Barnas venner

[spiky]

Jeg har en sønn på 10 år. Min beste venninne har en sønn som er like gammel og de går i samme klasse. Problemet er at min sønn ikke trives så godt sammen med min venninnes sønn. De har ikke helt kjemien. Min venninnes sønn kan være veldig ertete og misunnelig. Det er forventet av min venninne at de leker sammen og han ringer stadig vekk på hos oss. Jeg merker at sønnen min aller helst vil unngå han, men gir innimellom etter, etter press fra meg om å leke med denne gutten. Rett og slett fordi jeg vet at det ikke vil falle i god jord hos min venninne om de ikke tilbringer tid sammen. Jeg merker nå ettersom de begynner å bli så store at jeg ikke bør blande meg inn, og la sønnen min leke med de han selv ønsker. Han har flere andre venner i nabolaget, det har dessverre ikke min venninnes sønn. Hva hadde dere gjort? Blir skikkelig frustrert av det her.

[avidi]

Vi har hatt det litt slik vi også med vår sønn og sønnen til en venninne, de går også i samme klasse. Gutten var har vegret seg for å være med denne gutten da han er litt spesiell. Nå er begge guttene 12 år og vi prøver å løse dilemmaet ved å tilby denne gutten å være med oss på dagstur av og til. Dette går stort sett greit og da trenger han ikke være så mye med vår sønn etter skoletid (på skolen er de sammen i en større vennegjeng).

[songbirdy]

Oppsøker barna hverandre naturlig ellers, eller er det stort sett venninnen din som "pusher" dem sammen? Ønsker hennes gutt å være sammen med din, eller blir han "ledet" den veien?

Vi var i samme situasjon. Min sønn er tenåring nå. Det ble veldig vanskelig, fordi jeg tok dette med knusende ro, mens venninnen min ble tydelig såret over at mitt barn "avviste" hennes. I tillegg så "overtok" han kompisens venner som han hadde hatt når han var mindre. Det hun ikke så, var at de hadde vokst fra hverandre for lengst, og ikke hadde hengt sammen de siste 2 årene. Så min sønn ble den "stygge ulven" i hennes øyne.

Vi hadde flere samtaler om temaet, og jeg gjentok gang på gang at dette må vi holde oss langt unna - la de finne ut av det selv! (Legger til at guttene hadde kjent hverandre siden de var bittesmå). Jeg mente at de kan omgås når vi har felles middager osv, og når de SELV finner ut at de har lyst å omgås. Det må vel også legges til at hennes sønn var SVÆRT glad i min sønn, og nesten litt klengete - noe som gjorde at min sønn trakk seg vekk.

Så da ble det slik en periode, null kontakt og nesten "avsky" fra min sønns side (og sikkert mange såre øyeblikk for venninnen min og hennes sønn fordi ting forandret seg og ble annerledes), men nå som det har gått 3 år, så kan de plutselig finne ut at de vil overnatte og være sammen i byen eller lign. De kjenner hverandre godt, selv om de har hatt litt pause. De har utviklet seg svært forskjellig (de har jo vært ulike fra de ble født, men var bestiser i åresvis før ungdomsskolen).

Så mitt råd er: ta å snakk om dette, og si hva du mener, på en litt rund måte. Si at ungene må finne ut av dette selv, at de er ulike, og at det kan godt hende at de utvikler seg veldig forskjellig i tiden som kommer.

Og si at deres vennskap fortsetter som før - uavhengig hva ungene styrer med. De vil møtes i slike sammenhenger der det er naturlig og da vil de ha kontakt.

Hvis en tvinger unger til å være sammen, så blir det bare værre... tror jeg!

Vanskelig, I know...

[spiky]

Oppsøker barna hverandre naturlig ellers, eller er det stort sett venninnen din som "pusher" dem sammen? Ønsker hennes gutt å være sammen med din, eller blir han "ledet" den veien?

Vi var i samme situasjon. Min sønn er tenåring nå. Det ble veldig vanskelig, fordi jeg tok dette med knusende ro, mens venninnen min ble tydelig såret over at mitt barn "avviste" hennes. I tillegg så "overtok" han kompisens venner som han hadde hatt når han var mindre. Det hun ikke så, var at de hadde vokst fra hverandre for lengst, og ikke hadde hengt sammen de siste 2 årene. Så min sønn ble den "stygge ulven" i hennes øyne.

Vi hadde flere samtaler om temaet, og jeg gjentok gang på gang at dette må vi holde oss langt unna - la de finne ut av det selv! (Legger til at guttene hadde kjent hverandre siden de var bittesmå). Jeg mente at de kan omgås når vi har felles middager osv, og når de SELV finner ut at de har lyst å omgås. Det må vel også legges til at hennes sønn var SVÆRT glad i min sønn, og nesten litt klengete - noe som gjorde at min sønn trakk seg vekk.

Så da ble det slik en periode, null kontakt og nesten "avsky" fra min sønns side (og sikkert mange såre øyeblikk for venninnen min og hennes sønn fordi ting forandret seg og ble annerledes), men nå som det har gått 3 år, så kan de plutselig finne ut at de vil overnatte og være sammen i byen eller lign. De kjenner hverandre godt, selv om de har hatt litt pause. De har utviklet seg svært forskjellig (de har jo vært ulike fra de ble født, men var bestiser i åresvis før ungdomsskolen).

Så mitt råd er: ta å snakk om dette, og si hva du mener, på en litt rund måte. Si at ungene må finne ut av dette selv, at de er ulike, og at det kan godt hende at de utvikler seg veldig forskjellig i tiden som kommer.

Og si at deres vennskap fortsetter som før - uavhengig hva ungene styrer med. De vil møtes i slike sammenhenger der det er naturlig og da vil de ha kontakt.

Hvis en tvinger unger til å være sammen, så blir det bare værre... tror jeg!

Vanskelig, I know...

Tusen takk for svar. Jeg tror jeg kommer til å slutte å oppfordre sønnen min til å leke med denne gutten når han ikke ønsker det, så får jeg heller ta det opp på en fin måte med min venninne hvis hun påpeker at sønnen min leker mer med andre istedet. Noe jeg er helt sikker på at hun kommert til å gjøre. Hun er veldig opptatt at de skal leke med hverandre og vi har dessverre hatt noe i nærheten av en krangel om dette tidligere. Hun ble rasende en gang da sønnen min valgte å være inne hos meg, istedet for å leke med gutten hennes. Det som er vanskligere er at sønnen hennes virkelig ønsker å leke med min sønn.