Begravd ved siden av feil mann

[fyrlykt]

http://www.nettavisen.no/nyheter/article2970595.ece

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor dette er en så stor sak. Er det ikke likegyldig for den døde hvor graven er, eventuelle møter med tidligere ektefelle skjer vel ikke under jorda?

Min mor døde ung, og da hun ble gravlagt ble det reservert plass til min far ved siden av min mor. Nå har han giftet seg på nytt, og jeg kan ikke se for meg at han skal ligge på kirkegården med en kone på hver side. Det mest naturlige nå synes jeg er at han ikke gravlegges ved siden av min mor all den tid han har en ny kone som han har rukket å være gift med i flere år enn han var med min mor.

Er det så nøye hvor kroppen ligger når sjelen har forlatt den? Et av mine barn har spurt meg hvor jeg vil begraves, og antydet at jeg kanskje ville ligge ved siden av min mor. Jeg sa at det er totalt likegyldig for meg hvor kroppen min blir av etter min død, dør jeg på Kanariøyene kan jeg begraves der, dør jeg hjemme kan jeg begraves på kirkegården som barna mine synes er enklest. Noe testamente om ønsker etter min død er helt uaktuelt, mine pårørende får ta stilling til både blomster og kirkegård, urne eller kiste, kristelig eller ikke.

Kirkegårdene burde vært laget slik at man ble begravd i rekkefølge, så slapp man alle sånne "sjokkerende" opplevelser, dør du rett etter hr. Olsen må du ligge ved siden av han uansett om du kjente han eller ikke. Mer praktisk og oversiktelig med tanke på alder på graver osv. virker det for meg.

[ShitDiddelyDo]

Jeg forstår heller ikke problemet, og har ingen formening om hvor jeg skal gravlegges. Strengt tatt har jeg bare bedt dem om å slenge meg ut av verandaen.

[Gjest GPn]

Er det utroskap?

Bør det legges ut på FB?

[Gjest segunda]

For min del bryr jeg meg ikke om hvor jeg blir begravd og har ingen mann å ligge ved siden av, men det er mange andre som er opptatt av dette.

Jeg håper at når den tid kommer så begraves foreldrene mine ved siden av hverandre. Det blir enklere for oss å ha gravene sammen når vi går dit slik som vi gjør med besteforeldrene. Jeg ønsker å kunne plante blomster og tenne lys på samme sted for foreldrene mine og er ikke enig i at graver skal stå på rad og rekke etter dødsdato.

Den lille niesen min ble begravd ved siden av sin tippoldemor som døde samme år. For hennes mor, mormor og oldemor var dette symbolsk og godt. De følte en trøst i dette og jeg syntes det var vakkert.

Det utløses mange følelser rundt død.

[laban]

Jeg synes det er overdrevent å kalle opplevelsen sjokkerende (for de pårørende). Men det kan jo ha sett litt merkelig ut under begravelsen, selv om jeg ikke vet om jeg forsto problemet helt.

Sånt får meg til å bli enda mer positiv til kremasjon. Renslig, plassbesparende og greit.

Jeg har ett eneste ønske når det gjelder min egen grav når den tid kommer: Hvis det på noen som helst måte stresser julefeiringen for mine etterlatte å få tent det %(=?#"! gravlyset, er det helt i orden å la det være.

* erfaring *

[Gjest Ulvinnen]

Jeg skjønner heller ikke at dette kan være en stor sak. Men det er vel noe med at når folk er i sorg, så tenker de ikke like rasjonelt som ellers. Dette ble vel dråpen som gjorde dødsfallet værre for dem.

[ariadne]

For meg er det ikke viktig hvor jeg blir gravlagt. Jeg respekterer at det er viktig for andre.

Men jeg har for egen del undersøkt at jeg kan kremeres og urnen kan plasseres i min datters grav. Det er slikt man tenker på når man har uhelbredelig kreft. : o Men viktig er plasseringen ikke, ei heller om det blir begravelse eller kremasjon. For meg er ritualene for de etterlatte.

[Speak]

Flere av oss som har denne avslappende holdningen til begravelse forstår jeg *ler*

[Babette]

''Er det så nøye hvor kroppen ligger når sjelen har forlatt den?''

Generelt sett, nei. Men jeg ville ikke like tanken på at moren min ble begravd i samme grav som Hitler.

Slik synes jeg det er med mange ting. Vi kan si at det bryr vi oss ikke om, men det dreier seg ofte om hvor man setter grensa.

[Katt-ja]

Tja,- det er vel en stor sak for dem, siden de hadde tenkte at det skulle være anderledes. Selv om vi nå - forholdsvis unge og friske - synes ikke dette er en stor sak, så kan jeg skjønne at det kan være det for eldre, og hvis den avdøde faktsik hadde et ønske om å ligge i graven ved siden av sin mann. For de etterlatte er det vel også hyggeligere å se sine foreldres/besteforeldres grav ved siden av hverandre?

Skjønner ikke helt hvorfor så mange syntes det var tåpelig å synes det var leit. Hvis vi bestiller et-eller-annet, og det blir levert noe litt annet (la oss si bilfarge, f.eks?) så er det nok ikke måte på hvor ille det er ;-)

[frosken]

''Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor dette er en så stor sak. Er det ikke likegyldig for den døde hvor graven er, eventuelle møter med tidligere ektefelle skjer vel ikke under jorda?

''

Sikkert likegyldig for den avdøde, men neppe for de pårørende. Seremonier i etterkant av et dødsfall er en måte de pårørende bearbeider sin sorg og avslutter en relasjon på.

Jeg valgte å spre min manns aske. Det ville ha spilt en rolle for meg om jeg i etterkant hadde fått vite at det var et helt annet menneskes aske jeg spredde.

[Gjest Shira :o)]

For meg personlig har det ikke så mye å si, men jeg har respekt for dem som synes slikt er viktig.

Da vi gravla min oldefar var vi alle klar over hvor viktig det var for han at han skulle i graven med sin kone. Når han var død så spilte det vel ingen rolle, men det spilte en rolle at vi visste godt om hans sterke ønske.

Vi gravla min bestefar i fjor. Da i graven til hans barn som døde som spedbarn. Dette var en stor symbolsk handling for flere i familien. For selve bestefar så hadde det vel ikke gjort noe om han kom i en annen grav, men for de sørgende rundt, så hadde det nok vært en belastning.

Etter å ha fulgt disse eldre menneskene på sin siste reise, også siste tiden på dødsleiet, så har jeg stor respekt for deres ønsker og ikke minst pårørende sine ønsker. De skal avslutte noe, enten ett for kort liv, eller ett langt liv som har fulgt dem. Da kan slike ting bli en påkjenning. Vi er ikke alltid rasjonelle når vi sørger.

Så, hadde du spurt meg om dette for noen år siden hadde jeg sikkert svart at dette ikke var noe å kave over. Nå i dag, etter å ha vært nært opptil sorg, så har jeg endret mening. Jeg sier ikke at jeg hadde kavet meg så fælt opp, men jeg har forståelse for at enkelte pårørende gjør det.

[Gjest segunda]

Flere av oss som har denne avslappende holdningen til begravelse forstår jeg *ler*

Spørs om det ikke kan oppleves som likegyldighet overfor andres følelser og meninger.

[brilleslangen]

Jeg har forståelse for reaksjonen..

Da min mormor døde bestilte min morfar plassen ved siden av slik at han visste han engang kunne begraves ved siden av sin kone. dette var barna meget klar over. Så døde morfaren min. Og da ble det oppdaget at den gravplassen min morfar hadde fått reservert til seg ikke gikk å bruke fordi noen var blitt gravklagt på siden av og de mente det ble for trangt, men de skulle gjøre et forsøk på å få plass til min morfars kiste mellom den andre og min mormors, men de kunne ikke love noe. Hvis det ble for trangt var krenasjon et alternativ, for ei urne var det iallfall plass til, det visste de.

Og de siste dagene før begravelsen hersket det stor usikkerhet om hva som ble løsningen. De pårørende var ikke helt fortrolig med kremering siden det var noe de aldri hadde vært borti, og ønsket derfor helst vanlig begravelse, og usikkerheten rundt hvordan det endte var en stor psykisk påkjenning for de pårørende midt oppi sorgen. Hos oss viste det seg at avstanden mellom kistene akkurat var så stor at det akkurat gikk å få kista til morfaren min ned imellom de som allerede lå der, hadde ikke det gått hadde det nok endt med kremasjon, for min morfars ønske om å ligge ved siden av sin kone føltes svært viktig å etterkomme for de pårørende. Og de uttalte at du burde sluppet den påkjenningen usikkerheten rundt hva det endte med medførte...

Nå synes jeg faktisk ikke dette var noen stor sak heller. Morfaren min ville blitt lagt ned ved siden av sin kone uansett. spørsmålet gjaldt jo bare hvor stor plass de hadde, og om det var plass til kiste eller om de ble nødt til å kremere og legge ned urne. Så i ettertid synes jeg ikke vår sak er så viktig... Nå.

Men der og da, i dagene før begravelsen var det faktisk kjempeviktig...

[Angustia]

For mange er dette av stor symbolsk betydning. Muligens mest viktig for de etterlatte, men hvorfor ikke respektere det? Svært mange har stor trøst i å besøke gravstedet, og da må de kunne stole på at de forholder seg til riktig gravsted.

Opplevde noe liknenede under min manns urnenedsettelse. Urna skulle senkes på farens gravsted, men da jeg kom var det boret et hull på nabograva. Jeg påpekte det for presten som blei mektig irritert og sa det ikke var riktig.

Jeg pekte på gravsteinene og leste navnene høyt. Han blei enda meir irritert og sa at kirkevergen som hadde bora hullet var gått for dagen.

Da brøt jeg ut i hysterisk krampegråt og ba han finne det jævla boret slik at jeg kunne gjøre det sjøl. Hadde heldigvis med meg svogeren min som ordna opp, så jeg kunne senke urna på riktig sted..

Er ikke religiøs, men av og til er ritualer viktige og en stor trøst for de pårørende.

[frosken]

For mange er dette av stor symbolsk betydning. Muligens mest viktig for de etterlatte, men hvorfor ikke respektere det? Svært mange har stor trøst i å besøke gravstedet, og da må de kunne stole på at de forholder seg til riktig gravsted.

Opplevde noe liknenede under min manns urnenedsettelse. Urna skulle senkes på farens gravsted, men da jeg kom var det boret et hull på nabograva. Jeg påpekte det for presten som blei mektig irritert og sa det ikke var riktig.

Jeg pekte på gravsteinene og leste navnene høyt. Han blei enda meir irritert og sa at kirkevergen som hadde bora hullet var gått for dagen.

Da brøt jeg ut i hysterisk krampegråt og ba han finne det jævla boret slik at jeg kunne gjøre det sjøl. Hadde heldigvis med meg svogeren min som ordna opp, så jeg kunne senke urna på riktig sted..

Er ikke religiøs, men av og til er ritualer viktige og en stor trøst for de pårørende.

Jeg synes du skal skrive et brev til "rette instans" (kanskje den aktuelle biskop?) og beskrive dine møter med kirkens representanter i forbindelse med din manns dødsfall. Tror ikke jeg har hørt om tilsvarende; jeg tenker da særlig på det du har skrevet om presten som sto for bisettelsen.

[Sør]

For mange er dette av stor symbolsk betydning. Muligens mest viktig for de etterlatte, men hvorfor ikke respektere det? Svært mange har stor trøst i å besøke gravstedet, og da må de kunne stole på at de forholder seg til riktig gravsted.

Opplevde noe liknenede under min manns urnenedsettelse. Urna skulle senkes på farens gravsted, men da jeg kom var det boret et hull på nabograva. Jeg påpekte det for presten som blei mektig irritert og sa det ikke var riktig.

Jeg pekte på gravsteinene og leste navnene høyt. Han blei enda meir irritert og sa at kirkevergen som hadde bora hullet var gått for dagen.

Da brøt jeg ut i hysterisk krampegråt og ba han finne det jævla boret slik at jeg kunne gjøre det sjøl. Hadde heldigvis med meg svogeren min som ordna opp, så jeg kunne senke urna på riktig sted..

Er ikke religiøs, men av og til er ritualer viktige og en stor trøst for de pårørende.

*måper*

Hvis det ikke var deg som fortalte det, så ville jeg knapt trodd på det. Det er "beyond the pale".

*klem*

[Angustia]

Jeg synes du skal skrive et brev til "rette instans" (kanskje den aktuelle biskop?) og beskrive dine møter med kirkens representanter i forbindelse med din manns dødsfall. Tror ikke jeg har hørt om tilsvarende; jeg tenker da særlig på det du har skrevet om presten som sto for bisettelsen.

Takk, frosken!

Det er tre år siden nå, og trodde jeg var over det. Men de to gangene jeg har skrevet om det her, merker jeg at det er jeg ikke...

Men livet går videre for de etterlatte, og heldigvis var ikke barna med på urnenedsettelsen da de hadde deltatt på det meste ellers.

[ShitDiddelyDo]

Takk, frosken!

Det er tre år siden nå, og trodde jeg var over det. Men de to gangene jeg har skrevet om det her, merker jeg at det er jeg ikke...

Men livet går videre for de etterlatte, og heldigvis var ikke barna med på urnenedsettelsen da de hadde deltatt på det meste ellers.

Høres ikke bra ut.

Jeg gjetter for øvrig på at denne kirketjeneren har fått føling med hvor sint en prest kan bli, helt uten at du trenger å sende noe brev.

[frosken]

Takk, frosken!

Det er tre år siden nå, og trodde jeg var over det. Men de to gangene jeg har skrevet om det her, merker jeg at det er jeg ikke...

Men livet går videre for de etterlatte, og heldigvis var ikke barna med på urnenedsettelsen da de hadde deltatt på det meste ellers.

Livet går videre, men prestene er sikkert fortsatt i jobb ...

Mener ikke at du skal gjøre det dersom du opplever det belastende, men tenker at tilbakemeldingene fortsatt ville ha kommet til nytte dersom du orker å gjøre det.