din sak hva jenta spiser eller hvor mye hun veier, all den tid det ikke vesentlig forkludrer det kostholdet du legger opp til til ditt barn.

Med andre ord har du noe med det som påvirker din hverdag og ditt hjem vesentlig, uavhengig av hvem sitt barn det gjelder. Det som du bare synes er feil, men som ikke griper inn i ditt liv, får du la bero.

Jeg tror det er lite realistisk at du skal klare å ignorere en adferd og en voksenrespons på denne adferden som du mener er fullstendig feil og som er med på å forsure livet ditt.

Får du ikke samboeren din til å spille på lag med deg, kommer du nok ikke langt.

For meg høres situasjonen så fastlåst og inngrodd ut at det ville vært best med ekstern hjelp for å løse det.

mvh

[Gjest MayLynn]

Jeg hengte meg opp i ordet "overstimulert" - hva menes egentlig med det?

Er ikke det ganske "gammeldags" å tenke sånn?

[fillolin]

Borderline mødre får borderline døtre. Du har mer i vente.

Borderline? Mener du at moren har symptomer på det? Det er jo en ganske alvorlig diagnose å slenge om seg med. Mener du dessuten at det er 100% arvelig? Det ville vel være veldig uvanlig isåfall.

[fillolin]

Jeg forstår godt at dette er en veldig vanskelig situasjon! All ære til deg som engasjerer deg og forsøker å gjøre noe med dette. Såvidt jeg kan forstå ser og verdsetter stedatteren din også ditt engasjement og din innsats: Hun sier at hun ser på deg som en mor, men uten at hun er redd for deg. Det er jo flott og et kompliment! Ellers er det lett å tenke at dette er en situasjon som skriker på grenser, krav og "strenghet". Regner med at du får og har fått slike råd. Tar derfor sjansen på å skrive noen tanker fra en litt annen innfallsvinkel, altså ikke fordi jeg tror dette er lett, men fordi jeg tror flere innfallsvinkler kan være nyttig.

Du skriver at du er sliten - hva er du egentlig mest sliten av, tror du: virkeligheten slik den er eller at du forsøker å endre den uten å lykkes? Er det mulig å prøve en periode å akseptere virkeligheten, altså at stedatteren din har humørsvingninger og at faren ikke reagerer slik du synes han bør, men uten at dette får påvirke ditt eget humør? Hvis du først og fremst fokuserer på deg selv kan det være lettere å være i sin egen stemning, samtidig som du fritar stedatteren din for ansvaret for alle sine følelser. Slik det er nå påvirker hennes dårlige humør alle og det vet hun sikkert. Det er stort ansvar å bære for en 11-åring! Vær tydelig overfor deg selv og andre. Ta ansvar for egne følelser og reaksjoner uten å skylde på andre. Gjør det du må for å ta ansvar for deg selv og barnet ditt, men uten å legge ansvar på 11-åringen. Vær tydelig overfor stedatteren din, men uten å bruke du-budskap (si "jeg må.... /føler.../ønsker.../liker.../liker ikke.....). Jeg er helt enig med deg i at far også burde være tydeligere, men han er neppe lettere å endre enn datteren. Uansett er det ikke nødvendig så lenge du tar ansvar for deg selv.

Du skriver at barna er bortskjemte. Jeg vet at ordet "bortskjemt" kan brukes på mange måter, men jeg ville ikke tenkt at to barn med skilte foreldre og som bor hos en psykisk syk mor som utsetter dem for fysiske og psykiske overgrep er bortskjemte! Jeg ville tenkt at de levde i en vanskelig livssituasjon, at det var naturlig at dette kom ut som sinne og humørsvingninger, særlig når de er borte fra mor og kan tillate seg å kjenne på egne følelser. Vet stedatteren din at dere kjenner til forholdene hun og broren lever under, at dere synes det er vondt og at dere forstår at det er naturlig med reaksjoner?

Som sagt, bare noen tanker, nå er det natt...

Ønsker deg all mulig lykke til!