Straffet for å være ærlig

[Gjest -usikre foreldre i dag]

Før ferien kom noen venner på uventet kveldsbesøk i 22- tiden. De kom for å få hjelp med sin datter (11) som går i samme klasse som vår. Hun hadde sagt at hun var utestengt etc. på skolen. Ettter litt løst og fast måtte vi være ærlige å si at vår datter i lang tid hadde kommet gråtende hjem etter å ha blitt utestengt, trakasert osv. av denne jenta. Og at vi derfor ikke anbefalte vår datter til å renne ned dørene der på ettermiddagene. Til og fra skolen har de hele tiden gått sammen, som en del av en gjeng fra nabolaget.

Denne jenta har helt siden 1. klasse (i våre øyne) hatt vanskelig for å leke med mer enn en om gangen- noe som stadig har ført til krangling hvis flere har vært tilstede. Hun har også vist frem alt godteriet sitt uten å vill dele. Hun er veldig til å smiske med voksne for å få det hun vil, som feks: Åhh så fin genser du har i dag, den var sikkert dyr. Ikke sant jeg har førsterett til å være med .... på hyttetur i helgen hvis hun skal få ha med en veninne.

Osv.

Vi var så syndige i dette møtet med foreldrene å si hvordan vi oppfattet datteren deres- som en mulig forklaring på hvorfor hun kanskje etterhvert ikke fikk stå i sentrum i jentegjengen lenger. (Og ikke takler det.)

Etter det har de sluttet å hilse. Snur seg bort hvis vi går forbi hverandre på fortauet osv. Gjemmer seg i hekken hvis vi kjører forbi osv.

Burde vi holdt munn om hvordan vi oppfatter jenta når de kommer på døren for å få råd? Vi anser at vi kjenner (kjente????) hele familien godt.

[Gjest segunda]

Ser ut som begge parter har opplevd anklager og kommet i forsvar. Hvis dere ønsker å bevare vennskapet så kan dere gå og be om en prat med dem. Si at dere vil jobbe sammen om å finne en løsning på problemet.

[songbirdy]

Noen barn skiller seg litt ut fra andre ved å være slik frempå og litt freidige i situasjoner som andre er litt mer spørrende eller avventende. Denne jenta høres ut som ei som ikke helt skjønner de sosiale kodene. Ei som ikke takler flere i leken og som det fort blir konflikter rundt.

Når man er liten, kan man gjerne finne en annen venn om det skjærer seg med den ene, og barna husker, men ser ikke ting i sammenheng på samme måte som når de blir eldre. Nå er hun blitt større og problemet er nå at de andre rundt ikke gidder å være sammen med barn som er slik! Så her har familien altså et problem, fordi de ikke har tatt tak i dette tidligere. Utenforstående kan allerede tidlig raskt se at barn skiller seg ut slik - men da er det som sagt gjerne ikke så "uttalt" som når de nærmer seg slutten av barneskolen...

Hvordan dere sa ifra om ting når de spurte om råd, kan vel ha betydning for familiens reaksjon i etterkant, men dette kom jo temmelig bardust på dere når de dukket opp kl 22 om kvelden og dere hadde ikke akkurat anledning til å tenke gjennom hva og hvordan dere burde si før de stod på dørstokken!

Det er ikke sikkert de har vært "blind" for datterens negative sider, men kanskje de har hatt problemer med å takle det, eller vite hvor de skal begynne. At hun i tillegg har vært ekkel med datteren deres over lang tid, uten at dere (som venner) har nevnt dette med et ord, bare trukket dere vekk (og rådet datteren til det), kan også ha kommet brått på for DEM.

Dere kan jo ta kontakt og si at dere skjønner at denne saken er vanskelig for dem. At det er vanskelig for dere også. Men de spurte om råd, og dere valgte å være ærlig. At dere håper, men skjønner hvis ting kanskje ikke blir som før, men det hadde vært hyggelig hvis dere iallefall var på hils eller kunne takle å møtes på butikken og i skolesammenhenger uten at det blir ubehagelig?

Ellers tror jeg man stort sett må ta tak i slik atferd ganske så tidlig, og være konsekvent og bestemt på hva man godtar og ikke av både atferd, utsagn, mimikk og annet for å plukke det vekk.

Men hvis det ikke har blitt tatt tak i før nå, når barnet VIRKELIG strever pga atferden, så kan jobben bli betraktelig tyngre og brattere. Tror nok det er hjelp å få (hvis de vil), men det blir nok både utfordrende og krevende.

[Speak]

Jeg hadde også sagt dette i en slik situasjon. De ber jo om å få snakke om det.

Om du orker det, så kan du jo gå bort å snakke om det en gang til.

[caprice]

Jeg har aldri trodd at mine egne barn bare er engler og alltid oppfører seg bra. Dessuten er det alltid to sider av en sak. Et godt eksempel er fra da den eldste gikk i barnehagen og kom løpende i full gråt: "Christine slo meg - hyyyl". "Men hvorfor det da?" "Hyyyl, fordi jeg slo henne" :-)

Dersom min datter hadde kommet hjem og fortalt at hun ble utestengt og de andre ikke ville være sammen med henne ville jeg forsøkt å finne årsaken til dette. Hvorfor vil de ikke det lenger? Det er som regel en grunn. Vi har selv et barn som til tider oppførte seg underlig og noe irrasjonelt. Vï så at andre barn reagerte på dette. Vi valgte å være veldig åpne om dette overfor foreldrene til vennenne hennes, og tror vi tjente mye på dette. Sa vi slet med visse ting, men at vi jobbet med det. Nå viste det seg at noe av dette hadde en medisinsk grunn, og etter at hun ble medisinert har ting blitt mye bedre. Ingen var gladere enn oss da vi kunne fortelle dette til foreldrene. Vi har i etterkant fått mange hyggelige meldinger fra foreldre som forteller om en helt annen jente enn før. Vi har fremdeles ting vi sliter med og jobber med, og velger å være svært åpne om situasjonen. Jeg kan ikke tro annet enn at foreldrene til den omtalte jenta også (innerst inne) MÅ vite noe om hvordan datteren oppfører seg når hun er sammen med venner? Sannheten kan dog være vond å svelge når den kommer fra andre. Jeg synes nå likevel dere gjorde det rette. Om dere orker, inviter dem til en prat igjen. Spør om det er noe dere kan bidra med slik at alle kan bli gode venner igjen.

[PieLill]

Ikke lett å få noe slikt i fanget uten forvarsel.

Hva tror du foreldrene til denne jenta reagerte mest på.

At dere var ærlige eller at dere ikke vær ærlige før nå?

Jeg ville fått litt bakoversveis om noen jeg trodde var mine venner hadde bedt sitt barn holde seg unna mitt barn uten å si et ord til meg om det.

Tenk gjennom situasjonen på nytt og prøv alt du kan å se det fra de andre foreldrenes side. Hvordan tror du de opplevde det?

Kanskje de føler seg for ydmyket til å se dere i øynene? Kanskje de føler de over hodet ikke vet hvor de har dere lengre om dere tidligere har gitt et helt annet inntrykk enn det dere gav den kvelden. Kanskje lurer de på hva annet dere holder mot dem som dere ikke har sagt.

Situasjonen kan vær mer komplisert enn at de ikke tåler å høre sannheten eller innrømme at noe av problemet ligger hos deres egen jente.

Hvordan man takler kritikk på et så sårbart område henger i stor grad sammen med hvilken medfølelse kritikken er pakket inn i og hvilket håp den er ledsaget av. Og ikke minst om den henger sammen med det inntrykket man tidligere har fått. Har noen smilt og gitt inntrykk av at alt er OK og man plutselig finner ut at nesten ingen ting er OK, vil tilliten i relasjonen fort kunne bli pulvirisert.

Jeg påstår ikke at dette er hva som skjedde. Det er kun ment som et innsplill du kan bryne tankene på.

mvh

[hvorfor skjer dette??]

Kan hende (men langt fra sikkert) dette burde vært grepet tak i tidligere. Men når først besøket stod på døra, synes jeg det var helt rett av dere slik dere gjorde. Foreldre må tåle en slik tilbakemelding, og gjør de ikke det, er det deres problem!

[Gjest usikre foreldre i dag]

Takk for innspill. Ser selvfølgelig at vi kunne ha "pakket inn" sannheten om jentas oppførsel litt, men ble tatt på senga (bokstavelig talt). Min bedre halvdel hadde i lang tid ønsket å fortelle foreldrene om vår oppfatning av jenta, men vi var blitt enige om at temaet skulle taes opp når anledningen bød seg. Ikke helt rett å gå på døren å fortelle at datteren er ondskapsfull og vanskelig å være sammen med...... I tillegg nærmet det seg sommerferie, så vi ville se an situasjonen litt. Det er og vår opfatning at våre egne barn faktisk har godt av å treffe forskjellige typer mennesker og takle det. De får da selv finne ut av hvem som er greie og hvem som ikke er greie å leke med. Når vår 11 åring gjentatte ganger kom trist og lei hjem fra samvær med denne jenta var vårt råd å leke mer med noen andre. Jeg vil ikke tvinge mine barn til å leke med den ene eller andre. De er sammen i gjengen på skoleveien osv., så det er ikke slik at jenta sitter alene. Men hun har hatt ett høyt forbruk av bestevenner etterhvert som noen mer intressante har dukket opp gjennom årene.

Må bare legge til at disse foreldrene hadde vært i kontakt med en mor til en annen av datterens veninner ang. samme problematikken. Der hadde de fått 0 respons og var derfor sure. Det burde kanskje gå et lys opp at det er deres datter som har et lite problem etterhvert?

Jeg vet at mine barn ikke alltid er engler. Det er heller ikke alltid like gøy å få sannheter servert. (Har selv fått tlf. om lite heldig adferd fra en yngre datter.) Men når man konkret ber om hjelp- så må man vel takle svaret.

PS. Jeg snakket senest med jenta i dag da gjengen skulle avgårde til skolen. Hun virker strålende fornøyd.

[Gjest Tatjana]

Takk for innspill. Ser selvfølgelig at vi kunne ha "pakket inn" sannheten om jentas oppførsel litt, men ble tatt på senga (bokstavelig talt). Min bedre halvdel hadde i lang tid ønsket å fortelle foreldrene om vår oppfatning av jenta, men vi var blitt enige om at temaet skulle taes opp når anledningen bød seg. Ikke helt rett å gå på døren å fortelle at datteren er ondskapsfull og vanskelig å være sammen med...... I tillegg nærmet det seg sommerferie, så vi ville se an situasjonen litt. Det er og vår opfatning at våre egne barn faktisk har godt av å treffe forskjellige typer mennesker og takle det. De får da selv finne ut av hvem som er greie og hvem som ikke er greie å leke med. Når vår 11 åring gjentatte ganger kom trist og lei hjem fra samvær med denne jenta var vårt råd å leke mer med noen andre. Jeg vil ikke tvinge mine barn til å leke med den ene eller andre. De er sammen i gjengen på skoleveien osv., så det er ikke slik at jenta sitter alene. Men hun har hatt ett høyt forbruk av bestevenner etterhvert som noen mer intressante har dukket opp gjennom årene.

Må bare legge til at disse foreldrene hadde vært i kontakt med en mor til en annen av datterens veninner ang. samme problematikken. Der hadde de fått 0 respons og var derfor sure. Det burde kanskje gå et lys opp at det er deres datter som har et lite problem etterhvert?

Jeg vet at mine barn ikke alltid er engler. Det er heller ikke alltid like gøy å få sannheter servert. (Har selv fått tlf. om lite heldig adferd fra en yngre datter.) Men når man konkret ber om hjelp- så må man vel takle svaret.

PS. Jeg snakket senest med jenta i dag da gjengen skulle avgårde til skolen. Hun virker strålende fornøyd.

'' Min bedre halvdel hadde i lang tid ønsket å fortelle foreldrene om vår oppfatning av jenta, men vi var blitt enige om at temaet skulle taes opp når anledningen bød seg.''

Jeg syns din bedre halvdel hadde et poeng her. Når jentas atferd var så vanskelig som du som beskriver, hva var poenget med å hemmeligholde det for foreldrene? Det hadde vært mye bedre å ta det opp med dem, så fikk de en sjanse til å jobbe litt med saken.

'' Ikke helt rett å gå på døren å fortelle at datteren er ondskapsfull og vanskelig å være sammen med...... ''

Jeg syns du bommer her. Hvis du fortalte foreldrene at datteren deres er ondskapsfull og vanskelig å være sammen med, ja, da skjønner jeg at de ble både såret og fornærmet. Da har du satt henne i bås: Hun ER ondskapsfull, sånn er det. Hva med å heller se på det hun GJØR, og se om det er noe man kan gjøre noe med? For da kunne kanskje foreldrene greid å gripe tak i saken og jobbe med det, kanskje noe kunne forandret seg også. Det går ikke det når hun ER ondskapsfull.

Jeg vil fortelle deg en historie. Navnene er oppdiktet, og en del detaljer er forandret for anonymitetens skyld, men hovedtrekkene er sanne.

Mitt barn (A) ble i sin tid kraftig mobbet. Det var i hovedsak fire klasse"kamerater" som sto bak. Disse fire (heretter kalt B,C,D og E) og A hadde vært en sammensveiset vennegjeng. Plutselig forandret alt seg, og vi fikk raskt inntrykk av at B sto bak. Det haglet med rykter og beskyldninger, det meste såpass vagt at vi ikke ante hvordan vi skulle gripe det an.

Skolen innkalte til et "forsoningsmøte" mellom foreldrene. Til stede var også sosiallærer, kontaktlærerne i klassen og rektor. På det møtet presterte Bs mor å si til meg:

"Ja, vi mener at A fortjener dette fordi h*n er så slem."

Ferdig med det. I Bs hjem var altså A plassert som "slem" og ble dermed fritt vilt.Det er helt greit å mobbe noen som er slem. Ingen liker de som er slemme.

Etter omtrent et år - og det var et vanvittig tøft år - som jeg ikke unner min verste fiende å oppleve, fikk vi endelig høre at en tilfeldig kommentar fra A til B hadde blitt oppfattet som sårende. B reagerte med å hevne seg, så til de grader. Og med hjelp fra sin familie, også å nesten knekke mitt barn.

Hvis Bs familie hadde kunnet ta opp _det som faktisk hadde skjedd_, og gått på sak, så hadde vi kunnet ordne opp i dette. Nå ble det umulig. Familien valgte å ta mannen i stedet for ballen, og startet en krig som ikke hadde noen vinnere.

Poenget mitt er: Ikke sett merkelapper på barn. Barn er ikke slemme og onde, men det hender de gjør slemme ting. Ser du forskjellen? Og ser du hvor mye lettere det er å jobbe med det ene, enn det andre? Dere velger samme strategi som familien til B i historien min. Venninnen er slem og ondskapsfull og fortjener å ha det vondt. Vel, det er ditt valg å se det på denne måten men da må du ikke være forbauset over at de slutter å prate med dere.

Jeg har den dag i dag store problemer med å se Bs mor, og jeg kjenner at jeg blir sintere og sintere når jeg skriver dette og ripper opp i historien.

[Gjest miirii]

Jeg synes det var greit at du sa i fra om problemet men du burde sagt det på en litt finere måte. De fleste tåler sånnt bare man sier det på rette måten.

Men at du ba datteren din la være å gå til den andre jenta uten å undersøke saken nærmere en gang synes var utrolig stygt gjort av dere. Når dere kun hører datteren deres sin versjon så er det drøyt å si noe sånnt. Hvorfor dro hun til henne da hvis hun var så fæl mot henne?

Tenk om andre foreldre gikk bak din rygg og sa til sine barn at de ikke skulle gå til dere? Dessuten tenk på ryktet som fort kunne spredd seg? SLikt kan faktisk ødelegge et annet barn totalt. Dere må da kanskje leve med at dere har ødelagt et annet menneske. De som har oppført seg verst er uten tvil dere.

[songbirdy]

Jeg synes det var greit at du sa i fra om problemet men du burde sagt det på en litt finere måte. De fleste tåler sånnt bare man sier det på rette måten.

Men at du ba datteren din la være å gå til den andre jenta uten å undersøke saken nærmere en gang synes var utrolig stygt gjort av dere. Når dere kun hører datteren deres sin versjon så er det drøyt å si noe sånnt. Hvorfor dro hun til henne da hvis hun var så fæl mot henne?

Tenk om andre foreldre gikk bak din rygg og sa til sine barn at de ikke skulle gå til dere? Dessuten tenk på ryktet som fort kunne spredd seg? SLikt kan faktisk ødelegge et annet barn totalt. Dere må da kanskje leve med at dere har ødelagt et annet menneske. De som har oppført seg verst er uten tvil dere.

Nå syns jeg du er urettmessig hard her. Ville du bedt ditt barn om å oppsøke mennesker/barn som du fikk tilbakemelding om ikke var noe snille med henne? Si hun ble mobbet, eller plaget på andre måter, ville du da sagt; "ja men hun mener sikkert ikke noe med det, fortsett å leke med henne"?

Det mest naturlige er å be sine barn å stå opp for seg selv, men prøve å unngå problemer med andre. Hvis man ikke kommer overens, TRENGER man jo ikke omgås! Man kan være sammen i settinger som fungerer, mens i andre holder man seg unna hverandre. IKKE noe galt eller uvanlig i det!

Du legger også mye ansvar på de usikre foreldrene i denne sammenhengen - deres ansvar at livet hennes blir ødelagt?? Det ansvaret må i aller høyeste grad ligge hos det foreldreparet som er mest sentrale her: foreldrene. At andre reagerer på et barns atferd er så, men å blande seg opp i denne oppførselen så lenge det ikke er noe voldsomt konkret å ta tak i annet enn at hun er ekkel eller utestengende eller skaper konflikter, er ikke alltid en selvfølge. Det er vanskelig å trå inn på andres mark, det er et følsomt område...

[Gjest miirii]

Nå syns jeg du er urettmessig hard her. Ville du bedt ditt barn om å oppsøke mennesker/barn som du fikk tilbakemelding om ikke var noe snille med henne? Si hun ble mobbet, eller plaget på andre måter, ville du da sagt; "ja men hun mener sikkert ikke noe med det, fortsett å leke med henne"?

Det mest naturlige er å be sine barn å stå opp for seg selv, men prøve å unngå problemer med andre. Hvis man ikke kommer overens, TRENGER man jo ikke omgås! Man kan være sammen i settinger som fungerer, mens i andre holder man seg unna hverandre. IKKE noe galt eller uvanlig i det!

Du legger også mye ansvar på de usikre foreldrene i denne sammenhengen - deres ansvar at livet hennes blir ødelagt?? Det ansvaret må i aller høyeste grad ligge hos det foreldreparet som er mest sentrale her: foreldrene. At andre reagerer på et barns atferd er så, men å blande seg opp i denne oppførselen så lenge det ikke er noe voldsomt konkret å ta tak i annet enn at hun er ekkel eller utestengende eller skaper konflikter, er ikke alltid en selvfølge. Det er vanskelig å trå inn på andres mark, det er et følsomt område...

Du får lese hva jeg skriver!

For det første har jeg ikke skrevet at hun skal oppfordre henne til å oppsøke henne. Det ville heller ikke jeg gjort. Jeg ville derimot aldri funnet på og sagt at hun ikke burde dra på besøk. Jeg synes det er svært alvorlig når det kommer fra voksne at barna ikke bør gå der og der. Hvorofor i huleste namn går denne dattera deres på besøk til denne jenta da hvis hun er så slem? Hvorofor ikke samles alle sammen og snakke om problemet evt?

Jeg ville tenkt at så lenge mine barn foreslår å dra til venner slik så er de to om problemet.

[songbirdy]

Du får lese hva jeg skriver!

For det første har jeg ikke skrevet at hun skal oppfordre henne til å oppsøke henne. Det ville heller ikke jeg gjort. Jeg ville derimot aldri funnet på og sagt at hun ikke burde dra på besøk. Jeg synes det er svært alvorlig når det kommer fra voksne at barna ikke bør gå der og der. Hvorofor i huleste namn går denne dattera deres på besøk til denne jenta da hvis hun er så slem? Hvorofor ikke samles alle sammen og snakke om problemet evt?

Jeg ville tenkt at så lenge mine barn foreslår å dra til venner slik så er de to om problemet.

Innskriver skriver i et annet innlegg: ''Det er og vår opfatning at våre egne barn faktisk har godt av å treffe forskjellige typer mennesker og takle det. De får da selv finne ut av hvem som er greie og hvem som ikke er greie å leke med. Når vår 11 åring gjentatte ganger kom trist og lei hjem fra samvær med denne jenta var vårt råd å leke mer med noen andre. Jeg vil ikke tvinge mine barn til å leke med den ene eller andre. De er sammen i gjengen på skoleveien osv., så det er ikke slik at jenta sitter alene.''

Jeg oppfatter innskriver som relativt nyansert og har en vanlig og fornuftig tilnærming til dette - at de (som deg) har som holdning at ungene skal prøve å ordne opp selv. At de ber barnet leke med andre når det blir konflikter, er vel helt vanlig? Hører stadig vekk foreldre si "gå et annet sted å leke da, hvis dere bare skal krangle, finn på noe annet" og lignende. At barna søker tilbake, betyr jo at de tross alt har noe som trekker mot hverandre, men det at leken (stadig) ender med konflikter og at noen blir lei seg, viser jo at de tross alt ikke klarer helt å leke sammen på en ok måte.

Foreldreparet ble nok også tatt litt på senga når de troppet opp på døra sent på kvelden, kanskje sa de ting på en måte som kunne vært pakket litt bedre inn. I etterkant er det lett å si hva en burde ha gjort annerledes. Det er lite vits i nå, nå er det gjort, og en må prøve å finne løsninger som kan gjøre at ting blir bedre fremover, hvis mulig. Først og fremst tenker jeg at det kan være lurt å ta kontakt med foreldrene igjen og prøve å få til noe, gjerne i samarbeid med skolen. Såpass store unger kan snakkes med, og atferd kan endres. Værre blir det hvis hennes atferd er såpass "satt" - både i henne selv og hun har fått et "dårlig stempel" blant de andre, at det er vanskelig å gjøre noe med det videre. Hvis en stiller seg litt åpen så er det imidlertid mulig å få til ganske så mye.

[Gjest miirii]

Innskriver skriver i et annet innlegg: ''Det er og vår opfatning at våre egne barn faktisk har godt av å treffe forskjellige typer mennesker og takle det. De får da selv finne ut av hvem som er greie og hvem som ikke er greie å leke med. Når vår 11 åring gjentatte ganger kom trist og lei hjem fra samvær med denne jenta var vårt råd å leke mer med noen andre. Jeg vil ikke tvinge mine barn til å leke med den ene eller andre. De er sammen i gjengen på skoleveien osv., så det er ikke slik at jenta sitter alene.''

Jeg oppfatter innskriver som relativt nyansert og har en vanlig og fornuftig tilnærming til dette - at de (som deg) har som holdning at ungene skal prøve å ordne opp selv. At de ber barnet leke med andre når det blir konflikter, er vel helt vanlig? Hører stadig vekk foreldre si "gå et annet sted å leke da, hvis dere bare skal krangle, finn på noe annet" og lignende. At barna søker tilbake, betyr jo at de tross alt har noe som trekker mot hverandre, men det at leken (stadig) ender med konflikter og at noen blir lei seg, viser jo at de tross alt ikke klarer helt å leke sammen på en ok måte.

Foreldreparet ble nok også tatt litt på senga når de troppet opp på døra sent på kvelden, kanskje sa de ting på en måte som kunne vært pakket litt bedre inn. I etterkant er det lett å si hva en burde ha gjort annerledes. Det er lite vits i nå, nå er det gjort, og en må prøve å finne løsninger som kan gjøre at ting blir bedre fremover, hvis mulig. Først og fremst tenker jeg at det kan være lurt å ta kontakt med foreldrene igjen og prøve å få til noe, gjerne i samarbeid med skolen. Såpass store unger kan snakkes med, og atferd kan endres. Værre blir det hvis hennes atferd er såpass "satt" - både i henne selv og hun har fått et "dårlig stempel" blant de andre, at det er vanskelig å gjøre noe med det videre. Hvis en stiller seg litt åpen så er det imidlertid mulig å få til ganske så mye.

Jeg er overhode ikke enig med deg. En elleveåring vet selv om hun trives hos en annen eller ikke. Om ikke så må de greie å tenke slikt ut selv. Vi kan ikke sy puter under armene på de heller. De må få stå på egne bein og finne ut av hvem de vil være sammen med. De gidder selvsagt ikke være sammen med noen de overhode ikke liker. Krangling kan faktisk være en nyttig lærdom. En må også alltid tenke på den andre part. Det er snakk om mennekser det også.

[Mrs. Wallace]

'' Min bedre halvdel hadde i lang tid ønsket å fortelle foreldrene om vår oppfatning av jenta, men vi var blitt enige om at temaet skulle taes opp når anledningen bød seg.''

Jeg syns din bedre halvdel hadde et poeng her. Når jentas atferd var så vanskelig som du som beskriver, hva var poenget med å hemmeligholde det for foreldrene? Det hadde vært mye bedre å ta det opp med dem, så fikk de en sjanse til å jobbe litt med saken.

'' Ikke helt rett å gå på døren å fortelle at datteren er ondskapsfull og vanskelig å være sammen med...... ''

Jeg syns du bommer her. Hvis du fortalte foreldrene at datteren deres er ondskapsfull og vanskelig å være sammen med, ja, da skjønner jeg at de ble både såret og fornærmet. Da har du satt henne i bås: Hun ER ondskapsfull, sånn er det. Hva med å heller se på det hun GJØR, og se om det er noe man kan gjøre noe med? For da kunne kanskje foreldrene greid å gripe tak i saken og jobbe med det, kanskje noe kunne forandret seg også. Det går ikke det når hun ER ondskapsfull.

Jeg vil fortelle deg en historie. Navnene er oppdiktet, og en del detaljer er forandret for anonymitetens skyld, men hovedtrekkene er sanne.

Mitt barn (A) ble i sin tid kraftig mobbet. Det var i hovedsak fire klasse"kamerater" som sto bak. Disse fire (heretter kalt B,C,D og E) og A hadde vært en sammensveiset vennegjeng. Plutselig forandret alt seg, og vi fikk raskt inntrykk av at B sto bak. Det haglet med rykter og beskyldninger, det meste såpass vagt at vi ikke ante hvordan vi skulle gripe det an.

Skolen innkalte til et "forsoningsmøte" mellom foreldrene. Til stede var også sosiallærer, kontaktlærerne i klassen og rektor. På det møtet presterte Bs mor å si til meg:

"Ja, vi mener at A fortjener dette fordi h*n er så slem."

Ferdig med det. I Bs hjem var altså A plassert som "slem" og ble dermed fritt vilt.Det er helt greit å mobbe noen som er slem. Ingen liker de som er slemme.

Etter omtrent et år - og det var et vanvittig tøft år - som jeg ikke unner min verste fiende å oppleve, fikk vi endelig høre at en tilfeldig kommentar fra A til B hadde blitt oppfattet som sårende. B reagerte med å hevne seg, så til de grader. Og med hjelp fra sin familie, også å nesten knekke mitt barn.

Hvis Bs familie hadde kunnet ta opp _det som faktisk hadde skjedd_, og gått på sak, så hadde vi kunnet ordne opp i dette. Nå ble det umulig. Familien valgte å ta mannen i stedet for ballen, og startet en krig som ikke hadde noen vinnere.

Poenget mitt er: Ikke sett merkelapper på barn. Barn er ikke slemme og onde, men det hender de gjør slemme ting. Ser du forskjellen? Og ser du hvor mye lettere det er å jobbe med det ene, enn det andre? Dere velger samme strategi som familien til B i historien min. Venninnen er slem og ondskapsfull og fortjener å ha det vondt. Vel, det er ditt valg å se det på denne måten men da må du ikke være forbauset over at de slutter å prate med dere.

Jeg har den dag i dag store problemer med å se Bs mor, og jeg kjenner at jeg blir sintere og sintere når jeg skriver dette og ripper opp i historien.

Veldig, veldig gode poenger.

Man tar opp det som faktisk har skjedd og det som har blitt sagt, ikke hvorvidt noen er "slemme", "ondskapsfulle" eller "ekle".

[PieLill]

Nå syns jeg du er urettmessig hard her. Ville du bedt ditt barn om å oppsøke mennesker/barn som du fikk tilbakemelding om ikke var noe snille med henne? Si hun ble mobbet, eller plaget på andre måter, ville du da sagt; "ja men hun mener sikkert ikke noe med det, fortsett å leke med henne"?

Det mest naturlige er å be sine barn å stå opp for seg selv, men prøve å unngå problemer med andre. Hvis man ikke kommer overens, TRENGER man jo ikke omgås! Man kan være sammen i settinger som fungerer, mens i andre holder man seg unna hverandre. IKKE noe galt eller uvanlig i det!

Du legger også mye ansvar på de usikre foreldrene i denne sammenhengen - deres ansvar at livet hennes blir ødelagt?? Det ansvaret må i aller høyeste grad ligge hos det foreldreparet som er mest sentrale her: foreldrene. At andre reagerer på et barns atferd er så, men å blande seg opp i denne oppførselen så lenge det ikke er noe voldsomt konkret å ta tak i annet enn at hun er ekkel eller utestengende eller skaper konflikter, er ikke alltid en selvfølge. Det er vanskelig å trå inn på andres mark, det er et følsomt område...

Mine barn har av og til hatt relasjoner som har blitt så uhåndterlige at de var lettet da jeg til slutt forbød dem å være sammen med enkelte. (Var de mange som lekte samme, var det selvsagt greit, men en til en eller inne hos hverandre var ikke lov.)

Før jeg stod med begge beina i det selv, kunne jeg sikkert sverget på at noe slikt skulle jeg aldri gjøre.

Man må kunne oppfordre sine barn til å gjøre det en selv og de fleste andre voksne ville gjort. Være med andre venner om noen oppførere utrivelig.

mvh

[PieLill]

Takk for innspill. Ser selvfølgelig at vi kunne ha "pakket inn" sannheten om jentas oppførsel litt, men ble tatt på senga (bokstavelig talt). Min bedre halvdel hadde i lang tid ønsket å fortelle foreldrene om vår oppfatning av jenta, men vi var blitt enige om at temaet skulle taes opp når anledningen bød seg. Ikke helt rett å gå på døren å fortelle at datteren er ondskapsfull og vanskelig å være sammen med...... I tillegg nærmet det seg sommerferie, så vi ville se an situasjonen litt. Det er og vår opfatning at våre egne barn faktisk har godt av å treffe forskjellige typer mennesker og takle det. De får da selv finne ut av hvem som er greie og hvem som ikke er greie å leke med. Når vår 11 åring gjentatte ganger kom trist og lei hjem fra samvær med denne jenta var vårt råd å leke mer med noen andre. Jeg vil ikke tvinge mine barn til å leke med den ene eller andre. De er sammen i gjengen på skoleveien osv., så det er ikke slik at jenta sitter alene. Men hun har hatt ett høyt forbruk av bestevenner etterhvert som noen mer intressante har dukket opp gjennom årene.

Må bare legge til at disse foreldrene hadde vært i kontakt med en mor til en annen av datterens veninner ang. samme problematikken. Der hadde de fått 0 respons og var derfor sure. Det burde kanskje gå et lys opp at det er deres datter som har et lite problem etterhvert?

Jeg vet at mine barn ikke alltid er engler. Det er heller ikke alltid like gøy å få sannheter servert. (Har selv fått tlf. om lite heldig adferd fra en yngre datter.) Men når man konkret ber om hjelp- så må man vel takle svaret.

PS. Jeg snakket senest med jenta i dag da gjengen skulle avgårde til skolen. Hun virker strålende fornøyd.

Nå lurer jeg på om du ikke er i total forsvarsposisjon.

I så fall fullt forståelig, men ikke særlig konstruktivt.

Er målet ditt med denne tråden å blåse ut frustrasjon, er det greit nok.

Ønsker du å finne en god løsning, funker ikke strategien. Da må du vise storsinn og prøve å se det hele fra den andre familiens side.

Greit nok at man ikke gjør de beste valgene når man får noe slikt dumpet i fanget en kveld. Men selv om det ikke var lett å handle riktig, må man ta ansvar for det man har gjort feil og rydde opp i det.

Kom tingene ut for skarpe og dømmende, må dere gå tilbake og mildne det. Si de samme tingene, men mer nyansert og med større medfølelse, forståelse og håp. Sannhet båret fram av medfølelse, håp og nåde er en utstakt hånd. Sannhet alene eller sammen med fordømmelse er en kniv i ryggen og øks i hodet. Få har styrke til å takle slike slag fra venner.

Gå litt i deg selv. Hva var drivkraften og motivet bak hva du sa denne kvelden, å hjelpe eller å buse ut med din egen frustrasjon.

Å holde noe mot noen som regner en som ens venner, for så å kaste det i ansiktet på dem, er et svik og et bedrag.

Det er de andre foreldrene som er den sårbare part. Om du klarer å legge til side dine rettigheter og krav, vil du kunne opptre mer konstruktivt til glede for både deg selv og andre ikke minst ditt eget barn.

At andre gjør noe galt betyr ikke at vi kan sitte på vår høye hest, fordømme og la være å ta itu med våre egne feil. Vi gjør det ofte alle sammen, men det blir ikke mer kontstruktivt for det.

Du bør kanskje ta inn over deg at det ikke er sikkert at det er sannheten disse foreldrene ikke taklet, men hardheten og fordømmelsen den eventuelt var pakket inn i. Og kanskje også sjokke over å finne ut at de slett ikke visste hvor de hadde dere.

mvh

[Glimtipper]

Nå lurer jeg på om du ikke er i total forsvarsposisjon.

I så fall fullt forståelig, men ikke særlig konstruktivt.

Er målet ditt med denne tråden å blåse ut frustrasjon, er det greit nok.

Ønsker du å finne en god løsning, funker ikke strategien. Da må du vise storsinn og prøve å se det hele fra den andre familiens side.

Greit nok at man ikke gjør de beste valgene når man får noe slikt dumpet i fanget en kveld. Men selv om det ikke var lett å handle riktig, må man ta ansvar for det man har gjort feil og rydde opp i det.

Kom tingene ut for skarpe og dømmende, må dere gå tilbake og mildne det. Si de samme tingene, men mer nyansert og med større medfølelse, forståelse og håp. Sannhet båret fram av medfølelse, håp og nåde er en utstakt hånd. Sannhet alene eller sammen med fordømmelse er en kniv i ryggen og øks i hodet. Få har styrke til å takle slike slag fra venner.

Gå litt i deg selv. Hva var drivkraften og motivet bak hva du sa denne kvelden, å hjelpe eller å buse ut med din egen frustrasjon.

Å holde noe mot noen som regner en som ens venner, for så å kaste det i ansiktet på dem, er et svik og et bedrag.

Det er de andre foreldrene som er den sårbare part. Om du klarer å legge til side dine rettigheter og krav, vil du kunne opptre mer konstruktivt til glede for både deg selv og andre ikke minst ditt eget barn.

At andre gjør noe galt betyr ikke at vi kan sitte på vår høye hest, fordømme og la være å ta itu med våre egne feil. Vi gjør det ofte alle sammen, men det blir ikke mer kontstruktivt for det.

Du bør kanskje ta inn over deg at det ikke er sikkert at det er sannheten disse foreldrene ikke taklet, men hardheten og fordømmelsen den eventuelt var pakket inn i. Og kanskje også sjokke over å finne ut at de slett ikke visste hvor de hadde dere.

mvh

Godt sagt!

[Gjest miirii]

Ikke lett å få noe slikt i fanget uten forvarsel.

Hva tror du foreldrene til denne jenta reagerte mest på.

At dere var ærlige eller at dere ikke vær ærlige før nå?

Jeg ville fått litt bakoversveis om noen jeg trodde var mine venner hadde bedt sitt barn holde seg unna mitt barn uten å si et ord til meg om det.

Tenk gjennom situasjonen på nytt og prøv alt du kan å se det fra de andre foreldrenes side. Hvordan tror du de opplevde det?

Kanskje de føler seg for ydmyket til å se dere i øynene? Kanskje de føler de over hodet ikke vet hvor de har dere lengre om dere tidligere har gitt et helt annet inntrykk enn det dere gav den kvelden. Kanskje lurer de på hva annet dere holder mot dem som dere ikke har sagt.

Situasjonen kan vær mer komplisert enn at de ikke tåler å høre sannheten eller innrømme at noe av problemet ligger hos deres egen jente.

Hvordan man takler kritikk på et så sårbart område henger i stor grad sammen med hvilken medfølelse kritikken er pakket inn i og hvilket håp den er ledsaget av. Og ikke minst om den henger sammen med det inntrykket man tidligere har fått. Har noen smilt og gitt inntrykk av at alt er OK og man plutselig finner ut at nesten ingen ting er OK, vil tilliten i relasjonen fort kunne bli pulvirisert.

Jeg påstår ikke at dette er hva som skjedde. Det er kun ment som et innsplill du kan bryne tankene på.

mvh

Det er denne feigheten jeg også reagerer mest på. Å holde på slik bak ryggen på noen er mildt sagt simpelt. Hvis jeg hadde sett det som så alvorlig at jeg ville oppfordret mine barn til å holde avsatnd så ville jeg snakket med foreldrene først. Jeg ville sagt hva som skjedde og at hvis det fortsattse slik så kunne jeg kanskje se meg nødt til å holde avsatnd. Jeg ville også, noe jeg har gjort flere ganger, først samlet de det gjaldt så vi kunne snakket sammen om problemene. Det er kjempeviktig at barn lærer seg å takle konflikter og prøver å ordne opp uten og bare rømme unna.

[Gjest Tatjana]

Nå lurer jeg på om du ikke er i total forsvarsposisjon.

I så fall fullt forståelig, men ikke særlig konstruktivt.

Er målet ditt med denne tråden å blåse ut frustrasjon, er det greit nok.

Ønsker du å finne en god løsning, funker ikke strategien. Da må du vise storsinn og prøve å se det hele fra den andre familiens side.

Greit nok at man ikke gjør de beste valgene når man får noe slikt dumpet i fanget en kveld. Men selv om det ikke var lett å handle riktig, må man ta ansvar for det man har gjort feil og rydde opp i det.

Kom tingene ut for skarpe og dømmende, må dere gå tilbake og mildne det. Si de samme tingene, men mer nyansert og med større medfølelse, forståelse og håp. Sannhet båret fram av medfølelse, håp og nåde er en utstakt hånd. Sannhet alene eller sammen med fordømmelse er en kniv i ryggen og øks i hodet. Få har styrke til å takle slike slag fra venner.

Gå litt i deg selv. Hva var drivkraften og motivet bak hva du sa denne kvelden, å hjelpe eller å buse ut med din egen frustrasjon.

Å holde noe mot noen som regner en som ens venner, for så å kaste det i ansiktet på dem, er et svik og et bedrag.

Det er de andre foreldrene som er den sårbare part. Om du klarer å legge til side dine rettigheter og krav, vil du kunne opptre mer konstruktivt til glede for både deg selv og andre ikke minst ditt eget barn.

At andre gjør noe galt betyr ikke at vi kan sitte på vår høye hest, fordømme og la være å ta itu med våre egne feil. Vi gjør det ofte alle sammen, men det blir ikke mer kontstruktivt for det.

Du bør kanskje ta inn over deg at det ikke er sikkert at det er sannheten disse foreldrene ikke taklet, men hardheten og fordømmelsen den eventuelt var pakket inn i. Og kanskje også sjokke over å finne ut at de slett ikke visste hvor de hadde dere.

mvh

Veldig godt sagt!