Barnet mitt driver meg til vanvidd... :o(

[Gjest Oppgitt mamma :o(]

Jeg er skilt, har et adoptivbarn og har fått ny kjæreste, med et barn på samme alder.

Mitt barn driver meg til vanvidd.. Sier jeg ikke er glad i det, sier jeg "slår" det (jeg har ALDRI lagt hånd på barnet mitt!!), Står på sitt i forhold til ting.. Nekter å spise (jeg er ikke sulten), nekter å rydde, nekter å gå på badet osv.. Gjentar seg selv hele tiden og sier f.eks.. "Jeg har ikke fått lekt ferdig og vil ikke gå på badet", "Jeg sa jeg ville leke, men har ikke fått lekt ferdig, så jeg vil ikke på badet".. osv..

Sier det vil ha mamma i fred, mens andre ganger vil det ha besøk av "bonusen" m/ sitt barn..

I tillegg kan det være virkelig udregelig.. sier jeg ikke er glad i faren dens, fordi jeg flyttet, sier jeg ikke er glad i det, sier det skal flytte til faren, at han er snillre enn meg osv.. Total boikott og terrorisering (som er en av grunnene til at jeg flyttet fra faren)..

Jeg orker snart ikke mer.. i dag starta det med nekt av frokost, og sluttet med nekt av å gå i sent, med påfølgende hyyyling.. Jeg tok det på badet, og deretter i seng.

Kjæresten min og hans barn bor stort sett hos oss, men i dag reiste de dessverre hjem til seg..

Hva skal jeg gjøre?? Det sies at det er slik hos faren også, men jeg vet ikke.. Skal jeg måtte "skilles" fra kjæresten min når barnet er hos meg? (Ungene ber jo om å få være sammen. sove sammen osv.. helt til mitt barn slår seg vrang).. Er det riktig at de da må reise hjem?? Da er det jo mitt barn som "vinner"...

Uff,,, jeg er utslitt... trist og lei meg..

[Gjest også adoptivmamma]

Hvor lenge er det siden du ble skilt? Hvor gammelt var barnet da det ble adoptert? Hvo tidlig i forholdet til din nye kjæreste flyttet dere sammen? Jeg har mange spørsmål, dessverre ingen svar, MEN det er helt sikkert mange faktorer som spiller inn. Ta kontakt med rådgivningstjenesten i adopsjonsforeningen.

[Gjest Oppgitt mamma :o(]

Hvor lenge er det siden du ble skilt? Hvor gammelt var barnet da det ble adoptert? Hvo tidlig i forholdet til din nye kjæreste flyttet dere sammen? Jeg har mange spørsmål, dessverre ingen svar, MEN det er helt sikkert mange faktorer som spiller inn. Ta kontakt med rådgivningstjenesten i adopsjonsforeningen.

Barnet var litt over året da det ble adoptert, jeg har vært skilt i snart 3 år.

Kjæresten og jeg bor ikke sammen, men han er mye her, ja.. Det gikk ca 1 år før vi overnattet sammen..

[avidi]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282504609' post='4422032]

Barnet var litt over året da det ble adoptert, jeg har vært skilt i snart 3 år.

Kjæresten og jeg bor ikke sammen, men han er mye her, ja.. Det gikk ca 1 år før vi overnattet sammen..

Det er mulig at det kan være en slags"seprasjonsangst" som dukker opp nå. Selv om barnet ditt var bare bare litt overet år da du fikk det kan gamle minner sitte igjen i undebevisheten og slå ut nå. Er barner rundt skolestartalder? Akkurat i den tidsperioden skjer det ganke mye både i kropp og sinn som kan gi slike utslag.

Har du noe nettverk blant andre adotivforeldre som du kan diskutere med, gjerne noen som har litt eldre barn enn du selv har. Det kan ofte gjøre godt å snakke med andre i samme situasjon (snakker av egen erfaring.) Som en siste utvei går det også an å kontakte Joachim Haaklou, han kan mye oom adoptivbarn og relasjonsproblemer.

Ønsker deg all mulig lykke til og håper dere klarer å løse problemene.

[Gjest segunda]

Det positive her er at barna trives sammen og ber om å få være sammen. Da kan de andre tingene løses.

Jeg vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, men dette høres ut som angst for at du ikke er glad nok i han/henne. Bruk tid sammen med det alene og også sammen med de andre. Overse hylingen og for all del prøv å bevare roen. søk hjelp i barnehage, skole e.l.

Sats på barnet ditt i første omgang og stol på at kjæresten din er moden nok til å støtte deg i dette. Det er han nok selvom han reiste hjem i dag;-) Det er ikke verdens undergang.

[Angustia]

Føler med deg, men skjønner ikke hvorfor adoptivbarn er relevant her? Dette er neppe unormalt i faser med skilsmisse og nye forhold - adoptivbarn eller ikke.

De små skal forsone seg med samlivsbrudd og alt det innebærer. Så kommer det nye parter inn i bildet, og kanskje også nye "søsken" å forholde seg til.

Uansett hvor flinke foreldrene er i en slik situasjon, ville det være merkelig om det ikke kom en reaksjon fra barnet.

Ellers støtter jeg segundas glimrende innlegg under. Lykke til!

[Angustia]

Det positive her er at barna trives sammen og ber om å få være sammen. Da kan de andre tingene løses.

Jeg vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, men dette høres ut som angst for at du ikke er glad nok i han/henne. Bruk tid sammen med det alene og også sammen med de andre. Overse hylingen og for all del prøv å bevare roen. søk hjelp i barnehage, skole e.l.

Sats på barnet ditt i første omgang og stol på at kjæresten din er moden nok til å støtte deg i dette. Det er han nok selvom han reiste hjem i dag;-) Det er ikke verdens undergang.

Vel talt :-)

[Gjest Oppgitt mamma :o(]

Det positive her er at barna trives sammen og ber om å få være sammen. Da kan de andre tingene løses.

Jeg vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, men dette høres ut som angst for at du ikke er glad nok i han/henne. Bruk tid sammen med det alene og også sammen med de andre. Overse hylingen og for all del prøv å bevare roen. søk hjelp i barnehage, skole e.l.

Sats på barnet ditt i første omgang og stol på at kjæresten din er moden nok til å støtte deg i dette. Det er han nok selvom han reiste hjem i dag;-) Det er ikke verdens undergang.

De reiste hjem i dag, fordi jeg buste ut i dag tidlig med at: Når du oppfører deg sånn kan ikke ...... sove her...

Uff.. jeg blir ofte anklagende og urealistisk overfor barnet mitt.. men jeg vet at jeg skulle vært den modne og voksne..

Jeg har lett for å fortelle barnet mitt hvor "umulig" det er, true med at "hvis du gjør sånn og sånn, reiser vi ikke til mormor i morgen" osv.. Det er jo totalt galt gjort av meg , men jeg blir så frustrert over grensetøying, at jeg til slutt ikke vet hva jeg skal gjøre.. Det værste er vel nesten at jeg ikke klarer å holde det jeg "truer" med.. klart vi drar til mormor...

Det tenker ofte på sin bioligiske mamma.. spør hvorfor det "ga" h*n vekk osv.. Det er vel klart at redselen for å ikke være bra nok eller bli "gitt vekk" kanskje er tilstede fordi jeg har fått en ny person å være glad i i tillegg..

Nei, å gjøre alle tillags er vanskelig.. både for mor og barn... (

[Gjest Oppgitt mamma :o(]

Føler med deg, men skjønner ikke hvorfor adoptivbarn er relevant her? Dette er neppe unormalt i faser med skilsmisse og nye forhold - adoptivbarn eller ikke.

De små skal forsone seg med samlivsbrudd og alt det innebærer. Så kommer det nye parter inn i bildet, og kanskje også nye "søsken" å forholde seg til.

Uansett hvor flinke foreldrene er i en slik situasjon, ville det være merkelig om det ikke kom en reaksjon fra barnet.

Ellers støtter jeg segundas glimrende innlegg under. Lykke til!

Jeg har et barn... i denne sammenhengen syntes jeg det var relevant å nevne "adoptiv" også, nettopp fordi fortid, tilknytning, det å være annerledes, faktisk kan spille en rolle her..

Hans barn reagerer ikke på denne måten.. ikke i det hele tatt..

[Gjest Oppgitt mamma :o(]

Føler med deg, men skjønner ikke hvorfor adoptivbarn er relevant her? Dette er neppe unormalt i faser med skilsmisse og nye forhold - adoptivbarn eller ikke.

De små skal forsone seg med samlivsbrudd og alt det innebærer. Så kommer det nye parter inn i bildet, og kanskje også nye "søsken" å forholde seg til.

Uansett hvor flinke foreldrene er i en slik situasjon, ville det være merkelig om det ikke kom en reaksjon fra barnet.

Ellers støtter jeg segundas glimrende innlegg under. Lykke til!

Jeg har et barn... i denne sammenhengen syntes jeg det var relevant å nevne "adoptiv" også, nettopp fordi fortid, tilknytning, det å være annerledes, faktisk kan spille en rolle her..

Hans barn reagerer ikke på denne måten.. ikke i det hele tatt..

[Gjest Oppgitt mamma :o(]

Det positive her er at barna trives sammen og ber om å få være sammen. Da kan de andre tingene løses.

Jeg vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, men dette høres ut som angst for at du ikke er glad nok i han/henne. Bruk tid sammen med det alene og også sammen med de andre. Overse hylingen og for all del prøv å bevare roen. søk hjelp i barnehage, skole e.l.

Sats på barnet ditt i første omgang og stol på at kjæresten din er moden nok til å støtte deg i dette. Det er han nok selvom han reiste hjem i dag;-) Det er ikke verdens undergang.

Flere fine innlegg her! Jeg vil nevne en ting til her..

Det er ikke ofte det har vært hyling.. i kveld er faktisk første gangen.. da jeg tok affære, la vekk lekene og tok barnet mitt på badet.. Da hadde det nektet lenge nok..

Det er denne nektingen og protesteringen på alt som gjør meg sprø.. Barnet ser ikke på meg, men kommer med nektende setninger gjentatte ganger når jeg spør eller ber om noe.. Og i tillegg kverrulerer på dette..

Det er også flink til å bruke "du er ikke glad i pappa", du er ikke glad i meg.. osv... Da blir jeg sprø...

[Gjest segunda]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282509182' post='4422075]

De reiste hjem i dag, fordi jeg buste ut i dag tidlig med at: Når du oppfører deg sånn kan ikke ...... sove her...

Uff.. jeg blir ofte anklagende og urealistisk overfor barnet mitt.. men jeg vet at jeg skulle vært den modne og voksne..

Jeg har lett for å fortelle barnet mitt hvor "umulig" det er, true med at "hvis du gjør sånn og sånn, reiser vi ikke til mormor i morgen" osv.. Det er jo totalt galt gjort av meg , men jeg blir så frustrert over grensetøying, at jeg til slutt ikke vet hva jeg skal gjøre.. Det værste er vel nesten at jeg ikke klarer å holde det jeg "truer" med.. klart vi drar til mormor...

Det tenker ofte på sin bioligiske mamma.. spør hvorfor det "ga" h*n vekk osv.. Det er vel klart at redselen for å ikke være bra nok eller bli "gitt vekk" kanskje er tilstede fordi jeg har fått en ny person å være glad i i tillegg..

Nei, å gjøre alle tillags er vanskelig.. både for mor og barn... (

De reiste ikke hjem fordi du sa det ene eller det andre, men for å gi dere tid sammen. Det høres modent ut, og du bør ta en prat med kjæresten din om dette for å berolige deg selv. jeg er sikker på at han forstår hva du sliter med. Ellers er han ikke verdt å samle på.

Du skal først og fremst forsikre h*n om at du er glad i h*n, og at det er mormor også. Hvis barnet ditt i tillegg kommer fra et annet land og en annen etnisk gruppe enn du og far gjør så er det en del ting å ta tak i.

Det er dumt å true med at hvis du gjør slik og sånn så drar vi ikke til mormor for å dra dit rett etterpå, men de aller aller fleste av oss har gjort det og det har blitt folk av våre barn. Bestemødre har alltid vært gode å ha;-) Kanskje du skulle be mormor om å ta en prat med barnebarnet sitt....

[Angustia]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282509334' post='4422077]

Jeg har et barn... i denne sammenhengen syntes jeg det var relevant å nevne "adoptiv" også, nettopp fordi fortid, tilknytning, det å være annerledes, faktisk kan spille en rolle her..

Hans barn reagerer ikke på denne måten.. ikke i det hele tatt..

Beklager viss jeg såra deg, det var ikke meininga!

Har ikke adoptivbarn sjøl, men kjenner fleire adoptivforeldre. Aner ikke hvor gammelt barnet ditt er eller hva h*n har gått gjennom, men antar fortsatt at dette ikke er en unormal reaksjon - adoptert eller ikke.

[BobbyPeru]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282509630' post='4422080]

Flere fine innlegg her! Jeg vil nevne en ting til her..

Det er ikke ofte det har vært hyling.. i kveld er faktisk første gangen.. da jeg tok affære, la vekk lekene og tok barnet mitt på badet.. Da hadde det nektet lenge nok..

Det er denne nektingen og protesteringen på alt som gjør meg sprø.. Barnet ser ikke på meg, men kommer med nektende setninger gjentatte ganger når jeg spør eller ber om noe.. Og i tillegg kverrulerer på dette..

Det er også flink til å bruke "du er ikke glad i pappa", du er ikke glad i meg.. osv... Da blir jeg sprø...

Uff og uff- har du vurdert en god gammeldags ørefik?

[Gjest segunda]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282509332' post='4422076]

Jeg har et barn... i denne sammenhengen syntes jeg det var relevant å nevne "adoptiv" også, nettopp fordi fortid, tilknytning, det å være annerledes, faktisk kan spille en rolle her..

Hans barn reagerer ikke på denne måten.. ikke i det hele tatt..

Ikke sammenlign det to barna. Det kommer ikke noe godt ut av. Det fantastiske er at de kommer godt overens og vil gjerne få overnatte sammen. Du er heldigere enn mange andre.

[Gjest Elextra]

Uff og uff- har du vurdert en god gammeldags ørefik?

Du kommer stadig med slike håpløse og antakelig ikke veldig seriøst mente kommentarer. Hvorfor?

[Gjest segunda]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282509630' post='4422080]

Flere fine innlegg her! Jeg vil nevne en ting til her..

Det er ikke ofte det har vært hyling.. i kveld er faktisk første gangen.. da jeg tok affære, la vekk lekene og tok barnet mitt på badet.. Da hadde det nektet lenge nok..

Det er denne nektingen og protesteringen på alt som gjør meg sprø.. Barnet ser ikke på meg, men kommer med nektende setninger gjentatte ganger når jeg spør eller ber om noe.. Og i tillegg kverrulerer på dette..

Det er også flink til å bruke "du er ikke glad i pappa", du er ikke glad i meg.. osv... Da blir jeg sprø...

barnet ditt er frustrert og oppgitt og det er du også. Det er ikke lett å akseptere skilsmisse og i tillegg vite at det er adoptert med alle de spørsmålene det innebærer.

Du må i første omgang akseptere skilsmissen selv og stole på kjæresten din.

[BobbyPeru]

Du kommer stadig med slike håpløse og antakelig ikke veldig seriøst mente kommentarer. Hvorfor?

Et sterkt behov for oppmerksomhet? Usikker på meg selv? Lav selvtillit?

Ja- det må nok være noe i den duren.....

[Gjest Elextra]

Et sterkt behov for oppmerksomhet? Usikker på meg selv? Lav selvtillit?

Ja- det må nok være noe i den duren.....

Ok

[PieLill]

Dette høres slitsomt ut.

Barnet er uttrygt og frustrert. Det er du også?

Kanskje det aller første du kan forsøke å gjøre noe med er hvordan dette påvirker deg.

Om jeg får lov å sette ting veldig på spissen. Når vi foreldre klager på at ungene ikke oppfører seg er vi litt som brannmenn som klager over at de må slukke så mange branner. Det er jobben vår som foreldre å takle rabiat oppførsel. Vi må ikke bli overrasket over dette eller tro det er noe merkverdig. Barn er rabiate iblant, tidvis ganske ofte.

Selvsagt kan vi bli slitne og oppgitte, selvsagt kan vi rive oss i håret. Men vi må samtidig minne oss selv om at vi er voksne, dette er en jobb vi har valgt - og vi har evnen til å ta kontroll over situasjonen.

Kanskje like greit at du først som sist venner deg til tanken på at det kommer til å bli en hel del konflikt i tiden som kommer. Tenk på det som noe du skal jobbe deg gjennom, ikke noe du kan unngå eller bli kvitt. Et periodevis høyt konfliktnivå betyr ikke nødvendigvis at vi er dårlige forheldre, snarere tvert imot.

Så må du bestemme deg for å ikke la barnet psyke deg ut og avvise deg. Ikke la deg afisere av alskens "Du er ikke glad i meg" og "Pappa er snillere, jeg vil heller bo hos ham." Som regel er det jo ikke det saken dreier seg om, men hvor vidt barnet skal gå på badet eller ikke....

Ikke bli uttrygg, anfektet eller gå i forsvar av slike utfall fra barnet. Ignorer. Ikke gå inn i umulige diskusjoner om hvor vidt du er glad i barnet eller ikke. Kjærlighet vises uansett ikke primært med ord, men i holdning og handling. Fokuser på det det faktisk dreier seg om, håndvask, tannpuss, legging etc.

Gå i deg selv og se om dårlig samvittighet gjør deg handlingslammet eller på andre måter svekker din forelderautoritet. Sørg for at samvittigheten din ikke gjør deg mindre skikket til å være en tydelig forelder.

Barnet vet sannsynligvis nøyaktig hva som skal vippe deg av pinnen. Sørg for at du også vet det, og sørg for å ikke la deg vippe av pinnen.

Tenk gjennom og velg dine konflikter. Om barnet nekter å spise, vil det da være bedre å rett og slett la barnet slippe å spise. H*n spiser for sin egen del, ikke din del. Så får h*n selv finne ut at det ikke er så greit å gå sulten. (Noen unger blir helt på skakke uten mat i kroppen og da er selvsagt ikke dette noen god idé.)

Men prøv å sil ut hva som er viktigst, og la humla suse på de andre tingene.

Skill mellom ordre, ønske og bønn. Har du bestemt at det er sengetid, så ikke få det til å høres valgfritt ut. Det udiskutable må være udiskustabelt fra A til Å. Er det derimot en sak som kan diskuteres, skal barnets mening få innflytelse på utfallet.

Ikke søl vekk masse energi på å forsøke å få barnet til å akseptere alle dine avgjørelser. Barn kan få verdens beste forklaringer og likevel ikke akseptere en døyt av det vi sier. Da stopper vi diskusjonen, begrunner, fastslår at slik blir det og gjennomfører.

Det kan hjelpe å gi barnet tid til å omstille seg mellom ulike aktiviteter. F.eks. "Hva gjør du nå?" Avhengig av svaret og den totale situasjonen: "Da gjør du ferdig det og etterpå om ca 10 minutter må du legge deg." Vis at du har forståelse for at barnet ikke liker å bli revet rett ut av det h*n holder på med.

Du kan også gi barnet større følelse av innflytelse ved f.eks. å spørre om h*n vil ta på pysj eller pusse tennene først. Spise kveldsmat i pysjen etc.

Om du blir sint og kjefter så hold alle tidligere og eventuelle framtidige episoder utenfor. Vær kjemisk renset for alltid, aldri, nå-igjen og lignende generaliseringer. Det er kun situasjonen her og nå som skal håndteres.

Dropp alle lange forhåndsmoralprekener. For det første har de null effekt. For det andre forsterker de barnets opplevelse av å bli uglesett og stemplet. Om barnet misslykkes forsterker det følelsen av nederlag og å være en skuffelse.

Ha i stedet noen konkrete og tydelige kjøreregler og hva som blir konsekvensen om de ikke blir overholdt.

Ros i form av: "Så flink du var å ikke krangle denne gangen." er for barnet kun en påminnelse om at tidligere synder ikke er glemt.

Den andre siden av saken er selvsagt å gi barnet oppmerksomhet, tid og verdsettelse.

Dette er så enkelt og skrive. Og så mye vanskeligere å gjennomføre. Det er bare i Super-Nanny at slike problemer lars seg omforme til et glansbilde av fred og harmoni på bare en uke.

mvh