Venninne som maser

[Gjest Møter veggen snart]

Jeg har ei venninne som jeg føler at jeg ikke takler lengere. Jeg jobber mye og er sliten i hele kroppen etter jobb. Har barn som skal følges opp med lekser og treninger og ikke minst husarbeide. Dagene mine starter kl 6 og neon dager får jeg ikke satt meg ned for å slappe av før kl 22. Mannen min har ikke bra helse men han hjelper til så godt jeg kan.

Venninna mi er singel og barnløs. Jobber 70% natt så hun har mye fri. Hun hater å gå i butikker alene og spørr meg 1-3 ganger i uken om jeg blir med.

F.eks så kan hun sende mld som sier:blir du med på *** en dag u uka her. Jeg må handle noen ting.

Jeg svarer: vist jeg får tid og orker en dag så gir jeg beskjed.

2 dager senere kommer det mld fra henne: har du tid til å bli med på *** i dag?

Da svarer jeg ikke. Men kjenner at det koker inn meg.

Vist jeg sier at jeg ikke kan komme til henne en kvled når hun spørr pga at jeg skal legge barna så sier hun: kan ikke mannen din legge dem.

Jeg synes det er frekt å legge seg borti andres liv sånn.

Hun sier at hun veit at jeg er utslitt og at hun skjønner ikke hvordan jeg klarer den tøffe jobben pluss hus og barn men alikevel maser hun.

Hun er redd å handle alene pga en voldelig ex mann men det er gått over 1 år no uten kontakt fra han så jeg mener hun må komme seg videre og ikke beklage seg på at andre kan bli med henne å handle hver uke.

Er jeg egoistisk som tenker sånn?

Hun hjelper oss hun også når hun ikke er sliten men jeg føler at jeg ikke orker å bli spurt hele tiden

[Gjest Nerda]

Jeg forstår at det der må være tøft når du har så mye å gjøre i hverdagen din med både barn og en mann som kanskje trenger litt ekstra.

Først tenkte jeg at venninna di kanskje ønsker å være hyggelig ved å invitere deg ut, men hvis alt handler om angst - synes jeg du skal konfrontere henne med det. Klarer hun ikke å handle aleine eller sliter på andre for samtaler stadig vekk, er det seriøst på tide å få profesjonell hjelp! Kanskje hun ikke klarer helt å ta innover seg den - jeg tør si vanskelige - livssituasjonen du er i nå. Faktisk slår det meg at det kanskje kunne være en ide for deg å trappe ned litt om det går? F.eks. jobbe 80%? Jeg får jo nesten litt vond av deg når jeg leser hvordan du stadig må henge i og ikke får satt deg til å roe deg ned før 22 når du skal opp på jobb neste dag.

Venninna di tror jeg har svært mye å bearbeide. Å bli utsatt for vold er noe som setter vonde sår i ettertid, posttraumatisk stress er veldig veldig vanlig. Prøv om du klarer det å fortelle at du ikke kan hjelpe henne med de psykiske problemene hennes, at det er på tide for henne å søke fastlegen sin.

[Gjest vær tydelig]

Dere har det tydeligvis slitsomt / vanskelig på hver deres måte, og så blir det vanskelig å finne en god måte å møtes eller kommunisere på.

Jeg ville ikke vært alt for krass, begge er i en situasjon som forhåpentligvis blir enklere med tiden, hun blir tryggere psykisk og du får større og mer selvhjulpne barn. Tar du et "opgjør" nå, er sjansen for at dere ikke finner tilbake til hverandre mye større.

I mellomtiden kan du prøve å være tydeligere. Når hun spør om dere kan ta en IKEA-tur en kveld den neste uken, og du egentilig ikke tror du kommer til å få tid eller overskudd til det, så svarer du nettopp det. Ikke si at det blir bedre neste uke hvis du ikke tror det er tilfelle. Du får bare si at du ikke rekker det nå, at hun må bære over med din manglende tid i den livsfasen du er nå. Hvis du selv ser at det er hele dette året som er slitsomt, så ikke si at det blir bedre om noen dager.

Er hun en nær venninne, er det ikke unormal grafsing i privatlivet ditt å lure på om ikke mannen din kan legge barna en dag slik at du får noen timer fri sen ettermiddag / tidlig kveld. Er han så dårlig slik at han ikke kan legge barna alene, så er det kanskje naturlig å fortelle venninnen din det.

Og så får du være flink til å tilby den kontakten du har anledning til. At hun kommer til deg en hverdagskveld, at du sier fra når du allikevel skal på storsenteret en lørdag formiddag, at hun blir med på tur i skogen med familien din en søndag, at hun blir med deg på danseoppvisning til datteren din. Kanskje hun ikke ønsker å ta del i hverdagen din, men da har du ihvertfall tilbudt det du kan i denne perioden. Og vist at hun er en nær venn du ønsker å ha kontakt med.

[Bookworm]

Du er ikke egoistisk når du føler det slik, men du må være tydelig når det kommer til å svare henne. Så lenge hun får utvetydige svar som "vi får se lenger ut i uka" e.l. skjønner jeg at hun spør igjen senere. Mao: VÆR TYDELIG...

[songbirdy]

Dere har det tydeligvis slitsomt / vanskelig på hver deres måte, og så blir det vanskelig å finne en god måte å møtes eller kommunisere på.

Jeg ville ikke vært alt for krass, begge er i en situasjon som forhåpentligvis blir enklere med tiden, hun blir tryggere psykisk og du får større og mer selvhjulpne barn. Tar du et "opgjør" nå, er sjansen for at dere ikke finner tilbake til hverandre mye større.

I mellomtiden kan du prøve å være tydeligere. Når hun spør om dere kan ta en IKEA-tur en kveld den neste uken, og du egentilig ikke tror du kommer til å få tid eller overskudd til det, så svarer du nettopp det. Ikke si at det blir bedre neste uke hvis du ikke tror det er tilfelle. Du får bare si at du ikke rekker det nå, at hun må bære over med din manglende tid i den livsfasen du er nå. Hvis du selv ser at det er hele dette året som er slitsomt, så ikke si at det blir bedre om noen dager.

Er hun en nær venninne, er det ikke unormal grafsing i privatlivet ditt å lure på om ikke mannen din kan legge barna en dag slik at du får noen timer fri sen ettermiddag / tidlig kveld. Er han så dårlig slik at han ikke kan legge barna alene, så er det kanskje naturlig å fortelle venninnen din det.

Og så får du være flink til å tilby den kontakten du har anledning til. At hun kommer til deg en hverdagskveld, at du sier fra når du allikevel skal på storsenteret en lørdag formiddag, at hun blir med på tur i skogen med familien din en søndag, at hun blir med deg på danseoppvisning til datteren din. Kanskje hun ikke ønsker å ta del i hverdagen din, men da har du ihvertfall tilbudt det du kan i denne perioden. Og vist at hun er en nær venn du ønsker å ha kontakt med.

Veldig godt svart, signerer på denne

[Gjest kjhf]

Hm... jeg tror en skal se saken fra to sider jeg. Du reagerer som du gjør pga at du forståelig nok er sliten og har nok å henge fingrene i med jobb og små barn. Hun på sin side har nok behov for sosial kontakt og kan føle seg tilsidesatt. Jeg syns ikke det er frekt å spørre om mannen din ikke kan legge barna en kveld hvis dere er gode venninner. Det er faktisk en god idé for at du også skal komme deg ut litt. Det er derimot lov å si nei. At hun maser på deg 2-3 ganger i uken er mye, der er jeg enig med deg. Samtidig er det bra at hun faktisk prøver å holde kontakten selv om du er opptatt. Jeg vet om en som deg som mister nærmest alle venninnene sine pga at hun aldri blir med på noe (over år). Så det gjelder å finne en balansegang. Ja, småbarnsperioden er tøff, om en vil beholde venneforhold må en ta stilling til selv. Å be henne hjem til deg kan vel være en idé? Gjøre noe sammen med barna?

[jubalong70]

I stedet for å si at du gir beskjed hvis du kan, så sier du at du ikke har mulighet denne uka. Da får hun klar melding og behøver ikke å leve i hået.

Hvis du tror du kan være med en spesifikk dag senere, så kan du jo si det.

[Mrs. Wallace]

Dere har det tydeligvis slitsomt / vanskelig på hver deres måte, og så blir det vanskelig å finne en god måte å møtes eller kommunisere på.

Jeg ville ikke vært alt for krass, begge er i en situasjon som forhåpentligvis blir enklere med tiden, hun blir tryggere psykisk og du får større og mer selvhjulpne barn. Tar du et "opgjør" nå, er sjansen for at dere ikke finner tilbake til hverandre mye større.

I mellomtiden kan du prøve å være tydeligere. Når hun spør om dere kan ta en IKEA-tur en kveld den neste uken, og du egentilig ikke tror du kommer til å få tid eller overskudd til det, så svarer du nettopp det. Ikke si at det blir bedre neste uke hvis du ikke tror det er tilfelle. Du får bare si at du ikke rekker det nå, at hun må bære over med din manglende tid i den livsfasen du er nå. Hvis du selv ser at det er hele dette året som er slitsomt, så ikke si at det blir bedre om noen dager.

Er hun en nær venninne, er det ikke unormal grafsing i privatlivet ditt å lure på om ikke mannen din kan legge barna en dag slik at du får noen timer fri sen ettermiddag / tidlig kveld. Er han så dårlig slik at han ikke kan legge barna alene, så er det kanskje naturlig å fortelle venninnen din det.

Og så får du være flink til å tilby den kontakten du har anledning til. At hun kommer til deg en hverdagskveld, at du sier fra når du allikevel skal på storsenteret en lørdag formiddag, at hun blir med på tur i skogen med familien din en søndag, at hun blir med deg på danseoppvisning til datteren din. Kanskje hun ikke ønsker å ta del i hverdagen din, men da har du ihvertfall tilbudt det du kan i denne perioden. Og vist at hun er en nær venn du ønsker å ha kontakt med.

Godt svar.