Kresen liten gutt!

[Elis31]

Åja, jeg er _helt_ enig i at vane/tilvenning er av stor betydning.

Men når selv ikke vanen "hjelper", kan det jo tenkes at det er visse spesielle smaker man reagerer på av mer genetiske årsaker.

Det kan hende. Men problemet med barn er jo at de nesten ikke liker noe. Da må de jo lære seg til å smake.

[Mrs. Wallace]

Ja.

Jeg har en venninne som er alvorlig allergisk mot sitrus, og på en tur en gang hadde turkameratene funnet ut at "hun ville sikkert ikke reagere hvis hun ikke visste at hun spiste sitrus". De trodde med andre ord at hun faket. Så de lurte appelsin oppi salaten og hun holdt på å dø.

Heldigvis gikk det bra, men jeg håper at de folka lærte noe.

Herlighet, for noen møkkafolk.

[Gjest så mange allvitende foreldre]

Denne kommentaren synes jeg passer godt til alle de som sier ting som at "det finnes ikke kresne unger med mindre foreldrene har gjort dem slik".

http://hannej.blogspot.com/2008/01/luft-kjrlighet-og-gode-rd.html

[Gjest Tatjana]

Herlighet, for noen møkkafolk.

Hun var ikke begeistret selv heller, etterpå.

:-)

[Gjest GA]

Jeg tror smak likevel kan tilvennes. Bare tenk på at i en familie som spiser masse skaldyr, vil trolig barna spise dette. Mens i en familie hvor dette ikke er vanlig, vil selv neppe snart voksne barn synes det er godt første gangen de smaker. Tenk også på hvor ulik mat vi spiser i ulike kulturer. Eks en familie som lever på det de jakter og finner i Afrika. Så jeg tror det er mye tilvenning. Så smake må de

Jeg bestemte meg for (på 35-årsdagen min faktisk) at nå er jeg så gammal at jeg kan bestemme at jeg IKKE LIKER bernaisesaus og heller ikke rødvin. Så nå har jeg slutta og prøve å lære meg og like det.

Det er mye anna jeg har begynt å like etter fyllte 20 altså :-)

[Mammantil3]

Det er som med barn som ikke vil sove om nettene. De som har barn som er totalt uproblematiske å legge og deretter sover hele natta skjønner ikke at de har hatt flaks. De tror de er gode oppdragere og at det er derfor ungen sover!

''De som har barn som er totalt uproblematiske å legge og deretter sover hele natta skjønner ikke at de har hatt flaks.''

Det KAN jo være litt dyktighet også...

[Mammantil3]

Ja.

Jeg har en venninne som er alvorlig allergisk mot sitrus, og på en tur en gang hadde turkameratene funnet ut at "hun ville sikkert ikke reagere hvis hun ikke visste at hun spiste sitrus". De trodde med andre ord at hun faket. Så de lurte appelsin oppi salaten og hun holdt på å dø.

Heldigvis gikk det bra, men jeg håper at de folka lærte noe.

Hva skal man med fiender når man har slike venner????

:-(

[tonie]

Har dere forsøkt å lage mat sammen? Det har jeg hatt stort hell med i sommer mens vi har hatt god tid. Vi har avansert fra muffins og pannekaker.

Jeg og 5-åringen lagde havabbor med chorizopølse og aparges i går - han spiste opp alt på tallerkenen og spurte om vi kan lage fisk igjen snart.

Det høres komplisert ut, men det var mye han kunne gjøre. Vi lagde "hver vår" fisk innpakket i folie, slik at han fikk eierskap til kreasjonen sin. Han la på klatter med smør, kvernet salt og pepper over og hakket rosmarin som han la rundt. Han kokte aspargesen med litt hjelp - fikk strø salt i vannet og legge grønnsakene oppi kjelen når det kokte.

Han er slettes ingen alt-eter til vanlig, men smaker alt mulig mens vi lager mat og spiser det meste om han har laget det selv. Vi har spesielle "mamma og sønn" middager, hvor kun vi sitter sammen ved bordet og spiser etter at vi har laget maten.

Kanskje verdt et forsøk?

Det har jeg også veldig gode erfaringer med, både når det gjelder eget og andre barn.

[Glimtipper]

Denne kommentaren synes jeg passer godt til alle de som sier ting som at "det finnes ikke kresne unger med mindre foreldrene har gjort dem slik".

http://hannej.blogspot.com/2008/01/luft-kjrlighet-og-gode-rd.html

Ja, jeg synes ikke man skal tilskrive for mye til god barneoppdragelse. Jeg har lært i større og større grad at sønnen min er nå en gang den han er. Det eneste jeg kan gjøre er å finne ut hvordan jeg skal samarbeide (og noen ganger overleve) med en slik som han. Som alle andre mennesker har han sine gode og dårlige sider, han har talenter og ting han er veldig flink til, han har ting han er mindre flink til.

Men nå er det ikke slik at man burde slutte å forsøke, da. Noen ganger fungerer gode råd Og når trådstarter etterspør nettopp det, så svarer man så godt man kan.

[Gjest mallet]

''Så jeg tror det er mye tilvenning. Så smake må de :)''

Jeg er enig, men det er ikke alltid det hjelper. Jeg har prøvd og prøvd og prøvd, flere titalls ganger, å smake tomat (altså "ren" tomat, jeg spiser det meste som er lagd av tomat, elsker tomatsaus!), men jeg får det ikke til. Det er noe med både smaken og konsistensen og det irriterer meg for jeg skulle så gjerne likt det! Det er sunt og det ser lekkert ut med tomater i forskjellige farger og størrelser.

Jeg måtte bli 30 før jeg lærte meg å like tomat til tross for gjentatte forsøk hele livet, men nå er jeg veldig glad i det. Så det er håp selv i voksen alder, altså! (Men vasne, blekrosa tomater står jeg fremdeles over)

[Lillemus]

Jeg måtte bli 30 før jeg lærte meg å like tomat til tross for gjentatte forsøk hele livet, men nå er jeg veldig glad i det. Så det er håp selv i voksen alder, altså! (Men vasne, blekrosa tomater står jeg fremdeles over)

''Jeg måtte bli 30 før jeg lærte meg å like tomat til tross for gjentatte forsøk hele livet, men nå er jeg veldig glad i det. Så det er håp selv i voksen alder, altså!''

*knegg* Nå er det blitt noen år siden jeg rundet 30... ;o) Og det er de siste årene jeg har prøvd å like tomat, men jeg får det altså ikke til...

[Tonette]

Som mor til en gutt som har store problemer med spisingen kan jeg fortelle litt om hva vi har lært.

At barn spiser når de blir sulten nok, stemmer ikke for alle. Mitt barn hadde heller sultet seg til døde enn å spise noe han ikke vil ha. Dette kan jeg si med sikkerhet fordi han måtte i en periode måtte få hjelp på sykehuset, der han ble matet med sonde. For når han går for lenge uten å spise, mister han sultfølelsen, og da vil han iallfall ikke spise.

Det vi har lært av psykologen er:

For det første, ikke mas!

Heller ikke spør.

Dere skal sette frem mat til han, og si her er maten din, den kan du spise. Da sier du det med en forventing om at han spiser den, men ikke et krav. Du skal aldri si at dette må, skal eller bør du spise, for det oppfattes som mas eller krav, og da kommer man lett i en kampsituasjon.

Det med å si ting med en forventing om at det blir gjort, men ikke et krav, er egentlig utrolig effektivt. Denne teknikken bruker jeg nå mye. Funker på mannfolk og husarbeid også :-) Jeg sier f.eks. Her skulle det vært støvsugd, det kan du gjøre. Sannsynligheten for at han faktisk gjør det blir mye større enn hvis jeg sier at du må støvsuge.

Men du må ikke bli skuffet, eller hisse deg opp selv om forventningene ikke blir innfridd.

Det er helt greit å gi han det du vet at han liker, gjerne sammen med noe han ikke liker. Det er bedre at han får i seg noe av det han liker enn ingenting.

Min sønn som nå er 8 år har alltid vært kresen og småspist. Vi har fått vite av ekspertene, at det er det samme hva han spiser, så lenge han får i seg noe. Vi har brukt næringsdrikk, kjøpt på apoteket for å få i han den næringen han ikke får gjennom maten. Vi har prøvd mange forskjellige næringsdrikker, men den eneste han liker, heter MiniMax med kakaosmak. Kan anbefales hvis du er bekymret for at han får for lite næring.

En annen ting psykologen sa vi skulle gjøre, var å ha positiv stemning ved bordet. Vi snakker hyggelig sammen, og så skulle vi snakke om hvor godt maten smakte, for å pirre hans nysgjerrighet til å smake på nye ting. Vi er de beste forbilder.

Ikke stress, la han få kose seg med maten, og vær glad for at han spiser.

Lykke til videre!

[trollemor;o)]

Denne kommentaren synes jeg passer godt til alle de som sier ting som at "det finnes ikke kresne unger med mindre foreldrene har gjort dem slik".

http://hannej.blogspot.com/2008/01/luft-kjrlighet-og-gode-rd.html

Utrolig bra!