Barnet mitt driver meg til vanvidd... :o(

[PieLill]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282509332' post='4422076]

Jeg har et barn... i denne sammenhengen syntes jeg det var relevant å nevne "adoptiv" også, nettopp fordi fortid, tilknytning, det å være annerledes, faktisk kan spille en rolle her..

Hans barn reagerer ikke på denne måten.. ikke i det hele tatt..

Det er nok ikke helt irellevant i denne sammenhengen at barnet er adoptert.

Men ikke legg for mye i det. Det kunne like godt vært omvendt. At det adopterte barnet var selve bildet på lykke og harmoni og det hjemmelagede barnet var på rabiatutflukt hver dag.

mvh

[PieLill]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282509182' post='4422075]

De reiste hjem i dag, fordi jeg buste ut i dag tidlig med at: Når du oppfører deg sånn kan ikke ...... sove her...

Uff.. jeg blir ofte anklagende og urealistisk overfor barnet mitt.. men jeg vet at jeg skulle vært den modne og voksne..

Jeg har lett for å fortelle barnet mitt hvor "umulig" det er, true med at "hvis du gjør sånn og sånn, reiser vi ikke til mormor i morgen" osv.. Det er jo totalt galt gjort av meg , men jeg blir så frustrert over grensetøying, at jeg til slutt ikke vet hva jeg skal gjøre.. Det værste er vel nesten at jeg ikke klarer å holde det jeg "truer" med.. klart vi drar til mormor...

Det tenker ofte på sin bioligiske mamma.. spør hvorfor det "ga" h*n vekk osv.. Det er vel klart at redselen for å ikke være bra nok eller bli "gitt vekk" kanskje er tilstede fordi jeg har fått en ny person å være glad i i tillegg..

Nei, å gjøre alle tillags er vanskelig.. både for mor og barn... (

''Uff.. jeg blir ofte anklagende og urealistisk overfor barnet mitt.. men jeg vet at jeg skulle vært den modne og voksne..

Jeg har lett for å fortelle barnet mitt hvor "umulig" det er, true med at "hvis du gjør sånn og sånn, reiser vi ikke til mormor i morgen" osv.. Det er jo totalt galt gjort av meg , men jeg blir så frustrert over grensetøying, at jeg til slutt ikke vet hva jeg skal gjøre.. Det værste er vel nesten at jeg ikke klarer å holde det jeg "truer" med.. klart vi drar til mormor... ''

Den beste måten å slutte med disse lite hensiktsmessige reaksjonsmåtene på er kanskje å gjøre klinkende klart for seg selv at det virker ikke. Ikke i det hele tatt. Mer som å pisse i buksa for å bli varm en vinterdag.

''Det tenker ofte på sin bioligiske mamma.. spør hvorfor det "ga" h*n vekk osv.. Det er vel klart at redselen for å ikke være bra nok eller bli "gitt vekk" kanskje er tilstede fordi jeg har fått en ny person å være glad i i tillegg..''

Det er helt naturlig at adopterte barn har slike tanker. Men som mor kan det jo rive hjertet i småbiter...

Vi kan fortelle dem at de ble adoptert bort fordi de var så flotte barn og den biologiske mammaen, som hadde det for vanskelig til å ta vare på dem selv, ønsket dem det aller beste. Barnet er altså adoptert bort pga sine flotte egenskaper, ikke fordi det er noe feil med han/henne.

Vi forteller dem selvsagt også hvor glade vi er for at nettopp vi var så heldige å få lov og bli de nye foreldrene.

Føler du deg uttrygg på at du klarer å vise barnet ditt hvor glad du er i ham/henne? Jobb i så fall med det.

Når man adopterer et barn øker sjansen for at man får et barn man har problemer med å forstå fordi man gjenkjenner for lite av seg selv i barnet. Det er en helt ærlig sak. Man får bare sørge for å alliere seg med alle kloke mennesker som kan hjelpe en å skjønnne ting bedre og se barnet på nye måter.

mvh

[Speak]

Jeg ser at du har fått gode råd om å være konsekvent. Det tror jeg også veldig på. Men en slik situasjon kan være ganske håpløs uansett. Men husk at det også finnes hjelp å få. Du kan f.eks. kontakte familievernkontoret og høre hva de har å tilby.

Det kan være veldig godt å få snakket med noen om problemene. Noen ganger kan småting hjelpe til med å løse opp i store floker.

Lykke til:-)

[songbirdy]

Dette høres slitsomt ut.

Barnet er uttrygt og frustrert. Det er du også?

Kanskje det aller første du kan forsøke å gjøre noe med er hvordan dette påvirker deg.

Om jeg får lov å sette ting veldig på spissen. Når vi foreldre klager på at ungene ikke oppfører seg er vi litt som brannmenn som klager over at de må slukke så mange branner. Det er jobben vår som foreldre å takle rabiat oppførsel. Vi må ikke bli overrasket over dette eller tro det er noe merkverdig. Barn er rabiate iblant, tidvis ganske ofte.

Selvsagt kan vi bli slitne og oppgitte, selvsagt kan vi rive oss i håret. Men vi må samtidig minne oss selv om at vi er voksne, dette er en jobb vi har valgt - og vi har evnen til å ta kontroll over situasjonen.

Kanskje like greit at du først som sist venner deg til tanken på at det kommer til å bli en hel del konflikt i tiden som kommer. Tenk på det som noe du skal jobbe deg gjennom, ikke noe du kan unngå eller bli kvitt. Et periodevis høyt konfliktnivå betyr ikke nødvendigvis at vi er dårlige forheldre, snarere tvert imot.

Så må du bestemme deg for å ikke la barnet psyke deg ut og avvise deg. Ikke la deg afisere av alskens "Du er ikke glad i meg" og "Pappa er snillere, jeg vil heller bo hos ham." Som regel er det jo ikke det saken dreier seg om, men hvor vidt barnet skal gå på badet eller ikke....

Ikke bli uttrygg, anfektet eller gå i forsvar av slike utfall fra barnet. Ignorer. Ikke gå inn i umulige diskusjoner om hvor vidt du er glad i barnet eller ikke. Kjærlighet vises uansett ikke primært med ord, men i holdning og handling. Fokuser på det det faktisk dreier seg om, håndvask, tannpuss, legging etc.

Gå i deg selv og se om dårlig samvittighet gjør deg handlingslammet eller på andre måter svekker din forelderautoritet. Sørg for at samvittigheten din ikke gjør deg mindre skikket til å være en tydelig forelder.

Barnet vet sannsynligvis nøyaktig hva som skal vippe deg av pinnen. Sørg for at du også vet det, og sørg for å ikke la deg vippe av pinnen.

Tenk gjennom og velg dine konflikter. Om barnet nekter å spise, vil det da være bedre å rett og slett la barnet slippe å spise. H*n spiser for sin egen del, ikke din del. Så får h*n selv finne ut at det ikke er så greit å gå sulten. (Noen unger blir helt på skakke uten mat i kroppen og da er selvsagt ikke dette noen god idé.)

Men prøv å sil ut hva som er viktigst, og la humla suse på de andre tingene.

Skill mellom ordre, ønske og bønn. Har du bestemt at det er sengetid, så ikke få det til å høres valgfritt ut. Det udiskutable må være udiskustabelt fra A til Å. Er det derimot en sak som kan diskuteres, skal barnets mening få innflytelse på utfallet.

Ikke søl vekk masse energi på å forsøke å få barnet til å akseptere alle dine avgjørelser. Barn kan få verdens beste forklaringer og likevel ikke akseptere en døyt av det vi sier. Da stopper vi diskusjonen, begrunner, fastslår at slik blir det og gjennomfører.

Det kan hjelpe å gi barnet tid til å omstille seg mellom ulike aktiviteter. F.eks. "Hva gjør du nå?" Avhengig av svaret og den totale situasjonen: "Da gjør du ferdig det og etterpå om ca 10 minutter må du legge deg." Vis at du har forståelse for at barnet ikke liker å bli revet rett ut av det h*n holder på med.

Du kan også gi barnet større følelse av innflytelse ved f.eks. å spørre om h*n vil ta på pysj eller pusse tennene først. Spise kveldsmat i pysjen etc.

Om du blir sint og kjefter så hold alle tidligere og eventuelle framtidige episoder utenfor. Vær kjemisk renset for alltid, aldri, nå-igjen og lignende generaliseringer. Det er kun situasjonen her og nå som skal håndteres.

Dropp alle lange forhåndsmoralprekener. For det første har de null effekt. For det andre forsterker de barnets opplevelse av å bli uglesett og stemplet. Om barnet misslykkes forsterker det følelsen av nederlag og å være en skuffelse.

Ha i stedet noen konkrete og tydelige kjøreregler og hva som blir konsekvensen om de ikke blir overholdt.

Ros i form av: "Så flink du var å ikke krangle denne gangen." er for barnet kun en påminnelse om at tidligere synder ikke er glemt.

Den andre siden av saken er selvsagt å gi barnet oppmerksomhet, tid og verdsettelse.

Dette er så enkelt og skrive. Og så mye vanskeligere å gjennomføre. Det er bare i Super-Nanny at slike problemer lars seg omforme til et glansbilde av fred og harmoni på bare en uke.

mvh

Meget godt skrevet PieLill!

[Gjest apelsin]

Det er mulig at det kan være en slags"seprasjonsangst" som dukker opp nå. Selv om barnet ditt var bare bare litt overet år da du fikk det kan gamle minner sitte igjen i undebevisheten og slå ut nå. Er barner rundt skolestartalder? Akkurat i den tidsperioden skjer det ganke mye både i kropp og sinn som kan gi slike utslag.

Har du noe nettverk blant andre adotivforeldre som du kan diskutere med, gjerne noen som har litt eldre barn enn du selv har. Det kan ofte gjøre godt å snakke med andre i samme situasjon (snakker av egen erfaring.) Som en siste utvei går det også an å kontakte Joachim Haaklou, han kan mye oom adoptivbarn og relasjonsproblemer.

Ønsker deg all mulig lykke til og håper dere klarer å løse problemene.

Hei oppgitt mamma.

Har du sjekket han for fas/fae?

Altså føtalt alkohol syndrom eller føtalt alkohol effekter?

Oppførselen hannes kan minne om det.

Du kan spøre på bokstavbarn for der er det flere som vet.

Anonym.

[ariadne]

Søk på nettet om tilknytningsforstyrrelse og se om ikke det passer. Dette er ikke uvanlig blant adoptivbarn. Skilsmisse og nye voksenkjærester gjør det hele vanskeligere. Det er slett ikke din feil, adoptivbarn har en historie med brudd i relasjoner når de kommer. Kanskje bør barnet og familien få tilbud om behandling på bup.

[fillolin]

Ser noen spør om det er relevant at barnet er adoptert. Selvfølgelig kan både adopterte og egenfødte ha slike reaksjoner som du beskriver på skilsmisse eller andre små og store forandringer i livet, men det er nok likevel vanligere hos adopterte. Uansett, uten å kjenne dere nærmere, ville jeg anta at barnet sliter med grunnleggende tillit og trygghet og at det blir aktualisert nå. Det trenger ikke nødvendigvis være så alvorlig som en tilknytningsforstyrrelse, men likevel ha fellestrekk med slik problematikk. Slike vansker forekommer altså også hos egenfødte, hvis barnets personlighet og andre sårbarhetsfaktorer er slik at det kan skje. Uansett vil jeg råde deg til å søke råd hos spesialister, anbefaler Joachim Haarklou som også gir telefonkonsultasjoner uten henvisning og som sikkert også kan hjelpe med råd om evt. andre fagfolk der dere bor. Det er faktisk mulig å gjøre noe med dette, på en måte som styrker både barnet og deg, f.eks. gjennom holdingterapi, men en vil ofte trenge nære og gode rådgivere og støttepersoner, også fordi det er så krevende emosjonelt for den voksne. En kan se raske resultateter når en bare kommer igang med de riktige tiltakene. Mye nærhet, tilknytningsfremmende aktiviteter, trygghet, ro, forutsigbarhet og gjentagelser kan være noe av det, også om barnet har blitt noe eldre. Lykke, lykke til!

[Gjest Oppgitt mamma :o(]

...etter episoden søndag, da barnet slo seg totalt vrangt, har det "snudd" litt.. Nå er det veeeldig stas med barnet til kjæresten på besøk og overnatting, og veldig trist når det skal til moren. Samtidig har vi fått litt tid sammen, kun barnet mitt og meg, og kost oss da.

Det markerer fortsatt litt i forhold til min kjæreste og i forhold til "hva det vil spise og ikke", men jeg prøver å ikke fokusere på det, eller svare konkret på markeringen. Det ser ut til å gå greit.

Nå skal det snart til faren sin igjen.. det er gjerne de første dagene med samvær hos meg igjen, det blir totalt kræsj.. Bruker lang tid på å få det tilbake til "normalen" når det har vært hos faren.

Krysser fingrene for at det skal gå bra...

[Gjest apelsin]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282900242' post='4424686]

...etter episoden søndag, da barnet slo seg totalt vrangt, har det "snudd" litt.. Nå er det veeeldig stas med barnet til kjæresten på besøk og overnatting, og veldig trist når det skal til moren. Samtidig har vi fått litt tid sammen, kun barnet mitt og meg, og kost oss da.

Det markerer fortsatt litt i forhold til min kjæreste og i forhold til "hva det vil spise og ikke", men jeg prøver å ikke fokusere på det, eller svare konkret på markeringen. Det ser ut til å gå greit.

Nå skal det snart til faren sin igjen.. det er gjerne de første dagene med samvær hos meg igjen, det blir totalt kræsj.. Bruker lang tid på å få det tilbake til "normalen" når det har vært hos faren.

Krysser fingrene for at det skal gå bra...

Hei oppgitt mamma.

Det er bra at det går bedre med barnet ditt nå men du bør få han undersøkt om han kan ha fas/fae.

Altså føtalt alkohol syndrom eller føtalt alkohol effekter.

Adoptivbarn kan ofte ha det skjønner du.

Oppførselen hannes ligner veldig på min og jeg er adoptert og har fas.

Anonym.

[avidi]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282900242' post='4424686]

...etter episoden søndag, da barnet slo seg totalt vrangt, har det "snudd" litt.. Nå er det veeeldig stas med barnet til kjæresten på besøk og overnatting, og veldig trist når det skal til moren. Samtidig har vi fått litt tid sammen, kun barnet mitt og meg, og kost oss da.

Det markerer fortsatt litt i forhold til min kjæreste og i forhold til "hva det vil spise og ikke", men jeg prøver å ikke fokusere på det, eller svare konkret på markeringen. Det ser ut til å gå greit.

Nå skal det snart til faren sin igjen.. det er gjerne de første dagene med samvær hos meg igjen, det blir totalt kræsj.. Bruker lang tid på å få det tilbake til "normalen" når det har vært hos faren.

Krysser fingrene for at det skal gå bra...

Så fint at det har roet seg litt, lykke til videre.

[Gjest Oppgitt mamma :o(]

Hei oppgitt mamma.

Det er bra at det går bedre med barnet ditt nå men du bør få han undersøkt om han kan ha fas/fae.

Altså føtalt alkohol syndrom eller føtalt alkohol effekter.

Adoptivbarn kan ofte ha det skjønner du.

Oppførselen hannes ligner veldig på min og jeg er adoptert og har fas.

Anonym.

Hei apelsin

Kan jeg spørre hvilket land du er adoptert fra? Jeg tror ikke det er så vanlig med alkoholiserte mødre i landet vi adopterte fra...

Klem

[Gjest apelsin]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282919810' post='4424859]

Hei apelsin

Kan jeg spørre hvilket land du er adoptert fra? Jeg tror ikke det er så vanlig med alkoholiserte mødre i landet vi adopterte fra...

Klem

Hei oppgitt mamma.

Jeg er adoptert fra norge.

Åsane i bergen.

Det er like mye vanlig å være uheldig å få barn med fas/fae i norge som i utlandet.

Anonym.

[Gjest apelsin]

[quote name=Oppgitt mamma (' timestamp='1282504609' post='4422032]

Barnet var litt over året da det ble adoptert, jeg har vært skilt i snart 3 år.

Kjæresten og jeg bor ikke sammen, men han er mye her, ja.. Det gikk ca 1 år før vi overnattet sammen..

Hei oppgitt mamma.

Har du lest innlegget på bokstavbarn som jeg har laggt inn hvvor det står dere som har bokstavbarn eller noe i den dur?